Lavt stoffskifte - hva nå?

Jeg har levd på grenseverdiene på stoffskifte de siste 12 årene, og er så vant til at jeg er sliten at det ikke "spiller noen rolle lenger".

De siste 6 mnd har det skjedd mye i livet mitt, som gjør at jeg har fått en depresjon, men nå er jeg i tvil på om det er det det egentlig er. Jeg følte meg opprinnelig ikke så sliten som jeg pleier, så derfor så hadde jeg egentlig utelukket at det var stoffskiftet mitt som hadde begynt å tulle, og jeg har derfor ikke sjekket det foreløpig. Man blir så vant til at legen sier at det ikke er lavt nok så man ignorerer det på en måte. :( skal legges til at jeg har flyttet så jeg har egentlig aldri diskutert stoffskifte med den nye legen, men skal gjøre det neste uke når jeg skal tilbake.

Men når jeg denne uka er sykemeldt pga depresjon, så føler jeg meg egentlig mest sliten og "helt flat". Trodde jeg skulle få mer energi av å være hjemme, men isteden er jeg bare mer svimmel, orker ingenting og musklene blir slitne av den minste belastning. Dette med musklene har jeg ikke opplevd før.

Ellers så har jeg problemer som stmmer med stress og depresjon:
* sliten og trøtt, men sliter med å få sove.
* vondt i hode (har også hatt migrene anfall i høst - dette er nytt)
* særdeles sviktende hukommelse
* manglende konsentrasjon
* vondt i magen
* muskelspenninger (men dette kommer helt klart av stresset i livssituasjonen)
* orker ikke mye lyder og styr fra barna - liten tålmodighet (uvanlig for meg)
* Manglende matlyst
* tinnitus (blitt mye sterkere og mer plagsom)
* humørsvigninger


Hva tror dere? Er jeg bare deprimert, eller, kan depresjonen være et element av at stoffskiftet mitt har endret seg.

(Jeg har vært for lav på stoffsikfte ved en graviditet, men da ønsket jeg ikke å starte med noe mitt i graviditeten. Ellers har min gamle lege alltid vær veldig tilbakeholden, selv om jeg ikke orket å gå tur med familien engang.)

Er lenge siden jeg har målt nå, og verdiene fra år tilbake husker jeg ikke :( , men jeg har ligget dær grensene.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Qa

Trodde jeg skulle få mer energi av å være hjemme, men isteden er jeg bare mer svimmel, orker ingenting og musklene blir slitne av den minste belastning. Dette med musklene har jeg ikke opplevd før.

Ellers så har jeg problemer som stmmer med stress og depresjon:
* sliten og trøtt, men sliter med å få sove.
* vondt i hode (har også hatt migrene anfall i høst - dette er nytt)
* særdeles sviktende hukommelse
* manglende konsentrasjon
* vondt i magen
* muskelspenninger (men dette kommer helt klart av stresset i livssituasjonen)
* orker ikke mye lyder og styr fra barna - liten tålmodighet (uvanlig for meg)
* Manglende matlyst
* tinnitus (blitt mye sterkere og mer plagsom)
* humørsvigninger

Er lenge siden jeg har målt nå, og verdiene fra år tilbake husker jeg ikke :( , men jeg har ligget dær grensene.

---

Hej Qa,

Det må være på tide at få taget nye målinger, ikke?

Nogle af dine symptomer kunne tyde på vitaminmangel. Hvis du alligevel får taget blodprøver, så tag også jern, ferritin, kalium og B12 med. Musklerne kan også gøre ondt ved kalk, magnesium og D-vitamin mangel.

"Mangel på vitamin B12 giver bl.a.: Perniciøs anæmi, blodmangel, udmattelse, tør hud og slimhinder. Følelsesløshed og føleforstyrrelser i hænder og fødder, konfusion, depression og forhøjet homocystein"

"Mangel på kalium giver bl.a.: Muskeltræthed, udmattelse, apati, depression, irritabilitet, forstoppelse, hjerterytmeforstyrrelser, blodsukkersvingninger og hovedpine."

"Mangel på jern giver bl.a.: Dårligt immunforsvar, træthed, udmattelse, kraftesløshed, nervøsitet, søvnbesvær og kraftig hjertebanken."

