Herlighet, noe så grusomt!

Nei, vi må virkelig få gjort noe dere, men hvor skal en ta kreftene fra? Uansett hvor lang tid det skal ta, så håper jeg ikke vi gir opp nå etter å ha begynt å snakke om å gå til media m.m. Det er jo så sinnsykt urettferdig hvor forskjellig folk skal behandles i dette landet. For ikke å snakke om hypokonderfølelsen - den er ille å slite med. For til sist, når man ikke blir hørt eller trodd, så begynner en jo å lure på om det nå ER noe man innbilder seg. Og kanskje det nå hjelper med noen antidepressiva likevel? (Sorry, men jeg har fått den så totalt i vrangstrupen.)

Lajla, hils din søster og si at hun har min dypeste medfølelse og at jeg synes det er en skam hvordan hun er blitt behandlet!