Det var da som bare og jeg som hadde håpet på en påskeferie for første gang på mange år :lol:
Godt å høre at de kan innrømme sitt eget kaos Sonja, og at du nå har fått en egen saksbehandler å forholde deg til. Føles sikkert godt for deg :)
Printable View
Det var da som bare og jeg som hadde håpet på en påskeferie for første gang på mange år :lol:
Godt å høre at de kan innrømme sitt eget kaos Sonja, og at du nå har fått en egen saksbehandler å forholde deg til. Føles sikkert godt for deg :)
Og så håper jeg at de kommer deg i møte når det gjelder SAK!!
Håper du kommer i mål og at det skjer noe fornuftig på Nav,
Det hjelper utrolig på formen og kunne senke skuldrene litt!
vink11
De siste 14 dagene har jeg slitt med en alvorlig infeksjon i kroppen. Noen stafylokokker har hatt det kjempegøy med å herje i det ene benet mitt. Disse "kokkene" har hatt det såpass artig at jeg ble sendt rett på sykehus for halvannen uke siden. Jeg kom hjem igjen i går, men er fremdeles ikke frisk.
Først ble jeg operert hvor kirurgen laget et sår som ble renset for bakterier. Dernest måtte jeg til sårbehandling på operasjonsstua to ganger til de neste to dagene. Den første operasjonen fikk jeg spinal inn i ryggen, og til de neste fikk jeg epidural.
De første dagene fikk jeg tilbringe på isolat da jeg var såkalt "kontaktsmitte-bærende". Alle som kom til meg måtte derfor først igjennom ei sluse hvor de tok på seg hansker og plastfrakker og munnbind og jeg vet ikke hva. Selvfølgelig var jeg "lenket" til sengen, så jeg fikk ikke gå på do selv. Jeg hadde kateter som selvfølgelig ble tett og måtte skiftes, og det nye ble satt inn på en sånn måte at jeg fikk voldsomme smerter hver gang en liten dråpe skulle ut. Jeg spurte om det virkelig var slik at jeg skulle ha slike voldsomme smerter hver gang, men det virket ikke som om pleierne skjønte hva jeg mente. Flere ganger gikk det galt med kateteret så jeg ble liggende en stund på våte bleier. Ikke var det greit å gå på do "andre veien" heller, det finnes en grense for hvor godt de klarer å tørke opp der bak. Resultatet av alt dette sliter jeg med fortsatt, jeg er sår og øm og det svir i underlivet hele tiden.
Jeg forlangte til slutt å bli vasket og smurt nedentil hver dag, både morgen og kveld, og det ble jeg resten av oppholdet.
Dette med isolat var en "artig" fornøyelse. To ganger var alarmknappen min ute av drift, så jeg fikk ikke tak i hjelp. Det var umulig å skrike etter hjelp, for isolatet var godt isolert kan man si...
Den ene gangen kom det omsider noen så jeg fikk hjelp etter en halvtimes hyling og da fant de alarmen min liggende på gulvet.
Den andre gangen lå jeg i to timer. Da hadde en pleier dratt ut kontakten til alarmknappen og glemt å sette den inn igjen. Til slutt fant jeg mobilen min og ringte hjem til mine foreldre midt på natta. De fant nummeret til vakta på sykehuset og fikk varslet dem, så omsider kom nattevakta til meg og fikk i gang alle apparatene som hadde stoppet.
Etter tre dager på isolat fikk jeg komme til en annen avdeling og fikk tomannsrom der.
Det første som skjedde var at jeg kom ned dit på ettermiddagen, og jeg måtte så inderlig "nr to". Jeg bad en pleier om bekken, og hun løp for å hente. En halvtime senere holdt jeg meg fortsatt med store smerter pga det vonde kateteret, men ingen pleier kom. Naboen på andre siden av forhenget hadde besøk, så etter at alarmknappen min røk måtte jeg spørre pent om ikke vedkommende kunne finne en pleier for meg. Da først kom en pleier og fortalte at de hadde akkurat vaktskifte, så derfor hadde de glemt av meg. Men bare jeg ventet litt, skulle de komme og hjelpe...
Omsider kom de tre stykker, to til å velte meg over på siden og en til å stikke bekkenet på plass. Så var det bare for meg å sitte på potta og gjøre mitt, mens nabofruene pratet bak forhenget...