Læs mere her: http://www.dsgnet.dk/Sites/mfjartikl...-%20dsgnet.asp

Læs mere om B12 mangel her: http://www.vitamindoktor.com/cm51/

"Mangler kan medføre alvorlig blodmangel hos ældre (perniciøs anæmi), når maveslimhinden ikke længere kan producere "intrinsic factor".
Ved mangler er man træt, uoplagt, depressiv, har svækket modstandskraft, koncentrationsproblemer, svækket hukommelse, søvnproblemer, brændende, rød tunge og dårlig appetit."

Takk for tilbakemelding! Det med vitaminer og mineraler har jeg ikke tenkt på. Fakta er nemlig at etter at alt har skjedd i livet mitt har jeg blant annet sluttet å ta B-vitaminene mine.

Så dette skal jeg også få sjekket opp ved legekontrollen på neste uke.

Hei alle sammen :)

I dag ringte legen og konstaterte at stoffskifte var lavt, og jeg har fått resept på Levaxin og hentet dem i dag. Og for meg er dette bare glede. Joda, jeg forventer ikke mirakler, men jeg vet at jeg nå er kommet på riktig sted.

Som student orket jeg ikke lenger trene, og gikk til legen. Fikk da vite at jeg var litt lav på stoffskifte og at jeg måtte følge det opp jevnlig. Men jeg var ikke lav nok. Dette er 14 år siden.

Jeg har alltid vært aktiv, og er fortsatt engasjert, men har ikke hatt for mye kapasitet siste årene. Likevel fullførte jeg studiene, har fått 3 barn, jobbet osv. Da jeg hadde bare eldste og pappaen spurte om vi skulle ut å trille tur, endte jeg opp på rommet og gråt for jeg orket ikke.

Under mitt 2. svangerskap var jeg faktisk lav nok, men da ønsket jeg ikke starte med medisiner. Etterpå var jeg ikke lav no. :sad:

For 2 år siden, gikk jeg på en skikkelig smell, var deprimert osv. Dette kjenner dere nok til. Jeg har hele veien mistenkt stoffskifte, men legen påsto at alle prøvene var fine. Jeg var så langt nede at jeg ikke husket hvordan jeg slo av PCen (jeg jobber med data!) :shock:

Nå to år senere har jeg vært 100% utenfor arbeidslivet i 1 år. I høst bytta jeg lege, og surprise surprise. Plutselig var stoffskifte mitt lavt likevel. Ble så glad, at jeg jo har glemt å spørre om prøvesvarene. :D Så det får jeg ta senere.

Endelig, blir jeg sett der jeg er. Jeg har hatt symptomer nok for å si det sånn. Men isteden for å få rett diagnose er jeg diagnostisert med angst og depresjon, pluss en somatoform lidelse fordi jeg har fysiske symptomer, men ingen sykdom. :mad: Så det er nydelig å nå kunne si ha, ha, dette er ikke noe jeg fant på.

Så nå håper jeg at jeg skal komme meg på bena og fungere igjen. Tenk å kunne gå i et møte uten å ha dundrende hode pine og ligge som et slakt resten av dagen. Det ville vært deilig.

Jeg har ellers 3 barn. Tre fantastiske gutter, hvor to av dem har asperger. Så møter etc. er noe jeg må. I tillegg til at jeg alltid engasjerer meg og har et par ulike verv. Håper at jeg nå etterhver skal kunne legge inn det lille ekstra, for jeg liker slikt

Selv hadde jeg gitt opp hypothyrose siden gamle legen sa alt var så fint hele tida, så da jeg begynte å lese om det igjen nå ble jeg bare så glad, for alle tingene passer jo inn der. Så nå skal jeg ønske meg håret mitt igjen til jul. ;)

Så godt at det har ordnet seg for deg. Så heldig har ikke jeg vært enda.. men min tid kommer nok :o) Ønsker deg god bedring og håper at du vil få det godt i fremtiden som kommerkram1

Skjønner godt at du ble glad over å få resept og en "diagnose".. For det som nesten er viktigere er at du blir trodd på og at du slipper å føle deg som en masete hypokonder og latsabb.. for det er alt annet en hyggelig.

Velkommen til oss, skal bli spennende å bli kjent med deg. Jeg er temmelig fersk her selv. Men har aldri følt meg mer hjemme noen plass :)

Takk for tilbakemeldinger. :)

Selv om det er 14 år siden det begynte, og jeg har vært på sparebluss, har jeg klart meg greit frem til for 2 år siden.

