Sv: "For - forståsegpåere."
Ikke om for-forståelse, men om mer-forståelse:
Om hjelpekunst….
Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham
der hvor han er,
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå det,
han forstår.
Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske,
men det å tjene
-at det å hjelpe
ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste
-at det å hjelpe er villighet til inntil videre
å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.
- Søren Kierkegaard
Sv: "For - forståsegpåere."
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jeanette Ws.
Så jeg tenkte at her var det ingen nysgjerrighet å spore.. Ingen interesse for å utvide horisonten littegranne.. :roll:
Ei heller noen empati. kednej1
Sv: "For - forståsegpåere."
ELSKER DENNE TRÅD
Og vender tilbage i morgen og fortæller om et par af grundene :)
Sv: "For - forståsegpåere."
Bettie B.: Kopier innlegget ditt, og henger den opp på veggen min. :cool:
Sv: "For - forståsegpåere."
Det er dessverre noen mennesker som slutter å høre etter om de merker at en er følelsesmessig engasjert. De tror vel at fornuften er et slags kjøleskap.
Andre mangler helt empati, og noen ville helst ikke hatt det.
Og så er det selvfølgelig de som gjør seg opp en mening kjapt, og nekter å la seg rikke.
Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.
men bortsett fra alt det, såh ... er det de som får tårer i øyekroken av mine relativt nøkterne opplysninger, basert på need to know, og betror meg alle sine sorger og sykdommer ... æææsj
Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre. :roll:
(Det er vel her jeg skal komme med ironiadvarselen. Kommunikasjon er ikke lett, mente jeg visst. Og noen er bare vrange, da. De skulle hatt advarselsskilt.)
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jerene
Etter en del møter med sådanne kasus har jeg lært meg å si "bare bra, takk" med et vinnende smil. Jeg har det vanskelig nok om jeg ikke skal bli knust. Hvis noen vil vite sannheten, så får de jaggu vise litt ekte interesse - bortsett fra mine aller nærmeste, for de bare må vite hvordan jeg har det, enten de liker det eller ei.
Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
BeritM
Samme her. Jeg liker ikke å snakke om "tilstanden min" blant folk jeg ikke kjenner veldig godt.... Noen ganger så plumper jeg uti og gjør jeg det likevel, men da angrer jeg som regel etterpå. Føler meg bare dum når andre ikke forstår...
Jeg skjønner dere godt, men jeg mener likevel at strategien er feil og dessverre også ødeleggende. Det opprettholder nemlig forestillingen om at dette ER en "lett" sykdom å behandle.
Dog, jeg skal innrømme at jeg gjør det selv. Spesielt når det er "bekjentskaper". Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut." Om personen ennå ikke har fått glassaktig blikk kan man fortsette foredraget. :lol:
Kjenner de ikke til noe somhelst sier jeg bare "jotakk, ikke så verst" - som egentlig betyr "la oss snakke om noe annet som interesserer oss begge".
Sv: "For - forståsegpåere."
Jeg må si jeg har respekt for de menneskene som klarer å si noe om at de ikke forstår hva jeg snakker om eller sier i fra at jeg snakker for mye, eller at de ikke har tid i stedet for å ikke høre etter. For det handler om ærlighet, ekthet og redelighet. For jeg forventer ikke at alle skal forstå eller høre etter alltid. Sånn er ikke verden. Men tråden handler om å forforstå, altså, man har sin egen oppfatning, og du er litt stygt sagt fordømt samme hva du gjør i møte med en slik person.
Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?
Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??
Jeg mener ikke at jeg er noen ekspert i dette, og det har jeg aldri ment heller. Men jeg er veldig opptatt av å ha fokus på det.. :p For jeg mener det er viktig å møte hverandre med en anerkjennende oppriktighet og ærlighet. Halleluja og amen..hehe...
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jeanette Ws.