Blodsukkeret mitt har hele tiden vært skyhøyt og er det fortsatt, noe som tyder på at infeksjonen slett ikke har sluppet taket ennå. Jeg har vært nødt til å begynne med insulin, og stikker meg selv nå flere ganger pr dag. Likevel er blodsukkeret høyt, det høyeste målte jeg idag med 30.6. De første dagene fikk jeg antobiotika intravenøst, men siden forrige tirsdag har jeg tatt tabletter. De første tablettene ga meg voldsomme anfall med sure oppstøt og gedigne utslett over hele kroppen. Fikk bytte til en annen type antibiotika, så nå får jeg bare litt blod i urinen og ekstremt tørre lepper.
Etter at de tok ut epiduralen og jeg var ferdig med smertestillende, har jeg fått en underlig følelse i det friske benet. Deler av låret er uggent, nesten følelsesløst i huden. Men om jeg skal hoste eller bruke noen muskler i låret, får jeg en sviende smerte som ved et knivstikk og jeg må holde hardt akkurat der det ikke er følelse. Ellers føles det som om noen gnir en brennmanet inni låret.
Jeg kom hjem i går, og sykehuset lovet å bestille hjemmesykepleier til å skifte på såret og hjelpe meg med intimvask. Jeg klarer ikke å vaske meg selv nedentil fordi skulderen min låser seg og jeg klarer ikke å vri meg. Men sykehusets bønn for meg hjalp ikke. Hjemmesykepleien nekter å hjelpe meg, de synes jeg er for frisk. Jeg kan jo stå på egne ben og kle på meg selv, så da kan jeg også reise til fastlegen og få en sykepleier der til å hjelpe meg mente de. De har ikke tanke for at jeg er alene og ikke har noen til å hjelpe meg, annet enn faren min. Han greide å skifte bandasje på meg idag. Men jeg kan jo ikke be ham om å vaske meg nedentil!
De har heller ikke tanke for at jeg er sliten etter å ha vært på sykehuset. Halvannen uke uten noe særlig søvn er ikke av det gode.
Nå venter jeg på en seng som sykehuset har bestilt for meg. Jeg har jo gallestein, og det er årsaken til at jeg ikke har kunnet sove i senga på snart et år, som igjen er årsaken til at jeg har svære ødemer i lårene fordi jeg må sove i lenestolen. Ødemene er igjen indirekte årsak til at jeg havnet på sykehuset denne gangen. Derfor hadde det vært fint å få en seng som kan hjelpe meg med å løfte meg opp i sittende stilling, så jeg slipper å bruke krefter selv hvor jeg risikerer smertefulle anfall av gallesteinen. Men kjenner jeg systemet rett, så får jeg vel ikke det heller...
Jeg måtte selv passe på at legene tok prøver av stoffskiftet mitt. Hadde jeg ikke sagt ifra, hadde de ikke gjort det men bare sett på meg som "velregulert". Disse prøvene var ikke klare da jeg reiste, så de får jeg nok vite på kontrolltimen om en uke.
Nei, nå er det så vondt å sitte, så jeg får skrive mer siden.
Det var jo trisyt å høre at du har vært så dårlig,
og at alle på sykehuset hadde så god oversikt og orden i forholdene.
Håper du får litt hjelp hjemme etterhvert da og kommer deg litt igjen.
God Bedring og lykke til!
Så sørgelig, Sonja! Du har jo mer enn nok å slite med fra før:sad:
Klem til degkaer1
Takk for svar, begge to! Jo, jeg har mer enn nok å slite med fra før av, så jeg synes det er urettferdig at jeg får enda mer. Og enda mer urettferdig synes jeg det er at jeg ikke får noe hjelp hjemme fordi de anser meg som "ikke syk nok". Skjønner at de har mye å gjøre, men det er vondt å bli avvist sånn. For jeg sliter! Må innrømme at jeg gråt da jeg fikk avslaget fra hjemmesykepleien.
Jeg pådro meg også en skikkelig vannblemme på hælen på den syke foten da jeg lå på sykehuset, for jeg fikk så vond seng å ligge i. En seng hvor jeg stadig skled ned mot fotenden og endte opp med å stange bena mot sengegavlen. Og jeg skulle jo ikke belaste benet i det hele tatt. Synd jeg ikke fikk beholde senga jeg hadde på isolatet. Den hadde luftmadrass med datastyrt kompressor som knadde og masserte kroppen i forskjellige programmer. Der lå jeg faktisk godt. Men dessverre bråkte nok kompressoren for mye til at jeg kunne ha den på tomannsrom, så den ble fjernet.
Har fremdeles vondt i det friske benet også, der har de antakelig vært borte i noe nerver i ryggen som styrer følelsen i låret.
Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Rart hvordan det med privatliv og ukrenkelighet blir satt til side når man kommer på sykehus. Jeg har heldigvis ikke vært innlagt mye selv, men har vært pårørende/besøkende mange ganger de siste par årene. På akuttmottak og undersøkelselrom må man dele meg seg av sine symptomer og hendelsesforløp med flere.
I høst satt jeg og hørte på at mannen i nabosengen, bak en forheng, måtte svare på spørsmål fra undersøkende lege om alt mulig, bl.a. rusvaner (og det var ikke småtterier..). Jeg tenkte med meg selv, at dette har da ikke jeg noe med...:oops:
Jeg måtte sitte der å høre på, da jeg var med min gamle mor, som var såpass dårlig at jeg ble bedt om å bistå med å svare på spørsmål. Som andre igjen fint kunne høre. .. Siden blir man kanskje lagt på et 4-mannsrom med sin urin i en post på sengekanten. Mens kjente og ukjente folk kommer og går.
God bedring til deg Sonja ! xx4
Det er da den manglede sengen som forårsaket det hele, men det går på et annet budsjett.....det oppholdet eller hva man skal kalle det, det er mer som tortur, var nok ikke billig.
Når ba du om den sengen?
Var det hjelpemiddelsentralen som skulle levere den?
Hvorfor har de ikke gjort noe med gallesteina?
masse slike spørsmål kommer opp.
Og så vet vi at du står på og har den der vanntrimmen osv, men at det skal gjøre at du ikke kan få hjelp fordi du liksom kan stå på beina...andre får da hjelp med sårskift fordi det er en litt spesiell oppgave. Det er da umenneskelig å forlange at man skal begynen å resie til legen sin for sårskift når man har vært operert og er sliten.
Det med blodsukkeret, det kommer typisk av infeksjon.
Og man blir grådig sliten av infeksjon i kroppen.
Og det blir ikke bedre av høyt blodsukker heller.
en hemmelighet: når først blodsukkeret er velidig høyt, oppstår en slags insulinresistens men det heter noe annet, og insulin-og blodsukkerskjemaet stemmer ikke lenger. Det må mye større insulinmengder til for å bryte gjennom liksom. Jeg har lest en lengre forklaring på tysk på det fenomenet.
Men så lenge man har infeksjon, vil blodsukkeret bli pisket opp av infeksjonen.
stå på og få hjelp med blodsukkeret og infeksjonen, det er virkelig ikke bra å gå slik. Ofte må man bytte legemidler til noen passer.
Jeg vet fra dem som har borrelia at det med utslett og bivirkninger, at man blir dårligere på antibiotika, de anser det som et godt tegn, og at det er de drepte baktereiene som avgir toxiner. Men det er ikke sikekrt at det skal være slik med din infeskjon.
Jeg ønsker deg virkelig bedre hjelp og bedring. Og ny seng.
Riktig,riktig god bedring, Sonja.
følg med på den vannblemma di...kjenner ett tilfelle til der vedkommende fikk ligge-vannblemme i sykehussenga. Hun landa opp med nervesmerter i området. Ikke for å skremme deg, for du har nok,nok, men følg litt med slik at den ikke forandrer seg til det "verre"..
Håper kroppen din vil bli noe bedre med ny seng....må være godt bare få lov til å strekke ut kroppen...har sikkert noe å si for sirkulasjonen også.
GOD BEDRING.....
Her har det skjedd mye, og dessverre ikke i positiv retning. :sad: Du får virkelig alt også da.
