Nytt tema ?

Jeg syns forumets lesere i meget stor grad består av kunnskapstørste mennesker. Og hvorfor ?
Det er vel selvfølgelig for å finne løsninger som gjør oss bedre istand til å mestre hverdagen -
men det er jo det samme som å ville fungere best mulig blant andre mennesker og i samfunnet - det kan vel ikke være bedre ?
Kunnskapstørsten er blandet med en grad av vennlighet som jeg synes er beundringsverdig !
Vi er tross alt en gjeng med hormonister på ville veier.
Hormon - som betyr den som bestemmer.
Da er det vel de som bestemmer over oss ?
Og vel, vi innser jo det - vi bøyer oss for fakta flere ganger for dagen .......
Det vi gjør her er vel å finne krefter til hvordan vi skal få reist oss - gang på gang. Til det er kunnskap et nødvendig redskap.
Og de menneskelige relasjoner og den kunnskapsutveksling som skapes her i dette fora ser ikke ut til å lide i vesentlig grad. Tvert imot.
Det gir energi til å fortsette kampen.
Og det er jo kjempefint - la oss fortsette med det !

Dette var da riktig så vakkert, n'Finn :D

Er du i det lyriske hjørnet i dag?

Visste du ikke at jeg er lyrisk da Stina ?

Også så filosooofisk da ;)

Nei, visste ikke det jeg, n'Finn. Trodde det meste slikt forsvant med hypo'en. Samt sansen for humor. Men kanskje det kommer tilbake på Armour? :D

Humoren må være der ellers overlever jeg ikke - kanskje den er gått over til mere galgenhumor, men humor er humor.
Mine mer påminbekostning morsomme, hevder hårdnakket at jeg ikke prøver å huske noe fra gamledager, men at jeg prøver å huske noe fra den tiden jeg husket noe fra gamledager.........

Oy ve!

Ja, det er mange måter å betrakte ting på ;)

Håper i alle fall jeg får litt mer av humoren min tilbake etterhvert jeg, selv om galgenhumor også er humor ja, sant som det er sagt.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av n`Finn

Det er vel selvfølgelig for å finne løsninger som gjør oss bedre istand til å mestre hverdagen -
men det er jo det samme som å ville fungere best mulig blant andre mennesker og i samfunnet - det kan vel ikke være bedre ?

---

I psykologien er dette et velkjent "fenomen". Noen "har egenskapen til ta ansvar og være agenter i eget liv i seg", og skal jeg gå grundig tilverks når jeg først er inne på det jeg er best til, så er denne "egenskapen" et resultat av å "ha blitt sett følelsesmessig som barn" (les: Daniel Stern kjerneselvet). Dette vil derfor si at noen mennesker, tror på at de selv har makten og de egenskapene som skal til for å klare seg i "kriser" / utfordringer som livet har å by på.

Men dette vil dessverre også si at de som ikke har blitt "sett", og derfor ikke har oppbygd en tro på at han/hun kan klare, kanskje også faller utenfor dette forumet. Derfor er det viktig at vi som er i forumet ser de svakeste stemmene her inne og svarer.:!::!:
OG: det er veldig ulikt hvilket behov for hjelp/veiledning den enkelte har for å kunne ta "grepet" og hjelpe seg selv (logisk nok:)). Min påstand er at det er viktig at deltakerene i forumet anerkjenner denne ulikheten, og ikke ser på spørsmål som "masing".:wink:

De fleste av menneskene som kommer til forumet, vil jeg kanskje påstå, er i en krise. Det beste vi alle kan gjøre for et menneske i krise er å "se"/respondere og være det vikarierende håpet som jeg mener at VI ALLE så sårt trenger i perioder av livet. hjertflag1

For ordens skyld (Når jeg først er i siget :mrgreen:):

Empowerment:

Empowerment-tenkningen tar utgangspunkt i aktiv deltakelse ved å velge å ta ansvar og derigjennom ta makten over sitt eget liv. Dette kan føre til mobilisering av egenstyrke som gir individet mulighet for egenkontroll og økt selvtillit. På denne måten utløses ressurser i form av ferdigheter i å ta individuelle avgjørelser i eget liv og muligheter for deltakelse i samfunnslivet.

