Printable View
Det første jeg gjorde i dag var å sjekke pulsen. Den var steget til hele 58 slag i minuttet! Doseendringen virker etter tre uker, hurra. Kanskje jeg ikke trenger mer enn en måneds sykmelding. Et halvsmil forsøker å ta tak i ene munnviken, men gir seg fort. Jeg føler visst ikke så veldig mye for tiden, når jeg tenker meg om ..
Det er bare f*n så patetisk. desp2
PS
Og alt dette fordi jeg var så dum å høre på fastlegen, og gikk mindre opp i medisin enn jeg hadde tenkt.
Syns du skal være stolt av deg selv jeg Jerene.. Fordi DU er den som har tatt ansvar slik at du kanskje nå ser starten på en bedring, og et bedre liv. Og greia er vel at du ikke lar deg "lure" en gang til fordi du vet så meget bedre. Er ikke det veien til suksess da? xx4 Og virker ikke levaxin, kan du prøve både lio og tyroider vet du.. :)
Stå på Jerene!!:)
Takker. :)
Det er bare så langt fram, og jeg er så lei.
Kanskje jeg skal prøve å GJØRE noe? Nå har jeg ligget på sofaen siden jeg stod opp, og nå når klokka er ett så bør jeg jo ha litt energi jeg kan bruke, tror jeg kanskje. Jeg har jo greid å lage frokost og drukket kaffe to ganger - så jeg er da ikke dødssyk heller. :roll:
... og akkurat dét er problemet med denne sykdommen. Når man blir feilbehandlet blir man ikke dødssyk (med blålys og sirener)... man blir en zombie.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Jerene
Hadde vi blitt syke med blålys og sirener så kan man BANNE på at forskningen og informasjonsflyten hadde gått raskere framover...
10 000 norske zombier - de fleste middelaldrende kvinner - er det INGEN som reagerer på. Ikke engang de som vil ha "alle hender ut i arbeid":!:
rend:
Sorry ... du tråkka på liktåa mi....:?
Nå har jeg vasket håret! Jeg tør ikke si hvor lenge det er siden sist. Jeg må bruke hårkur hver gang, så da blir det litt vanskeligere å få fingern ut. (Jeg har forresten alltid lurt på hva fingern skal ut av. Kanskje best å ikke lure for mye.)
Konstaterte til min lettelse at det nesten ikke var hår i sluket etterpå. Jeg har vel ikke vært dårlig nok lenge nok. Bare en liten visitt til hypoland, sozusagen, en liten påminnelse om at fastlegen min ikke kan mer enn overskriften om hypotyreose. Jeg er langt ute i artikkelen, jeg. Så hvis legen mot all fornuft begynner igjen skal jeg bare
xx11
eller kanskje bedre: nenex:
For jeg er da ikke så uhøflig og umoden at jeg rett og slett bare rend:
Hmm... hvorfor ikke? Det har jeg gjort og aldrig har jeg gjort noget bedre for mig selv, har det vist sig siden. :mrgreen:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Jerene
"Le eller gråte"? Hvad med en god gammeldags omgang sund, flammende vrede, i stedet? Når først adrenalinen flyder i årene, må selv hypothyreose vige pladsen, i det mindste midlertidigt. Man kan heller ikke være vred og deprimeret på samme tid, og det er altid godt!
Vreden behøver ikke være rettet mod nogen eller en selv, men bare mod "it" (skæbnen, Gud, sygdommen, uretfærd, vejret, forsynet, andet)... Virker uanset hvad er målet, og man kan godt blive forbløffende frisk og tilfreds et stykke tid bagefter. Selv-erfaret sådan ca. en million gange og altid med god effekt. Hvad siger du til det, Jeanette? kaer1
Bare ligg unna min, du, så er det greit. :DSitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
JA, skal man le eller gråte, sier jeg også. Det er bare såååå tragisk dette her eller er jeg rett og slett lat? Jeg tenker jo at det er fordi jeg er lat men når jeg tenker tilbake maaaaaaange år så har jo ikke noe av dette jeg sliter med nå vært noe problem.
