Vet ikke hvor jeg skal skrive hen. Jeg er jo ikke langvarig deprimert. Det er bare det at nå er jeg helt på felgen. Like før jeg hylgriner. Jeg er 34 år og av det kjønnet som visstnok ikke kan få lavt stoffskifte. Jeg føler meg altfor gammel for å gråte, men det er nå en gang slik at det faller seg naturlig nå.

Jeg befinner meg akkurat nå på Gran Canaria. Behandlingsreiser for psoriasis. I morgen skal vi hjem. Nå er jeg så psykisk stresset og gråteferdig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er tøft å være utenlands i tre uker. Hver ukedag må vi opp 7.30 for morgentrening. Gjerne påfulgt av styrektrening, vanngym og tur på fjellene i nærheten etter det. Det hele er ispedd med tungt alkoholfrobruk. En uke i strekk nå. Passer jo ikke meg det. Jeg greier det fint og kroppen er blitt i bra form, men stresset er voldsomt. Helt ut av det blå og gjerne om natten kan jeg begynne å svette noe voldsomt. Folk spør om jeg er varm. Jeg har gjentatte ganger fortalt dem at jeg har en sykdom som får adrenalin/kortisol til å løpe løpsk. Det er jo ingen som skjønner noe av det. For dem er jo jeg bare en raring som tydeligvis svetter så mye at det er helt unaturlig.

Ikke en natt på disse tre ukene har jeg sovet godt. Vanligvis sover jeg en del på dagen hjemme, men det går ikke her. Blir bare mer og mer nedkjørt. Å sove på dagen er en av de beste medisinene for at jeg skal føle meg vel.

Så til det som får det til å tilte helt for meg. 3 uker her betyr 3 uker alene for meg og 3 uker alene for samboer. Dette har hun brukt til å snu rundt på alt vi har blitt enig om tidligere. Hun er tilhenger av S & M. Det er ikke noe galt med det i seg selv. Men nå ønsker hun å treffe andre for leve ut opplegget sitt. Jeg er prippen og kanskje gammeldags. Har jo enkelte ganger mine syke fantasier jeg også, men med lavt stoffskifte får man nedsatt libido. Dessuten tror jeg at man kan gå gjennom et helt liv med en partner. Jeg tror på gammel kjærlighet og å være tro mot noen. Er det noe galt i det?

Dette var vi enig om før jeg dro. Jeg skjønner jo hva som har skjedd. Hun har fått mye frihet etter jeg dro, oppdaget nye sider ved seg selv og lest boka fifty shades of grey. Deilig å være litt vill og gal til tider, men nå er det ikke måte på. Alt vi hadde før skal forandres, og hun ser gjerne at jeg også har meg med andre. Gjerne horer også. De er jo lett tilgjengelig her nede. Dette blir aldeles for mye for meg. Altfor stor omstilling. Og for å være ærlig har jeg ikke lyst på sex med noen. Ikke i overskuelig fremtid. Det vet hun jo om, men tydeligvis når det ser slik ut for henne så skal jeg være med. Vi har jo snakket sammen om det og jeg har sagt jeg ikke ønsker full frihet når det gjelder partnere. Hun bare vrir seg unna og sier at hun ikke kan leve lenger uten å leve ut sin "greie".

Anbefaler ingen med lavt stoffskifte å reise på noe slikt som dette. Du bør i hvert fall være ganske hard i skallen. Har holdt på å bukke under for press. Et press jeg har følt kommer fra alle sider. Både her nede og hjemme. Jeg kjenner det hjalp litt å skrive fra seg. Jeg griner ikke lenger. I morgen er det hjem og om vi ikke kan komme til en løsning begge er fornøyd med. Så finnes det jo en mulighet til. Forlate henne. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke passer til å leve i noe kjærlighetsliv. Jeg greier ikke å gi den kjærlighet og sex folk krever for å leve sammen. Det skylder jeg på sykdommen. Og kanskje også en noe spesiell personlighet. Men jeg var flink til det med kjærlighet før jeg ble syk da.

På tide å "wrappe up". Er det noen som kjenner seg igjen i at man blir deprimert, bunnløs fortvilt, føler seg underlegen og helt borte når man er nedkjørt og stresset? Om ikke folk kan relatere seg til noe i innlegget så kanskje de kan relatere seg til dette siste jeg skrev. Jeg ser etter forståelse. Det finner jeg lite her nede i hvert fall. Nevnte det for romkameraten min, men det er grenser for hvor langt man kan gå med det. Kan ikke sitte å gråte ovenfor han eller gi uttrykk for at jeg sliter med det i dagevis.

Mvh I-D-M som drømmer om bedre tider