Maikas dagbok

Har i flere år slitt med ekstrem trøtthet.
Må hvile mye ved lette anstrengelser.
Ved store anstrengelser-trenger flere dagers sengeleie.
Også generelle sengeleieperioder uten stand til å følge opp jobb, skole.
Lege diagnostiserer depresjon.
Ingen virkning av antidepressiva.
Bare ytterligere fortvilelse.

Innlegges psykiatrisk.
Ligger for det meste.
Forsøk på å aktivisere meg føler til store smerter og pskiske påkjenninger.
Pleiere nekter meg å ha gardinene lukket, og jeg kaster flere ganger opp av utmattelse.
Merker at jeg føler meg flytende, nesten dement. Glemmer tid og sted, og lever i en uvirkelig verden. (Oppi dette opplever jeg å bli forgrepet sexuelt på av en ekstrahjelp som er legestudent)

Har psykologtime på rommet og forteller dette og får beskjed om at de har gitt meg diagnosen Szhizofreni - at jeg har en psykose. Jeg blir veldig lei meg over at jeg ikke blir trodd om overgrepet, men har ikke krefter til å kjempe mot dem. Jeg er totalt utmattet og blir redd for å dø, men jeg greier ikke å snakke om dette med sykologen - da jeg ikke føler jeg blir behandlet med verdighet. Prøver å sitte mer og mer oppe og si at det er bedre med meg - i håp om at jeg skal bli utskrevet. Sannheten er motsatt, men misbruket fortsetter og jeg får "jernkrefter" til å manipulere de til å tro jeg er bedre.

Når jeg utskrives etter 4 mnd, er jeg full av antipsykotiske medisiner som jeg kaster i bosset når jeg kommer hjem.
Når det går opp for meg hva som er skjedd på sykehuset får jeg en reaksjon hvor jeg gråter og dusjer flere ganger for dagen i flere mnd. Legen som diagnostiserte meg til Szhizofreni søkte om uføretrygd og dette fikk jeg like etter jeg flyttet hjem - så heldigvis slapp jeg disse bekymringene - men jeg følte de hadde ødelagt livet mitt og dette sliter jeg fortsatt med i dag.

Tenk hvis de hadde tatt stoffskifteprøver før de satt denne diagnosen...

Etter to år gikk jeg igjen til lege med trøttheten - som sier det er en postzhizofren reaksjon...
Henvises til psykolog og satt på antidepressiva.
Føler meg nå veldig deprimert, men ingen bedring.
Gir opp å føle noe som helst, begynner å gi **** - går rundt som en zombie... Det følte jeg hjalp litt. Å slutte å tenke..
Psykologen forklarer alt jeg opplever utifra "psykosen" jeg skal ha hatt...
Også overgrepene... Gav opp å bli trodd...

2009: trettheten fører til besvimelser, desorientering, glemmer eget navn, steder jeg er, blir ukjente og jeg kjenner meg ikke igjen plutselig på kjente steder... Hatt det før, men blir mye verre...
Diagnose av blodprøver 6 mars 2009 - Hypothyreose
Oppstart Levaxin 50mkg og kutter ut soyaprodukter (erstatter med cocosa)
*bivirkninger etter oppstart med levaxin:
-press på halsen (greier ikke gensre inntil)
-kald inni hodet
-hudkløe
-ekstrem hoven i ansiktet og øynene om morgon
-sår og stor tunge
Men føler meg etterhvert litt lettere og går ned i vekt 4 kg
Etterhvert føler jeg meg mer tilstede i situasjoner.
Greier å se på tv for første gang på flere år og har begynt å strikke litt, bare frem og tilbake, men det er fremgang :)

April 2009 - Levaxin halvert til 25mkg
etter to uker*trettheten forverres, sover igjen 20 timer i døgnet, manglende matlyst tilbake sammen med ekstrem søthunger, står opp midt på natten for å kjøpe sjokolade på bensinstasjonen, kraftige humørsvingninger forverres, gråter for ingenting... Føler meg ubrukelig... Orker ikke husarbeid, når jeg gjør det må jeg hvile mye, leddsmerter, ligger for det meste... Orker ikke lyd lys, og tungen hovner opp, øynene ekstremt tørre og såre

Psykologen forklarer alle symptomene utifra symptomer man ofte får etter psykose. Hater å gå dit. Føler meg så utrolig lite trodd som menneske og lite verd.

