Jeg har gått gjennom dette i pensum, og vil trekke fram dette:
Tilegne seg kunnskap og evne til egenomsorg

De aktiviteter individet selv gjør for å opprettholde liv, helse og velvære er viktigere for et vellykket resultat enn helsepersonellets innsats.

Den kronisk syke må oppnå ferdigheter, kunnskap og motivasjon, ha evne til å bli kjent med signaler fra egen kropp, tolke forandringer nøyaktig og ta nødvendige skritt for å endre behandling eller søke hjelp fra helsepersonell.

Sykepleieren vektlegger pasientens ressurser og egenomsorgskapasitet, og praktiserer et reelt samarbeid med pasienten.
Pasienten må lære om sykdommen for å kunne mestre å leve med den.

Vi må lære m symptomene for over-og udnersosering og finne ut hvor mye stress og aktivitet vi tåler uten å bli utslitt og sånne ting. Om kosthold og om reaksjoner på å få en kronisk sykdom. Og at vi må ta medisinen (thyroxin osv ) resten av livet (ikke alle har fått det med seg) og at man må selfølge med på blodbrøvesvar og ikke overlate til legen å si at prøvene dine er fine......

Forresten så bruker man mye tid i utdanningen på temaet sykepleieteoretikerne, fordi sykepleierne hele tiden påpeker at de ikke er legenes forlengede arm. De er en egen profesjon og bruker sykepleierteoretikerne for å defienre og forklare hvordan sykepleieren har en anne oppgave enn legene. Det å undervise pasienter i å mestre sin nye tilveærelse som syk, er en veldig viktig oppgave ifølge dem.