Noen dager er jeg så sliten at jeg bare får lyst til å sette meg ned å gråte. Trenger ikke ha gjort noe heller, blir sliten av alt. Høye lyder, folk som beveger seg, gå opp en trapp, alt mulig rart egentlig. Og det værste er at jeg får så krort en lunte, noe som ikke er så gøy i julen da man skal kose seg med familien. Jeg kan glefse til hvis jeg syns folk har tven på for høyt, alt støyen gjør meg så sliten. Og når søsteren min går i fistel når hun leker med hunden, det river langt inn i margen.

Og sove er vanskelig for jeg våkner 9 om morgenen av at huset kommer til liv, klarer ikke sove lengre når jg hører folk prate og ståker med ting. Ikke så lett å sovne heller siden jeg må dele rommet med mitt søskenbarn. Gleder meg til å reise hjem og bare kunne slappe av.

Gleder meg til jeg får litt mer energi, tror det vil hjelpe på humøret mitt. Alt føles ikke så håpløst når man klarer å få noe ut av dagen. Gruer meg til å begynne på skoln igjen, snart examen og jeg må få satt meg inn i alt som har med sykdomen å gjøre.

Og gleder meg til solen kommer igjen, trenger litt varme. Alt er litt bedre om våren når solen skinner.

Gleder meg til jeg blir frisk, lei av å hangle nå.