Jeg snakker egentlig om et likeverd; at folk skal behandle hverandre med respekt. Og møter man et annet menneske med anerkjennelse og respekt, så bør du kanskje si at du ikke har anledning (eller ork) til å høre etter den dagen noen legger ut om sykdommen sin i lange baner... Men f.eks at du skjønner at det er vanskelig men at du dessverre ikke har så mye å gi. Kanskje vi kan ta det en annen dag? Eller kanskje det er bedre at du snakker med noen andre om dette?
Og hvis man syns noen snakker for mye... Kan man ikke bare si det på en pen måte da uten å tillegge vedkommende en hel haug av egenskaper som han/hun ikke har??
Enig med deg. Men det kan nok bli vanskelig å få til i en verden som ikke er ideell..... Hadde du klart å si i fra slik til noen? Enig at det er rosverdig men jeg vet ikke om jeg hadde hatt guts til å si ting så direkte. Kanskje til familie og helt nære venner da, men ikke andre.
Sv: "For - forståsegpåere."
Nei, verden blir aldri ideell... Men det er ikke så vanskelig å få til å si fra slik til noen, man trenger bare litt øvelse i det. Eller bare litt fokus på å kjenne litt etter og prøve å være respektfull og ærlig. Som sagt, så er ikke jeg noen mester i dette, men det er veldig fokus på det i jobben min. Vi MÅ si "det", og vi SKAL kjenne etter. Derfor har jeg nok gjort det et antall ganger ja, og driver på fortsatt. Og det er vel derfor jeg er blitt så opptatt av det også...:)
Men det er en veldig ideell teori, men også veldig "riktig".. Dessverre får jeg vel si.
Og jeg vil aldri forvente at verden skal bli slik.. Men jeg irriterer meg stadig over helsepersonell som lar sitt eget indre drama gå ut over pasientene. Eller mennesker som aldri tar ansvar for å "ta fatt i seg selv", men lar eget drama få herje løs på uskyldige mennesker. Og det siste tar jeg meg stadig i dessverre, men jeg tar meg da i det i det minste. :p
Nå høres jeg veldig sær ut, og hovedtanken er jo bare litt enkelt sagt at hvis folk kunne se seg selv litt utenifra og tenke seg litt mere om så hadde det vært fint for oss alle.
Sv: "For - forståsegpåere."
Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:
- Det er jeg også
- Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
- Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
- Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
- Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
- Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
- Hvis du trener får du masse energi!
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jerene
Hvorfor fins det ikke flere mennesker som meg? Jeg forstår i hvert fall meg selv helt perfekt, så jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noe galt med de andre. :roll:
Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg! :lol:
Jeg er neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å forstå hvordan det er å leve med kranglete stoffskifte, hvis noen hadde prøvd å fortelle meg om det før jeg fikk diagnosen sjøl. Så mange slags diffuse, merkelige symptomer, som i mange tilfeller faller sammen med "lat", "sløv", "uengasjert", "deppa" og andre ting som ikke akkurat er høy status å være belemret med. Da er det fort gjort for tilhøreren å tenke sitt, selv om de er høflige nok til ikke å si det høyt.
Jeg tror at vi er avhengige av å ha noen egne erfaringer før vi kan klare å sette oss inn i hvordan andre folk har det. Har du for eksempel ikke barn sjøl, er det lett å klassifisere andres unger som ufordragelige, og ikke så lett å forstå at noen ganger har du bare lyst til å kaste babyen ut av vinduet. Samme gjelder for stoffskifte- og annen kronisk sykdom. Har du noen egne erfaringer med det, kan det være lettere å forstå hva andre forteller, og sette seg inn i hvordan de har det.
Legg merke til at jeg sier "kan være" lettere å forstå - det finnes unntak. Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.
Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon kram1
Sv: "For - forståsegpåere."
Jeg tenkte på det i dag... Hadde vi sittet med beina i gips, så hadde det kanskje gått an for mange andre å skjønne at de tiltakene de tenker kan ha effekt, ikke virker noe særlig. F.eks; en venninne av meg, hun er av og til veldig energiløs av hypotyreosen. Hun jobber fullt, har to små barn, og får det så vidt til å henge sammen ift at hun har så lite energi. Så da hun ble sykmeldt og nesten ikke orket å stå på beina kom mange av de kommentarene du nevner.. Og i tillegg; du som har så mye egentid må vel kunne få igjen energien fort! Men; hva med et menneske med beina i gips; beina gror jo kanskje ikke fortere om man har mere egentid; og det skjønner jo de fleste. Men hypotyreosen vår er vanskeligere å skjønne, og hvis man ikke er åpen for å finne ut av hva det er, kommer "gode råd og tiltak" som ikke virker...
