Utrolige dyr!

[Stina]

Hei folkens

Vi har snakket litt om dyr, og kanskje spesielt om dårlig behandling av dyr.

Akkurat nå går det et fascinerende program på NRK om hundens evne til å lukte kreft. Dette har jeg hørt en god del om tidligere (men selvsagt glemt det ;) )

Noen eksempler: Mange hunder viser stor interesse for eierens føflekk som siden viser seg å være ondartet kreft. I et tilfelle luktet hunden det i et stadie FØR det utviklet seg til kreft.

En pusteprøve av ei dame med lungekreft som var fem år gammel (altså pusteprøven), klarte en hund å regsistrere. Da var dama allerede død for lenge siden. Altså kunne et lite pust for lenge siden stadig være et bevis for en hund på kreft.

I noen tilfeller fortynnet de prøvene så det tilsvarte 1 cent på 10 milliarder dollar, 1 sekund på 320 århundrer, 1 råttent eple på en hel haug med tonn med tønner (ca slike sammenligninger) - og hundene fant med stor prosentandel (80-90%) kreftprøvene.

Stort sett fant hundene rette prøver det meste av tiden - eller slik prosentandel som jeg skriver over. Men plutselig kunne en hund f.eks. ha en "dårlig dag", og så tok den mye feil.

Men dette er så utrolig og så imponerende!

Og alle de bevisene og årene som måtte til før noen forsker gadd å ta noen tidligere forsøk alvorlig! Selvfølgelig vet jo alle og enhver mye bedre enn andre gjør. Virkelig logisk, ikke sant?

Uansett, pass på dyrene! De er verdifulle - grunn litt på ordet DYREbar! Lurer på om de kan lukte noe spesielt hos oss? Noen sier jo at det kan komme vond lukt av folk med stoffskiftesykdommer - kan f.eks. ikke diabetes lukte som aceton?

Så nå må vi til å forske på hunder til å optimalisere doseringen vår dere - og så må det med i vår media/lege-sak ;) Ja, da snakkes vi vel om et par hundre år eller noe slikt?

[Yvette]

Jeg såg på programmet Stina. Det var aldeles utrolig.

[Tilte]

førerhund - hypohund - diahund hadde vært artig

[Ruth]

Det programmet så jeg også. Har også lest før om dette, og jeg synes dette er noe som burde forskes mye mer på!

Huff, og han fyren fra den britiske kreftforeningen da! Han syntes tydeligvis hele greia var så tåpelig at han knapt orket å tenke på det! Og dersom det viste seg at det var noe i det, ja så måtte man selvølgelig skynde seg å lage en maskin vi kan bruke istedenfor hunden. Kjenner vi igjen det eller?!

[Stina]

Akkurat nå:

Beyond Tomorrow på TVNorge:

Hunder som kan lukte kreft - lenge før den er brudt ut!

[Stina]

Det jeg bet meg merke i denne gang var en av test-begerne de brukte på hundene - hvor altså hundene skulle markere hvis det var kreft i, vel den ene hunden markerte ved et feil beger flere ganger. Så tok de prøven med tilbake til sykehuset og sjekket pasienten den var tatt fra, og vedkommende hadde utviklet kreft.

Altså kan disse hundene oppdage kreft på et mye tidligere tidspunkt enn mennesker kan enda. Så vidt jeg husker fra forrige program, så er ikke metoden ufeilbarlig, men likevel ser jeg ingen grunn til å ikke bruke den i sammen med annen viten man har på området.

La oss bruke dyrene til alt nyttig de kan brukes til, så blir de kanskje høyere verdsatt og mishandlet litt mindre.

Ikke for ingenting vi har ordet dyrebar!

(Imens ligger den toskeskallen av en katt jeg har, fullstendig unyttig på fanget mitt. Kan ikke brukes til annet enn å pynte opp litt i rønna og heve moralen Han er jo skjønn da, selv om han er litt dum.)

[Lisbeth]

Jeg fikk ikke sett programmet i går, men har sett (antakelig) det samme tidligere. Det er utrolig hvilken luktesans disse hundene har. Enig med deg, vi burde ta i bruk de mulighetene vi har, og så får vi heller ta høyde for at det kan finnes en feilmargin. Mye nytte ville de jo gitt likevel.

