Jeg har rett og slett fått legeangst

[maika]

Kan du ikke bytte lege? Det virker ikke som du samarbeider godt med den du har nå... Og du trenger ikke å ta med journalen din om du ikke vil (mener jeg å huske).

Da jeg skiftet lege var det hun som ville ha journalen. Jeg skjønner jo at de ønsker det, og det er jo profesjonelt å ville se på sykehistorien (uansett hvor kjedelig den er for meg)

Jeg har vert så forferdeig uheldig med de legene jeg har hatt til nå, og hun jeg har nå oppfører seg i det minste voksent. Hun spør hvorfor jeg kommer og lytter til meg, men de er JEG som har fått angst for hva hun tenker om meg og at jeg skal fremstå på en sånn måte at hun tror jeg diagnoseshopper. Det skjedde nemlig med den forige legen. Forige legen ville ikke ta celleprøve av meg (vondt i magen) fordi hun mente at det var bortkasta ressurser å drive å ta disse celleprøvene, når det jeg hadde var luft i magen skapt av angst og depresjon Det var 5 år siden prøvene var tatt, og jeg fikk brev i posten med purringer jeg viste til om at jeg måtte ta de. Hun hørte ikke på meg. Da jeg bytta lege var det første hun reagerte på at jeg ikke hadde tatt celleprøve. Jeg fortalte hvorfor. Vi tok celleprøve og det endte med at jeg like etterpå ble sendt på sykehuset for å fjerne en del av livmorhalsen pga livmorhalskreft. Dette har gjordt meg livredd. Jeg har blitt så skeptisk til leger. Stoler ikke på dem. Redd for å fremstille symptomer og problemer feil/på en sånn måte at legen tror jeg bare er ute etter oppmerksomhet eller bli sett.

Den forige legen mener jeg er hypokonder og hun sa det rett ut. Fra min side av saken kunne jeg forstå henne da jeg kom inn hver 3 mnd el noe med forskjellige symptomer, vondt i magen, eksem, vondt i ledd, smerter i kne, total energiløshet, svimmelhet og besvimelse, megaobstipert, trykk i halsen og svelgevansker... Hele tiden var det noe. Jeg bad om å ta prøver, hun sa at vi har da sjekket deg opp og ned i mente og finner ikke noe galt. Etter det jeg kan huske ble det ikke tatt en eneste blodprøve eller noe annet. Jeg fikk beskjed om at jeg var deprimert. Jeg sa det ikke var det som var problemet selv om jo, jeg ble deprimert av smertene og problemene og ikke omvendt...
I dag vet jeg jo at legen ikke er riktig vel bevart og at det er hypothyreose som gav meg alle disse symptomene som jeg fortsatt sliter med,

MEN jeg kommer til å knekke sammen om den nye legen hentyder at jeg er hypokonder igjen, eller så mye som viser det minste lille tegn på at hun mistenker meg for å bruke symptomer for å få oppmerksomhet. Jeg er så redd for å bli syk og ikke trodd, og at det kommer så langt at jeg dør på grunn av det... Det holdt på å skje én gang og det er nok til at jeg får slik angst...

Jeg har rett og slett fått legeangst, og jeg går kun til legen om jeg må.

[smgj]

Hva med å fortelle nettopp det der til legen din?

Når det gjelder gamlelegen din så var det da vitterlig hun som brøt "standard" og ikke undersøkte deg slik som anbefalt - og du fikk rett... det står også i journalen din. Så klart det var lettere for h*n din å stemple deg som hypokonder enn å se muligheten om at det kunne feile deg noe som vedkommende ikke fant? Så ut ifra det tviler jeg på at den nye legen din er så veldig imponert over den gamle (ikke at du noen gang får en lege til å innrømme noe sånt).

Den nye legen virker på meg sånn som du sier det kanskje noe avvisende(?)/kjølig, men ikke forutinntatt. Og jeg vil tro at hun ikke tar journalen din for "en kasse fullgod fisk" etter den historien.

Derrsom du slipper frykten ut av sekken så vil enten legen forstå deg - eller hun vil tro på journalen. Gir hun inntrykk av det siste så er det bare å begynne på nytt, mener nå jeg. Dog - jeg tror sjansen er stor for at hun vil ta deg på alvor dersom du får sagt at
1) du har problemer som du gjerne vil ha hjelp til
2) du har dårlig erfaring med å bli stemplet og hypokonderforklart (ref forrige lege)

Jeg tror dessverre at om du ikke klarer å være åpen med legen din så er ikke sjansen så stor for å få god behandling heller. De er også folk og behandler ut ifra det vi sier og de tror...