Stoffskifte vs Psyken

[madonna]

Det jeg lurer på er hvor mange her med diagnosen/symtomene til hypo som blir behandlet for psyken; enten være seg angst eller depresjon. Jeg har i denne perioden hatt ett ustabilt stoffskifte igjen( viser til innlegg "hva skjer") og merker godt hvordan det går utover psyken. Kroppen går på høygir, samtidig som energien er helt fraværende, gråter mye, generelt sliten, indre skjelvinger og i disse dagene er det tungt å bare løfte armene. Det kjennes tøft å være alene hjemme, siden formen er så dårlig at det kjennes ut som jeg kommer til å kollapse :( Legen forstår seg ikke på dette, han mener jeg er forvirret når de kommer til symtomer på ett ustabilt stoffskifte!
- Overfor legen legger jeg ikke skjul på at jeg er helt utslitt både fysisk og psykisk. Jeg har nå gått slik i to år uten å noen gang være i nærheten av ett normalt stoffskifte. Jeg har nå krevd innleggelse for utredning og ordentlig hjelp- Og har veldig bruk for rehabilitering i etterkant av det. Enten det er av vanlig rehabiliteringstilbud eller innen psykriatri; er det samme for meg for de har greid å slite meg helt ut!

Er kanskje mange som kjenner seg igjen i denne problematikken? Jeg vet mange har sperrer for å "snakke" åpent om disse spørsmålene, men kanskje noen våger å fortelle om sin erfaring Ville være takknemlig for å høre om de

[Lajla]

Hei madonna.

Joda, kjenner så altfor godt til den problematikken, og legen er lynsnar til å få henge en diagnose med deprimert på en, så har de fått feid en under teppet for denne gange iallefall.
Dem skjønner jo ikke at når man er totalt tom og utslitt, blir lei seg, gråter osv., ja DA kaller de det DEPRESJON!!! At det ikke skal gå an at legene vet forsjellen på depresjon og dyp fortvilelse.
Kjenner jeg blir provosert så inn i h....., at jeg kan eksplodere.
Er ikke noe god løsning med sinne, for da blir en så mye verre.
Men en liten "advarsel"...la ikke legen få sjanse til å henge på deg depresjonsdiagnose, for den vil følge deg resten av livet (i Journalen) og det er ikke den beste diagnosen når det ikke er det som er feil, men et stoffskifte som ikke blir behandlet.

Klem fra Lajla

[madonna]

Jeg henger meg ikke veldig opp i om det står depresjon i mine papirer/journal, det er jo tydelig en følgesvenn til stoffskifte og jeg føler jeg må ta følgene av det. Selv om jeg da vet og merker at hypoen er primær-årsaken til den.

[cathrin]

Jeg mener at det er normalt å bli deprimert når man får en kronisk sykdom som man altså ikke kan bli frisk av. Når det i tillegg viser seg at legen ikke har så mye kunnsakap og at man må finne ut det meste selv og medisinene kanskje ikke virker med det første ( eller i det hele tatt). Syns imidlertid det er viktig at legen ser på depresjonen som en del av sykdommen eller en følge av den, og ikke som sykdommen slik at hypotyrosen kanskje ikke blir oppdaget i det hele tatt slik tilfellet har vært for noen.

[Anne Ma]

Jeg kan godt forstå at legene ikke helt skjønner dette. Jeg skjønte det jo ikke selv engang med det første. Kaldte det deppa, for jeg hadde ingen andre ord for det. Men når diagnosen er der så burde de vite bedre Det er en skam å holde på slik. Det er jo hormoner for søren. Har de ikke hørt om PMS???? Det sier seg selv at ubalansen i hormonene vil gå ut over humøret!

Be legene dra seg vekk når de kommer med antidepressiva. Det virker jo dårlig på de fleste av oss, og om jeg ikke tar feil, så er det dokumentert en eller annen plass. Kan visst gjøre folk verre.

Nå nettopp da jeg var hos nevrolog, fant jeg ut, at gamle legen hadde skrevet i rekvisisjonen at jeg ikke var deprimert Positiv overraskelse etter å ha blitt møtt med antidepressiva i mange år Og det før diagnosen.

