Hei Berit!
Jeg er også ny her, like ung som deg og mor til to. Da jeg leste ditt første innlegg hvor du skriver opp endringene du har opplevd, ja da er det også min historie. Det er vondt, men samtidig godt å vite at dette kan ha noe med sykdommen å gjøre. Jeg sliter veldig med å godta at jeg har en sykdom som hemmer meg....Klarer ikke å være en redusert utgave av meg selv. Stiller krav til meg selv om å få til alt og mere til. Og helst i går... Sammenligner meg med "superdamene" som får til alt. Er min sterkeste kritiker, tror egentlig at jeg er min eneste også....
Vi er alle utsatt for et press som er enormt. Vi skal klare alt, og være en ener på alle områder....... Jeg har en eldre kollega som også er hypo, hun sa til meg noe jeg har tenkt mye på. "Dere unge må se livet i faser, ikke gjøre alt på en gang" Jeg sliter med dette, og planlegger og planlegger 5-10-15 år frem i tid. Det er slitsomt! Får liten forståelse på jobben for sykdommen, har en sjef som har det samme, men hun merker ingen ting til sykdommen.
Har funnet et sitat jeg prøver å leve etter. Det er; Gi deg selv lov til å være alminnelig! Kravet om å utmerke deg og være en ener gir deg enormt med ekstra stress! Det betyr ikke at du skal bli sløv, eller være fornøyd med middelmådighet. Det betyr et du skal hoppe av "ener-ekspressen" og leve livet med færre krav om å prestere noe enestående.
Jeg kan lite om sykdommen, og blir veldig forvirret av alt jeg leser. kanskje vi kan hjelpe hverandre på veien til en bedre forståelse av hva denne sykdommen gjør med oss.
