Jeg fallt om hjemme og de trodde jeg hadde hatt drypp. Det ble utelukket og jeg fikk diagnosen utbrent. De trodde det hele skyldtes min lillebrors bortgang 1 år tidligere. Jeg var sikker på at det feilte meg noe fysisk, men ble ikke hørt. Jeg tenkte aldri på høyt stoffskifte, hadde faktisk ikke hørt om det. Men jeg fryktet kreft, da min bror døde av det. Deretter ballet det på seg med behandling for psyken, 2 år hos psykolog og påtrykk om antidepp. Jeg gjorde et forsøk med det, og ble virkelig dårlig.

Tiden gikk og flere og flere symptomer dukket opp. Vektnedgang, diare, svetting, uro, tungpust, klumpfølelse i halsen, hoven utenpå halsen, utslett, ingen/lite søvn, magesmerter etcetc. Så kom muskelsvakheten, klarte til slutt ikke vaske mitt eget hår i dusjen da det krevde for mye armstyrke, klarte knapt å gå opp trappen hjemme og et vekttap på 10 kilo på noen uker. Da spurte min eks helt tilfeldig om jeg hadde målt pulsen min? Det hadde jeg ikke og til min skrekk oppdaget jeg at den var 120-125 i hvile og 150-160 ved en tur ut på kjøkkenet. Jeg ble vettaskremt og ringte legen som la meg inn på A-hus. Der ble det isolat og dagen etter kom legen og fortalte at jeg hadde høyt stoffskifte.

Vel, det var min vei til diagnosen høy da, lav ble jeg etter behandling med radiaktivt jod.