Jeg tar med glede imot de kiloene smgj! :)Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
Printable View
Jeg tar med glede imot de kiloene smgj! :)Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
Det er sommer, det (har vært) sol og stoffskiftemessig ser livet bra ut igjen. Aktivitetsnivået mitt har økt bra, jeg har startet med geocaching og det innebærer MANGE korte og lengre turer. Dette er enten i bil, på sykkel eller til fots. Og enten i by, langs veier eller i skog og mark. Så det er allsidig lavterskelaktivitet. Jeg har til og med kjørt noen sworkit-økter (en treningsapp som setter opp enten tabata-økter eller stretchingøkter etter angitt tid). Disse har vært korte og få, men jeg ser på det som STORT at jeg igjen har lyst og ork til aktivitet, at det ikke er noe som må gjennomføres motvillig med tvang. (Det har jeg stoppet med.)
Symptommessig røyter jeg fremdeles, og har noe høy hvilepuls så jeg regner med at jeg er litt "opp" nå. Gidder ikke spandere prøveark på dette, men kan jo flytte på de lusne 25µg-ene levaxin jeg tar annenhver dag til et lengre intervall om jeg vil. Ellers er humøret rimelig stabilt, og godt er det siden det er litt anstrengt på hjemmebane og strikk trengs i høy grad.
Vekta ligger stabilt. Og det er godt siden jeg har vært langt utenfor den smale sti i båtferien. Vel - jeg har ikke vært utenfor den glutenfri sti, men det har vært en god del cider og litt potetgull og litt mer liberal mat (litt glutenfritt brød med sjokoladephiladelphia etc). Men det har også vært milelange (seriøst) cacheturer i kystterreng og lite småspising og mye salat i stedet for potet etc, så altialt er jeg vel fornøyd med tingenes tilstand.
Den største skyen i horisonten nå er svigersbesøk. De er hyggelige folk, men kjenner ikke "sin besøkelsestid" for å si det sånn. Og jeg er vant med først å være enebarn og siden med tosomheten, så å være fire stykker med ulike mat- og hygienevaner i samme hus i lengre tid, det sliter på meg.
"Guests, like fish, begin to smell after three days." - Benjamin Franklin ... og da blir en måned lenge.
Kan du ikke i god tid før neste besøk snakke med din bedre halvdel og bli enige om å ha kortere besøk? Jeg hadde aldri klart slike maratonbesøk! Jeg er ikke enebarn, men nyter å ha gjester noen timer av gangen, av og til overnatting for en natt. Skulle jeg hatt besøk over lang tid tror jeg vi kunne risikert å bli uvenner. Jeg nyter å ha egen tid. Folk er forskjellige, jeg har venner som har folk rundt seg hele døgnet, som sikkert ville blitt desperate av min livsstil!
Ellers er det fint å høre at du er i god form
At ha besøg i en måned er umenneskeligt, ville jeg jo sige. Det går bare ikke ... Selv hyggelige folk bliver det modsatte, når man deler hus i for lang tid. Og det blir man også selv ..... Har I ikke et par Bed & Breakfast eller sådan noget i nærheden, så man kunne veksle lidt?
hjerte1 Nielsigne
Takk for omtanken. Jeg har forsøkt å få min bedre halvdel til å forstå dette, men det er ikke så veldig enkelt. Han har dessverre en tendens til å tro jeg ikke mener det jeg sier før jeg setter hardt mot hardt. Den andre siden av saken er at de treffes svært sjelden, så jeg kan vel se behovet. Men blir det så ille som jeg frykter så kommer jeg rett og slett til å legge min ferie til den tiden og reise bort, neste år.
Suk. Det kan være hårdt arbejde at få forskellige grænser til at nå hinanden ..... Og 'hårdt mod hårdt' er mange med lavt stofskifte nok ikke eksperter i. Jeg selv er i hvert fald ikke. Men jeg mener, man behøver virkelig ikke ha lavt stofskifte eller nogen andre sygdomme for at mene, at en måned med svigerfamilien er meget - for meget! Jeg tror ikke, jeg kender nogen, der ville føle sig godt tilpas med det. De, der kommer tættest på at kunne det, har boet 'sammen' i en husstand bestående af flere små huse. Har man et stort hus eller et anneks eller to, kan det måske bedre gå ... Eller hvis der er mulighed for, at de kan overnatte andre steder ind imellem.
hjerte1
Nå ble jeg nesten glad for at svigerforeldrene mine erklærte meg død i -95.