Jeg har ingen tro på at jeg har noen zhizofreni, og det tror ingen som kjenner meg heller - å si det til psykologen har ikke noe for seg, ... for det finnes visst svake former for sykdommen også...

jeg føler meg som et åpent sår...
Det er første gang jeg forteller denne historien til noen andre enn en psykolog. Siden dette er min dagbok, så håper jeg, hvis noen som leser det mener at det jeg har opplevd er en psykose-så vær så snill å ikke si det, for det gjør altfor vondt...

Og takk for at du tok deg tid til å lese historien min, selv om den er like rotete skrevet som tankene mine er... Maika i Bergen

Uff a meg dette var en trist historie.

Jeg vet ikke noe mer om deg enn denne historien. Hvorfor har du gått ned i dose på Levaxin?

Før jeg ble diagnostisert trodde jeg selv at jeg kanskje var schizofren, men det stemte liksom ikke. Det nærmeste jeg kom etter å ha undersøkt litt, var at jeg måtte da være manisk depressiv (bipolar 2).
Men det var jeg jo ikke, jeg hadde lavt stoffskifte, men blodprøvene var ikke "gale" nok.
Derfor ville legen sette meg på et antipsykotisk medikament, men det nektet jeg, fordi jeg visste det ikke var det som feilte meg.
Gikk til privat lege og fikk til slutt Levaxin.

Jeg kjenner folk som ikke har så bra erfaring med psykologer de heller.
Det virker ikke som du får noe særlig ut av å gå til din psykolog heller.
Et godt alternativ er å gå til en eller annen form for coach i stedet. Jeg vet ikke hva det heter, ikke vanlig coach, men en slags mellomting mellom det og psykolog.

De hjelper deg frem i stedet for å bare sette deg tilbake i form av retoriske spørsmål og dveling i fortiden. De lærer deg til å hente frem styrke og ressurser hos deg selv.

Jeg tror ikke du er schizofren. Hva skjer med Levaxinen?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av camomilla

Uff a meg dette var en trist historie.

Jeg vet ikke noe mer om deg enn denne historien. Hvorfor har du gått ned i dose på Levaxin?

Før jeg ble diagnostisert trodde jeg selv at jeg kanskje var schizofren, men det stemte liksom ikke. Det nærmeste jeg kom etter å ha undersøkt litt, var at jeg måtte da være manisk depressiv (bipolar 2).
Men det var jeg jo ikke, jeg hadde lavt stoffskifte, men blodprøvene var ikke "gale" nok.
Derfor ville legen sette meg på et antipsykotisk medikament, men det nektet jeg, fordi jeg visste det ikke var det som feilte meg.
Gikk til privat lege og fikk til slutt Levaxin.

Jeg kjenner folk som ikke har så bra erfaring med psykologer de heller.
Det virker ikke som du får noe særlig ut av å gå til din psykolog heller.
Et godt alternativ er å gå til en eller annen form for coach i stedet. Jeg vet ikke hva det heter, ikke vanlig coach, men en slags mellomting mellom det og psykolog.

De hjelper deg frem i stedet for å bare sette deg tilbake i form av retoriske spørsmål og dveling i fortiden. De lærer deg til å hente frem styrke og ressurser hos deg selv.

Jeg tror ikke du er schizofren. Hva skjer med Levaxinen?

---

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding :)
Jeg gikk på levaxin50, neste blodprøve viste TSH på 8, og da mente legen jeg skulle redusere til levaxin25... pga massive problem med fastlege har jeg byttet fastlege og skal dit for første gang neste fredag. gruer meg veldig... Synes det med coach høres spennende ut, har tenkt på det før..men hvis det ikke er vanlig coach, hva skal jeg da søke etter? Regner med at de jobber privat og en ikke trenger henvisning? Jeg har problem med å greie vanlige ting i hverdagen pga utmattetheten min, og har ikke familie som stiller opp. De meldte meg ut av familien for lenge siden fordi de "skammer seg sånn over at jeg er så lat" Jeg har aldri vert syk jeg, bare fryktelig lat, og må ta meg sammen" At psykologen forklarer trøttheten utifra szhizofreni når jeg har fått diagnosen hypothyreose, gjør meg enda mer trist og lei.
Jeg er så fortvilet for tiden at jeg orker snart ikke mer.
De som har ansvaret for å hjelpe meg motarbeider meg...
Hvem kan hjelpe meg da tenker jeg og faller nedi et dypt sort hullopgiv1