Det er leit at det er sånn, og ofte orker man jo heller ikke argumentere.. Eller klistrer på seg et vinnende smil som det er beskrevet oppe i tråden.. Ellers syns jeg smgjs forklaring til uvitende folk var god xx9:
Avhengig av om de kjenner til diagnose/sykefravære etc eller ikke sier jeg som regel "Det har ikke vært lett for dette er en sykdom som viker på alle celler i hele kroppen fram til man får funnet at man har den, funnet riktig medisin og medisinen har fått tid til å virke. Det er mange faktorer å balansere som kroppen har gjort selv før. Så det går opp og ned, akkurat nå ser det bra ut."
kram1 til deg TheaK
Sv: "For - forståsegpåere."
Så enig, så enig.
En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.
Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jerene
Så enig, så enig.
En ting som funker for meg er å be dem forestille seg at de har influensa uten feber, vondt i hodet og snørr i nesa. ... Bare nokså slapp i noen år.
Da pleier de å skjønne at det er ikke bare bare, liksom.
Den er god. Det er jo viktig at vi forsøker å nå fram også. Jeg mener, sier vi "takk, bare bra" så kan vi heller ikke forvente forståelse rundt neste sving, Dessverre.
Av og til har det fristet meg å være brutalt ærlig... når jeg har fått det spørsmålet på en tydelig retorisk måte - altså mer som et formkrav enn av interesse. Hittil har jeg ikke gjort det, men det tror jeg sannerlig at jeg skal kvinne meg opp til.
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Jeanette Ws.
Jeg tenkte på det i dag... Hadde vi sittet med beina i gips, så hadde det kanskje gått an for mange andre å skjønne at de tiltakene de tenker kan ha effekt, ikke virker noe særlig.
kram1 til deg TheaK
Tusen takk! :)
Ja, det er det som er så frustrerende. Hvis man knekker et bein forstår folk, men når man har noe som ikke syns, og man ser helt normal ut, forstår ikke folk at bare det å komme seg på butikken kan være nok til å slite en helt ut i blant. "Du ser jo så frisk ut, atte!"
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
smgj
Av og til har det fristet meg å være brutalt ærlig...
Jeg har prøvd det, riktignok med andre ting, men likevel. Jeg har fortalt folk jeg omtrent nettopp har møtt at det er vanskelig å komme tidsnok fordi jeg er utbrent og alt går sakte, og at jeg sliter med angst i tillegg. Da har jeg møtt mer forståelse enn jeg gjør fra min egen bror. Vagt bekjente kan overraske en i blant, og da er det så godt å se at de også har vært i en sånn situasjon en gang eller forstår hvordan det er, eller hvert fall prøver å forstå.
Så noen ganger er det å være brutalt ærlig det som funker best. Men nå har jeg det med å være for ærlig også da...
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
smgj
Den er god. Det er jo viktig at vi forsøker å nå fram også. Jeg mener, sier vi "takk, bare bra" så kan vi heller ikke forvente forståelse rundt neste sving, Dessverre.
.
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
TheaK
Tusen takk! :)
Så noen ganger er det å være brutalt ærlig det som funker best. Men nå har jeg det med å være for ærlig også da...
Ja, det er klart vi har et ansvar for å gjøre oss forstått. Det er jo håpløst for folk som lurer hvis vi også sender ut vage signaler. Men de jeg irriterer meg over er de som til tross for forklaringer osv. har sin egen forståelse av tingene og bare tolker alt en sier og det en gjør opp i mot sitt eget indre bilde. Og de hadde jeg bare lyst til å henge ut i en (tynn)tråd. :mad::wink: Og ekstra ille syns jeg det er ovenfor mennesker som er sårbare og ikke har styrke og evne til å stå opp og på for seg selv. Jeg syns det er et godt perspektiv å ha fokus på egne forforståelser, for som det er poengtert blir det jo aldri helt ideelt...