Selv gikk jeg gikk til legen min for ca 2 år siden. Sa jeg var deppa, utslitt osv. Ba om psykolog, for noe var veldig galt med meg. Jeg var i total ubalanse. Tålte ikke å være med folk lenger. Alt som var negativt ble hundre ganger større en de skulle være. Jeg gråt så tårene spratt og ble skvetten for første gang i mitt liv. Det var mange andre symptomer også. Men jeg orket ikke å prøve å få han til å forstå. Hadde vært igjenom det for mange ganger. Så han skrev ut rekvisisjon til psykolog for meg. Etterhvert fant jeg jo ut at dette ikke kunne være en depresjon (har vært det før i tiden, etter en hard barndom) for det stemte ikke med det som er vanlig for meg. Det føltes kunstig!! Som om det ikke føltes helt inne i meg, bare på overflaten. Jeg fortalte legen det og da tok han en test på meg. Og på mine verste dager var jeg mildt deppa. Ikke noe å medisinere akkurat.
Jeg var ikke helt sikker på hva legen tenkte om dette. Han hadde jo vært inne på antidepressiva flere ganger. Men jeg nektet å ta dem. Visste det ikke var det som var galt med meg. Jeg var sykemeldt i 1 1/2 år før jeg fikk diagnosen hypothyreose. Vet at han ikke trodde på meg. Han ble ganske spak da diagnosen lå på bordet hans. Han hadde aldri hørt om noe slikt og det hadde ikke kollegaene hans på legesenteret heller.... Jeg var ikke hypokonder allikevel ;)

[Stina]

Oi - dette er et tema som jeg tror jeg kan skrive en hel bok om.

Så nå kan du angre - madonna - at du startet denne tråden ;)

Jeg tror jeg har vært fryktelig mye deprimert i det meste av mitt liv, samt slitt mye med angst i perioder.

Jeg har trodd at det har skyldtes en noe vanskelig barndom, samt "overarbeid" med unger og samtidig egen utdannelse m.m. Men jeg har i det siste funnet ut av at dette ikke er den fulle og hele sannhet - så langt der i fra.

Har gått til noe samtaleterapi opp igjennom, for jeg er av den typen at hvis man har et problem, ja så forsøker man å løse det.

Som sagt har jeg vært under utdannelse - i flere omganger. Når jeg til slutt ikke orket mer var jeg på selvmordets rand. For hva skulle jeg gjøre? Jeg klarte ikke å gå på skole/jobbe mer. Trygdekontoret nektet å innse hvor dårlig jeg var. Hvor skulle jeg ta penger fra til å brødfø mine barn? Det var så grusomt - i så uendelig mange år. Ville derfor gå til en psykiater som de endelig hadde fått i "lilleputt-land". Men her var det et halvt års ventetid. Min mor ringte da og sa hun var redd for at jeg kunne gjøre skade på meg selv. Kom da inn etter 3 måneder istedenfor 6 måneder.

Men til hvilken nytte? Fra første dag sa hun at hun ikke trodde hun kunne gjøre noe for meg. Jeg måtte bare gå hjem å ha det slik. Jeg sa at det nektet jeg. Jeg hadde tydeligvis et problem, og da ville jeg ha hjelp. Og mine hovedproblemer var: kraftig irritasjon, depresjon (sikkert mye pga situasjonen), enorme smerter i kroppen.

Psykiateren gikk da med på å "ta noen timer" med meg. Etter en stund påstod hun at jeg hadde psykosomatiske smerter, og ga meg et lite skriv så jeg kunne lese om det. Men alt her var feil m.h.t. min tilstand. Gikk tilbake og sa det, men det godtok hun ikke, selv om jeg forklarte at jeg først fikk smerter i kroppen, SÃ… etter en tid med vedvarende smerter, ble jeg dypt deprimert. Akkurat som å snakke til veggen!

Etter en tid gikk jeg til en sosionom her i nærheten fordi jeg ikke turde helt å la være å få hjelp på det psykiske planet. Jeg har begynt å trene en del, også fordi jeg har hørt at det kan hjelpe på det psykiske. Før jul var vi veldig enige om at jeg ikke var deprimert i det hele tatt. Så hadde jeg et møte med primærlegen som nærmest førte meg ut i sjokk-tilstand. Og når vinteren kom, så kom de enorme smertene, og så kom depresjonen - og angsten - PUH!

Så ja, jeg er mye deprimert, men jeg tror det meste skyldes sykdommen - "hormon-krigen" i mitt indre.

Og ja, det er ikke så lett å snakke om disse tingene. Men jeg stoler på dere her inne, tror at mange har erfart det samme/noe lignende.

[Pusen]

Ser du har fått flere bekreftende svar. Jeg henger meg på. I perioder er jeg skikkelig deprimert, har og fått behandling for det gjennom terapi. Det har hjulpet meg, jeg har aldri brukt antidepressiva for å komme igjnnom depresjonene. Jeg har nå jobbet meg gjennom flere tøffe perioder og de blir lettere etthvert ettersom jeg nå klarer å kjenne igjen signalene tidligere og kan sette inn tiltak som gjør at det ikke går over styr med meg.

Lykke til videre.

[Anne Ma]

Hei Stina

Jeg leser historien din med en så enorm følelse. Jeg ser at vi sansynligvis har hatt veldig mye av den samme kampen. Selv om jeg ikke blir deppet så mye. Bklir heller nedstemt i perioder (melankolsk av legning). Vi ser ut til å ha følt den samme desperasjon i en hjelpeløs situasjon. Jeg blir så forb..... når folk prøver å laste sykdommen over på psyken. Det gjelder like mye venner, familie som legestanden. Jeg er sta som et esel (ingen overdrivelse!) og setter jeg meg imot så klarer man ikke å rikke meg av flekken. Tror det er mye av grunnen til at legen tilslutt gav seg

Skulle hatt en klapp på hodet smily nå - for den skulle jeg sendt deg!!!

Klem

[Stina]

Kjære Anne Ma - var det denne du tenkte på:

Ja, ja, det hadde ikke gjort så mye om legestanden la det over på det psykiske - hvis det nå var psykiske - og hvis nå f.eks. antidepressiva hjalp.

Men når det ikke gjør det .. Så ...

Men - takk - for at det finnes mennesker som du ;)

[hanne]

Ser at vi er mange her med "depresjon".

Fikk selv diagnosen derpesjon først og iom at alt var tungt og trasig og var inn i en sorg og klarte ikke jobben tross mange forskjellige sykemeldinger, så godtok æ det.

Bynte etter hvert med antidepressive og de hjalp noe. Så etter ett års sykemelding fikk diagnosen lav stoffskifte. ok. i ettertid har lest gjennom journalen min og min diagnose var i mange år... Depresjon! Skjønte ikke hvorfor det sto ikke lav stoffskifte for det var den æ slet med. Men hadde flytta og bytta lege så orket ikke å ta det opp med ny lege.

Fikk faktisk problemer med fagforening når æ skulle søke trygd hos dem fordi æ hadde bytta jobb og det hadde ikke gått to år og de mente at æ hadde fått samme sykdom som tidligere, alså depresjon. Skjønte ingenting, men fikk lest journal og noen år tidligere når sønnen min bodde et år hos faren, og var veldig bekymret for han og det funka ikke mellom meg og far, så hadde æ par ukers sykemelding. Visste ingenting at hadde fått sånn diagnose! Det ordna seg når æ skrev inn en kraftig klage om at æ hadde lavstoffskifte .

Alt i alt, så trodde alså selv at æ var deprimert men har skjønt i ettertid at om æ var det så hjalp det ihvertfall med stoffskifte som ikke var riktig medisinert. Faktisk så fortalte til venner/familie at æ var deprimert, tenkte ikke at stoffskifte kunne få meg til å være initiativløs, slapp osv.


Så, har brukt antidepressive i 5 år, tror at de har hjulpet meg, men nu vil kutte de ut!

Spora kanskje av men dette er min erfaring, og æ mener at først må man få stoffskifte på plass før man bynner å behandle en ev. depresjon så lenge situasjon er ikke veldig alvorlig.

Stol på din egen følelse over situasjon !