Jeg hadde rett og slett ikke takla besøk av dem i en måned. her snakker vi om ei som er utslitt etter et helgebesøk.....
Det er faktisk noe av det vanskeligste med forhold, dette med og forstå hverandre og respektere hverandres behov og grenser.
I mange år var jeg "snill pike", men er det noe livet har lært meg så er det at jeg må si fra, men i forhold er det likevel ikke lett.
Du får reise litt på ferie selv i perioden de er der for og få litt ro og fred rundt deg, eventuelt legge opp til mange geocoach-turer.
kram3
:shock:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Pingvinen
......
Man kan nu også have megen glæde af at gå for sig selv, slet og ret. Jeg har været mange år om at lære det, men nu går jeg og lægger mig, når jeg har brug for det. I en hel måned ville det ikke gå uanset hvad. Jeg er helt enig med dig, Pingvinen, en weekend er rigeligt .....
Det er planlagt! :D Jeg har bestilt billetter og hotell til geocaching megaevent i Praha (langhelg) ... og jeg og mannen skal på weekend-dansetur på Hamar den ene helga - og ja, jeg skal cache i nærområdet også.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Pingvinen
Jeg vetta pokker hvorfor han synes det er umulig å si ifra - han er da voksen og sier selv at han opplever det som "for mye" når det bikker 14dager, men men...
Nei, jeg satser på at det går. De er som sagt langt fra de verste, men det er som dere sier lengden på besøket som rett og slett sliter. (Når det gjelder legging og sånne ting, så mener jeg at folk som bor hos meg så lenge ikke har "krav" på at jeg sitter oppe med dem, så jeg legger meg når jeg er trøtt - og siden gjesterommet ligger rett ved kjøkkenet så blir det nok også ufrivillig vekking på dem når jeg drar på jobb, så den slår begge veier. :wink: Og svigermor er fantastisk til å både sette på klesvask og lage mat - så alt er absolutt ikke bare svart - det er bare behovet mitt for privatliv og "mitt liv" som lider. Samt at jeg av og til blir utenfor siden svigerforeldrene mine ikke er så gode i engelsk/naturlig nok finner det lettere å kommunisere på morsmålet, som jeg bare kjenner 10-12 ord av. )
Hvis de kommer (meget?) langvejsfra, da er måske korte og lidt mere hyppige smutture ikke helt så enkelt at gennemføre, hvis de også er ældre og ikke rejsevante? Det kommer også lidt an på om de har andre børn end din mand.... eller om han er den eneste søn, eller hvad ved jeg. Når man kommer op i årene, da bliver man (smertelig) klar over at tiden går, og hvis man ikke bruger den til det man mener er vigtigt, da kommer den ikke tilbage. Det kan være, at det er sådan de ældre tænker, fordi efter de 60 år kan hver næste dag, uge, måned eller år også blive den sidste og derfor betragter de måske hvert et gensyn som en gave? Hvis din mand også tænker disse tanker af og til, kan det være svaret på hvorfor han måske ikke ønsker at sige fra? Who knows... vedikke1Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
kram3
Enebarn.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Langt, men de er MEGET reisevant. (Og han snakker godt engelsk, hun gjør seg også forstått, men har mindre ordforråd og er mer sky på å bruke engelsk.)