Kan jo nevne at jeg har en søster som har vært behandlet for stoffskifte i flere år, og en annen søster som også kun er lav, men ikke lav nok. :roll: Så det er jo mange nok grunner til at legne kunne hørt på meg.

Men nå er det ny lege, og nye muligheter. Jeg er bare glad og positiv nå. Vet at dette skal bli bra. Tenk å få igjen konsentrasjonen og hukommelsen. Det må jo være fantastisk.

Da jeg ble sykemeldt i fjor husket jeg ikke hva jeg hadde gjort før lunsj når lunsjpausa var over. Og jeg måtte lære meg nye ting mange ganger. :oops: Ja, ja det kan jo bare bli bedre.

Hm, merker jeg er skravlete i dag, men jeg er bare så veldig glad i dag. Etter legen ringte satt jeg og gråt, men det var ikke av tristhet.

Hei Qa:)

Fint at du fant forumet og ikke minst at du omsider har fått diagnose og behandling. Det er tøft før man får dette på plass.

Ønsker deg god bedringhjertflag1

Denne uka var stoffskifte endelig lavt nok, etter 14 år på grenseverdier hvor legene har sagt at alt er fint.

Endelig har jeg fått medisiner, og jeg er egentlig så positiv. Skjønner også jeg er "heldig" (?), for jeg har startdose på 50microgram (Levaxin), ser andre har startet lavere. Merket faktisk forskjell de første dagene, for jeg var ikke totalt utslitt og havna på sofaen etter å ha henta ungene (i bil :oops: ). Men i dag har jeg hatt flere runder på sofaen igjen.

I tillegg har jeg merket at jeg har lite tålmodighet og blir lett irritert. :cry: Jeg som egentlig er så positiv til dette og tenker at nå skal det bli bra. Isteden så blir det jo ikke det. Neida, jeg forventer ikke mirkaler, men det at tålmodigheten min synker er ikke ok. Jeg har jo tre fantastiske gutter, som er noe i overkant hypre siden det er rett oppi jul. Og da vil jeg heller være mer tålmodig.

Jeg har lest og vet at det kan ta tid før man kommer dit man skal, men jeg har også hørt om noen som har raskt effekt. Hva kan man egentlig forvente??


Når jeg leser her inne, virker det som om fol kontrolleres etter 6 uker på medisiner? Jeg skal ha ny time først etter 3 måneder. Er det uvanlig?

-------------------------------------
Denne teksten kom ikke opp når jeg klikket på linken til denne. Isteden kommer presentasjonen frem. Legger inn denne teksten, for å prøve å få opp korrekt tekst.

Dette er opprinnelig hovedinnlegget i tråden, så denne tråden er korrupt siden de over er kopi av min presentasjonstråd. :(

Du har ikke vært irritert på lenge vet du, så nå får dem bare passe seg :)
Det er dessverre ikke noen enhetlig, vedtatt behandlingsplan i Norge.
Derfor er det opp til den enkelte lege hvordan dette blir gjort.

Jeg syns det er stor variasjon på hvordan man bør starte opp.
Noen har gått lenge og er lavere, og disse kan ha fordel av å starte litt høyere enn de som har kommet tidlig (hvis de finnes da.....)

Så er det nok riktig at TSH ikke er stabil, ikke har reagert helt ut - før det har gått 3 måneder.
Men det du spiser havner jo i blodet, så fT4 er stabil og målbar etter 2 uker.
Men DU kjenner ikke virkningen fullt ut før det blir laget T3 etter en måned.

Hvis du tåler det, er en rask doseøkning å foretrekke.
Du vet at du havner på rundt 150µg og kan øke dit i steg på 25µg hver 14dg. når dosen er under 100 og halvparten hver mnd. når den er over 100.

Får bare krysse fingrene for at jeg ikke skal være for irritabel fremover da. :)

Takk for innspill. Blir intressant å se målinger etter 3 mnd da, og høre hva legen mener når vi kommer så langt. Ja, ja, etter å ha lest her inne har jeg skjønt at tålmodighet i forhold til å få kroppen til å fungere igjen er essensielt. Men det er vel fortsatt lov å "drømme om" at alt snart bare skal være mye bedre.

Er en annen ting jeg lurer på også. Jeg har "alltid har måttet" ha noe søtt etter mat og utover kvelden. I dag er det lørdag og jeg har bare så vidt smakt på sjokolade tidlig i dag. :shock: Er dette også en normal "bieffekt"? Påvirkes blodsukkeret veldig her også?

