Hei

[Pejyuu]

Heisann, jeg er ei 24 år gammel jente som har bestemt seg for å ta problemene sine på alvor. Og har meldt meg inn her, for å snakke om og diskutere ting som kanskje ikke andre utenforstående skjønner helt...


Stoffskifteproblemene mine, jeg vet ikke helt når de begynte, men det var siste årene på videregående skole at jeg begynte å bli tiltaksløs, sliten, og lei. Men det er jo mange som blir skolelei rundt denne tiden, så jeg tenkte bare jeg var lat og ikke helt greide å ta meg sammen fordi jeg var skolelei. Ting surret og gikk, og jeg gikk ut fra vgs med 2'ere, et par 3'ere, og en del stryk.

Kom meg videre til folkehøgskole, og det var nytt, og spennende, og jeg holdt koken en liten stund, før alt bare føltes litt håpløst, og jeg brukte MANGE av dagens timer til å sove. Til tider måtte med-elever vekke meg banke og hamre på vinduer og dører, fordi jeg ikke våknet av min egen alarm.

Jeg trodde fortsatt jeg egentlig bare var lei og lat, og at det kom til å gå over av seg selv etterhvert. Begynte å få skjelvinger i hender, og rastløshet generelt i kroppen.
Påsken 2006 var da det gikk opp for meg at ting kanskje ikke var som det skulle være. Skulle drikke et lite glass eggelikør, og måtte holde det lille glasset med begge hender, for å ikke skjelve ut alt innholdet. Det hjalp jo at pappa så litt rart på meg, og sa at dette måtte vi sjekke ut, for slikt var jo ikke normalt.

Tok turen til legen, og tok noen prøver, og fikk diagnosen høyt stoffskifte. Etter litt medisinering med noe greier jeg ikke lenger husker hva heter... Så ble avgjørelsen om å fjerne skjoldbruskkjertelen min tatt. Den ble fjernet i slutten av november 2006. Jeg tror og den ble fjernet HELT, og ikke bare delvis. For å være ærlig så husker jeg ikke helt. Ble satt på Levaxin, 100microgram.

Jeg jobbet forøvrig fra august dette året, noe som gikk tålelig bra frem til operasjonen, og forsåvidt og en god stund etterpå, selv om jeg nok følte meg en del mer sliten og utmattet. Skiftet jobb i mai, grunnet flytting. Denne jobben sa jeg opp i august 2007, mye grunnet at jeg mest hadde lyst til å legge meg i forsterstilling og grine hver dag jeg kom hjem igjen.

Etter dette var det et veldig langt opphold i jobb, og formen ble igrunn ikke noe bedre. Det var et ork å søke på jobb, og jeg følte meg stort sett ubrukelig, og at slaget om en jobb var tapt før jeg i det hele tatt slengte av gårde en søknad. Ting surret og gikk slik en stund, til jeg plutselig fant det for godt å søke på skole høsten 2008. Siden dette var en privatskole, gikk ting veldig fort, og jeg kom inn før jeg egentlig rakk å tenke negativt om det.

Skoleåret begynte, og ting gikk greit en kort periode, før jeg igjen satt igjen med følelsen av at alt var et ***** ork, stres, slitsomt. Selv om det handlet om noe jeg egentlig interesserte meg veldig for.
Jeg ga meg på begynnelsen av første semester, pga angst. Jeg opplevde å komme hjem til at min daværende samboer hadde kraftige følinger. Dette skjedde flere ganger, og ting ble enda mer vanskelig. Og jeg kjente en klump av vondt vokse i magen hver gang jeg beveget meg hjemmefra.

Nok et års opphold i jobb og skole, fordi alt føles vondt og håpløst. Midt inni det, så slår jeg opp med samboeren, fordi påkjenningen av å måtte passe på han ble for stor. Den dagen jeg slo opp, var det tredje gang ambulansen var på besøk hos oss, den uken. Flyttet dog ikke ut før januar 2010, men det gikk tålelig greit, da vi fortsatt var venner, og han skjønte greia, og tok mer vare på segselv.