Kan det komme av at jeg er så innmari overvektig? Ja, kanskje, selv om jeg da jeg jobbet alltid fikk spørsmål om jeg ikke skulle slappe av litt og roe ned litt. Jeg er bare sååååå lei, jeg har ikke lyst til noe fortiden, bare sitte i stolen min og være hjernedød, se på tv og sitte på datan, det passer meg nå. Sitter her og mannen meg opp til å støvsuge, tarke støv og vaske badene, før jeg bare er nødt til å gå til butikken for nå finnes det ikke mer å spise her og jeg har jo to unger som burde spise litt. Har begynt med matdagbok og syntes selv jeg er litt mer bevisst på hva jeg putter i meg men vekten fortsetter oppover, og jeg har gått opp igjen alt det jeg klarte å miste i fjor.
Jeg vurderer seriøst slankeoperasjon nå men har jo ikke peiling på hvor mye det koster her i Egypt, samtidig er jeg redd jeg ikke skal gå ned da heller, blæh. Alt er bare d...t for tiden, og jeg banker meg selv med negative tanker om hvor dårlig jeg er til å ta styring over mitt, jeg er lei og har lyst til å gi helt f..n, jeg gidder ikke mer. Men så må jeg jo, gaahh, jeg trenger den gode feen som kan komme og forandre på og ta styring over mitt liv. Gikk opp til 150mµ for to dager siden så håper jo det sla bli bedre men......... jeg har mine tvil......
Huff og nå kapret jeg din tråd også, det var ikke meningen.
Neida kjære vene, her er det plass for deg også. Jeg har fått blåst ut, jeg. :D
Jeg lurer nesten på om det er et aldri så lite sunnhetstegn at jeg blir sint? Jeg gikk opp litt på dosen for 3,5 uker siden, og kanskje det begynner å virke nå. (Spurte selvfølgelig ikke om lov. skratt)
Jeg kan da ikke tro at det er kiloene dine som gjør at du mangler energi, det skjønner du vel selv også. 150µg er ikke noen voldsom dose, spesielt ikke hvis du veier mer enn gjennomsnittet. Produsentene antyder 1,6 - 1,7µg pr. kilo kroppsvekt, så da kan du regne selv. Men i praksis er det jo ganske individuelt.
Jeg forfaller også til TV-titting og blir veldig aktiv på internett når jeg er lav.
Nå har jeg faktisk energi til å dra på en demonstrasjon i ettermiddag. xx6 Jeg sier ikke hvilken, vi skal jo ikke drive politikk her. :wink:
Jeg tror du har rett, jeg. :shock:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Så ikke det du skrev før nå. Det er jo rett i boksen!
Så fint at du er på vei opp:p
Jeg var jo ganske så bra i noen mnd her og kom meg ut og gjorde ting, jeg kommer meg ut nå også dersom det er noe jeg liker som feks womens coffemorning her hvor vi er en hel haug damer fra hele verden som kommer sammen og skravler, det er utrolig slitsomt for meg men det eneste holdepunktet jeg har for å føle at jeg er en del av verden jeg også;-) Så er det crunch på fredager for datteren min der de har lunch og forming med andre barn mens jeg sitter og skravler med de andre foreldrene. Ellers får jeg meg ikke til å gjøre noe spesiellt, nå har jeg fått støvsuget, vasket badene og tørket litt støv. Skulle jo i butikken men det blir det selvfølgelig ikke noe av, sendte heller guttungen for å kjøpe det viktigste, så blir det å bestille middag og sofaen resten av kvelden (med gumsing av godis selv om jeg vet jeg ikke burde men det er den eneste trøsten jeg har akkurat nå).
