Jeg leser fortsatt Alice Miller langsomt. En periode for ikke lenge siden vurderte jeg å skifte tilbake til den legen jeg hadde før. Han har en del kvaliteter den legen jeg har nå, mangler fullstendig. Å lese seg opp, og å oppdatere seg når han lærer noe nytt av pasientene sine for eksempel. Jeg satt lenge på nettet og vurderte om jeg skulle trykke på knappen på fastlege. På natten, i drømmene, var jeg tilbake hos den forrige legen. Jeg hadde time. Og hadde forberedt meg grundig. Blant annet visste jeg at han er glad i å snakke, så jeg hadde tenkt på at det var jeg som skulle føre ordet. Jeg kommer inn på kontoret hans. Der inne er det to katter og to hunder. Jeg forsøker å forklare ham at jeg har allergi, og kan ikke ha hunder og katter i samme rom. Han lytter ikke. Men fortsetter å snakke. Da jeg våknet på morgenen følte jeg meg stresset. Jeg snakket med mannen min om bytte av lege og drømmen. Han sa at det var tydelig at jeg hadde glemt de mindre sjarmerende trekkene ved den forrige legen. Hans påståelighet. Hans behov for å ha rett, selv når du hadde vært hos en spesialist som støttet egne antagelser osv. Jeg kullkastet planene om å bytte lege. Og kjente roen senke seg inni meg. Det var et hav av miksede følelser i denne funderingen rundt det å vende tilbake til den tidligere legen. Det er noe med å la fortid være fortid. Så får heller dagens lege også være ufullkommen. Hittil har jeg ikke funnet den fullkomne lege, og tror heller ikke at han/hun eksisterer, like lite som noen av oss er perfekte. Men det var tankevekkende hvordan drømmen min satte meg på plass og fikk hindret meg i å vende tilbake.

Det er mulig denne tankerekken er lagt i fullstendig feil tråd.

Det har slått meg i møtet med flere leger ( og det kunne like gjerne vært mange andre yrkesgrupper tror jeg) at når de møter en annen agenda enn det de tror seg å møte, så møter jeg en temmelig infantil person. Jeg møtte en slik lege. Og sa at jeg var helårsallergiker, og allergisk mot det meste av pollen, midd, mugg etc. Nei, det var jeg ikke! Jo, sa jeg. Nei, jeg var ikke det. For jeg hadde ikke testet dette hos denne legen! Men jeg har testet det hos fastlegen sa jeg. Nei, da fikk vi ta testene på nytt på dette kontoret. Det var da jeg fortalte om alle hormonene jeg brukte, at denne legen gikk fullstendig i vranglås. Og så bar det bare utfor bakke i en aldeles absurd dialog. Blant annet henviste jeg til en del forskning i denne samtalen (det var et annet tema enn denne legen hadde spesialisert seg på). Nei, den forskningen var ikke god nok. den gjalds ikke. Forskningen det handlet om var at stresssituasjoner i barndommen kan forårsake først høyt kortiosl, deretter lavt. Etterpå måtte jeg selvsagt gå gjennom denne forskningen jeg hadde funnet på nytt. Jeg så at det han uttrykte var heller nærmest en slags trassig og barnslig reaksjon, jeg som den umulige pasient skulle neimen meg ikke få rett! Jeg har opplevd mange slike situasjoner med leger hvor de, uten å vite det, fremstår som et barn som tramper i bakken og skal ha rett og være overlegen.

Jeg tenker jo at dette handler om deres barndom som det flinke barnet som fikk høye krav rettet mot seg fra foreldrene. Så går de gjennom livet som små guder og kan ikke ta feil. Og det er jo sørgelig, for mest av alt burde legeyrket ha alle muligheter i seg til å kunne være et kreativt yrke. Som når slike som oss kommer med multisymptomer og alle mulige merkelige sammensatte plager. Det burde være dødsspennende for dem! I stedet fremstår vi ofte som et hår i suppa. Som denne kvinnen, som ble kastet ut av legekontoret, og ble kalt for hypokonder
I 1991 var 17 år gamle May Britt Hovland elev ved Årdal vidaregåande skule, og ho vart vaksinert som eit ledd i eit statleg vaksineforsøk mot hjernehinnebetennelse som pågjekk i perioden 1988-1994.

Kort tid etter vaksina starta eit langvarig mareritt som langt på veg har øydelagt livskvaliteten hennar.

På eitt og eit halvt år var ho til utallige konsultasjonar hjå ulike legar og spesialistar, men korkje ho eller foreldra kopla i den perioden helseplagene til vaksina ho hadde teke.

Fastlegen hennar vart lei av henne. 19 år gamal, etter halvanna år med runddans i helsevesenet, fekk ho etter kvart klar beskjed: «Du er ikkje sjuk, du er hypokonder. Kom deg ut av kontoret mitt»