Alice Miller snakker om et vitne. Et vitne som ser barnet. Dette vitnet kan redde et barn. I Dagbladet i dag leser jeg en kronikk av en kvinne som er vokst opp med foreldre som er alkoholikere. Hun etterlyser dette vitnet som ikke var der i barndommen hennes.

Jeg var den obsternasige jenta som alltid var frekk og spydig og derfor gang på gang måtte sitte igjen i friminuttene. Sannheten var at jeg var desperat etter voksenkontakt. Jeg var den jenta som alltid hadde på meg for lite klær på vinterstid, og fikk spydige kommentarer fra andre barns foreldre i nabolaget når det var minus ti kuldegrader: «Er du for tøff til å gå med lue du da?!» Mens sannheten var at jeg ikke hadde noen lue. Drømmen min var en mor som maste om at jeg ikke måtte glemme lua mi. Jeg var den jenta som ofte kom for seint på skolen, og som ble ertet fordi jeg luktet piss. Sannheten var at jeg selv måtte sørge for å komme meg opp om morgenen. Det hjalp ikke at jeg var sengevæter fram til tenåra, og at ingen av foreldrene mine hadde kapasitet til å sørge for at jeg fikk dusjet før jeg gikk på skolen.
Ingen tok meg noensinne på fanget, klemte meg og forklarte at det som foregikk hjemme ikke var min feil. Ingen satte seg noensinne ned på huk, så meg i øynene og fortalte meg at mamma og pappa led av en sykdom og at jeg aldri måtte finne på å skamme meg over det foreldrene mine gjorde. Ingen satt seg ned sammen med meg, inntil meg, og forsikret seg om at jeg visste at det var forståelig at jeg elsket foreldrene mine, selv om jeg skammet meg over dem, og at jeg ikke måtte føle skyld fordi jeg håpet innerst inne at jeg var forbyttet ved fødselen og at mine egentlige foreldre var A4 mennesker med hverdagsrutiner og varme luer til kalde vintrer.
Alle visste, men ingen grep inn.
Så mange barn som går rundt og lider fordi alle har nok med sitt. Vi ser, men later som om vi ikke ser når barn blir mobbet på skoleveien, eller taler et språk med hele seg som sier at noe står galt til hjemme.

Og med bry seg, mener jeg ikke iverksette tiltak og sørge for oppfølging og blablabla fordi det står i en tjenestepersons stillingsbeskrivelse, mandat eller hva vet jeg. Med det å bry seg, mener jeg at man gjør alle de tingene jeg ramset opp ovenfor: Sette barnet på fanget, stryke det over kinnet, ta med ei ekstra lue, fortelle barnet at det er et vakkert barn. For er det noe som er helt sikkert, så har alle disse det til felles at de føler seg stygge, skitne, verdiløse, utenfor og uverdige, og det å bli sett av noen, om enn bare én person, kan utgjøre den store forskjellen.