Noen ganger føler jeg meg litt "surmaget", og har 0 tiltro til leger. De fleste jeg har vært hos virker som om de har liten oversikt, er overrasket over symptomer, virker som om det bare er å "ta seg sammen", ikke unaturligt å "sove litt"/"være sliten", ikke ha hukommelse osv osv..

Jeg bare lurer på om det bare er meg som har mistet all tiltro til at "andre" skal gjøre meg frisk, jeg tror nå at det er meg som må gjøre meg frisk, for "andre" ikke klarer å sette seg inn i min situasjon/kan ikke så masse om sykdommen min.

Jeg vet jo selvsagt at det også er andre syke der ute i verden, og att ikke alle leger i hele verden skal ha førstehåndskunnskap om stoffskiftet, men jeg føler at jeg møter veggen nesten hver gang jeg møter en lege.

Som en positiv ting, så var jeg hos en lege på sykehuset for en stund siden, og da følte jeg at jeg ble tatt ordentlig på alvor, det ble "tatt tak i" symptomer, ikke bare sykdommen. ala "du har konstant jernmangel, masse blødninger når du har mensen, vi opererer så du ikke får igjen mensen", damen sa at vi må bare begynne ett sted, og jobbe utrifra det.

Ikke at jeg ønsker å opererer for hver minste ting, men jeg skal hilse å si at jeg kommer til å være svært imøtekommende for ting hun mener kan hjelpe!!

Dette tok vist litt av, men jeg har en tendens til det