Jojo - sukkerhunger er velkjent.
Salthunger også.
Hvordan man styrer unna vet jeg ikke - når blodsukkeret nærmer seg grensa for føling vil jeg se den som klarer å ståimot......

Det er sukker man trenger - ikke sjokolade......
En sukkerbit er bare 20Ccal og det retter opp blodsukkeret på minutter.
Men da får en jo ikke noe sjokolade :)

Ordet tolmodighet tør jeg nesten ikke skrive engang.....
Har ikke vi vært tolmodige lenge nok ?
Men det kreves nok har jeg hørt.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av n`Finn

Jojo - sukkerhunger er velkjent.
Salthunger også.

---

Da er jeg tydeligvis veldig normal her. :)

Håper virkelig dette vedvarer, at jeg ikke har denne søthungeren jeg har slitt meg. Før ble jeg nemlig ikke rolig før jeg hadde fått i meg noe søtt. Jeg måtte bare ha det. :?

Nå har jeg huset fullt av søtsaker til jul, og jeg er ikke intressert nesten. Så dette er jo totalt snudd på hodet. Denne effekten håper jeg virkelig vedvarer. xx9

Lite tips!

På God Morgen Norge i nyhetene sa dem at mørk sjokolade er sunt og har vist seg gunstig ifht stoffskifte,
og inneholder masse antioksidanter,
prøvde det jeg,
var ålreit å ta noen sjokolade biter med verdens beste samvittighet,
det hjelper litt når samvittigheten er der også,

Ellers har jeg også funnet ut at de pinnene man får kjøpt på kaffespesialen med brunt sukker er god erstatning,
det søte er der å sutte litt på men man får ikke i seg så mye som når man spiser det.

Jeg har "brukt" mørk sjokolade før, var flink ganske lenge. Men siden det har skjedd en god del ting i livet mitt de siste årene, slutta jeg og være flink. :roll:

Tenkte jeg skulle prøve mørk sjokolade igjen for litt siden, men fant ut at det venter jeg med til etter jul. Men nå har jeg jo den effekten (foreløpi i hvertfall), at jeg brått ikke har så stort søtbehov. Håper det varer.

Heldig da, det er jo bare å nyte det at man slipper å fyse og snoke i skapene..

Nå lurer jeg litt her igjen. Etter jeg skrev forrige innlegg, hadde jeg faktisk noen veldig gode dager. Jeg kunne gjøre ting her hjemme, uten å ha pause hvert 10. minutt slik jeg pleide. I tillegg var jeg og handla på et kaotisk kjøpesenter på kvelden! :shock: Alt dette gikk helt fint og alt var bra.

Nå er jeg igjen der jeg var før, men hodet er mer "tomt" og tinnitusen verre igjen. Søvnen er helt rota til og jeg sovner på sofaen. :sad: Så det jeg lurer på er om det er sånn at kroppen likte dosen først og alt var bra, men at den ble raskt "vant" til den?

Dette har jeg jo ikke noe peiling på, så det er kanksje et håpløst spørsmål, men synes det er så merkelig. For de dagene jeg hadde som var så mye bedre enn jeg pleide ha, var så deilige, men så er alt borte igjen. :sad:

Jeg tror ikke kroppen blir vant til dosen så fort, men når vi får litt medisin og føler oss litt bedre har vi lett for å dra det litt langt i lengten etter å fungere normalt,
det er viktig å ta det skritt for skritt tror jeg,
la kroppen komme litt til hektene og komme ovenpå før man sakte men sikkert kan utfordre den i små posjoner,

du har nok som så mange av oss andre overdrevet litt og laget ris til egen bak,
ikke noe unormalr fenomen,
vi gjør det stort sett hele tiden alle sammen

Får bare la tiden vise, men jeg gjør faktisk stort sett ikke noe om dagen.

Det at jeg er så ør/"tom" i hodet er det litt tid siden jeg har følt i denne graden faktisk, så det er litt underlig. Men får håpe det roer seg litt igjen.

Kjenner til den,
ør,tom og susete,
piping i høyre øre også(tinnius) merker jeg godt i perioder hvor jeg har overdrevet og blir litt for sliten,

hvis jeg er på kjøpesenter og handler og det er litt mye folk og pes blir jeg veldig rar,
tom bomullsfølelse og svimmelhet,
nesten så man føler seg litt full,

dette er vel ting vi kansje alsri blir helt kvitt,
vi må bare å lære å lytte til kroppen og ta det mer med ro.

