Legen mener jeg er overdosert, jeg er uenig...

Hei!

I dag var jeg hos legen igjen, og hun mente jeg var overdosert ut fra resultatene på min TSH (velkjent fenomen, skjønner jeg...). Jeg har gått på 200 mcg i to måneder, og kjenner absolutt ingen tegn på overdosering. Derimot virker det som jeg endelig begynner å gjøre litt mer enn å bare eksistere nå, og det vil jeg jo helst fortsette med...

Prøveresultatene fra de tre siste månedene:

02.jan:

Dose:175 mcg/d
TSH: (0,35-4,70) 6,56
fT4: (9-24) 12,9

4.feb

Dose: 200 mcg/d
TSH: (0,35-4,70) 2,48
fT4: (9-24) 11,6

11.mars

Dose: 200 mcg/d
TSH: (0,35-4,70) 0,01*
fT4: (9-24) 16,0

Nå har altså min snille og gode lege sendt meg hjem med beskjed om å gå ned til 150 mcg fem dager i uken og 175 mcg to dager i uken, og jeg fikk bekreftet at også snille og lure leger går etter TSH når de doserer...

Burde jeg virkelig redusere nå? Og burde jeg redusere SÅ mye?? Er redd for at dette skal gå utover både energi og vektnedgang/diabetes/funksjon av endret kosthold osv... Men samtidig tenker jeg at jeg skal jammen meg redusere, så får hun se neste gang at det ikke var det smarteste...

Det kribler litt i en når en ser at noen blir overkjørt.
Jeg må jo tro deg når du skriver at du endelig føler litt energi.
Da kan jeg ikke annet enn å oppmuntre deg til å tro på deg selv.

200µg/dag er en litt større dose enn gjennomsnittet, men mange må ha såppass.
At et hormon kroppen din sm ikke brukes til noen verdens ting er blitt borte, er vel i beste fall bra ?
En Indisk lege jeg var hos engang, fortalte meg at jeg var underdosert fordi TSH hadde en verdi (husker ikke hva) - TSH pisker kjertelen til å produsere vettdu - og det er ikke noe vits i å piske en død hest.

Det var første gangen jeg hørte det og sa dette til min lege, som altså hadde underdosert meg. Det angrer jeg på enda, for den Indiske legen som jo virkelig hadde fortalt meg noe, og forsøkt å hjelpe meg - fikk smake pisken.

Min TSH blir null den, og det kan ingen gjøre noe med.
Og - er det ikke egentlig jeg de skal gjøre noe med ?
DEG altså ?

Jeg er faktisk enig med legen din, siden du har gått på Levaxin i så kort tid. Virkningen er ennå ikke på topp, og du risikerer en kjempesmell hvis du øker dosen for fort, slik jeg synes tallene tyder på.

Når man passerer 125-150mcg er det veldig lurt å skynde seg langsomt, jeg snakker av dyrekjøpt erfaring og mange år på forumet.

Vel, hva består en kjempesmell i da ?

Jeg har aldri opplevd noen kjempesmell og har gått på de doser som finnes.
På meg virker det som at mange gjentar for ofte at det er farlig å bli overdosert.
Etter min erfaring - og mening - er det ikke det.
Det er langt farligere å gå underdosert.

Jeg tror det har hjulpet meg at jeg har ligget for høyt i perioder.
Det virker som at det liksom måtte til for å igangsette noe - noe som ikke ville bli igangssatt om jeg ikke hadde gått på for høy dose en stund.
Det har fjernet symptomer som ikke kom tilbake når jeg gikk ned i doe igjen.

Jeg syns det er langt mer bekymringsfullt at behandlere lar sine pasienter gå underdosert i det uendelige - det var jo dette som skapte mine problemer.

"ingen" opplever dette likt - det kan ikke sies for ofte.
Man må finne sin egen vei, og ikke hindres av noen i det !
Ikke av behandlermiljøet heller - noe de bør tenke på når de prøver å etterkomme noen tallønsker dannet av antatt friske mennesker istedenfor å se hva pasienten har behov for.

