Hei!

Trist å høre at du har det slik.. Tror kanskje at ved denne type sykdom så får man se litt bedre enn "vanlige folk" hva som egentlig bor i samboere og ektefeller.. Og så tåler man kanskje litt mindre og må ha litt mer og da er man sterkt avhengig av at den andre "er med" i form av forståelse, avlastning ved behov, hjelp og ikke minst at de holder ut den tiden det tar å komme seg på beina igjen om noen gang..

Tror jeg uten å kjenne til situasjonen noe videre skal råde deg til å avrunde forholdet og samboerskapet før det tapper deg helt tom og kjører deg til bunns.. Det er vondt å ha det slik du har nå, men det vil bli bra etterpå. Jeg var i liknende situasjon for noen år siden, men fikk heldigvis tatt grep. Stod igjen alene med en ettåring på armen, en baby i magen og et lass med "arvet" gjeld etter eks-samboeren.. Har ikke angret en dag!