Oi - dette er et tema som jeg tror jeg kan skrive en hel bok om.

Så nå kan du angre - madonna - at du startet denne tråden ;)

Jeg tror jeg har vært fryktelig mye deprimert i det meste av mitt liv, samt slitt mye med angst i perioder.

Jeg har trodd at det har skyldtes en noe vanskelig barndom, samt "overarbeid" med unger og samtidig egen utdannelse m.m. Men jeg har i det siste funnet ut av at dette ikke er den fulle og hele sannhet - så langt der i fra.

Har gått til noe samtaleterapi opp igjennom, for jeg er av den typen at hvis man har et problem, ja så forsøker man å løse det.

Som sagt har jeg vært under utdannelse - i flere omganger. Når jeg til slutt ikke orket mer var jeg på selvmordets rand. For hva skulle jeg gjøre? Jeg klarte ikke å gå på skole/jobbe mer. Trygdekontoret nektet å innse hvor dårlig jeg var. Hvor skulle jeg ta penger fra til å brødfø mine barn? Det var så grusomt - i så uendelig mange år. Ville derfor gå til en psykiater som de endelig hadde fått i "lilleputt-land". Men her var det et halvt års ventetid. Min mor ringte da og sa hun var redd for at jeg kunne gjøre skade på meg selv. Kom da inn etter 3 måneder istedenfor 6 måneder.

Men til hvilken nytte? Fra første dag sa hun at hun ikke trodde hun kunne gjøre noe for meg. Jeg måtte bare gå hjem å ha det slik. Jeg sa at det nektet jeg. Jeg hadde tydeligvis et problem, og da ville jeg ha hjelp. Og mine hovedproblemer var: kraftig irritasjon, depresjon (sikkert mye pga situasjonen), enorme smerter i kroppen.

Psykiateren gikk da med på å "ta noen timer" med meg. Etter en stund påstod hun at jeg hadde psykosomatiske smerter, og ga meg et lite skriv så jeg kunne lese om det. Men alt her var feil m.h.t. min tilstand. Gikk tilbake og sa det, men det godtok hun ikke, selv om jeg forklarte at jeg først fikk smerter i kroppen, SÃ… etter en tid med vedvarende smerter, ble jeg dypt deprimert. Akkurat som å snakke til veggen!

Etter en tid gikk jeg til en sosionom her i nærheten fordi jeg ikke turde helt å la være å få hjelp på det psykiske planet. Jeg har begynt å trene en del, også fordi jeg har hørt at det kan hjelpe på det psykiske. Før jul var vi veldig enige om at jeg ikke var deprimert i det hele tatt. Så hadde jeg et møte med primærlegen som nærmest førte meg ut i sjokk-tilstand. Og når vinteren kom, så kom de enorme smertene, og så kom depresjonen - og angsten - PUH!

Så ja, jeg er mye deprimert, men jeg tror det meste skyldes sykdommen - "hormon-krigen" i mitt indre.

Og ja, det er ikke så lett å snakke om disse tingene. Men jeg stoler på dere her inne, tror at mange har erfart det samme/noe lignende.