Så jeg har ikke noen problemer med å se den siden av saken. Men jeg må også ta vare på meg selv, så om det samme skjer neste år så kan det hende at jeg har ferie da, i deler av tiden. ;)
Sukk. Ja, det viser seg å bli like stressete som jeg fryktet. Jeg hater å ha en "hvit tornado" som ubedt skurer stekeovnen og som bak min rygg allierer seg med Husets Tøffelhelt og raider skittentøykurven. Nedtelling til jeg igjen kan overta herredømmet over mitt hjem pågår. :cry:
Stakkar altså :sad: Godt at det snart er over for denne gangen. Så har du forhåpentligvis litt tid til å lage en slagplan før neste invadering hjerte1Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
Ja, snakk med din elskede om dette slik at du også kan leve og overleve neste besøk.hjerte1
Jeg husker moren min kommenterte husrotet her for mange år siden: Gi meg to timer, og det skal bli fint her. Å nei, svarte jeg, her trengs det adskillig mer enn to timer...Jeg avskyr når folk går inn på andres enemerker på den måten. Alle lever forskjellig, og selv om man er mamma skal man holde seg utenfor og respektere at ens egne voksne barn handler annerledes enn en selv. Jeg har slektninger som har design over alt, og stedet de bebor ser mer ut som en operasjonssal enn et hjem. Jeg ville omkommet i et slikt hjem, for meg ser det ikke ut som et hjem :lol:
Krysser fingrene for at du snart er husets dronning igjen hjerte1
Mitt hjem er for andre veldig rotete i og med at møbler er valgt individuelt for oss, det er hobbyting til oss alle plassert lett tilgjengelig og så ligger det komfertable liggeplasser til alle dyrene strategisk plassert. Jeg er typen som får litt fnatt når noen mener vi skal style opp hjemmet vårt.....:roll:
Kan du ikke bare sende dem hjem til meg? Jeg tar gjerne i mot litt vaskehjelp :-)
Velvel - og så fikk jeg i meg mel, tror jeg. Jeg bestilte en dessert som skulle ha is, karamell, mandelhakk og eple. Naiv som jeg var trodde jeg at det sånn ca var ingredienslista, så jeg dobbeltsjekket ikke. Da jeg spiste den funderte jeg litt på "mandelkonsistensen" og fattet vel mistanke, men spiste likevel opp.
I et døgn etter det hadde jeg varierende grad av seigt snørr og tettere bihuler samt at jeg holdt mer vann en vanlig (det siste kan ha vært tilfeldig - jeg kom rett fra en helg med til sammen rundt 15 timer dans). Dette gled over etter ca 36 timer og inn i forkjølelse og sår hals. Det er min 4. forkjølese etter at jeg gikk melfri - jeg som var relativt konstant forkjølet. Så jeg tror at kroppen min reagerer - og reagerer kraftigere enn før på mel, ja...
Ikke lett å spise ute! Jeg var ute for en kokk for noen måneder siden som hardnakket hevdet at bygg ikke inneholdt gluten. Jeg ble så oppgitt. Og servitøren ble helt eddik etterhvert. Jeg var tydeligvis en meget vanskelig gjest. Hva lærer de egentlig på kokkeskolen? En restauranteier i en annen anledning var vanvittig morsom, og sjekket bordet vårt hele tiden for å se om jeg var i live. Han ville helst ikke ha døde gjester! Han gjorde oss i meget godt humør! Så graden av alvor rundt det med allergi og glutenintoleranse er veldig ulik :lol:
[QUOTESå jeg tror at kroppen min reagerer - og reagerer kraftigere enn før på mel, ja... ][/QUOTE]
Jeg har det akkurat på samme måte. Jo lenger det går mellom hver gang jeg får i meg mel, jo dårligere blir jeg når jeg har spist det.
Bare litt nysgjerrig..... Kan du drikke øl? Det er jo gluten i øl, det vet jeg. Men jeg har alltid vært glad i øl, synes vin blir litt i sterkeste laget for meg. (Tåler veldig lite alkohol) Og jeg har drukket noen øl siden jeg sluttet med mel. Blir jo litt dårlig etterpå, men jeg vet ikke om det skyldes alkoholen eller gluten :D?
Hehehe... min erfaring er at jo dyrere og flottere restauranten er jo lettere er det å bli tatt på alvor. :) (Bortsett fra en Bib-reataurant i Belgia hvor jeg bestilte glutenfritt og fikk butterdeigsterte.... ! Men de var flaue etterpå, altså - og jeg spiste den selvfølgelig ikke ...) Ellers spiser jeg gjerne kjøtt + grønnsaker, jeg da... og står over sausen som ofte kan inneholde mel.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Jeg har ikke drukket øl etter jeg sluttet med mel. (Ikke noe stort tap for meg... og ute bestiller jeg heller en cider.) Det finnes "glutenfritt" øl på polet. Jeg skriver "glutenfritt" fordi det er under myndighetenes grense, men er fremdeles brygget på malt. Jeg kjenner også en kraftigreagerende cøliaker, men hun tåler 1-2 flasker av merket Sol... Kanskje det kan være noe å forsøke? I USA har de skikkelig glutenfritt øl - laget på ingredienser som ikke inneholder gluten. Der brukes sorghum i stedet. Men det har jeg heller ikke smakt iom at det å stå over øl er det minste problemet mitt... :wink:Sitat:
Opprinnelig skrevet av knokkel
Saus erstatter man enkelt med hvitløkssmør. Jeg får meg aldri til å si at jeg ikke tåler mel. Jeg har ikke påvist noen allergi eller intolleranse. Verdens dårligste "løgner";-) Spiser jo melprodukter på lørdag, da spiser jeg hva jeg vil. Og ja jeg blir dårlig av det. Ikke som du beskriver, men mer i varianten sliten, slapp og fullstendig energiløs. Men beklager å måtte si at det er verdt det.