Kjære medmenneske.....for en historie du forteller!! Det eneste jeg sier er at du opp i alt er sterk, ellers hadde du ikke klart deg. Det er vel stor sjanse for at du er feildiagnostisert, og det kan/skal du vise dem når du får skikk på stoffskiftet ditt!! Nå er vi i den situasjonen at vi ikke kan gi medisinske råd inne her, men at du har gått ned på medisinen din til 25µ igjen må,må være feil. JEG hadde gått tilbake til den gamle , og det begrunnes klart ut fra TSH.en din. Legen din er som du har sagt, på jordet her. Og du skal sikkert opp videre...
Jeg kjenner meg helt igjen å ikke finne fram/kjenne meg igjen på KJENTE steder, at en ikke er tilstede i sin egen virkelighey o.s.v. Det er en del av sykdommen hupotyreose. Det er mer enn tragisk at de skriver psykiatriske diagnoser hvor de mest sannsynlig ikke hører hjemme. Men der legene kommer til kort, blir det enten psykisk eller virus!!
Jeg nevner mensen din også her. Jeg hadde blødninger,meget kraftige, som varte ca.10 dager, så hadde jeg en ukes opphold, og så var det på,n igjen.
Du bør få hjelp mot smertene dine(har du ikke noe?), for er ikke meningen at mennesker skal pines slik. Ikke en fødsel pr. mnd....for ja, skikkelige menssmerter minner om rier....
Jeg håper inderlig at du sakte,men sikkert vil merke gradvis bedring framover;
og måtte din nye lege bli noe annet enn det du forlater.
Klem, Gunnda.

Hei Maika

Det gjør så vondt å lese det du skriver. Og så er du alene. Det er ikke bra å være ensom om smertefulle opplevelser. Og da i tillegg leve i en situasjon som du beskriver hvor det virker som om ingen hører på din historie, men skaper andre historier om deg!

Har du forsøkt å få kontakt med Thyreoidaforbundet i distriktet hvor du bor? Kanskje det kunne være godt å prate med andre som har kunnskap i egen kropp om lavt stoffskifte?

Du er sterk, det er som Gunnda sier. Alle strategier du har laget for å overleve, mot alle odds!

Denne psykologen du går til, må du gå der? For å få uføretrygd eller noe sånt? Jeg har selv gått i flere terapeier, og vet at det er vanskelig å finne en du er trygg sammen med, en du opplever at du kan stole på, en du er på bølgelengde med. Kanskje du kan avslutte der, finne en annen? Jeg har sluttet hos en psykolog tidligere. Hun var helt forferdelig. Så endte jeg opp hos en jeg måtte betale for, men han hjalp meg. Men det ble dyrt før han fikk konsesjon og frikortet kunne brukes der også!

Jeg skjønner jo av det du skriver, at du har lite krefter til å kaste deg ut i noe nytt.

Dersom den nye legen din ikke er flink med stoffskifte, kanskje Balderklinikken i Oslo kan være noe for deg? Men både det og coach er jo noe som du må betale av egen lomme.

Jeg synes ikke det høres rart ut at du er sårbar og har det vondt, Maika!
Kanskje kan det lette bittelitt å skrive her, og få svar.

Varm søsterlig klem fra Ruth

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av gunnda

Kjære medmenneske.....for en historie du forteller!!

---

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Det gjør så vondt å lese det du skriver.

---

Alle her har deres historier at fortælle, men nogle "rammer" stærkere end andre. Måske fordi der er forskel på, hvor åbent nogle skriver, mens andre lukker mere inde.

