Egen markedsføring av Armour!
Ofte kan vi lese i avis/ukeblad om personer som har blitt bra og der det vises til eks kosttilskudd, nye/andre medisiner etc.
Tenk om vi kunne fått fokus på Armour (hei n'Finn) som gikk ut med dette i media og fikk markedsført dette. Kanskje ville legene blitt mer oppdatert og som gjorde at det ikke var så "farlig" å nevne dette...
Har noen tenkt på dette og hvilke "kanaler" kunne vært anvendt....
Re: Egen markedsføring av Armour!
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Ello
Ofte kan vi lese i avis/ukeblad om personer som har blitt bra og der det vises til eks kosttilskudd, nye/andre medisiner etc.
Tenk om vi kunne fått fokus på Armour (hei n'Finn) som gikk ut med dette i media og fikk markedsført dette. Kanskje ville legene blitt mer oppdatert og som gjorde at det ikke var så "farlig" å nevne dette...
Har noen tenkt på dette og hvilke "kanaler" kunne vært anvendt....
Dessverre vil mitt innlegg nok en gang være av den mer gledesdrepende sorten. Jeg skriver ikke dette for å være ekkel, men fordi jeg er redd for at man lett skrur forhåpningene for høyt, og satser på de gale hestene.
Oppslag i media er i liten grad egnet til å påvirke utrederne i byråkratiet. Dog kan slike oppslag påvirke politikere. Men min erfaring er at det bare er i tilfeller der store farmasøytiske selskaper står bak at slike kampanjer lykkes. De har haugevis av penger å bruke for å forsvare sine interesser. Det har ikke vi.
Nærmest uten unntak kommer det mirakeloppslag i media når nye, patenterte medisiner kommer på markedet. "Anna fikk sitt liv tilbake etter at hun gikk over til Friskoxin, men har ikke råd til å kjøpe medisinen. Staten nekter å godkjenne legemidlet for forskrivning på blå resept.". Men er dette god nok dokumentasjon på et legemiddels effekt? Nei. Jeg har ennå til gode å se en studie der placebo (piller uten aktivt innhold) ikke virker på flere prosent av pasientene. Dermed kan man skaffe tilveie mirakelhistorier på produkter som ikke er annet enn vann. Medieoppslags omfang og art er ingen sikker indikator på legemidlers fortreffelighet.
En god del leger og byråkrater - kanhende også en og annen politiker - er nok kjent med at enkelte opplever vesentlig bedre effekt av Armour enn av Levaxin. Det er ikke her problemet ligger, slik jeg vurderer det. Problemet er at man neppe får patent på Armour, og at Levaxin er så billig. Dette høres helt tullete ut. Men slik virker faktisk systemet.
For at et legemiddelfirma skal se seg tjent med å skaffe til veie nødvendig vitenskapelig dokumentasjon for å få markedsføringstillatelse på Armour, må de ha rimelig sikkerhet for at de får et salg og en pris som gir god inntjening. Ergo må de ha patent, og således skaffe seg monopol. I dette tilfellet er det betydelig fare for at patent og høy pris ikke er nok: De må også godkjennes for forskrivning på blå resept. Og da vil man sammenlikne effekten av Armour opp mot effekten av Levaxin. Og hvordan kan man få patent på noe som har vært kjent så lenge? Det måtte i så fall være patent på en ny produksjonsmåte, eller ny måte å innta legemidlet på.
Årsforbruk av patenterte medisiner koster lett 4000 kroner eller vesentlig mer. Det er ikke vrient å finne eksempler på at årsforbruk på enkelte medisiner koster hundretusener, faktisk også millioner. Ett års bruk av Levaxin koster ikke mange hundrelappene. Det bør ikke overraske veldig mange at staten i slike tilfeller vil foretrekke å refundere for det billigste alternativet. Hvis produkt A er 10 ganger dyrere enn produkt B, bør produkt B også virke minst 10 ganger bedre. I motsatt fall anses produkt B som ikke kostnadseffektivt, og vil kun være tilgjengelig på blå resept etter individuell søknad, eventuelt uten individuell søknad, men med refusjon som tilsvarer prisen på produkt A - hvilket gir pasienten økt egenbetaling.
Jeg er tilbøyelig til å tro at kampen om å få refundert Armour lettere kan vinnes dersom man velger en helt annen innfallsport enn Armour. Man bør istedet forsøke å reise en debatt om hvorvidt nye medisiner er så mye bedre enn gamle medisiner som legemiddelfirmaene vil ha det til. Hvorfor kan ikke staten ha egne juridiske enheter som kan inneha markedsføringstillatelse for legemidler som private legemiddelfirmaer ikke finner det lønnsomt å markedsføre? Eventuelt legge slike markedsføringstillatelser ut på anbud: Man selger markedsføringstillatelse og blåreseptgodkjenning til den som gjør det til lavest pris.
Sistnevnte tanker er ingen rask løsning. Men det er en innfallsport som kanskje kan ha noe for seg. Det som taler mot en slik innfallsport, er at farmasøytisk industri vil mobilisere voldsomt. En slik utvikling vil true deres inntjening, noe de trolig vil investere mye penger i å forhindre.
Ovenstående er skrevet ut fra min mangeårige erfaring som byråkrat på området. Jeg forlot byråkratiet i januar i år, og har således intet å forsvare. Jeg håper dere velger å se på mine lite gledesspredende skriblerier som nyttige innspill i kampen for en bedre hverdag for hypothyreosepasienter. Ikke fordi jeg nødvendigvis kommer med gode forslag, men fordi jeg i større grad enn de fleste kjenner til hvordan byråkratiet og politikken på dette området fungerer, og således bør kunne ha gode forutsetninger for å mene noe om i hvor stor grad ulike fremgangsmåter kan føre fram.
Jeg har ikke ment noe som helst om Armour i dette innlegget. Jeg har ikke tatt stilling til hvorvidt Armour er bedre enn Levaxin. Ikke vil jeg gjøre det, heller. Jeg har ikke engang ment noe om Levaxin, utover å påpeke det faktum at Levaxin er billigere enn de fleste andre legemidlene som er tilgjengelig på blå resept.