God bedring! http://www.cosgan.de/images/smilie/liebe/a055.gif
Jeg nevnte den aller først for fastlegen den dagen jeg ble lagt inn. Han syntes det var en god ide og skulle se på saken. Men så fikk jeg snakke med en fysioterapeut på sykehuset, og hun sørget for å undersøke om fastlegen hadde bestilt - noe han ikke hadde gjort, og så sørget hun for å bestille en til meg fra hjelpemiddelsentralen. Det ble gjort en av de første dagene jeg lå på sykehuset. Fikk beskjed om at det kunne ta noen uker før jeg kunne få en, så inntil videre er jeg tilbake i stresslessen. Jeg ba også om å få kompresjonsstrømper i lårlengde, men det fikk jeg ikke. De hadde visst ikke særlig kjennskap til hvordan det skulle måles osv. Så det får jeg ta på kontrollen i neste uke. Jeg fikk ikke lov å bruke slike strømper mens jeg var innlagt, selv om jeg spurte om å få det også på det friske benet. Jeg bruker jo slike til daglig, men det er knehøyde og ikke særlig egnet til benet med såret på. Er derfor spent på om jeg får på meg sko den dagen jeg skal til kontroll, for benet er dobbelt så stort som vanlig. Har bygget opp fotskammelen så den er 15-20 cm høyere enn vanlig, det hjelper litt.Sitat:
Opprinnelig skrevet av nora
Jeg ble avvist av sykehuset i august i fjor med den begrunnelsen at jeg ikke var syk nok til at de ville gjøre noe med det. At jeg på det tidspunktet allerede hadde sovet et halvt år i stresslessen og fått svære ødemer i lårene av det, var ikke å være syk nok sa de. At jeg heller ikke kan gå til behandlinger som krever at jeg ligger (feks. tannlegen) var heller ikke å være syk nok. Alt dette fikk de både skriftlig og muntlig fra meg, så de har ingen unnskyldning for ikke å ha fått det med seg. Jeg kunne komme tilbake hvis jeg fikk problemer med betennelse i gallegangene, feber, oppkast osv. De så også helst at jeg gikk ned i vekt først.Sitat:
Opprinnelig skrevet av nora
Egentlig godtet jeg meg litt da jeg traff på kirurgen som skulle skjære meg opp første kvelden. For det var nemlig samme person som avviste meg med gallesteinen! Jeg fikk sagt hva jeg mente om den saken og det passet jeg på å si til alle legene og pleierne jeg snakket med både på operasjonsstua og etterpå. Vedkommende person sa ikke noe til det, men jeg frydet meg over at alle de andre ble forskrekket! Det frydet meg at hun måtte "rydde opp" i benet mitt akkurat der ødemproblemene mine er størst som følge av alle timene i lenestolen. Så jeg var i veldig godt humør alle gangene jeg var i operasjonssalen, jeg!
Kan legge til at dette er Bærum Sykehus som jo er så i "vinden" for tiden...
Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg leser om slike ting. Syntes så vannvittig synd på deg Sonja. Jeg har opplevd mitt på norske sykehus og vet hvor lite verdt man kan føle seg.. rett og slett nedverdigende..
Jeg fikk også kateter etter min operasjon, og jeg hadde også sterke smerter og svie. Føltes og kjentes ut som skikkelig blærekatarr når jeg måtte tisse. Så da stoppet det liksom opp. 2 sykepleiere sto å skjeftet på meg og sa jeg måtte tisse.. Og jeg prøvde å forklare at jeg klarer det ikke på kommando, og i alle fall ikke når det gjør vondt. De forklarte at blæra var full og at jeg måtte tisse..
Igjen.. forsto de virkelig ikke det jeg sa? Det gjorde vondt og jeg klarte ikke. Til slutt fjernet de kateteret og hentet bekken. Men nei.. jeg klarte det fortsatt ikke med de to mindre koselige sykepleierne som trippet utålmodig ved siden av meg. Til slutt kom en kvinnelig lege bort til meg og sa hun tok over. Hun satte kateter på nytt og denne gangen gjorde det IKKE vondt og det hele bare rant ut av seg selv.. Så det skal IKKE gjøre vondt å få satt kateter når det blir satt riktig..
Håper virkelig at du har bedre dager i møte Sonja. DU av alle fortjener virkelig medgang nåkram1
Nå har jeg fått seng! De var her fra Hjelpemiddelsentralen igår og leverte en sykehusseng til meg, så nå kan jeg sove i seng igjen! xx6
Og så er det ingen leveringsfrist på den, så den kan jeg ha så lenge jeg trenger den! Flott! xx9
Så er det bare opp til meg å øve på å ligge i seng igjen, da... jeg er litt ute av trening, kjenner jeg... :D
Hallo hallo, håper jeg ikke vekker deg opp av dyp drømmesøvn, i den nye forhåpentligvis gode sengen din : )!Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Kom over følgende på svensk dia side, og tenkte på skulderen din, axlar betyr som du sikkert vet skuldre, fortsatt god bedring : )!
Komplikationer i rörelseorganen
Människor med diabetes drabbas lättare än andra av smärta och stelhet i leder som axlar, händer, nacke och höfter. I allmänhet uppkommer besvären efter många års diabetes.
Orsaken är att bindväven runt leder och senor "angrips" av sockret, något som på många års sikt leder till en viss skrumpning av ledkapslar eller senor, ofta med en inskränkt rörelseförmåga och smärta som följd.
Problem i händerna är vanligast och drabbar såväl yngre, insulinbehandlade som äldre personer med kost- eller tablettbehandling. Man har inte funnit något samband med blodsockerinställningen, däremot finns en koppling till hur länge man har haft sin diabetes och hur gammal man är.