Veldig kjent det der ja. Før ble jeg helt utslitt av kjøpesenter, og gikk fra benk til benk.

Men i forrige uke hadde jeg ikke denne svimmelhetsfølelsen eller noe når jeg var å handla. Det var så utrolig deilig. Vil gjerne ha mer av det fremover. :)

Ser ut som om det kun skal et par dager med bedre fungering til at man blir "litt bortskjemt". Jeg vil nemlig ha mere av det, og jeg vil ha nå. Men da har jeg i hvertfall fått prøvd litt av hva jeg kan forvente av fremtida. :)

Jeg liker å være positiv, så frem til det motsatte er bevist, skal jeg nemlig bli veldig mye bedre, og forhåpentligvis før det går altfor lang tid. Det er vel lov å drømme. :)

Hei:)

Det er vannvittig deilig å kjenne at man fungerer og da er det lett å ta i litt for hardt. Jeg har gjort dette tusenvis av ganger, man tror at formen er kommet for å bli og så ramler man sammen igjen. Til trøst så kan jeg si at for min del så ble det sjeldnere og sjeldnere at jeg datt totalt i sammen igjen når jeg har tatt riktig/høyere dose. Men det tar litt tid før man kommer dit... Og etter mange år medisin så detter jeg fortsatt sammen som for eks. etter julaften, men jeg merker at det er lettere å ta seg inn igjen, må bare ha en dag på sofaen:D

Det er som du sier viktig å tenke på at man blir bedre etterhvert, men du må bare kjenne på kroppens signaler og ikke bli for utålmodig, vet at det er lett å si men slik er detkram1

Tusen takk for tilbakemeldinger fra dere begge. :)

Hei Qa! vink11

Så du har nettopp startet med levaxin nå? (jeg har ikke lest alle innleggene du har skrevet) Har du testet binyrefunksjonen din? På grunn av egen erfaring med ubehandlet stoffskifte over mange år og dårlig erfaringer med levaxin, er jeg opptatt av å oppfordre alle nye levaxin -eller Thyroidbrukere til å teste binyrene. En skal ikke bruke levaxin med svekket binyrefunksjon (det står om du tar en kikk i pakningsvedlegget til levaxin). Den nødvendige konverteringen av t4 (som levaxin består av) til t3 (det aktive hormonet kroppen nyttiggjør seg) hemmes med dårlig binyrefunksjon (enten ved for høyt eller lavt cortisolnivå). Legen må teste cortisolnivået ved spyttprøve som tas fire ganger daglig (hjemme hos deg selv) og så skal man se på døgnvariasjonen av cortisol.

Det er mye informasjon om dette i underforumet "binyrer".

Har man slitne binyrer, vil dessverre ikke levaxinbehandlingen føre til at du blir helt bra. Så om du ikke har sjekket cortisol i spytt, be legen om å få gjøre det. Jo lengre en har gått med ubehandlet stoffskifte, jo større belastning har dette vært for binyrene, og sjansene er desto større for at du kan ha slitne binyrer (for lavt cortisolnivå). Det kan derfor godt tenkes at du har behov for binyrestøtte for at behandlingen av din hypothyreose skal bli optimal.

Jeg har lest endel om binyrer her inne og sett at det burde testes ja, men det er ikke testet på meg. Så jeg må vel få spurt om det etterhvert.

Takk for innspill.

Problemet er at selv om det står "bruk ikke Levaxin: -dersom du har ubehandlet utilstrekkelig funksjon av binyrer og hypofyseforlapp" på Levaxinboksen (sitat min gamle fra ett år tilbake), så virker det som om leger er fullstendig uvitende om dette. Og hva er utilstrekkelig funksjon? Er det Addisons? Eller er det mild eller moderat binyrebarksvikt? Hvordan skal vi få legene til å bli oppmerksomme på dette?

Så jeg råder deg til å gjøre noe med det! Og ikke la deg avfeie med at det holder med ett glass blod, det holder ikke. Ha argumentene klare, redd deg selv!

Jeg har jo ny lege nå, og det er han som endelig har konstatert lavt stoffskifte, så jeg håper han er positiv til å teste mer. Skal ta det opp med han.

Jeg har ny lege, men det at han faktisk kan lese blodprøve resultater og tok tak i det med en gang er jo kjempe positivt. Så jeg får håpe han tar tak i dette også.