Fikk ny jobb i mars 2010, etter god hjelp fra en venninne som oppmuntret. Dette gikk og greit en stund, selv om jeg var sliten og utmattet og alt sånn, så føltes det likevel godt å jobbe, jeg greide det. Helt til jeg begynner å få uretmessig kritikk fra overordnede. Jeg tar ikke konfrontasjonen, og jeg blir bare mer og mer utmattet samtidig som jeg prøver det jeg kan for å bli bedre i jobben jeg gjør. Men det er fortsatt bare kritikk å få. Glasset renner over, og jeg har store problemer med megselv, og jeg kjenner behovet for å fjerne megselv fra hele situasjonen før det går for langt. Jeg blir sykmeldt. Etter omtrent to måneder i 100% sykmelding, er jeg klar for å prøve på igjen i 50% stilling. Jeg kommer ikke så langt, da jeg får oppsigelsen i hånden når jeg prøver å purre på jobbing, da jeg gikk noen uker med 50% sykmelding, uten å høre noe fra arbeidsgiver.

Jobbet ut oppsigelsestiden min, gjorde en god jobb. Klaget på oppsigelsgrunnlaget, og fikk det omgjort til noe som var mer positivt for meg i forhold til å søke nye jobber. Dette tok mye krefter fra min side.

Opp i alt dette, så fant kjæresten ut at han syntes jeg var lat, hadde dårlig arbeidsmoral og alt slikt... Fordi jeg ble sykmeldt, og ikke egentlig hadde greid å søke på nye jobber gjennom oppsigelsestiden min. Han slo opp med meg, uten egentlig å snakke med meg om hvorfor det var sånn. Dette gjør selvsagt vondt, men jeg har innsett at jeg trenger hjelp til å finne ut hvor problemene mine ligger.

Dette er jo veldig mye psykiske greier som jeg har skrevet om ovenfor, og virker kanskje ikke ved første øyekast ut som stoffskifteproblemer... Men siden ting dukket opp omtrent samtidig, så er jeg ikke i tvil om at stoffskifteproblemene mine iallefall ikke gjør ting bedre. Selv om det kanskje ikke er der de psykiske problemene og depresjonene stammer fra opprinnelig.

Planen er å tilegne megselv mer informasjon om min egen sykdom og hva den gjør med kroppen både fysisk og psykisk, så jeg enklere kan forklare det til andre. Jeg skal og jobbe med de psykiske plagene direkte og har endelig fått ukentlig time hos psykolog.

Jeg er lei av å ikke bli trodd av andre, fordi jeg har en usynlig problem ikke engang jeg helt greier å definere skikkelig.

All hjelp til selvmestring settes pris på, og jeg skal prøve å holde dere oppdatert på veien til et bedre liv.

[BeritM]

Hei! Velkommen hit

Leit å høre om alle plagene du har. Jeg tror svært mange av dem skyldes stoffskiftet- også dine psykiske plager. Jeg har ikke vært der selv, men vet at mange her på forumet har blitt henvist til psykolog for noe som egentlig var et underliggende stoffskifte problem.

Råd til deg er:

-les deg opp om sykdommen, mye bra info her på forumet feks.
-sjekk binyrefunksjonen din (mål kortisol i døgnurin eller ved spyttprøver)
-levaxin dosen din bør antakelig økes en god del siden du har så mange symptomer ennå
-bytt stoffskiftemedisin (til erfa thyroid) dersom levaxin ikke fungerer tilfredsstillende, evt forsøk tilskudd av t3 først (liothyronin)
-finn deg en god lege som ikke er opphengt i blodverdier og som er villig til å hjelpe med mht binyrer, doseøkning, og evt alternativ stoffskiftemedisin.

[Anisa]

Hej Peyjuu

Berit's forslag er perfekt til formålet og et fint udgangspunkt til at tage fat i et ukendt land.

Tok turen til legen, og tok noen prøver, og fikk diagnosen høyt stoffskifte. Etter litt medisinering med noe greier jeg ikke lenger husker hva heter... Så ble avgjørelsen om å fjerne skjoldbruskkjertelen min tatt. Den ble fjernet i slutten av november 2006. Jeg tror og den ble fjernet HELT, og ikke bare delvis. For å være ærlig så husker jeg ikke helt. Ble satt på Levaxin, 100microgram.