Sjukgymnastik kan ofta underlätta och med hjälp av avslappningsövningar kan man undvika tilltagande smärta och stelhet i de angripna delarna av kroppen. Om problemen drabbar handflatorna kan en enkel operation avhjälpa stramheten.
Du kan beställa broschyren "Diabetiker i rörelse" och annat informationsmaterial om diabetes i Svenska Diabetesförbundets webbutik.
Bli medlem
Ge en gåva
Diskussionsforum
sonja driver med trim og holder vanntrimkurs
Blir dessverre lite med vanntrimmen nå som jeg er sykemeldt. Men får håpe jeg kan komme i gang igjen, bare operasjonssåret har grodd skikkelig.
Det er sannsynligvis det de kaller "frozen shoulder" det dreier seg om, noe som visstnok er svært vanlig ved diabetes. Bruker insulin nå, og alle slike smerter har bare blitt verre. Men merker at varmt vann hjelper, så jeg står lenge i dusjen for tiden.
Jeg ble jo ikke akkurat bedre heller av at jeg for halvannen uke siden falt på badet. Var så dum at jeg brukte hjemmestrikkede ulltøfler, og VUSJ! så forsvant bena under meg og jeg kavet på gulvet. Småkatt kommer alltid og skal undersøke hva jeg gjør for noe når jeg er på badet, men hun skjønte ikke hva jeg gjorde der nede på gulvet... så da jeg begynte å rope og skrike på hjelp, ble hun så redd at hun klorte opp hele armen min, sånn at jeg så både blodig og forslått ut. Jeg krabbet ut i gangen, men heller ikke der klarte jeg å komme opp.
Jeg kom ikke opp ved egen hjelp, for med de skulderplagene, operasjonssåret på beinet og urinsyregikt i foten, samt gallesteinssmerter på andre siden, i tillegg til at jeg har mistet mye muskelmasse, - greide jeg ikke det selv. Hadde jeg vært frisk hadde jeg klart det.
Omsider hørte faren min skrikene mine oppe i etasjen over, men heller ikke han greide å få meg opp på beina. Enden på visa ble at vi måtte ringe brannvesenet. Heldigvis hadde de mulighet til å komme kjapt, så 4 staute mannfolk dro meg opp i stående stilling igjen. Var rimelig støl i flere dager etterpå, så ut som om jeg heiet på svenskene i OL...
Økonomisk går det for tiden helt på trynet. Ble sykemeldt i januar og har fremdeles ikke fått sykepenger. Har ikke inntekt så lenge jeg ikke driver kursene selv, og kontoen er bånnskrapet for jeg har fått så vannvittig mye ekstrautgifter pga medisiner og bandasjer. Er oppe i frikortsummen allerede, men får jo ikke frikortet på lenge enda. Har vært nødt til å låne penger av foreldrene mine for å klare løpende utgifter. Selvfølgelig er det jo på denne tiden av året de aller største regningene kommer også. :|
Huff og huff :(. Jeg forstår din frustrasjon Sonja!
Jeg blir så sint og lei på dine vegne, Sonj! Det finnes da mange, mye friskere og raskere mennesker enn deg som er 100% uføre. Nå gjelder vel andre regler for næringsdrivende enn lønnsmotakere, men ... Det er da utgjort at man skal ha økonomiske bekymringer midt opp i det hele. Du skulle sluppet å ha det hengende over deg nå.
Klem tro2
ja, og i mange mange andre siviliserte land koster medisin 1 krone eller i den stilen.
Ikke her, nei.
Og ihvertfall ikke antibiotika og smertestillende.
Kun visse medisiner til kronisk syke er på blåresept her, og man må gjerne betale noen hundrelapper for dem også.
Frikortet kommer automatisk , heter det, men hvor lang tid tar det nå?
Or reiseregninger må man søke om i tillegg såvidt jeg tror, med skjema og det hele. Og man må finne ut hvor mange kilometer det er.
Forresten, åssen er det i Danmark, eller Sverige? Med antibiotika og smertestillende, og andre nødvendige medsiner?
Så sant ikke de brannmennene var rå-kjekke, så hørtes ikke det mye morsomt ut :sad:Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Det er vel en dårlig trøst at du kommer til å ha en del sykepenger tilgode når de omsider kommer...
Ønsker deg en god/bedre vår vink11
Det stemmer det at NTF er medlem i FFO og at FFO har en avdeling som gir juridiske råd (ikke advokatbistand, men rådgivning).Sitat:
Opprinnelig skrevet av Yvette
Har selv for noen år tilbake ringt dem for å be om råd, ringte flere ganger om dagen i to uker uten at noen tok telefonen.