Nogle gange splintres hjertet i tusind stykker, når man læser Maikas ord... Når man tænker på N`Finns mange år i helvedet, når man læser Thomas... og i går kom her endnu en ny bruger - GJV med lige så frygtelig historie at fortælle, og her også involverende et barn... Det er til at græde over...

Godt her er et sted, hvor det er velkomment at skrive sig ud af smerter og frustrationer og hvor man kan selv læse og se, at man i virkeligheden er ikke så alene som man troede.

Selv om det er lidt off topic - Maika - er det stort det du gør, når du skriver ærligt og uden omsvøb om dine oplevelser. Du får en respons som fortæller dig, at der er ikke noget andet galt med dig, andet end du er stofskiftesyg og andre, der læser dine ord - de kan måske derved også lære, at det ikke er farligt, frit at fortælle her på Sonjas om, hvordan de i virkeligheden har det. Tak Maika kram1

TSH på åtte?! Også senker legen dosen??? Herregud...
Jeg fikk behandling da min TSH var på 4, og T4 var 9,3. Da var jeg så dårlig at jeg nesten ikke klarte å holde meg oppreist.

Skriv i kalenderen din når og hva slags dose du går på, og når du senker og øker dosen. Da er det lettere å se om det er sammenheng på når du føler deg værre og bedre.

Nei, støtte får man ikke så mye av når det er noe galt. Har snakket mye med en venn om dette. De fleste dr.... i andre. Tenker ikke på at noen man kjenner kanskje ikke har det så greit. De fleste slenger ut: "Du må bare komme på besøk!" "Du må bare ringe!" Skjønner ikke at hvis det skal være noen vits, så er det jo de som må gjøre det.

Hadde det ikke vært for Sonjas stoffskifteforum, tror jeg ikke jeg hadde funnet ut hva som var galt med meg. Det er jo for dumt, vet du: - jeg finne ut, ikke legen! Men sånn er det.

Derfor: Det er her du finner støtte, svar og informasjon som kanskje kan hjelpe deg til å bli bra.

Håper du får hjelp her på forumet og hos en ny lege, slik at du blir friskere og kan lettere klare å ta tak i ditt sosiale liv.

Skaff deg masse kunnskap, så er du litt sikrere når du er hos legen. Da er det litt lettere å stå på ditt.

Kjære Maika!

Jeg sitter med tårer i øynene etter å ha lest historien din.
Det er helt forferdelig at man blir behandlet på den måten av helsevesenet.
Jeg har selv opplevd mye likt som deg, så jeg kjenner meg igjen også.

Når man opplever at kroppen streiker mer og mer, som er fortvilende nok i seg selv, søker man hjelp og ender opp med å bli totalt nedbrutt psykisk også. Jeg har ikke ord ...
Det er vanskelig å komme seg helt etter noe sånt, når det er så banka inn av autoriteter, år etter år, at du er feil, du er ikke verd å tro på, det du føler og opplever stemmer ikke ... (Nå snakker jeg ut fra egen erfaring).

Jeg må si at du er sterk! Du er ei flott jente, som fortjener å bli hørt, trodd og tatt vare på. Å bli helt frisk og få et lykkelig liv. Dette ønsker jeg inderlig for deg. hjertflag1

Denne coachen som er nevnt ... Kan det være NLP coach det er snakk om?
Det er en terapeut som, i motsetning til mange psykologer, fokuserer på å skape en god fremtid i stedet for å grave seg ned i fortiden.
Jeg klarer ikke å forklare så mye akkurat nå, men jeg har selv gått til en sånn, og det var noe helt annerledes enn å gå til psykolog, som jeg også har veldig dårlig erfaring med. NLP kan være verdt et forsøk.

Stor klem til deg Maika! hjerte1

Hei!
Ville bare gi deg en kram1, og håper virkelig du får den hjelpen du fortjener.