Ellers har jeg faktisk meldt meg inn i NTF, og tenkte jeg skulle dra på noe lokalt arrangement for å bli kjent med folk som kjenner til hvordan kompetansen er lokalt her. Så kommer man forhåpentligvis lettere frem dit man skal.

Etter å ha gått i så mange år uten å bli hørt, og ikke hatt kapasitet til å sloss for meg selv ( Og når jeg har forsøkt er jeg jo bare blitt stempla som vanskelig. :mad:), er jeg nå klar til å sondere terrenget og få oversikt. For jeg skal bli frisk igjen, håper jeg, i hvertfall så bra jeg kan.

Tror du kommer til å klare det bra jeg,
du er ihvertfall positiv og virker som en fighter,
det hjelper masse i en slik prosess,

Jeg har dårlige dager innimellom, men jeg må innrømme at etter jeg oppdaget dette forumet har de blitt færre,
jeg er ikke alene lenger,
for ikke å snakke om at jeg har blitt utrolig mye klokere og obs på det jeg må kjempe for,
stolte egentlig på legen jeg, men trodde at jeg var et slikt håpløst tilfelle som ikke kunne bli bedre,
nå vet jeg bedre og blitt mye mer aktiv i forhold til egen behandling.

De hjemme her merker også forandring,
tuter ikke ørene dems fulle hele tiden,
nå har jeg noen skjebnevenner som jeg kan tømme meg ut på,
det hjelper i seg selv på humøret.xx7

Kjekt å ha noen å prate med om ting ja. Har ei venninne jeg kan snakke med om alt rundt barna, og som jeg også kan snakke med om glemskhet etc. også, for der er hun også. Tro meg man kan le av mye, selv om det ikke er morsomt der og da, kan man likevel se de humoristiske i situasjonen.

Er ikke kult med alt det dumme en gjør noen ganger. Og så jeg som normalt har super kontroll og bedre hukommelse enn de fleste. Men fytti for et "rotehode" jeg kan være. Så distre og så lit kontroll liksom. Så da er det bra å vite man ikke er alene, og at man kan le av det.

Bare så det er sagt, jeg er vant til å sloss. Jeg har sloss for barna så det holder. Mitt navn er godt kjent i kommunen her. Så jeg må vel bare begynne å stå opp for meg selv også. Selv om det alltid er enklere å sloss for andre enn seg selv. Men det kan vel læres det også.

Så sant som det er sagt,
jeg er også en fighter, ellers hadde jeg vel ikke sittet her i dag,

det er noe med at vi slåss lettere for andre,
jeg har akkurat begynt med meg selv jeg også,

alle på forumet her er det tror jeg,
mange som ikke er det men når de får surfet litt her og finner frem til at man ikke er alene og kan få masse backup her blir fighten bedre,

tror ogsså en del av håpløsheten som gjør en sjakk matt ellers blir blåst ut i større grad når man har mange å dele det med og samtidig får gode forklaringer og erfaringer.

Bomullshue er slitsomt,
jeg er vant til å være lynklar og kjapp i hodet,
slitsomt når jeg føler meg helt tom og fjern, noenganger veldig flaut og lite morsomt, men vi har lært å le av det,
det er sånn jeg er akkurat nå,
er vel full igjen da, har tatt en for mye, begynner å bli senil,
alle fellesbtegnelser på attersteg,snubling,kleising,feil ord,bomullshjerne etc

gubben og de eldste barna har begynt å bli litt flinke når det gjelder det, plukker lettere opp de dagene jeg er fjern og hopper lettere inn når det er hendelser, mangel på ord etc
sparer meg litt for en del av episodene.

Håper det blir bedre etterhvert som jeg forhåpentligvis blir bedre,
har trappet ned p det meste og har en generell mer flat hverdag noe som også har hjulpet,
skal være skikkelig ovenpå før jeg begynner å utfordre skjebnen,
jeg er ikke uovervinnelig.

Skal alt bli mye verre før det blir bedre? Har forsøkt å lese litt her inne, men konsentrasjonen min er ikke akkurat den beste, så det å lete veldig rundt her ikke ikke akkurat det rette tidspunktet, så derfor spør jeg her.

I dag er det 2 uker siden jeg tok første pille, og jeg hadde noen få kjempe flotte dager, men nå blir alt verre og verre egentlig. :sad: I dag våkna jeg og var stiv og verka litt i hender og føtter. Det pleier jeg ikke. Jod ajeg har verka innimellom før også, men det er faktisk lenge siden nå, siden jeg har tatt det så rolig over lengre tid.