La tilslutt igjen en beskjed på telefonsvareren der jeg forklarte kort om mitt problem og ba dem ringe meg på tlf .... Dette gjorde jeg tre ganger.
Ringte de?? Nei, har ikke hørt et ord fra dem.
På telefonsvareren deres sier de at du skal legge igjen beskjed så ringer de opp igjen så snart de har mulighet.
Det må være 7 år siden nå, så de burde hatt tid til en telefonsamtale på de årene synes nå jeg da. :)
Nå har jeg tillatt meg å slette alle innleggene der jeg skrev positivt om endokrinologen på Bærum. For etter brevet jeg mottok fra vedkommende idag, har jeg ingen grunn til å være positiv. Han vil ikke gi meg noe annet enn levaxin, alternativt prøve med t3.
At han tok feil med dosen beklager han, men sier at det ikke var viktig da det var doseøkningen jeg var interessert i...
Akkurat ja... jeg er jo ikke interessert i å bli friskere, neeeida... desp1
At jeg går på høyeste dose levaxin jeg noensinne har brukt og har det dritt på den, spiller altså ingen rolle så lenge blodprøvene er "innen normalen".
Og preparater med animalske ekstrakter er visstnok ikke anerkjent som legemidler og kan derfor ikke foreskrives av norske leger, i følge ham.
Hele brevet bærer preg av en veldig overlegen tone og jeg er nok en gang skuffet. Jeg skal altså ikke få lov til å bli friskere! Det er til å gråte av. Og det gjør jeg også. Sint er jeg også.
Jeg gidder ikke krangle med ham. Jeg får visst bare klare meg sjøl.
Huff !
Og jeg forstår jo frustrasjonen Sonja, men gi for all del ikke opp !
Man kan bare ikke klare seg helt selv ......
Så er det også feil det som skrives : "......ikke anerkjent som legemidler og kan derfor ikke foreskrives av norske leger, i følge ham."
Både Armour og ERFA er oppført i listen over medikamenter det skal søkes registreringsfritak for - og det betyr jo at man kan det !
Her skorter det på vilje - prøv en annen er nå mitt råd.
Hei Sonjavink11
Legen din driter seg ut. Det er dessverre blitt ditt problem:sad: Ikke gi deg i å prøve å finne en annen som kan skrive ut. Det finnes noen av dem der ute...
Lykke til, og ikke gi oppkram1
Dette er ordrett som det står i brevet fra endoen.Sitat:
Så langt - meg bekjent - er ikke preparater med animalske ekstrakter anerkjent som legemiddel og kan derfor ikke forskrives av norsk lege.
Her dreier det seg nok både om ren uvilje mot å skrive ut naturlige midler, samt kunnskapsløshet og direkte feilinformasjon.
Hvis dette er representativt for norske endokrinologer, noe jeg dessverre tror det er, så står det jaggu dårlig til!
Dette var synd Sonja!
Hadde håpet at han var av "de gode".
Det finnes leger som skriver ut naturlig Tyroxin. Min søster har funnet en. Hun har gått på mega dose levaxin uten å få overdosesymptomer. Han mener hun ikke reagerer på levaxin og har nå gitt henne resept på naturlig tyroxin, husker desverre ikke hvilket. Hvis hun fungerer på det, vil han be om fritak for henne med bakgrunn i "resistens" mot levaxin, eller noe i den duren. Denne legen kan jeg ikke gi navnet på da han ikke tar inn nye pasienter. Han holdt på å gå dukken av overarbeide og har sluttet som almenlege og driver bare nå litt på si med pasienter han hadde i almenpraksisen.
http://www.legemiddelsiden.no/defaul...=179&IOID=5119
http://relis.arnett.no/Utredning_Eks...?Relis=5&S=908
Statens Legemiddeherk har jo omtalt også :
http://www.legemiddelverket.no/templ...____30373.aspx
Hei Sonja! trist å lese enda ett innlegg under sint og drittlei og forstår veldig godt din frustrasjon. Du har ikke fått mye assistanse oppigjennom etter alt jeg har lest om og av deg.
Du er tøff da! Du er vel den eneste her som fremstår med hele deg, både navn og bilde. Blir du straffet for det? Jeg vil anta at forumet her også leses av medisinen (selv om de kanskje ikke plukker opp spesielt mye!!)
Selv om mange av oss andre også "sparker bakover, oppover og nedover" er det jo offentlig på en helt annen måte. Stoler lite på behandlerapparatet hverken ift. innsikt i behandling eller ærlig og rettelig opptreden.