Medmindre du var (bogstaveligt talt) ved at dø af et løbsk stofskifte, i enhver anden sammenhæng er det kriminelt at fjerne en skjoldbruskkirtel hos en 20-årig, efter kun nogle få måneders behandlingsforsøg! Denne læge burde skydes!

Jeg ville nu alligevel insistere på en Ultralyd undersøgelse af halsen, hvor skjoldbruskkirtel plejede at være. Selv hvis kun ganske få celler er tilbage efter operationen (der er altid lidt tilbage) - kan en så lav dosis som 100 mcg ikke magte at undertrykke TSH så langt ned, at det også undertrykker gendannelsen af noget thyreoidea-vævet. Kan du huske hvad var det laveste TSH-tal du havde før og hvad er det på nu?

Hvis der er gendannet noget af kirtlen igen, kan det være med til at "forstyrre" reguleringsforsøg, såfremt man ikke ved det og kan derfor ikke tage højde for det. Derfor er det vigtigt at fastslå, om der er gendannet noget af thyreoidea-vævet i den mellemliggende tid.

Velkommen i klubben.

[Hansen]

Jo Pejyuu, man er ofte sin egen verste dommer. Særlig før man får et ord å klistre på, men dessverre også etterpå !
Og du er intet unntak er jeg. Dessverre heller ikke din nærmeste, og det er jo nettopp derfra man forventer en oppklarende tolmodighet, om jeg kan uttrykke meg slik.

Jeg tror jeg forstår hva du skriver.
Du har gått fra asken til ilden ?
Mange jeg har lest egne beskrivelse av, og som har vært i begge leire, vil dog foretrekke å ha høyt stoffskifte fremfor å leve med et behandlet lavt stoffskfite.
Og det kan vel ikke ha sin årsak i annet enn at behandlingen for lavt stoffskifte er utilstrekkelig.
Altså at den behandling du mottar idag ikke er bra nok for deg.

En av årsakene kan være at dosen din ikke er høy nok ?
Mange som kommer fra et høyt stoffskifte foretrekker å ha høyere blodverdier.
En annen at Levaxin bør byttes ut med et Tyroid ?

Hva har du tenkt selv ?

[Pejyuu]

Takk for hilsner og gode råd! ;D

Kan legge til at jeg glemte å fortelle at dosen min er økt til 125microgram daglig. utenom to ganger i uken, da jeg skal ta 100microgram.

Jeg hadde struma, og det var visst en stoffskiftespesialist fra Sverige som sa det ikke var noe håp om å redde skjoldbruskkjertelen.

MEN, det jeg reagerer på nå i ettertid, var at legen min på sykehuset, sa at det gjerne ikke var så mye bivirkninger i etterkant, og at det egentlig jeg måtte huske på, var å ta den teite pilla, resten av livet mitt.


Jeg har egentlig forleøbig ikke så veldig mange tanker, men jeg skal samle sammen informasjon om mitt eget sykdomsforløp i form av journaler og blodprøveresultater gjennom årene. Sette det sammen i system, og ta tak i megselv, og huske alle tablettene mine, gå til jevnlige kontroller, og se hvordan ting etterhvert utfolder seg.

Mine problemer er stort sett knyttet til det psykiske, og ikke det fysiske, og det lille fysiske jeg har, blir vel gjerne forverret av det psykiske. Så det beste blir vel foreløbig å prøve å få blodnivåer oppover mot verdier som i teorien skal være normale, og jobbe med psyken samtidig ved siden av. Da det kan være andre grunner til at jeg i utgangspunktet har psykiske problemer, så kan det være greit å finne den røde tråden.

Og ja, det føles litt som å gå fra asken til ilden. Jeg hadde helt klart valgt annerledes nå i ettertid. Men det er liksom ikke så veldig mye jeg kan gjøre med det nå.

[Anisa]

Mine problemer er stort sett knyttet til det psykiske, og ikke det fysiske, og det lille fysiske jeg har, blir vel gjerne forverret av det psykiske. Så det beste blir vel foreløbig å prøve å få blodnivåer oppover mot verdier som i teorien skal være normale, og jobbe med psyken samtidig ved siden av. Da det kan være andre grunner til at jeg i utgangspunktet har psykiske problemer, så kan det være greit å finne den røde tråden.