Hvordan går det med deg Maika?
Har du fått hjelp av ny lege og ny psykolog?vink11

Jeg gråter inni meg når jeg leser din sterke historie!hjerte1

Høres ut som din lege er like lite oppdatert som min når det gjelder stoffskifte. Jeg har så langt truffet en endorinolog, en kommuneoverlege og en turnuskandidat som tror at høy TSH betyr at man får for mye medisiner:eek::eek:
Til høyere TSH er, til mer medisin trenger man.
Jeg har også blitt stemplet som deprimert, og blitt behandlet som en hypokonder og sendt til DPS uten bedring.
Til slutt ble jeg sendt til en coach. Det var NAV som betalte og søkte meg dit. Coachen jeg gikk til er det beste mennesket jeg har vært borti. Hun hjalp meg til og se styrke der leger så svakhet, og hun støttet og oppmuntret meg til jeg klarte og gå med løftet hode igjen. Skulle ønske det fantes mange, mange som henne der ute.
Jeg håper ting går bedre for deg og du får den hjelpen du har rett på og forjener å få hjerte1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av VibekeS

Hvordan går det med deg Maika?
Har du fått hjelp av ny lege og ny psykolog?vink11

---

Hei og takk for omtankekram1
Har helt gitt opp både lege og psykologer.
Har en vikarlege som bare føyser alt vekk,
og siden jeg er såpass dårlig at jeg kun er oppe og sitter 4-6 timer i døgnet så har jeg ikke krefter til å gjøre noe med det.
Jeg er ute av leiligheten en gang hver 14 dag for å handle mat,
og det er så utmattende at jeg ofte ender med å holde sengen et par dager.
Kun krefter til det nødvendigste.
Om jeg hadde fått en psykolog så tror jeg neppe jeg hadde orket å gå dit heller.
Stoffskifteprøvene er dessverre normale, alle andre prøver jeg har tatt likeså,
vitaminlagrene og ferritin er helt fine,
så får ikke svar på hvorfor det er slik.

Er du sjekket for ME?
Så utmattende som du beskriver hverdagen din, så er det svært mye som minner om hvordan sønnen min har det, og han har fått ME-diagnose.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av BenteR

Er du sjekket for ME?
Så utmattende som du beskriver hverdagen din, så er det svært mye som minner om hvordan sønnen min har det, og han har fått ME-diagnose.

---

Jeg mistenkte det før legen sa at jeg var trøtt pga lavt stoffskifte. Ble litt kvikkere da jeg fikk levaxin, men så jevnet det seg ut igjen, og jeg er trøtt selv om prøvene er innenfor verdiene. Trist å høre om sønnen din :/

Til dere fantastiske og vidunderlige mennesker som har lest og skrevet til meg i dagboken min. Tusen takk!!! Jeg har ikke vært her inne på en stund fordi jeg er så innmari sliten. Bare ligger for tiden. Både kroppen og hodet føles tom. Ordene deres rørte meg til tårer. Fordi jeg ikke har familie eller venner rundt meg i hverdagen har jeg dager hvor jeg føler meg fryktelig alene. Før jeg ble syk hadde jeg noen få venner jeg hadde kontakt med, men fordi jeg mistet krefter til å være med på ting da jeg ble syk har jeg mistet kontakt med alle. Har vel en venninne igjen som nå bor i Sverige som maser om at jeg må komme på besøk. Har prøvd å forklare henne tusen ganger hvordan situasjonen er, men hun forstår det liksom ikke. Og jeg opplever at hun blir fornærmet de gangene det tar meg litt tid å svare på sms og mailer, og hun ble fryktelig skuffet over meg da jeg sa at jeg ikke kunne komme i bryllupsfesten hennes i mai fordi jeg ikke hadde krefter til å reise noe sted. Når jeg sier at jeg sover nærmere 20 timer i døgnet, så blir det ikke tatt alvorlig...

Det er vanskelig å miste venner fordi de tror en overdriver. Jeg tror ikke at de som ikke har opplevd å være utmattet på den måten lavt stoffskifte er, kan forstå hvordan det føles. Det er ikke bare at en er sjangleutmattet hele tiden og uklar i hodet. De dagene jeg omsider kommer meg ut for å handle, er jeg alltid redd for at folk på gaten skal tro jeg er ruset, for jeg beveger meg litt slik.. Vinglete, sjanglete og når jeg prøver å snakke så kan jeg snøvle.. Og så verker jeg i leddene, spesielt knærne. Det er en utfordring å gå oppover bakker og i trapper..