Jeg har opplevd litt av det samme da jeg i tillegg til stoffskifteproblematikken har en sjelden diagnose til der årsaken er ukjent, likeså behandling osv. Svært få leger engang har hørt om sykdommen. Det er en hudsykdom som hittel har medført 13 små og store operasjoner der alt infisert vev må fjernes. Når jeg får de værste utbruddene kan jeg hverken stå, sitte eller gå. Mange av operasjonene har vært lite vellykkede fordi kirurgen heller ikke har erfaring. Rett etter jul skulle jeg hatt en operasjon (etter 4 mnd. ventetid) men droppet den uken før op.dagen fordi kirurgen trodde dette var "easy business", selv om han ikke hadde gjort denne type op. før! Jeg har vært sykemeldt mer enn de fleste, slitt med op.sårene og gått på antibiotika i mer eller mindre 25 år. Hvilket jeg ikke turde ta sjansen på nå som jeg har klart å holde antibiotikan unna i snart 2 år. Så operasjonen trenger jeg, men finner ingen til å utføre den - vet ikke lenger hvor jeg skal lete. (Balder kunne heller ikke hjelpe - ukjent for dem også)
Situasjonen blir således håpløs, men allikevel ikke så håpløs som din Sonja som har såå mye å slite med. Jeg har ikke oversikt over alt du har forsøkt men har en perifer bekjent som hadde iallefall deler av din problematikk: Insulinkrevende diabetes, insulin-resistens, overvekt, masse ødemer og latent hypo. Hun har fått orden på endel selv om litt nytt har kommet til og sier selv hun først fikk hjelp hos Fedon Lidberg. Det første stedet hun virkelig har fått hjelp og de der har klart å se de andre områdene som henger sammen med overvekt, insulinresistens og diabetes sier hun. Men hun går ikke på tyroid men levaxin og har ingen formening om de vil skrive det ut der.
Kanskje er det en ide å benytte insulin-resistensen f.eks. som inngangsport til å videre få bedre hjelp med stoffskiftet for å finne ut hva alle disse problemene dine kommer av.
Har du forsøkt T3 siden det tydeligvis er helt uaktuelt for deg ? Det er jo noen som har det bra på synt. T4 +T3
Jeg har null kunnskap om diabetes men leste litt om kognitive problemer og der kom tilskudd av krom opp. I tilleggskulle krom øke insulinfølsomheten hos personer med insulinresistens og diabetes. Slenger det bare på men alt dette kan du sikkert mye bedre enn meg.
Til info var det tilslutt min fastlege som skrev ut Armour til meg (som jeg hentet ut ERFA på) og ikke Balderklinikken (der har jeg møtt motstand ift akkurat dette, men mye bra ellers) Fastlegen min er ikke fantastisk og følger TSH regimet men skriver som sagt ut tyroid og har ledige plasser på liste.
Du kan sende meg en PM om du ønsker navnet hennes.
H:-):p
Kjære Sonja,
du har vel møtt på det meste av de værste,
har du vært på Heggeli helhetsmedisin?
Dag Schøith der er kjempe flink og ålreit,
de er fokuserte på mer naturlig behandling og der er det helhetlig med tanke på kosthold etc.
Der kan du bestille tid uten henvisning,
det koster dessverre litt kroner, men for oppegående helse syntes jeg det er verdt det,
dessuten har jeg skrevet det av på selvangivelsen, det går an,
så får man igjen litt allikevel.
Lykke til!
Takk til alle som har svart i tråden! Beklager at jeg ikke har fått svart før nå, men jeg har slitt så forferdelig med manglende krefter til å gjøre noe. Nå har jeg endelig fått Erfa av fastlegen så det skjer da noe. Jeg er kvitt den forferdelige stivheten jeg slet med på levaxinen, men trøttheten er der like fullt fremdeles. Har ingen som helst problemer med å sove 10-15-20 timer i døgnet. Er våken og klar om kvelden, men ellers er jeg "dau som ei sild".
Akkurat nå har jeg et anfall av urinsyregikt igjen, i venstre albue denne gangen, og da i tillegg til skulderproblemene jeg har hatt i lengre tid på samme side. Så nå klarer jeg ikke å rette ut armen. Klarer ikke å sove heller, for jeg har ingen merkbar effekt av smertestillende. I dag har jeg ikke en gang klart å kle på meg, har bare gått omkring i bare undertøyet og knapt nok det. Det er til og med vanskelig å sette insulinen når bare den ene armen fungerer.
Jeg blir så sint og lei når jeg har slike smerter! Tårene renner.
rend:
Føler virkelig med deg! Ikke godt å lese, dette. Forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å få hjemmesykepleie. Det burde du hatt.