Når det fysiske begynder at bevæge sig den rigtige vej, kommer det psykiske på plads nærmest "af sig selv".... Det er det fysiske som er "hønen", og det psykiske er "ægget". Læs selv Thyreoidea-sygdom og psykisk helbred og i hele dette subforum Du er IKKE psykisk ustabil. Du har "bare" hypothyreose! Kære Pejyuu

[Pejyuu]

heh, Anisa, jeg har veldig lyst til å tro på deg!
Men, det hører jo med til historien at jeg egentlig burde hatt psykologhjelp i forbinnelse med en del ting som skjedde i midten av tenårene.

Jeg ser for meg at dette har ligget litt gjemt, og at stoffskiftet mitt har dratt det frem og lagt på fler problemer i tillegg. Så det er uansett noe som må taes med i betrakning når jeg nå skal ta megselv og sykdommen min litt mer seriøst.

[Vigdis]

I tillegg til det Berit sa, kan det være lurt å sjekke mineraler og vitaminer, alle sammen, om legen aksepterer det. Mange går rundt med lav jern, lav B-12, lav D3 og altfor lav magnesium, sink og selen. Det at en elelr flere av disse er lave kan også gjøre formen din verre. Be om utskrifter av blodprøver, samle dem i en perm. Og forsøk å se etterhvert som tiden går hvor du har det bra. Selv om for eksempel B-12 er innenfor referanseverdiene, kan det hende at du trenger å ha den høyere opp.

Og du kan be sykehuset om å få en epikrise fra operasjonen. Og legekontoret har blodprøver tatt av deg over lengre tid. mange trenger en høy FT4 og FT3 før de har det bra. Kanskje legen din tror at du har det fint med en FT4 på 12 for eksempel? Mens du i virkeligheten trenger å komme høyere opp. Jeg slet mye med psyken tidligere. da var jeg underdosert. Jeg har det ikke slik nå lengre! Selvsagt kan vi ha både psykiske problemer og lavt stoffskifte. Men for mange er det snakk om å bli rikitg dosert med den medisinen du fungerer best på.
Lykke til!

[Anisa]

heh, Anisa, jeg har veldig lyst til å tro på deg!
Men, det hører jo med til historien at jeg egentlig burde hatt psykologhjelp i forbinnelse med en del ting som skjedde i midten av tenårene.

Det synes jeg, du bør gøre alligevel - tro på mig. Selv om jeg ikke ved, hvad du har oplevet i teenageårene, ved jeg, at teenageårene er det rene helvede for mange, men næsten alle tror at de er de eneste med slike problemer. I teenageårene udvikler hjernen sig med raketfart og mange forbigående biokemiske fejl sker for alle. Ikke at befinde sig iblandt tolerante mennesker, ikke mindst forældre og familierne, kan gøre ondet meget værre, end den behøvede blive.

Desuden kan du jo ikke have en pejling på, hvor tidligt i virkeligheden dit høje stofskifte har manifesteret sig snigende og udenfor din egen bevidsthed om det.... vel? Jeg tør derfor forny mit forslag til dig og opfordre dig til at tage det "fysiske" først, fordi under alle omstændigheder, vil enhver "psykisk" behandling kun vinde ved at dit stoffskifte bliver bedre, mens det modsatte (det "psykiske" først eller samtidigt) risikerer blot at påføre dig flere nederlag, du så absolut ikke har brug for at opleve flere af! Desuden render psykologerne ingen steder og du når det nok, når og hvis.

[Pejyuu]

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har vært like flink med å huske pillene mine, og har heller ikke gått til jevnlige kontroller.

Men dette SKAL nå forandres på. Jeg vil kunne fungere i hverdagen igjen!

Hvor ofte vil dere anbefalle å ta prøver?

Det skal ikke forundre meg om jeg iallefall mangler jern akkuratt nå. Har av diverse grunner greid å få menstruasjon tre ganger på fire uker. Og jeg har blødd som en stukken gris.

Ringer til lege i morgen, og ordner legetime!