ja noe sånnt... har igrunn et liv, men bare et halvt et....
har jo mann og barn som jeg ikke vil være foruten :(
nå har jeg jo ikke konfrontert legen min med dette enda, så jeg skal ikke ta sorgene på forskudd, men jeg vil gjerne starte tankeprosessen min ... :wink:
nå har jeg gått med denne sykdommen og masse symptomer i snart 10 år, for å være ærlig; jeg har glemt hvordan det er å være frisk. jeg klarer ikke lenger å skilne symptomene ut fra en "normal" hverdag... det er også et stort problem når jeg er hos legen, siden jeg også blir diffus når jeg prøver å beskrive situasjonen for henne....
så det dere sier er i korttekst at; symptomene blir ganske fremmtredende før det er noe fare på ferde?