Jeg trodde alt skulle bli bedre da jeg fikk en ny lege...
Hun var ok nok, men gikk ut i permisjon for å studere og jeg har hatt en vikar som jo virker sympatisk, men har lite kunnskap og følger dårlig opp. Hun har sendt meg på røntgen for knærne men fant ingenting, tatt prøver for revmatisme men fant ingenting, skal til øyelege etterhvert når jeg kommer til for de konstant røde og tørre øynene mine.

Ellers ligger jeg bare. Jeg klarer ikke lese bøker (som jeg før var så glad i) da sovner jeg. Tv får meg bare til å glippe med øynene.
Jeg er uføretrygdet, så jeg er hjemme hele dagen og har ikke noe nettverk.

Det er ikke så mange krefter å hente,
men når jeg opplever å få noen så føler jeg de kanaliserer seg i sinne og bitterhet,
ikke bare over håpløsheten over å være syk, men over de sårene helsevesenet påførte meg,
og over alt jeg har mistet. Tenker på hvordan livet hadde vært om jeg ikke hadde blitt syk.
Jeg elsker å arbeide og jeg elsker mennesker. Livet mitt nå føles som et fengsel.

Det føles som om jeg bare klager, og jeg vet at det hjelper overhodet ikke.

Noen dager kunne jeg bare ønske at noen kunne holde rundt meg og si at jeg ikke må gi opp, og at alt kommer til å bli bra...
Det verste med hele situasjonen er å være alene og å føle seg så hjelpeløs og tom for krefter..

Det er trist å lese om din situasjon.
Men du kan jo ikke fortsette å ha det slik?
Jeg skjønner det kan være vanskelig å søke hjelp alene,
men hvis jeg foreslår noen gode leger til deg, kan du forsøke å endre fastlege da? Jeg bor også i Bergen og har litt kjennskap til forskjellige
Jeg har en venninne som har blitt veldig syk, og hun har blitt henvist til Pål Holm som jeg hørt er veldig god. Han jobber jo også privat, men det er jo dyrt. En endokrinolog som heter Magnus Sigurdson er også god. En annen venninne var veldig syk, men stoffskifteprøvene var fine. Så kom hun til Sigurdson, og han skjønte hva som feilte henne bare ved en rask titt. Hun er nå en energibunt av dimensjoner!

Ta gjerne kontak på PM hvis du trenger mer konkret hjelp, f eks finne fram på nettsider eller telefonnummer.
Stor klem - ikke gi opp!hjerte1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av VibekeS

Det er trist å lese om din situasjon.
Men du kan jo ikke fortsette å ha det slik?
Jeg skjønner det kan være vanskelig å søke hjelp alene,
men hvis jeg foreslår noen gode leger til deg, kan du forsøke å endre fastlege da? Jeg bor også i Bergen og har litt kjennskap til forskjellige
Jeg har en venninne som har blitt veldig syk, og hun har blitt henvist til Pål Holm som jeg hørt er veldig god. Han jobber jo også privat, men det er jo dyrt. En endokrinolog som heter Magnus Sigurdson er også god. En annen venninne var veldig syk, men stoffskifteprøvene var fine. Så kom hun til Sigurdson, og han skjønte hva som feilte henne bare ved en rask titt. Hun er nå en energibunt av dimensjoner!

Ta gjerne kontak på PM hvis du trenger mer konkret hjelp, f eks finne fram på nettsider eller telefonnummer.
Stor klem - ikke gi opp!hjerte1

---

Tusen takk for støtte og hjelp.
Jeg takler ikke å ha mannlig fastlege da jeg har blitt utsatt for alvorlige seksuelle overgrep av en behandler (medisinstudent). For i tillegg til stoffskifteproblematikk har jeg også problem med celleforandringer som gjør at jeg har tatt celleprøver hvert halvår over flere år nå. Jeg klarer ikke å la meg undersøke GU av en mannlig lege. Synes det er ille nok å bli det av en kvinne.

Ja det skjønner jeg godt at du synes er vanskelig da.
Men kan du be fastlegen om en "second opinion"? Da er det en annen lege som undersøker deg og som vurderer tilstanden og mulig behandling. Jeg mener at uansett skal man jo ikke akseptere å ha det slik du har det nå.
hjerte1