Definisjon; «Empowerment er den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere menneskets evne til å tilfredsstille egne behov, løse egne problemer og skaffe seg nødvendige ressurser for å kunne ta kontroll over eget liv.» (S. Talseth, 1997)

Til slutt viktig melding fra undertegnede:

hjerte1Har selv BARE blitt møtt av hjelpsomme anerkjennende mennesker her inne!hjerte1

Amen og takk :D

xx8

Fint innlegg, Jeanette78 :)

For meg har forumet fungert som eit vikarierande håp. Når eg mista mitt eige håp, eller var i ferd med å miste det, skreiv eg på forumet. Her fann eg påfyll og støtte som hjelpte meg å reise meg igjen.
Andre gonger har eg vore så sliten av det heile (det å ha denne sjukdommen og skulle fungere i jobb og som småbarnsmamma) at eg ikkje orka skrive, berre lese.
Eg blir reint rørt over at så mange her bruker tid og energi på å dele erfaringar, informere og forklare. Mi personlege erfaring og mitt generelle inntrykk av forumet kan oppsummerast i orda velmeinande, støttande og fagleg balansert.

Ja, hva skulle vi vel gjort uten dette forumet:) De fleste her har vel blitt møtt med støtte og en lyst til å hjelpe, noe som vel "smitter". Smiler verden til deg, smiler du tilbake, eller..:) Det er lett å få medfølelse med de som er her, ettersom man gjerne har opplevd lignende selv.

Interessant det du sier, Jeanette78, om at noen "har egenskapen til ta ansvar og være agenter i eget liv i seg". Har tenkt på det en del selv, og ser at dette er veldig individuelt rundt meg (dessverre er det veldig mange av dem som ikke har dette inni seg).

Så bra sagt Jeanette78, om det å ta vare på de minste stemmene! hjerte1 Det er så mye info her og det er vanskelig å finne ut av i starten, så da kommer det mange spørsmål som gjentas. Men selv om det er gammelt nytt for oss så er det helt ferskt for de som nettopp kom innom :)

Takk for hjerte1varme tilbakemeldinger :)

Nå blir det kanskje et dillemma "her inne" fordi det finnes alltid mennesker som sårt trenger hjelp vs hvem som har anledning til å hjelpe. Det finnes alltid en motivasjon til å hjelpe et menneske i krise/nød som er så enkelt som å vise medmennesklighet og av nærhetsetiske grunner.

Men det er heller ikke noe som er så skadelig for et menneske å ikke være tro mot seg selv; med dette mener jeg at en i størst mulig grad skal kjenne etter om de valg en gjør kjennes ekte, slik at en ikke lever i falskhet med seg selv. Rent psykologisk er det å leve "i falskhet med seg selv", over lang tid, en meget effektiv måte å bli psykisk syk på. Det jeg vil fram til er at hvis en føler seg f.eks for syk til å hjelpe, ikke føler at en har tid/anledning til å hjelpe fordi andre ting i livet føles mere meningsfullt og viktigere så skal en kanskje lytte til seg selv og i mest mulig grad gjøre de tingene som føles ekte. Og så er det noe i det at den hjelpen en får som sårt trengende, skal føles ekte og hjertevarm også?

Men jeg mener absolutt ikke at en skal være egoistisk, det er ikke det "å være ekte" handler om rent psykologisk sett. Det er vel kanskje så enkelt som at alle hjelper til i den grad de føler de kan/har anledning til å hjelpe som blir til det beste for alle?:)

Er så glad i diktet "Du skal være tro" av Andrè Bjerke. Den første gangen jeg leste det føltes det som et hardt slag i mellomgulvet.. Da skjønte jeg liksom noe jeg skulle forstått for lenge siden:



Du Skal Være Tro hjerte1

Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

da var du tro!

Andrè Bjerke

Peace and love :D hjertflag1

Jeanette

Så enkelt og samtidig så vanskelig og tankevekkende - jeg har fått ett nytt favorittdikt!
Takk Jeanette