Åh? Jeg har cølilaki hvis det er lettere å forklare enn å si at jeg har melintoleranse uten det minste samvittighetsnag. Men vanligvis sier jeg bare at jeg ikke tåler mel. For meg er det det samme om det er en akutt eller en langvarig virkning - sålenge det er noe jeg ikke vil oppleve og jeg betaler.... så synes jeg det er helt greit. Verre å være "vanskelig" i vennelag og sånt, synes jeg.
Menssmerter.
Ja, så var de her igjen. Hos meg så ble menssmertene sterkere og sterkere fram til jeg fikk diagnose og medisinering. De ble så lettere på levaxin og jevnt over enda lettere på Erfa (selv om det selvfølgelig fremdeles er variasjon fra gang til gang). Men denne gangen så er de her igjen, og ganske kraftig. Lurer litt på om det er Høsten som slår til? Den siste uka har vært tyngre enn vanlig, men nå er det jo også mørkt når man står opp så det er jo naturlig å være trøttere om morgenen.
Uansett. Det jeg lurer på er om flere har variasjoner i menssmerter basert på bra medisinering/undermedisinering? Eller om jeg "kjenner syner"? :wink:
Der kan være sporadiske variationer, hvor menses forløber enten ualmindelig tamt eller ekstra plagsomt. Derimod hvis det gentager sig et par gange eller tre, da kan man begynde at tænke sig om, siger min erfaring mig. På den anden side, 1-1½ måned tidligere end andre år, har jeg været nødt til at smide en grain Thyroid oven i, og gå så over til vinterdose allerede. Det er nok individuelt, men værd at overveje under alle omstændigheder, hvis man føler sig uforklarligt slap i denne periode. hjerte1Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
Takk, det er alltid godt å få bekreftet det man tenker. ;)Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Jeg har egentlig ventet på behov for vinterdosering, men siden den karakterristiske høstdeppingen min ikke har inntruffet ennå, så kan jeg ikke tenke meg at jeg egentlig har behov for det så langt. På den annen side så har OndeHånda (høyre hånd som ofte fryser før venstre og som har en tilbakevendende mus- og tennisarm) murret mer, så det kan vel være noe på gang likevel. Skal ha det i hodet og holde det under oppsikt neste måned iallfall. Det er jo så greit - for det blir husket når jeg har skrevet det her. :lol:
Har vært hos legen. Jeg har egentlig lite å klage over for tiden. Høstdepresjonen har uteblitt og nå er vi snart over den aktuelle perioden, :mrgreen: jeg kjenner meg rimelig opplagt tatt i betraktning at jeg ikke kommer meg i seng før "for seint"... og humøret er stortsett bra. Følger syklus en del.
Jeg hadde en periode med kald "OndeHånd" (høyre, som jeg får betennelse i om vinteren), og den har vist tendenser til musarm igjen. Det er for tidlig, men det er heldigvis bare en enkelt kroppsdel - og jeg skulle slippe å gå via legen for å komme til fysioputt siden putten selv kunne skrive rekvisijon etter den avtalen jeg gjorde i våres ...
Det kliniske er også rimelig bra. Refleksen noe forbedret. Har ennå tannmerker langs tunga. Men røyter ikke og har øyebryn helt til kanten. Vekta har gått ned 1-2kg uten at det har vært et blodslit og ser ut til nå å ville ligge stabilt på 70blank *bank i bordet* Blodtrykket er 100/70 - som virker som min normal. Puls: høy... yada. Jeg har høy puls. Det jeg ikke likte var at antistoffene hadde gått opp. Fra å være ned mot 100 i vår så er de opp over 200 nå. Han lurte på om det var jod, men jeg forklarte at jeg hadde tatt jod (+ selen og magnesium som nå) da antistoffene gikk ned også... Fikk en lett omgang med kjeft for å drikke melk når jeg vet at jeg reagerer på laktosen, selv om jeg velger laktosefri og for å ha spist mer sukker. Vel... vi er definitivt enige om det siste, og jeg får bare ta det første til følge også.:roll: Begge deler gjør iallfall ingenting noe bedre. Nå har jeg vært sterkt melkredusert i et par dager og magen er iallfall fornøyd. Og OndeHånda reagerer definitivt på sukker/alkohol - det har jeg merket meg før ...