Dette er nok binyretrehhet, Sonja. Husker også å ha lest at du tåler stress dårlig. Tydelige tegn på slitne binyrer, begge deler. Og nå som du bruker Erfa får binyrene dine en ekstra utfordring.Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Er altså bekymret for binyrene dine. Synes du bør diskutere med legen din om mulighet forå teste binyrer og eventuell resept på hydrokortison. For du kan bli virkelig dårlig dersom binyrefunksjonen nedsettes ytterligere.
Er glad for at du har fått Erfa, men Erfas effekt vil alltid begrenses av hvor godt binyrene dine fungerer. Kjempeviktig!
hjertflag1
Vet du om du kan lide av søvnapne? Hypothyreose kan forsterke en eventuell søvnapne! Som regel vet man ikke at man lider av dette selv.
Tips: Ta en mp3-spiller og legg den på nattbordet. Sett den på opptak når du legger deg. Lytt til opptaket ved en høvelig annledning.
Har dessverre ikke noe slikt opptaksutstyr i huset. Men jeg tror ikke det er det om å gjøre.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Troj
I det siste har jeg blitt engstelig for å sovne, for jeg har nemlig fått igjen de alldeles for jævlige smertene fra gallestein! De hogger til i høyresida straks jeg skal stå opp av senga eller vri meg, og de hogger til så hardt at jeg ikke får puste. Jeg skriker og hyler de styggeste ordene jeg kan, jeg skjærer grimaser av smerte, jeg smeller neven i senga i sinne, jeg har sååå lyst til å slå til ett eller annet eller knuse noe i rent sinne! Dessuten forbanner jeg Blærumsykehuset opp og i mente for at de avviste meg fordi jeg ikke var "syk nok" for å få hjelp med gallesteinene i fjor.
NÅR F*N ER JEG SYK NOK??!!
Det er så urettferdig at jeg skal rammes av alt dette! Holder det virkelig ikke med alle smertene jeg får fra urinsyregikta? Hvorfor måtte jeg få diabetes med muskelsmerter også? Og så de helvetes kolikksmertene fra gallestein attpå?
Har bestilt Resium nå slik noen her foreslo i forrige omgang jeg forbannet gallesmertene opp og i mente. Får bare håpe at det hjelper og at jeg ikke får mer problemer med urinsyregikta av det. Resium er noe vanndrivende, men samtidig skal den også ha effekt på urinsyregikt, gallestein og nyrestein. Vanndrivende midler pleier gjerne å fremkalle urinsyregiktanfall, så vi får se. Å velge mellom smerter fra urinsyregikt eller gallestein blir som å velge mellom pest eller kolera. Like jævlig begge deler.
Kære Sonja - det du fortæller berører mig, - det er meget du skal igennem.
Det må være overvældende.
Der er vel ikke andet at gøre end at holde ud. Håbe på lettelse.
Ønsker dig al mulig bedring.vink11
Takk for trøstende ord, AneMarie!
Kan hende jeg blir bedre av gallesteinsmertene når jeg bare begynner med vanntrimkursene mine igjen. Bevegelse pleier å hjelpe.
Har begynt med Resium nå, og fy for en smak! Det smaker som en blanding av sur brenneslete og fluorskyllemiddel... Jeg tar i alle fall ikke maks dose av denne! Det får holde med minste dosen foreløpig. At den har vanndrivende effekt har jeg fått merke.
Hej Sonja vink11 Du bør være opmærksom på, at så snart du regelmæssigt begynder at komme i vand tilsat klor (i svømmehallen), kan du blive nødt til at øge lidt dosering af Erfa Thyroid.Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Klor er et halogen, som fluor, omend lidt "svagere" thyreoideasuppressant end fluor. Alligevel er klor's hormonoptag-undertrykkende effekt aktiv nok til at opjustering af medicindosering kan komme på tale, såfremt du (efter nogle dage) evt. mærker symptomerne bliver flere eller stærkere. Ellers god bedring, Sonja vink11
Kjære SonjaSitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Føler virkelig med deg. Ikke bare skal du være i evig kamp mot sykdom, men så skal man bruke krefter på å kjempe mot helsevesnet som skulle være de som lettet situasjonen din. Tror flere av oss har følt på dette. Krysser fingrene for at du får det bedre med bassengtreningen din.kram1
Jeg er veldig plaget med ødemer. Hva er egentilig Resium, og hvor får du tak i det?
Takk for tipset!Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Fininnstilling av dosen gjenstår fremdeles. Jeg har ikke vært hos legen siden i begynnelsen av juli, skal dit senere denne måneden så da blir det tatt blodprøver.