Hahaha.. :oops: :lol: Jaa; angrep er vel det beste forsvar sier noen da. Og jeg blir jo forbanna til tider jeg, og som regel er det på sykdommen eller fastlegen.:lol: Har som regel god effekt på sykdommen da Anisa kaer1 for blir man forbanna blir det jo noen slags resultater ut av det. Samtidig blir vel mange lei av at jeg surver over fastlegen.. Mye bedre om jeg hadde holdt tett og bare gjort tiltak i stedet. :wink:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Off topic: :oops: Har forresten fått meg en overraskelse i dag; går altså hardt inn for å dempe et litt for overaktivt immunsystem og har tatt intoleransetest på 44 matvarer... Og det jeg virkelig reagerer voldsomt på er; Mais! Ikke reker eller fisk liksom; det reagerer ikke kroppen på i det hele tatt.. Syns det er litt komisk jeg da..:)
Jeg blir også veldig sliten av andre mennesker når jeg er lavt. Det tror jeg er ganske vanlig, flere andre her har nevnt det.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Trude
Jeg har opplevd at medisinen liksom mister virkningen etterhvert, og at jeg må opp i dose. 50µg satt som et skudd i starten, men etter et par måneder måtte jeg opp, og opp igjen. Jeg vil tro at du har noe av det samme.
Jeg kan tenke meg at det var to hovedårsaker til at jeg fikk disse "trappetrinnene". Den ene var at jeg økte aktiviteten og dermed gikk også behovet for hormoner (= høyere stoffskifte) opp, for å holde tritt med aktiviteten. Men samtidig ble kjertelens produksjon redusert fordi jeg tok medisiner. Altså ble kjertelen skrudd ned langsomt samtidig som jeg trengte mer hormon - og jeg kom i etterhvert underskudd. Mer medisin virket en stund, og så begynte det forfra. Til slutt kommer jeg vel til et platå der hvor kjertelen mer eller mindre er sjaltet ut. Da kommer det meste eller alt av hormoner fra tablettene.
Problemet er at man er nødt til å ha et høyt nivå av T4 i blodet når man går på Levaxin, høyere enn det som er normalt hvis man er frisk og ikke trenger medisin. Det høye nivået tolker hjernen som at kjertelen overproduserer, og så får kjertelen beskjed om å redusere (eller rettere sagt, den får mindre stimulans til å produsere - det ser en på at TSH synker). Det er ikke mer mystisk enn det, tror jeg, uten at jeg skal late som jeg er noen ekspert.
PS: Jeg får nok noen flere dr***dager framover, men det var da godt med i hvertfall en halv god dag. Det er lys i tunnellen.
Det er faktisk en sandhed med modifikationer, Jerene kaer1 I tråden Atrofi af skjoldbruskkirtlen pga. thyroid-mediciner? "skændes" jeg med en anden om netop denne påstand. Hvis du gider læse tråden, læg mærke til mine kildehenvisninger omfattende fortrinsvis cases medicineret med syntetisk thyroxin, i visse tilfælde i kombination med Liothyronin. Desuden kender jeg og kender til tilfælde hvor "døde" skjoldbruskkirtler fik nyt liv igen på Thyroid-mediciner. Bl.a. sidste UL af halsen sidste år har påvist at min rest-kirtel lever igen efter at have været stendød i ca. 20 år, og bidrager til mit gode FT4 på ca. 30 sammen med (kun) 2-2½ grain Thyroid dagligt.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Jerene
Så alt håb er ikke ude, fordi man medicineres med Levaxin eller Thyroid, medmindre kirtlen ødelægges af af antistoffer (dem har jeg aldrig haft), men så er det jo en anden årsagssammenhæng end effekten af medicinering. vink11
opgiv1Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Jeg får bare utdanne meg videre, skjønner jeg. :) Takk for linken, det skal bli interessant å se på modifikasjonene.
PS: Nå har jeg tittet litt på linken, har ikke rukket å lese alt. Men det jeg mente var altså ikke at kjertelen atrofierer/skrumper inn - bare at man etterhvert kan nå til et punkt hvor kjertelen ikke bidrar med nevneverdig hormon lenger - selv om den egentlig er i stand til å produsere mer.
