Opprinnelig skrevet av
PEH
Kapittel 9: 1993: VENDEPUNKTET
..
-Er du klar over hvilken kjempejobb du har gjort med det du har skrevet om skjoldbruskkjertelen? spurte han.
Jeg tenkte at dette sannelig er de underlige tildragelsers vår, og svarte at jeg ikke akkurat hadde noen følelse av det,
bortsett fra at jeg var sikker på at min kone ikke ville ha overlevd hvis jeg ikke hadde grepet inn et par ganger,
og at det var stort nok for meg. Men ut over det...
-Det du har gjort, har ført til at det pågår en intens diskusjon om skjoldbruskkjertellidelser i legemiljøer over hele landet,
og nå skal du høre hva som skjedde i går på det sykehuset hvor jeg arbeider.
Vi skrev ut en kvinne i 60-årene, og hun gikk ut av sykehuset for egen maskin.
Da hun kom inn for noen uker siden, var hun i koma, klarte ikke å puste ved egen hjelp, og ble lagt i respirator.
Legen ba straks om å få tatt prøve av skjoldbruskkjertelfunksjonen, og fikk beskjed om at TSH-tallet kanskje var litt høyt,
men ikke så høyt at det kunne forklare tilstanden.
Vi fikk henne ikke av respiratoren, og vi måtte gå inn og tømme tarmen hennes ved operasjon, så forstoppet var hun.
Hun ble ikke bedre, og lå i respiratoren i tyve døgn - det koster 30 000 kroner døgnet.
Så spurte legen om tallene, og fikk høre at TSH var så høyt som 15.
Da skrek han stygt og spurte om de ikke visste at det er livsfarlig, og at normalspektret er 0,2-4,5.
Han begynte nå å gi henne tyroksin, og hun kviknet til. Ganske raskt klarte hun å puste ved egen hjelp, og,
som sagt, i går kunne vi skrive henne ut. Men før vi gjorde det,
hadde vi et møte hvor vi gjennomgikk sykdomsforløpet for å se litt på når vi burde ha klart å stille diagnosen
og gi henne den behandlingen hun skulle ha hatt. Det var nokså mange tidspunkter, og vi hadde ikke klart det.
Alle visste at vi hadde bommet. Det ble helt stille rundt bordet, og så kom det fra en av mine kolleger:
-Herre Gud. Jeg håper at Per Egil Hegge aldri får høre om dette tilfellet. Han smilte.
Jeg følte meg selvsagt beæret og lett rørt over fromheten i hans navnløse kollegas bønn, men saken hadde en annen side.
Dette forløpet tydet altså på at i tillegg til at de ikke ville gi tyroksin, nær sagt uansett,
så var det lagt så lite vekt på alvoret i og komplikasjonene ved sykdommen
at en lege på et sykehus ikke hadde greie på tallverdier som signaliserer en klart, og i realiteten livstruende, patologisk tilstand.
Og det signalet står med ildbokstaver når det kommer fra en pasient i koma.
Det hører med til historien at kvinnen hadde arbeidet i en ikke-medisinsk stilling på ett annet av våre større sykehus,
var begynt å skrante, og hukommelsen var begynt å svikte.
Det gjorde det vanskelig for henne å klare den jobben hun hadde, og etter lang tids sykemelding var hun blitt uføretrygdet.
Hun var enslig, hadde ikke noe nettverk, og ble til slutt funnet og innlagt i svært forkommen tilstand våren 1993.
Jeg skal ikke henge ut det sykehuset her, for der har mye rettet seg siden.
Men det må likevel sies at dersom det er ett arbeidssted i Norge hvor de burde ha fanget henne opp, er det dette.
Og det gjorde de ikke.
Jeg begynte å arbeide med Tromsø-forelesningen min, tilskyndet av en annen henvendelse. En sykehuslege som jeg traff ved en tilfeldighet, spurte alvorlig, men ikke uvennlig, om jeg skjønte hvor stor skade jeg hadde tilføyd legenes anseelse med mine skriverier om hypothyreose. Du vet, sa han, dette er ikke noen farlig sykdom. Det gjør ikke noe om en pasient går med disse moderate plagene en ti års tid mens man ser på hvordan det eventuelt utvikler seg, og så gir man medisin når man er sikker på diagnosen og har fastslått at det for eksempel ikke er Bechterews sykdom (en reumatisk lidelse) eller noe annet, og så retter alt seg ganske raskt.
Jeg svarte at det stemmer med det du har lært, men det stemmer ikke med virkeligheten, ikke med faglitteraturen og slett ikke med de fleste pasienters opplevelse av sykdommen. Det er i denne misoppfatningen av sykdommens alvorsgrad problemet ligger, og det er derfor jeg har skrevet, sa jeg. Jeg tilbød ham en dose faglitteratur. Han var bare så måtelig interessert.
Helsedirektør Mork var gått bort høsten i forveien, og etter den tankevekkende og uhyggelige beretningen om et kunnskapsnivå som gjør at et sykehus ikke med det samme ser forbindelsen mellom en pasient i koma og en TSH som er ”i høyeste laget” (og viser seg å være så høy som 15) tenkte jeg at det kunne ha noe for seg å snakke med hans etterfølger, Anne Alvik. Hun var åpen for den mulighet at jeg kanskje ikke hadde skutt over målet med mine påstander om manglende kunnskaper om skjoldbruskkjertelen, ikke minst i lys av tilfellet med kvinnen i respiratoren. Men jeg fikk ikke inntrykk av at hun hadde tenkt å foreta seg noe spesielt.
I Den norske lægeforening ble det også en noe større interesse, og sommeren 1993 ble jeg intervjuet i foreningens tidsskrift. Jeg sparte ikke akkurat på konfekten, syntes ikke jeg hadde noen grunn til det heller, og brukte som argument mot klokkertroen på målingenes pålitelighet og den manglende interesse for hvordan pasientene opplevde situasjonen, et velkjent utsagn: Dersom kartet ikke stemmer med terrenget, så er det forholdsvis sjelden kartet som har rett. Man bør da se litt mer på landskapet.