Blodprøvemessig så ser det greit ut. Stoffskiftet "for høyt" papirmessig (men jeg har ikke andre symptomer enn litt høy hvilepuls) og jern i laveste laget. Ellers høyt-normalt eller normalt på vitaminer og mineraler. Jeg går nå på 135mg erfa (+ 25µg levaxin annenhver dag). Om jeg skal droppe noe blir det å redusere levaxinen, men det gjør "vi" i så fall ikke før til våren. Seinhøsten er ingen tid for å redusere om det ikke er høydosesymptomer til stede. *nikker fornøyd*
Ellers fikk jeg en omgang med akupunktur for OndeHånda... Hva skal jeg si? Ikke slipp den mannen til med nåler om du ikke er veldig godt forberedt? Det er for lenge mellom hver gang han gjør sånt så han er ivrig som en 5åring? :lol: Jeg ble iallfall stukket etter alle kunstens regler og OndeHånda dovnet i selvforsvar. Blødde som en stukket gris da han var ferdig. :p _Men jeg tror den er noe bedre i dag etter å ha vært skikkelig furten i går. Så får jeg se hvordan den tåler mer musjobb framover da.
Tja... hva skal man si? Jeg går på 135mg erfa (+ 25µg levaxin annenhver dag). Med dette hadde jeg sist TSH med *** :p, fT3 høyt i normalområdet og fT4 såvidt innenfor. Jeg selv har det faktisk kjempefint. Ikke fryser jeg før andre, jeg har like mye energi som andre, sover like mye/lite som andre og har det stort sett som jeg skulle hatt det som frisk. En veldig sjelden gang "kræsjer" jeg (i situasjoner hvor jeg absolutt har dratt strikken så langt den går, så 10% til, og deretter enda litt til ). Jeg oppfatter det da som om at jeg har "brukt opp" alt som er fritt tilgjengelig av hormoner, men etter en god natts søvn, påfyll av medisin og litt mer ro i sofakroken er jeg fin igjen. Det har jeg opplevd et par ganger. Ingen situasjon som jeg skal oppsøke, nei.
Så jeg lever glutenfritt og laktoseredusert på et paleo-ish/Primal Blueprint-ish kosthold og har det bra med det. Ikke strikt, men greit nok og med bøtter av tilskudd.
De eneste skårene i gleden er
- at formen min er avhengig av tabletter, men det er pokker så mye bedre enn å ikke ha muligheten til å ha det så bra i det hele tatt så dette er et lite skår.
- at OndeHånda er ond. Det er den musearmen som ikke vil bli god. For tiden holder jeg den i sjakk med fysio, men det blir dyrt i lengden.
Ja, og så som et notat til meg selv så spiste vi noe kjempegodt og enkelt i går - vi kalte det "Fugl og gris, rot i panne":
Kylling og bacon stekes i biter.
Kålrot, sellerirot og gulrot (pastinakk er sikkert også godt) ternes og brunes lett i baconfett eller smør.
Server og spis.
Og så lenge var Adam i Paradis. :sad:
Det er forferdelig tungt nå for tiden. Står oppi et samliv hvor det er 50/50 om det blir brudd eller ikke og en av mine beste venninner har fått brystkreft - samme år som de har fått si førstefødte. Heldigvis fungerer medisinen oppi dette, så selv om det er fælt og tungt så har jeg ikke ramlet helt av pinnen. *Takker lege, høy dose og Erfa generelt for det... *
Kan ikke si så mye for og hjelpe, men sender deg en stoooor klem kram3 og mange gode tanker hjerte1
Husk og ta vare på deg selv oppi alt som skjer.
En varm klem og gode tanker til deg smjg. Det høres tungt ut. Jeg håper du kommer ut med et resultat du kan leve godt med.hjerte1
Gode varme klemmer og håp sendes deg via meldningkram1. Håper alt ordner seg kram3
Uff og uff.