FT4'en din er jo langt i fra for høy. Jeg ser ikke hvorfor du skal være overdosert nå. Gi blanke i TSH. Jeg tok langt mer enn 200 mkg stoffskiftehormon (trolig rundt 350 mkg, hvis man legger sammen 40 mkg Liotyronin og 100 mkg Levaxin daglig) og jeg hadde det fint lenge med det. Før jeg begynte med Liotyronon, da jeg bare tok Levaxin, tok jeg rundt 150 mkg Levaxin daglig. Men behovet mitt økte etterhvert. Jeg tror du kanskje trenger mer Levaxin. Men vi får se. Foreløpig er formen din ikke så ille, og det er det viktigste. Ikke hva tallene på arket sier. (Jeg ler når jeg sier det, fordi jeg for øyeblikket går ned på Levaxindoseringen, føler meg verre og verre, og samtidig blir tallene på papiret bedre og bedre, og Aker smiler mer og mer paralelt med min smerte som øker og øker!)

Det er farlig å gå for lenge underdosert, selvfølgelig.
Virkelige overdoseringer blir jo sagt ifra om av kroppen med diverse hjerteting og tang.

"Nå har altså min snille og gode lege sendt meg hjem med beskjed om å gå ned til 150 mcg fem dager i uken og 175 mcg to dager i uken, og jeg fikk bekreftet at også snille og lure leger går etter TSH når de doserer...

Burde jeg virkelig redusere nå? Og burde jeg redusere SÅ mye?? Er redd for at dette skal gå utover både energi og vektnedgang/diabetes/funksjon av endret kosthold osv... Men samtidig tenker jeg at jeg skal jammen meg redusere, så får hun se neste gang at det ikke var det smarteste..."

Jeg syntes legen din ber deg redusere aaaaaaaltfor tidlig, og uten grunn. Det er jo nettopp hvorfor du føler deg som teller! Dessuten har du ingen tall som er skumle! Det du sier om at du er redd for at dette skal gå utover energien din osv. beviser jo bare en ting - Du har det bedre nå enn før! Altså, ikke stopp nå. Fortsett som du gjør. Ikke gå NED iallefall. Ikke med de tallene og med den formen du har nå! Jeg syntes ikke hun bør får se neste gang om det var det smarteste eller ei. Jeg syntes at du bør bestemme selv. Sålenge du ikke har symptomer som gjør at du blir "tvunget" til å neddosere, hvorfor neddosere bare fordi en lege som absolutt ikke er Gud sier du skal det? (Fordi TSH er for lav? Haha. Idioti.)

Jeg kan vel til slutt fortelle at hadde jeg følt meg bra, som jeg gjorde, og fortsatt følt med bra, med en dose som fungerte for meg, hadde jeg driti sidelengs i hva TSH lå på. Den husker jeg lå på 0.01 i minst 4 år uansett. Jeg merket ikke forskjell på om TSH lå på 0.01 eller 0.20 eller 0.40. Jeg tror nesten at jeg følte meg bedre med TSH på 0.01, da jeg begynte med Liotyronin, enn da TSH var noe høyere da jeg gikk på mindre Levaxin.

Det var MIN personlige synsing. :)

Jeg forstår ikke helt hvorfor du skal redusere til mindre enn da blodprøvene viste en Tsh på 6.56 og en ft4 på 12.9??? Det mest nærliggende ville jo være å legge doseringen en sted mellom 175 og 200, feks 3 dager 200 og 4 dager 175 feks. Jeg synes reduseringen virker for stor.

Men som baremei sier vil du kunne gå på en smell om du fortsetter på 200. Det er normalt å føle mer energi når man tipper over i litt høy, selv om du kanskje ikke er der helt ennå. Denne "smellen" oppleves forskjellig fra person til person, selv synes jeg det er svært ubehagelig. Og den er ikke nødvendig å gå på hvis man gjør en forsiktig økning. Så er resten selvsagt opp til deg, du kan risikere at du tipper over i hyper og får symptomer på det (da må du leve med symptomer på det en stund mens du reduserer). Du kan også hvis du fortsetter på samme dose oppleve at det flater ut og at neste blodprøvetaking viser en høyere tsh og en lavere ft4. Dette er dessverre uforutsigbart.

Men igjen synes jeg det er litt merkelig at du skal ned på en lavere dose enn 175 pr dag. Men det er mulig legen din er redd du har hatt en for stor økning her og at dette vil gjøre at du tipper over i høyt, altså litt-føre-var tankegang.

Hei, og takk for gode svar alle sammen!

Jo, jeg er enig i at jeg KAN bli overdosert, og at det selvfølgelig ikke er lurt. Jeg ønsker ikke å ØKE dosen, men å beholde den jeg har stått på i to måneder. Som Hildemor beskriver det, så ville jeg forstått det mer hvis reduseringen bestod i f.eks 175 noen dager og 200 noen dager i uka. Det jeg reagerer mest på er vel at reduseringen er så STOR, spesielt når min "mer energi" består i at jeg på de aller beste dagene mine bare sover en til to ganger på dagtid + 10-12 timer på natta. Og ikke minst: Jeg husker hva jeg gjorde i går, i motsetning til 2008 som er visket ut av minnet mitt. Husker kanskje 4-5 konkrete ting fra hele 2008... Jeg synes liksom jeg trenger den lille ekstra energien og hjerneaktiviteten.
Jeg regner med at det er en sånn føre var-greie fra legens side, selv om hun utfra TSH mente at jeg allerede VAR overdosert. Vet ikke helt hva jeg kommer til å gjøre ennå, men det blir vel til at jeg følger legens anvisning tenker jeg... Er litt for snill pike til å gjøre noe annet...Hehe! (Selv om jeg vet at det ikke alltid funker i denne verden...)

11.mars

Dose: 200 mcg/d
TSH: (0,35-4,70) 0,01*
fT4: (9-24) 16,0

Hvis du har disse verdiene etter 2 måneder, er det ingjen sjanse i helvete for at du kommer til å bli reellt overdosert i tiden fremover på DENNE dosen. Kroppen bruker ca. 6-8 uker på å venne seg til en dose, grovt sett. Etter denne tiden, 2 måneder altså, skjer det ikke veldig mye mer med blodet, og du kan nesten helt trygt si at ting er i orden - Slik som de ser ut nå! Hvis jeg var deg ville jeg i det minste ha ventet til rundt 12 April, tatt en ny blodprøve, og hvis DEN også er fin, som den siste du tok, og du FØLER DEG BRA (som er det viktigste uansett) - så er det bare å fortsette med dosen du har hatt til nå. Ikke hør på legen din denne gangen! :) Hehe!

Det var min synsing.

Neiiiii !
Ikke snill pikesyndromet !
Jeg var snill gutt i 14 av de 16 åra jeg ble feilbehandlet.
Det tapte jeg mye på.......

Så er jeg helt enig i dine dosebetraktninger.

Jeg er fremdeles ikke enig. 2 måneder er kort tid, selv om "lite skjer i blodet" (som heller ikke stemmer for alle).

Det tar 6-8 uker før virkningen i kroppen begynner å melde seg. Deretter skal kroppen jobbe, friskne til, begynne å fungere igjen, tilpasse seg og i det hele tatt. I tillegg kommer det at aktivitetsnivået gjerne øker i takt med formen, og når kroppen ikke er ferdig med jobben med å bli bra kan det ta enda lenger tid.

Jeg ble aldri overdosert på Levaxin, men klarte det aldeles utmerket på Armour, ved flere anledninger, enda så forsiktig jeg økte. Nå, etter flere år på Armour/Levaxin-kombinasjon som fungerer utmerket til hverdags blir jeg fremdeles både over- og underdosert høst og vår, og FT3 og FT4 flytter seg i takt med årstidene. TSH er det ingen som bryr seg om hos meg.

Jeg kan bruke samme dose i flere måneder, for så å sovne på so**** igjen hver dag i et par uker. Da må det ny prøve til, for jeg vet aldri om jeg skal opp eller ned dosen siden jeg får samme symptomer på begge.

Dere må ikke bruke deres egen tilstand som fasit for andre, det skal ikke jeg heller. Det er store individuelle forskjeller der ute, og ingen har lyst på hverken for mye eller for lite medisin.

Men dette tar lang tid, det tror jeg alle er enige i, og det er altfor mange grelle eksempler på at å skynde seg for fort fører til ny nedtur. Det samme gjelder å skynde seg for langsomt. Det var denne berømte mellomtingen...

Og med stjernesmell mener jeg at man kan bli enda dårligere enn man var, både mentalt og fysisk, fordi formen var på vei opp, og så krasjlander man hardt og brutalt. Det tar på både her og der.

Begge dere antyder at vedkommende "skal gå underdosert" hvis hun reduserer dosen nå. Det er ikke tilfelle, og har aldri blitt sagt. Poenget er å slippe den helt forjævlige overdoseringen som kan oppstå med så stor dose på så kort tid.

Så får man heller skynde seg langsomt, selv om det i seg selv også er en påkjenning.

Tror jeg. Men det er bare meg...

Jeg er helt enig med deg baremei, det er umulig å bruke seg selv som en indikator på hva som kan skje med andre. Det finnes ikke noe fasitsvar her, så vi får være forsiktige med å komme med bastante uttallelser om hva som kommer til å skje. Vi har egenerfaring å bygge på, men det er ikke nok til annet enn å synse evnt gi forsiktige råd.

Men de aller fleste av oss har gjort oss erfaringen å redusere for mye eller øke for mye og det er rett og slett ikke noen god måte å gjøre det på. Som du er inne på tar det tid for kroppen å roe seg etter hypersymptomer og tid for den å kvitte seg med hyposymptomer ved oppjustering. Man kan imidlertid booste systemet litt eller bremse det raskt hvis man tipper over i høyt eller lavt med symptomer ved å redusere/øke litt mer enn man vanligvis ville gjort for raskere å kvitte seg med symptomer. Og så legge seg på en stabil dose. Men også der kan man gå på "smeller". Det som gjelder er jo å finne dosen som gir mest mulig stabilitet i hverdagen. Og det er ingen enkel sak. I tillegg svinger det som du også har erfart gjennom året så forsiktige økninger/reduseringer blir noe man kanskje må leve med.

Når man nærmer seg "vedlikeholdsdose" er det forsiktighet som gjelder :)

Vil bare kort minne om forumreglene som sier at man ikke må endre dose eller behandling etter råd herfra. Slikt skal gjøres i samråd med legen.
https://www.stofskifteforum.dk/misc.php?do=showrules

Selvfølgelig. Vi vil jo ikke skade noen heller! :) Men leger kan gjøre feil de også, akkurat som oss normale earthlings. :) Leger har dog utdanning, og bevis på dette. Når dette er sagt, tror jeg mange her inne kan mer enn mange fastleger om stoffskifte. :)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vimseliten

Nå har altså min snille og gode lege sendt meg hjem med beskjed om å gå ned til 150 mcg fem dager i uken og 175 mcg to dager i uken, og jeg fikk bekreftet at også snille og lure leger går etter TSH når de doserer...

---

Jeg leste på et amerikansk forum, og der var det en med stoffskifteproblemer som av nysgjerrighet hadde spurt en turnuslege om hva de nå om dagen lærte på skolen. Og da hadde den nyutdannede legen svart at de nå gikk etter t4 og ft3, og at tsh var sett på som gammeldags ved hans utdannelsesinstitusjon.

Så verden går såvidt fremover!

Det var gode nyheter du kom med der pkd.
Har jo sett noen tendenser jeg også - får håpe de åpner for en full gjennomgang av måten de ser på oss og at vi får et bedre behandlingstilbud.

Vet du at legen din har dosert etter TSH, da?

For du har en FT4 som har gått fra 11,6 til 16,0 på 5 uker. Du burde få tatt FT3 også.

Og B12, jern, ferritin, D og homocystein og kolesterol. Muligens noen fler eller noen mindre, men for mange kan disse verdiene være med på i vise vei i riktig retning samt å avdekke mangler som kan påvirke opptak/effekt av Levaxin (f.eks. kan lav ferritin av og til forårsake at helt nødvendige doseøkninger tåles ekstremt dårlig, for lite jern gir mange like symptomer som lavt stoffskifte, det samme gjelder B12, spesielt for hud, hår, hukommelse og konsentrasjon).

Og når vi vet at det tar 6-8 uker før dosen vises korrekt på blodprøven er det naturlig å anta at overdosering kan melde seg hos deg. Og ofte er det slik at den tregheten som finnes i dette stoffskiftesystemet gjør at en dose/hormonnivå kan vises på blodprøve etter en gitt tid, men det tar lengre tid før kroppen henger med slik at det gjenspeiles i formen.

Her hadde det skjedd mye nytt siden i går, og ikke minst https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=7976
her også...

Først vil jeg bare si at jeg selvfølgelig ser på de svarene jeg får som personlig erfaring og velmenende råd, og ikke som en fasit jeg skal leve livet mitt etter. Siden vil jeg si at jeg respekterer alle svar jeg får, uansett om de er "enige med meg eller ikke". Nå er jeg jo ikke alltid enig med meg selv heller, som f.eks i denne saken, og derfor ønsket jeg å vite hva andre tenkte om dette. Jeg hører på hva legen min sier fordi hun er en god lege, og driver ikke risikosport med kroppen min. Undringen min lå i at hun doserer etter TSH, og ja jeg vet at hun doserer etter TSH. Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg ikke skrevet nettopp det. Hun fortalte det selv, og forklarte at hun vil ha TSH opp på 1-tallet. FT4 er det ikke nødvendig å se på så fremt den er innenfor normalen fortalte hun. Forøvrig har min FT4 svingt mellom 10 og 16 hele året uavhengig av hvor TSH har vært. Og det er der mitt "snill pike-syndrom" kommer inn, fordi jeg etter å ha lest, delt erfaringer og utdannet meg i denne sykdommen (ikke nødvendigvis bare her inne.) vet at hun burde sett mer på FT4 og ikke så mye på TSH, men likevel spør jeg ikke legen om dette eller deler min oppfatning. Jeg sier ikke at hun tar feil i at jeg skal dosere ned, at jeg vet bedre, eller at jeg skal overstyre henne, jeg sier kun at jeg er overrasket over at jeg skulle dosere ned SÅ mye, og at jeg pr i dag ikke har noen symptomer på overdose.

Sånn sett reagerer jeg ikke på svarene jeg har fått her inne selv om jeg føler at jeg blir matet litt med teskje o.l. av enkelte, men jeg reagerer mer på at man skal drive å rakke ned på andre som har svart, og som har svart annerledes enn seg selv. Og her kommer jo tråden om hvorvidt man skal respektere alle svar og meninger inn. For meg er det en selvfølge at man skal det, og en selvfølge at man ikke krangler på andres svar, selvfølgelig dersom ikke noen kommer med total og graverende feilinformasjon som f.eks "du burde ha en TSH på 130". Joda, jeg overdriver heftig nå, men dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig er det lov å si "jeg er uenig med NN", men det betyr ikke at man kan skrive det uten å samtidig vise respekt for vedkommende.

Så vil jeg bare påpeke noe som blir nevnt i tråden om respekt, og som jeg har en følelse av å ha oppfattet her inne tidligere også, nemlig skillet mellom de unge og uerfarne og de voksne og erfarne. Vel er dette en generell sak, men jeg oppfatter det selvfølgelig også rettet direkte mot meg siden min tråd er brukt som utgangspunkt for diskusjonen.
Det virker litt som om jeg blir tatt for å være svært uerfaren og uvitende, og at det kanskje er derfor jeg også oppfatter å bli matet med teskje. Kanskje pga lite skriveaktivitet her inne i tillegg til at jeg selvfølgelig kun har gått på medisiner i et år. Men ingen vet hvilke erfaringer jeg (eller andre) sitter med, og ingen vet hva slags kunnskap jeg (eller andre) har opparbeidet meg.
For det første har erfaring og alder ingenting med hverandre å gjøre, og jeg synes det er en smule respektløst overfor de "unge" å kategorisere slik. Hadde jeg fått diagnosen som 60åring etter åtte år med sykdom, hadde ikke det betydd at jeg hadde større innsikt i sykdommen enn da jeg fikk diagnosen som 28åring.
For det andre kan ikke sykdomserfaring sammenlignes med f.eks matematikkerfaring. Matematikkerfaring inneholder like regler for alle, mens i sykdom og livserfaring gjelder ingen regler. Du er den som har mest erfaring med deg, jeg er den som har mest erfaring med meg. Hvilket tidsrom vi bruker på å opparbeide oss disse erfaringene og på hvilken måte vi erfarer, er forskjellig og skal være forskjellig.
Selvfølgelig skal man veilede de som ikke har satt seg inn i dette enda osv, men man skal ikke anta at alle unge og alle som har hatt sykdommen i mindre enn... trenger teskjeer med informasjon og kjefting på alle svar som er ulikt ens eget. Vi er enkeltindivider, og det må vi også få lov til å være.

Jeg oppfatter meg selv som et voksent, oppegående menneske som ser positivt på livet til tross for at jeg ikke fungerer for fem flate øre. Jeg er innstilt på og har forsont meg med at dette er en møysommelig prosess som jeg skal bruke resten av livet på. Jeg er faktisk GLAD for at det er JEG som har fått denne sykdommen istedetfor f.eks mange andre i slekt/omgangskrets, fordi jeg faktisk kan takle og gjøre det beste ut av en sånn situasjon. Jeg er et svært tålmodig menneske (i motsetning til f.eks familie og jobb som "krever" at jeg skulle vært FRISK for lenge siden)som også vet at veien frem til målet er en viktig del av livet, og at det er den viktigste delen av livet mitt i denne stund fordi det er akkurat NÅ! Jeg vet at drømmene mine ikke forsvinner, men forandres, og at jeg fortsatt er meg selv om jeg har sykdom med på lasset.
Dette er meg, men jeg skal ikke trenge å skrive det i hvert innlegg for at både jeg og mine svarere skal behandles med respekt...

hjertflag1Hei Vimseliten!
Fint innlegg!

Vi har ikke råd til stridsøkser, vi må bruke hverandre som venner!

Men venner kan også bli irriterte på hverandre.

La oss bevege oss videre.

Etterhvert som jeg leser her, jeg er ganske ny, både som en som har tatt tak i sykdommen min etter atten års uvitenhet, og ny på forumet, ser jeg at her er alle slags mennesker.

Alle slags, akkurat som ellers i samfunnet: Noen er triste, kjeie og leie, noen er alvorlig syke, andre fungerer fint, andre er ukuelig optimister tiltross for den ene kilevinken etter den andre som livet gir dem. Noen er dødsskuffet av legestanden, andre er evig alternativister. Noen går for litt av hvert. Noen er "ulydige" mot legen og går egne veier, andre vil bruke legen som samarbeidspartner.

Og det er jo nettopp i denne salige, livlige blandingen som spenningen i et slikt forum ligger!

Og vi råder hverandre, som venner og "kolleger" i sykdom og liv.


Som gode venner alltid gjør.

Skriv fra hjertet og levra! vink11

Hvis vi blir såret og lei oss får vi forsøke å være voksne og si den til den vi opplever sårer oss.

Klem til dere alle!kaer1hjerte1

jeg er bare SÅ glad for at jeg fant dette forumet! Lærer masse!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av pkd

Jeg leste på et amerikansk forum, og der var det en med stoffskifteproblemer som av nysgjerrighet hadde spurt en turnuslege om hva de nå om dagen lærte på skolen. Og da hadde den nyutdannede legen svart at de nå gikk etter t4 og ft3, og at tsh var sett på som gammeldags ved hans utdannelsesinstitusjon.

Så verden går såvidt fremover!

---

Amen til det!!!!!

Vimse,

Det var et svært godt innlegg. Jeg likte å lese det.

Jeg er 30, men føler meg ikke en dag over 20, mye pga. at alle tenårene mine ble spist opp av stoffskiftesykdom. Men jeg har i dag, som 30 åring, mer erfaring med stoffskiftesykdom enn en mann på 100 år, som aldri har hørt om det engang. :) Så det er ikke dårlig bare det?

Jeg har forøvrig lært mye om stoffskiftet av nesten alle her inne på forumet, tror jeg. Og det er jeg takknemmelig for.

Jeg liker virkelig dette forumet. Og det er ikke mange ting jeg virkelig liker. Det er mange flotte individer her inne. Vi er alle spesielle og alle verdt like mye! Og du er et av disse individene. Liker måten du konfronterer krangling/uenighet på. God lesning.

Ellers tror jeg at du og jeg har kliss likt syn på våre fastleger, og ellers hvordan vi ser på sykdommen & utredning og behandling av denne.

Mvh.
Thomas

Takk Vigdis og Thomas!

Ja, dette er et fantastisk forum å tusle rundt på, og noe av det jeg liker aller best er at det finnes så mange forskjellige erfaringer her, og at personene bak erfaringene får lov til å skinne gjennom i det man skriver. Derfor blir det litt trist for meg at svar på et spørsmål jeg har stilt fører til en stor debatt om respekt og hva man skal få lov til å skrive eller ikke. På den andre siden er en debatt om at vi skal vise respekt for hverandre alltid viktig og velkommen for min del iallefall...

Som Vigdis skriver, så er venner også uenige fra tid til annen, og selvfølgelig kommer det både diskusjoner og krangler. I det store og hele er dette bare sunt, for man vet at man er glad i hverandre og respekterer hverandre. På et forum som dette skal det selvfølgelig være på samme måte. Vi er her fordi vi trenger støtte, opplysning osv på grunn av vår situasjon, og finner venner/samtalepartnere her inne. En viktig forskjell mellom din venn i nabohuset og din venn her inne, er at din venn her inne kanskje kun kjenner en meget begrenset del av deg, og da er det ekstra viktig å tydeliggjøre at du respekter vedkommende når uenighetene kommer. Det ligger vel også noe i å tydeliggjøre at man diskuterer sak og ikke person. Selv om jeg tåler denne debatten og ikke forsvinner av den grunn, så kunne debatten like godt kommet av en annens innlegg som ikke var like trygg.

Så håper jeg vi kan fortsette å snakke med hverandre, og dele både erfaringer og uenigheter på en måte som ikke ødelegger for forumet og enkeltpersoner.

Håper alle får en så fin dag som mulig!hjerte1

Jeg ønsker deg en fantastisk dag, og håper at jeg en dag vil være fylt av like mye optimisme og styrke som deg, Vimse! :) - Jeg innrømmer at jeg har taklet de 12 årene som har gått etter diagnosen svært dårlig. Men man lærer, og får nytt håp av slike forum som dette. Og ikkeminst, personene som danner forumssamfunnet! :)

Mvh.
Thomas

Hei Vimseliten! Jeg har smugkikket på nettsiden din. Så vakker du er! Og gifte deg skal du snart! Så bra!

Oi, takk! Ble nesten litt flau jeg nå.. Hehe!:oops: Men veldig koselig å høre :D

Snart blir det bryllup ja, og målet er å gå opp kirkegulvet uten krykker (og middelet en sterk og stødig far...Hehehe) Kanskje ikke rart jeg er positiv når jeg har noe sånt å se frem til...:lol:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av ThomasWH

Jeg ønsker deg en fantastisk dag, og håper at jeg en dag vil være fylt av like mye optimisme og styrke som deg, Vimse! :) - Jeg innrømmer at jeg har taklet de 12 årene som har gått etter diagnosen svært dårlig. Men man lærer, og får nytt håp av slike forum som dette. Og ikkeminst, personene som danner forumssamfunnet! :)

Mvh.
Thomas

---

Takk!
Det kommer Thomas! For meg har det nok hjulpet at diagnosen kom på "et godt tidspunkt" (det finnes vel egentlig ikke, men inni mitt eget hode gjør det det likevel :D ), dvs på et tidspunkt hvor jeg hadde det godt med meg selv og allerede hadde jobbet meg gjennom ulike ting som f.eks mobbing gjennom hele oppveksten, at jeg var et uønsket barn, et ødeleggende forhold osv. Jeg lærte svært mye om meg selv i disse prosessene som jeg har kunnet bruke når diagnosen kom, og tror nok ikke jeg ville vært like positiv og rasjonell dersom diagnosen hadde kommet før eller under disse prosessene...
I motsetning til deg fikk jeg heller ikke ungdomsårene ødelagt av sykdom, og ungdomsårene er svært viktige år! Både det og det faktum at ingen helt klarer å bli enige og bestemme seg for hva som feiler deg er selvfølgelig med på å gjøre livet med sykdom vanskeligere å takle. Jeg syntes det var vanskeligere å takle sykdommen før jeg fikk diagnosen, og for meg ble diagnosen en lettelse. Jeg kunne slå meg til ro med at "nå har jeg den diagnosen", og så kunne jeg gå videre fra akkurat det stedet. Når man ikke helt vet eller får bekreftet hvor man er, så er det også vanskeligere å forsone seg med det og gå et skritt videre på veien...
Jeg synes det har skjedd store endringer med deg bare på den tiden du har vært aktiv skrivende her inne, og det er jo bra! :)

Uha! Jeg ved ikke hvad jeg skal sige! Jeg er så rørt og bevæget af, hvor fint I alle håndterer denne dialog! Hold da helt op, hvor er det godt at læse... Og så opløftende! Det har virkelig, virkelig, virkelig gjort mig glad.

Tak skal I have for denne oplevelse. http://www.cosgan.de/images/midi/liebe/a095.gif

Hei Lille Vims!

Du trenger ikke være flau når jeg sier du er vakker! For det første mener jeg det. For det andre er jeg kunstner. Og da har jeg lov til å se, kikke, glo, glane. Hendene mine, hodet mitt og synet er mine arbeidsorganer. Og hjertet, ikke minst, eller sjelen.

tror ikke det vi kaller hjertet og sjelen finner noen plass i moderne anatomi, psykologi og så videre. men litt gammeldagse kan vi være i språket. Ikke helt oppdatert. Hovedsaken er at vi kan snakke sammen

Og du er vakker.

jeg er helt sikker på at din tilkommende er 100% enig med meg.....