Takk, Marianne, det gjør godt når folk sier slikt.
Og ja, du har helt rett. Men så er det nå sånn, tror jeg, at helst skulle man hatt en rik ektemann eller arvet en onkel i Amerika, kunnet droppe jobben og vie all sin tid til dette. Da har man kanskje et håp om å oppnå noe, hvis man får med seg fler.
Og kanskje attpåtil med en hypo-hjerne som bor i sirup.
Jeg har friskmeldt meg selv, og tenker slett ikke hypo lenger, annet enn når jeg ser tilbake og er glad for at jeg ikke har det sånn lenger.
Så det å bruke såpass med tid her som jeg gjør er mitt lille bidrag til denne kampen, om bare en eneste en slipper å gå slik jeg gjorde fordi jeg kan bidra med noe er jeg fornøy .
Samtidig har jeg en bok i hodet, men føler jeg burde hatt et sabbatsår for å få alt ned på papiret. Jeg har notater, skriverier, linker, dokumentasjon og noen få kontakter som kan utnyttes, men det har bare blitt med ideen foreløpig.
Boken burde vært rettet mot alle, leger, pasienter og pårørende, og fortelle på saklig vis om denne dritten.
Går det an å søke stipend for slikt, kanskje? Kunstnerlønn? Er vel sveltihjel, det. Kanskje Nycomed burde sponse, de hadde jo solgt mye mer Levaxin... *ondskapsfullt flir*