Nå tilbringer jeg ettermiddag og kvelder på sofan, og jeg sover der. Nå i kveld verker jeg skikkelig i hender. Såpass at jeg har lyst til å ta piller for det faktisk, og jeg er ikke en person som pleier å ty til piller. (Bare for å prøve å beskrive). Fingrene er stive, og det verste av alt varme. Jeg kan faktisk ikke fordra når jeg får varme hender og føtter, for de har alltid vært kalde, så varme blir faktisk ubehagelig. Er det noe dere andre kjenner dere igjen i også?

I tillegg har jeg gått opp 2 kilo på disse to ukene! :shock: Og det til tross for at jeg faktisk har spist mindre søtsaker enn jeg pleier. Og nei, jeg pleier aldri gå opp i jula, og har ikke spist masse fet mat.

Så det er veldig tydelig at ting ikke fungerer her. Er dette en helt vanlig reaksjon det også? Kan jeg forvente å få stadig mer av de mest ubehaglige symptomene i større grad, og hvor lenge kan jeg forvente at det skal være sånn før det blir bedre igjen?

Jada, jeg har fått med meg at jeg må ha tålmodighet fremover, men det er greit å vite litt om hva man kan forvente og ikke. :)

Er det forresten noe sted på forumet som det står endel om oppstart på medisiner og effekten av det? Prøvde å se over, men klarte ikke se en egen seksjon. Men hodet mitt er jo ikke akkurat samarbeidsvillig i dag, så jeg kan jo ha oversett endel. :oops:

Gode spørsmål,
når jeg får varme og hovne hender og bein har jeg tatt det som et tegn på at kroppen begynner og fyre litt og at jeg er på rett vei,
mye mulig jeg tror feil ,
men har tenkt at de endene er ikke vant til å være varme så det er derfor de blubber litt,
Når det gjelder vekten har den vært håpløs siden jeg begynte på medisiner,
før klarte jeg å stabilisere litt sånn at jeg ikke eksploderte,
nå er jeg oppblåst og blubbete hele tiden og er konstant forstoppet,

jeg er på opptrapping og styrer fremdeles med prøveresultater kontra hva som eksakt er feil i tillegg til lavt stoffskifte,
så jeg prøver å være tålmodig.

Legen min har ikke sjekket t3 og det fikk jeg truet meg til sist,
sjekket i dag men resultatene hadde ikke kommet enda,
får vente til mandag,
kan hende jeg trenger litt tillegg av noe som støtter t3 og at det da blir bedre,
tar så lite prednisolon pr dag at tror ikke det har noen innvirkning på vekt ifht det man leser om kortison produkter, da skal man ta høye doser.

Formen varierer veldig,
jeg merker også veldig godt de dagene det er kaldt ute,
veldig støl,verken og lemster,
jeg orker ikke verke unødvendig så jeg tar en 600mg ibux og en panodil,
putter på 1/2-1 pinex forte de dagene det er verst.

men nå er jode fleste leddene mine opererte også, de er bedre enn de var men blir aldri 100%,
Er vel utsatt for ledd problemer i utgangspunktet også, (gamel turnkropp)

Har inntrykk av at formen varierer veldig på de fleste selv om de har vært medisinert i mange år.
Hadde vært ålreit om det var noen med lengre erfaring som kunne delt dette.

Tusen takk for at du svarer, og deler dine erfaringer! Det betyr veldig mye for meg.

Kjenner at litt av positiviteten min er borte i kveld, så det var veldig godt å høre litt andres erfaringer. Men i morgen er en ny dag og nye muligheter. :)

Sånn har jeg det også,
det er en evig berg og dalbane,

når jeg har en dårlig dag truer jeg meg selv til en laaang varm dusj(hvilket betyr lunken for de andre i huset) og duller litt,
fikser øyebryn,negler,føtter etc,
badet er egentlig ganske ålreit da, med varme overalt,

så er det sofaen(hmmm) og prøver å ta tidlig kveld i håp om at neste dag blir bedre(og det gjør den som regel)
De kveldene er jeg faktisk såpass at jeg hiver innpå 1/2 imovane i håp om en normal natts søvn, hender det funker.