Nå har jeg akkurat vært på jobb, og er rørt over hvilken gjeng jeg jobber sammen med. De har i hvertfall evne til å sette seg inn i ting bare de får "noe forståelig" å jobbe ut fra. Syns de fortjente litt "offentlig ære" i dag. hjerte1
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
TheaK
Når jeg sier til folk at jeg er sliten (eller for sliten til å jobbe), sier de ett av følgende alternativ:
- Det er jeg også
- Jeg var utbrent/sliten/møtte veggen en gang, da var jeg sykemeldt noen uker
- Det hjelper ikke å bare sitte stille, du må jo gjøre noe da
- Man blir enda mer sliten av å bare sette seg ned
- Kan du ikke bare gå til en endokrinolog, og endelig få en løsning?
- Hva gjør du egentlig hele dagen? Jeg hadde blitt gal av å ikke gjøre noe!
- Hvis du trener får du masse energi!
Veldig treffende.... Akkurat sånn er det. Jeg har nesten sluttet helt å snakke så mye til omverdenen om situasjonen. Å få sånne kommentarer gjør det faktisk mye mye verre. Forumet her er fantastisk. Veldig godt å ikke føle seg ensom og som en "gærning". Det gir meg faktisk selvtillit og verdighet å tenke på at andre oppegående folk er rammet av akkurat det samme som meg, og at det ikke er noe med min personlighet som gjør at ting er som de er.
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
BeritM
Veldig treffende.... Akkurat sånn er det. Jeg har nesten sluttet helt å snakke så mye til omverdenen om situasjonen. Å få sånne kommentarer gjør det faktisk mye mye verre. Forumet her er fantastisk. Veldig godt å ikke føle seg ensom og som en "gærning". Det gir meg faktisk selvtillit og verdighet å tenke på at andre oppegående folk er rammet av akkurat det samme som meg, og at det ikke er noe med min personlighet som gjør at ting er som de er.
xx9 hjertflag1
Ja, for vi har verdighet... Det er så viktig at vi ikke glemmer det. Det er veldig lett å føle at man ikke har det og nesten gå inn i den rollen, og andre behandler en deretter. Eller la sykdommen eller andre mennesker ta den i fra oss fordi sykdommen kuer alt som lever i oss, hvis vi går syke i lang tid. Vi er lette å tråkke på. "Artig" at du nevner det ordet, jeg har tenkt mye på det i dag faktisk. hjertflag1
Sv: "For - forståsegpåere."
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Bettie B.
Hvorfor tenker alle bare på seg - det er bare jeg som tenker på meg! :lol:
..
Jeg har for eksempel prøvd å si noe om min stoffskiftesykdom til en bekjent som også har det, og bruker levaxin. Han ble unnvikende og sa at han var vant til å fungere med lite energi, og til å ignorere kroppens signaler. Å lese noe om det, eller sette seg inn i hva det handler om, interesserte han seg ikke for. (På psykologspråk kalles det der for benekting). Mange liker ikke å snakke om sykdom, særlig ikke sin egen. Jeg liker det egentlig ikke heller. Både fordi det er lite sosialt akseptert (sytekjerring), og fordi, som flere beskriver her i denne tråden, at folk ikke skjønner hva jeg snakker om.
Det er derfor forumet er så genialt - jeg kan snakke med folk som skjønner hva jeg sier, og støtter meg, fordi alle er i samme situasjon kram1
Det kan jo også være at han (slik som noen jeg kjenner) stoler 100% på legen og at restene av den man er;
det må man bare forsone seg med (dvs: at man ikke kan bli helt seg selv igjen).
Beklager det kronglete språket - håper meningen min kommer fram :roll:
venter fortsatt på at min hypo-perforerte hjerne mm skal "opp å gå" igjen.
Sv: "For - forståsegpåere."
