Ã… ja, jeg vet hva dere mener...
Jeg anser meg i utgangspunktet som en rolig person som du ikke vipper lett av pinnen(det må man vel være for å jobbe med fjortiser...), men nå vippes jeg både hit og dit...
Bekymrer meg for ALT, og kjenner panikken stige bare forloveden er litt forsinka uten at jeg hører fra han. (Pga han har diabetes1 er jeg redd for at han skal få føling og ikke få hjelp/eller skade seg)
I dag fikk jeg dessverre rett i bekymringene mine, da svigerfar ringte med beskjed om at forloveden har vært i bilulykke med føling. Timen fra jeg fikk vite det til han kom inn på sykehuset var den verste jeg noensinne har hatt!! Vi fikk ingen detaljer da politiet ringte, og så han jo for oss mer død enn levende... Mirakuløst nok slapp han unna med skrekken og litt å fikse på bilen!! Han ligger på overvåkning nå da, for å stabilisere blodsukkeret.
Men selv om jeg så med mine egne øyne at han ikke var skada, at legen sa at det ikke var noe galt, at svigers som har opplevd dette før sier at alt er fint osv osv... Så sitter jeg her hjemme alene med en puls på hundreogfrykteligmange og panikken i halsen...
Det er klart jeg ville reagert uten dette stoffskiftetullet også, hvis ikke ville jeg jo vært en smule følelsesløs...men jeg drar jo ting så himla ut av proposjoner! Blir litt sliten av meg selv innimellom, for jeg er jo ikke meg selv når jeg er sånn. Jaja...