Apropos katten din; hvis han kunne lest innlegget ditt ville han nok glist rått! Katter er utrolig smarte og manipulerende, og han har da allerede lurt deg

En vårdag tidlig på nittitallet spaserte det en katt inn i gården hos oss og rett og slett flyttet inn. Altså; vi skulle ikke ha katt, hadde ikke bestilt noen katt, men hvem fikk til slutt viljen sin? Gjett!!

Vi skjønte at han hadde rømt hjemmefra. Nesten all pelsen hans hadde løsnet, og han så ut som om han hadde vinger på hver side av kroppen. Han var langhåret, og rød og hvit. Nydelig, selv nesten uten at pelsen satt fast på kroppen hans.

Vi måtte jo gi ham litt mat, men BARE ute på trappen. Etter noen dager måtte han jo BARE komme inn i gangen og få maten sin der! (he, he) For å gjøre en lang historie litt kortere tok det ikke mange dagene før han hadde nytt hjem og i tillegg var den øverste i hierarkiet.

Han sov på sofaen noe sånt som 23 timer i døgnet bare avbrutt av noen korte skritt til matskålen og en liten tur ut den siste timen av døgnet. Han måtte jo gjøre sitt fornødne. Og det skal han ha; han var ferdig oppdratt, veldig renslig og kastrert. (Vi fikk etter hvert vite hvor han kom fra. Han rømte fordi familien skaffet seg hund, og det passet jo ikke ham særlig bra.)

Var han så uheldig å ikke ligge i stolen sin når vi la oss for natten gikk han bare bak huset, hoppet opp på verandaen og vekte oss. Så han fikk det stort sett som han ville, den eneste plassen han ikke fikk være på var soverommet. Der satte jeg grensen.

Som du sikkert skjønner ble vi veldig glade i denne katten. Han ble dessverre kjørt i hjel tidlig en morgen i 98. Det var veldig trist, men vi hadde glede av ham i mange år.

Så, Stina, ikke undervurder ham, han er nok ikke så dum som han ser ut til!

[Stina]

Lie

Apropos katten din; hvis han kunne lest innlegget ditt ville han nok glist rått! Katter er utrolig smarte og manipulerende, og han har da allerede lurt deg

Æhm.. Er stygt redd for at dette ikke gjelder ham. Ofte sitter han og depper over en sko (sniffer han mon tro?) eller vannskåla. Noen ganger når han løper opp trappa, bommer han og tryner i neste trinnet. Jeg tror kanskje han har en liten hjerneskade. Naboen har også en som ikke er helt lur, hun tror den kanskje er et resultat av innavl.

Så koselig lesning dette med hvor godt dere tok dere av innflytteren. Skikkelig hyggelig

Så, Stina, ikke undervurder ham, han er nok ikke så dum som han ser ut til!

Nei, det har du nok rett i, for han ser ikke så dum ut. Veldig fin. Men han er en skikkelig toskeskalle, dessverre. Heldig for ham at han havnet her, ellers vet jeg ikke hvordan det hadde gått med ham.

[Lisbeth]

Morsomt, nå fikk jeg meg en god latter!

Men igjen, dette kan være en avledningsmanøver fra hans side. Hvis du tror han har hjerneskade, noe jeg også begynner å tro, vil du synes synd på ham. Og sannsynligheten for at han får viljen sin er stor. For det er vel slik det er, ikke sant?
Han har nok skjønt at du er jente; ergo kan han få deg til å synes synd på ham.

[Stina]

Tja.. man kan jo tro og håpe, men, men....

Det er bare det at han egentlig ikke liker meg. Han gjorde det til å begynne med, for da var vi alene et par dagen. Men når huset så fyltes opp med andre katter og folk, så ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Han lukter på meg, så går han...

Men hvis det har vært litt tomt her ei stund, så er jeg god nok, da hopper han opp til meg og vil kose - litt. Så jeg er kun nødløsning for ham. Hvorfor i alle dager skulle ha da snuble i trappa når det er fullt av andre folk her? Og vi ler oss jo halvt ihjel av ham, så han blir jo litt flau (tror jeg) ;)

Dessuten er han for dum til å forstå at vi hjelper ham. (Bortsett fra da han måtte til dyrlegen.) Den andre katter er så fornøyd, den nærmest forguder meg, er sikker på at den forstår at den får hjelp (med bl.a. spesialfor pga matintolerense). Hadde også en katt tidligere. Den måtte vi operere i beinet. Den var også ufattelig glad i oss, og veldig, veldig takknemlig. (De blir nemlig enda mer kosete når de har blitt operert o.l. De skjønner det rett og slett - vel dvs de litt mer intelligente av rasen.)