Kjøpte ny temp i går, ligger konstant på 36,1 og 36,2
ikkeno rart at det er kaldt,
Har fått duntøfler av gubben,
og investerte i ei skikkelig god dunpute til å ha i ryggen på sofaen og et deilig pelspledd,
Senga er allerede full av dun av prima vare,
det er det eneste som funker for alt annet blir klamt og det hjelper ikkeno å ha lett dyne mot nattesvette,
den har ikkeno med at jeg er varm.

Er litt dunfrik og jeg da, eneste som blir ordentlig lissom.

Måtte smile litt her. :)

Jeg er havner nemlig veldig ofte i badekaret her. Eneste måten å få i seg varmen, pluss at det er deilig. Med et ukeblad. Ukeblad har korte historier, så de er ikke så stor forpliktelse som en bok føles i perioder. :D

I går la jeg meg faktisk tidligere enn jeg har gjort i det siste (sliter med søvn), og i går vurderte jeg faktisk å ta en 1/2 imovane, men sto over. Så jeg ser jeg ser jeg har en del til felles med deg i hva man gjør.

Og joda jeg bruker bare dunpute og dundyne også. :) Og i perioder med teppe under dyna også. Der er jeg nå for tida er det "teppetid".

Godt å se at det finnes andre som er som meg. xx9

ja jeg må innrømme at jeg liker å nyte det jeg kan og slite mer enn nødvendig er ikke meg,
Jeg kjøpte temåmåler i går for moro skyld og har tatt tempen flere ganger i går og i dag og jeg kommer aldre over 36,1 selv om jeg har prøvd å måle etterat jeg tok en god varm lang dusj og etter at jeg har beveget meg også.

Etter den lange varme dusjen kom jeg ikke lenger en 35,6.

Er ikke noe rart det er kaldt hele tiden.

Ha et riktig fint nyttår!

Ikke rart du er kald da nei.

Godt nytt år til deg også! :)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Pebles

når jeg får varme og hovne hender og bein har jeg tatt det som et tegn på at kroppen begynner og fyre litt og at jeg er på rett vei,
mye mulig jeg tror feil ,
men har tenkt at de endene er ikke vant til å være varme så det er derfor de blubber litt,

---

Nå har jeg faktisk fått litt mer varme hender og føtter jeg også, og da er det ikke så ekstremt ubehaglig som det det har vært før. Føles ikke like hovne som det de ble før når de ble varme heller, selv om de er hovne og stive nå også.

Har tenkt litt på det med å ha vært slik lenge og jeg har jo "alltid" vært sånn. Jeg har vært frysepinnen og andre har aldri skjønt at jeg ikke kunne bli varm igjen når jeg først var blitt kald i kroppen, og at jeg alltid hadde iskalde hender. Sånn tror jeg det har vært i hvertfall i 25 år, så da er det sannelig ikke rart at det er ubehagelig å prøve noe annet.

Ellers så må jeg si at det faktisk ikke føles noe bra for tida. Det er forferdelig å stå opp om morgenen, og jeg er veldig god til å ligge på sofaen. Og som vennina mi sier, vi gjør alle det vi er gode på. :D

Men det er mye jeg skulle gjort for litt bedre hjernekapasitet. Har faktisk vært litt klarere de siste par dagene, men det er kortvarig. Ellers føles selv små oppgaver slitsomme, så lenge de krever at jeg må tenke skikkelig. Jeg pleier å si jeg "har grøt i hodet".

Men det som irriterer meg mest er at jeg går opp 1 kg i uka. :shock: :shock: Sånn har jeg aldri vært tidligere. Så det er litt rart at det skulle bli sånn nå når medisinene liksom skulle gi forbedret forbrenning, ikke stikk motsatt.

Hei, flere har merket det samme, jeg også:
vi går OPP i vekt etter å ha begynt med Levaxin.
Det er ett eller annet som gjør at vi samler vann.
Jeg har mer ødemer i dag enn før jeg begynte på medisin.
Har ikke hørt en eneste medisinsk forklaring fra legestand på dette.
Men vi er så mange med denne erfaringen at det er ikke "bløff"..bare fortvilelse!!

Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene om den opplevelsen i hvertfall. Men vil dette rette seg etterhvert?

Skulle gjerne ha håpet at det hjelper etterhvert, men ifølge de fleste uttalelser her på forumet skjer det ingen reduksjon før de har byttet til annen medisin.
Lavkarbo diett osv er vel så bra det og jeg føler meg ikke så innmari oppblåst og stappet, men vekte merker jeg ikkeno til.