Sender deg en klem!
trost1
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Pingvinen
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Fruemå
Takk, alle sammen. Selv om det ikke "hjelper" på situasjonen så varmer det.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Bellis
Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
Oj, oj, oj... smgj tro2 Ved ikke hvor længe I to har dannet par, men har du mon tænkt over, at du faktisk slet ikke mere er nøjagtig den person, som du var for 3½ år siden, da du kom til forummet første gang? Det er muligt, at for dig (i dine egne øjne) er du den person du hele tiden har været, men tænk lige... hvem er du i dag? I dag er du ikke (jeg gætter nu) modløs, som du var dengang. Du er heller ikke hyppigt deprimeret, som du var dengang. Prøv selv tillægge nogle flere karakteristika, som var direkte resultat af halvbehandlet Hashimoto's, hypothyreose og alle symptomer, som du (måske?) dengang ikke 100% forbandt med daværende halvdårlig effekt af behandlingen, hvilket nok også har påvirket din egen selvopfattelse og dermed din væremåde?
Og prøv så sammenligne alle disse karakteristika og din daværende adfærd, med din væremåde og adfærd i dag. Jeg er ret sikker, at selv om du er det samme fine menneske som du var før, er du i dag alligevel forskellig fra den "reserverede og tungsindige kvinde" du var dengang, ikke mindst i din mands øjne. Han har nok enormt svært ved at forholde sig til dit nye jeg, og hvis det som han faldt for - har dengang udløst hos ham en følelse af at være dig til støtte, hjælp og dermed fik det ham til at føle stærk og god - har han nok ikke meget at hænge det op på i dag, hvor du er selvhjulpen, har nok også lettere til glæde (når de mørke hormonmangel-depri-skyggerne er borte) og helt sikkert også har mindre brug for en skulder at læne sig op ad, i samme grad som før, men ønsker i stedet et ligeværdigt samliv...
Det er meget muligt, at med de nye vilkår som din bedring har ændret de gamle til - ved han ikke hvad han skal stille op med den nye dig? Og du selv har nu andre behov og forventninger, som din bedring har medført... som du (måske?) føler, at han negligerer? Hvor han måske bare ikke ved, hvad det er, du ønsker - fordi han fortsat forholder sig til dig som du var før, og kan ikke omstille sig til denne dig, som du er nu?
Det er ikke ofte, at folk bemærker at "skilsmisse-fænomenet" opstår lige så ofte hos par hvor den ene bliver skadet eller alvorlig syg, som hos par, hvor den ene "lige pludselig" er blevet "helbredt" fra en ellers langvarig kronisk sygdom? Vi er vant til at tænke at det er dårlige begivenheder som fører til et brud to mennesker imellem, men overser at et brud faktisk også kan udløses af en supergod, positiv anledning, simpelthen fordi den forandrer de match-forudsætninger der oprindeligt fik disse to mennesker til at falde for hinanden...
Selv om de fleste romantiserer mødet mellem to mennesker, og tror på en eller anden overordnet guddommelighed, som har ført de to sammen... er det altså en kendsgerning, at visse mennesketyper falder for dem som er "i nød", mens andre helst falder for ligestillede med dem. Hvis en person "i nød" går hen og bliver "ligestillet", kan ridderen på den hvide hest, lige pludselig opdage at meningen med denne hvide hest er væk, og at en ridder uden hest er ikke ridder mere. Er man mere glad for sin selvopfattelse som ridder, end for sin (nu selvhjulpen) udkårne... rider man væk for at finde en anden nødstedt...
Det er selvfølgeligt ikke pænt at sådan svigte sin samlever(ske), men hvis problemet er tæt forbundet med vedkommendes identitet, kan enhver regne ud at en identitet er ikke sådan til at lave om på, med et trylleslag. Vi er de vi er, og kun de færreste kan magte at hæve sig ud over sin egen selvopfattelse. Selv om det kan være svært at acceptere, endsige tilgive, behøver det altså ikke være nogens skyld, eller betyde at nogen af parterne er mindre værd end den anden.
Det er altså mit personlige gætteværk, dog begrundet i de mennesker jeg kender, hvor forholdet gik i stykker, paradoksalt nok, pga. gode forandringer som bedring, lottogevinst eller fødsel af et (ellers) længe savnet (af begge) barn... Jeg kender såmænd til et par, hvor hustruen er født døv og gift på 20. år med en "hørende" mand. Han har behersket tegnsprog til perfektion og var engageret i miljøet omkring de døve, og deres sociale aktiviteter. Så var det at hans kone fik et Cochlear Implantat som fuldstændig ændrede mandens rolle i deres forhold. Det kunne han ikke håndtere og efter ganske få måneder blev de skilt.
Om lignende også har ramt jeres forhold, kan jeg ikke vide, men det er disse tanker som dit indlæg fik mig til at tænke... så måske er der mere mellem himmel og jord alligevel?
Uanset hvad er årsager til problemer i jeres samliv, smgj hjerte1 , er jeg fuldstændig (og irriterende :mrgreen:) overbevist om, at du kommer gennem det hele med dig selv i behold. Jeg tror ikke, at du behøver frygte at tungsindet kommer tilbage for at blive, eller at du aldrig bliver glad igen. DET BLIVER DU! Efter at du har lært at bruge din bedring som en styrke, hvilket ikke sker automatisk når man har fået det bedre. Det har du heldigvis en god anledning til nu , selv om den samtidigt er trist og, for tiden tung at bære. Du er stærkere end du selv ved af (tror jeg på), og der er en rygrad og integritet i dig, som siger spar 2 til de flestes... Det jeg har "set" allerede siden jeg læste de aller første ord du skrev her ("Lavt stoffskifte og alkohol?" forresten :mrgreen: ). Du kommer til at klare dig fint. Det kan du lige bande på, at du gør! kram1
(sikke en Off Topic :oops: )
Takk Anisa. Det var mye godt å lese i det du skrev.
Vi har nok vært et par så lenge at han har opplevd meg både som frisk, som tiltagende syk og som friskere igjen. Og selv om det nok på mange måter nok har vært noe enklere for ham å forholde seg til en mindre aktivt deltakende partner så tror jeg ikke det er det han har ønsket ... Det er mer det at vi ikke har funnet tilbake dynamikken oss imellom ikke på samme måte som helsen i stor grad har blitt bedre. Og så har vi utviklet oss i hver vår retning - selvsagt. Jeg er preget av sykdommen og har nok en del trekk som har blitt forsterket av den. Jeg er relativt mye introvert og til dels forsiktig/realistisk/pessimistisk av legning (alt etter hvem som beskriver egenskapen) og han har i min sykdom (da jeg trakk meg sterkt tilbake) utviklet sin ekstroverte side alene. Samt at han er optimist (naiv i en del ting) av ren vilje. Det er litt av det som står mellom oss. Han har gått i fella gjennom å tenke på og forholde seg til meg som syk også etter tilfriskning, men akkurat den siden tror jeg vi har fått snakket om og klarer å håndtere. Iallfall så lenge at medisinen fungerer og jeg lar den være i fred. (Noe jeg absolutt skal gjøre nå som jeg vet at det ikke er noen vits...) Han lærer fort det han klarer å/ønsker å forstå og ta inn over seg.
Menmen... jeg tror som du at jeg klarer meg - uansett.
Men derfor er det alligevel hårdt. Enhver skillevej er altid tung... "man ved hvad man har, ikke hvad man får" tænker mange. Med så meget af dit liv påvirket og præget af plain survival, kan det sagtens vise sig at være så uendeligt meget mere og bedre, end du indtil nu har kendt til, eller lært at forvente, håbe på. Taler af erfaring og...Sitat:
Opprinnelig skrevet av smgj
... hepper på dig! kram1
smgjvink11
Varme tanker til deghjerte1
Du kommer like hel ut som jeg. Det vet jeg. Derfor brukt tiden og vær snill med deg selvhjerte1
Hus er i boks, lån er akseptert og skiftet er vi stort sett enige om. Flytter ila februar. Det blir deilig.
Inn i nytt hus med kattene. De er ikke videre fornøyd - ennå, men det er jeg, og jeg regner med de også vil trives bedre når jeg får installert kattedør. Det gjenstår mye innredningsmessig der jeg bor, men huset er i tipp topp stand så ingen oppyssing er nødvendig iallfall.
X-en og jeg er godt på vei med skiftet, og ferdig med de store kranglene. (Hvor mye kan man krangle om fordeling av innbo?)
Ellers har jeg vært på Heggeli og fått bekreftet at det går bra stoffskiftemessig - og at ny kjæreste også manifesterer seg i blodprøver ... :oops::wink:
