Printable View
Jeg lånte den på biblotetket her forleden dag. Leste den ferdig i kveld og sitter med en underlig følelse. Det er akkurat som å lese om seg selv, jeg kjente meg igjen i så mye! Den boken burde finnes på alle leger sine kontorer, kunne ikke ha beskrevet sykdommen/følelsene bedre. Har du ikke lest den, så har du en varm anbefaling fra meg :wink:
I tillegg synes jeg boken "Også må du ikke stille spørsmål" av Per Egil Hegge er verdt å lese.
Man lærer kanskje ikke så mye om sykdommen, men får temperamentet opp og litt av gørra ut. Ikke å kimse av, det heller.
Hegges bok er om gammeldagse oppfatninger og vranglære ang. å teste og diagnostisere hypo, såvidt jeg husker.
Nå må legestudentene finne lesestoff selv, etter at de blir presentert for en pasient.
Kommer akkurat på at noen her vil kanskje kontakte medisinstudiet for å lære studentene om hypothyreose? Kunne vært en ide.
nora
Ja, han holdt på å miste kona si. Det var "bare" lavt stoffskifte.
Men Hegge har vel i flere år holdt foredrag for medisinstudentene om dette, samt at han har vært sterkt medvirkende til at undervisningstimeantallet ble øket noe. Fra ettellerannet til 6 timer, det er mulig jeg husker feil.
Jeg leste boka til Per Egil Hegge da diagnosen var fersk for meg, skal si jeg hoppet i stolen!... Tror kanskje det er mye derfor jeg befinner meg på nettet og på dette forumet, for den gjorde meg oppmerksom på at legen ikke alltid (nødvendigvis) har rett. Dessverre er boka utsolgt fra forlaget (sist jeg sjekket), men bibliotekene har den, i alle fall her i Oslo. Hørte forresten Hegge si på radioen, i et intervju som handlet om noe helt annet, at han skulle på en legekonferanse om bl.a hypotyreose som ble avholdt i april tror jeg det var. Lurer på hvordan den var. Skulle gjerne hørt med ham om det.
Nå skal jeg få fingeren ut og bestille boka til Audhild Løhre. Min mor kunne også ha godt av å lese den... Takk for anbefalingen/påminnelsen, Britt!
Klem!
Ja, boka til Audhild Løhre anbefaler jeg virkelig!
Den er grunnen til at jeg virkelig skjønte hva som var galt med meg!
Utrolig godt når andre setter ord på nøyaktig det du selv føler, når du selv ikke greier det.
Audhild LøhreSitat:
Hypotyreosen og meg
om boka
Til dere alle
Så enormt sliten
Jeg var bare
så enormt sliten
Jeg følte en lyst til å
kaste i stykker
store butikkvinduer
for å bli hørt
Jeg tagg om hjelp
uten å si det
med ord
Jeg fikk diagnosen hypothyreose for ti år siden. Denne sykdommen har forandret livet mitt. Av utdanning er jeg psykolog og lærer. Jeg har tre sønner som har vokst opp med ei hypothyreot mor, og en mann som har lært sykdommen å kjenne fra innsida. De er alle en del av denne historien.
Sykdommen har tvunget meg til å sette andre mål og gi kvardagen et noe annet innhold. Jeg mistet mye, men gjennom de senere årene har jeg gradvis gjenvunnet deler av meg sjøl. Jeg får til stadig mer av det jeg mestret tidligere. Framgangen går sakte, sakte, men den har ikke stoppet opp ennå, - så det er fortsatt håp. Det virker som om tid er den mest vesentlige faktor for å oppnå bedring etter å ha vært så mentalt redusert som det jeg var.
Det er flere grunner til at jeg har valgt å skrive ned de erfaringer og tanker jeg har hatt i samlivet med hypothyreosen. En viktig årsak er at jeg ønsker å medvirke til bedre forståelse av sykdommen. Jeg håper at det jeg forteller kan gi både økt kunnskap og økt innsikt. Kanskje kan det spore til at noen vil lære mer om hypothyreose gjennom annen litteratur, og kanskje vil enkeltpersoner eller fagmiljøer sette i gang forskning som kan belyse og utvikle dette fagområdet.
Men først og fremst er fortellingen ment som et spesielt brev til:
Dere som sjøl har lignende erfaringer, både dere som har fått diagnosen, og dere som kjenner at noe er galt, men ikke vet hva det er. Til dere siste vil jeg si: Søk hjelp i tide. Jo lenger du piner kropp og sjel, jo vanskeligere blir det å komme seg ovenpå igjen. Vær konkret når du gir informasjon. Er det sånn at du knapt orker å lage middag til familien din, ja, så si det. Fortell hvordan du pleide å gjøre det tidligere, og fortell hvordan det er i dag. Kanskje har du sluttet å raspe gulrøtter, kanskje sløyfer du sausen eller er du så utmattet etter dagens gjøremål at du setter fiskepuddingen på bordet uten å steke den? Leger flest vil være observante når de ser forhold som tydelig avviker fra det normale, eller når de hører om endringer hos pasienten over tid.
Jeg synes personlig det har vært vanskelig å snakke om det jeg har opplevd. Det er kun mannen min og legen jeg går til, som har fått høre om det mest trasige. Til andre har jeg fortalt bruddstykker som for eksempel komiske episoder jeg rotet meg opp i. Foreldre og svigerforeldre har skjønt det de har skjønt, gjennom å se meg. Likeså med andre nærpersoner.
Hvis mine erfaringer kan være til nytte for deg som har hypothyreose, vil det alene være god nok grunn til at dette ble skrevet. Kanskje det kan være en transformator mellom deg og omverdenen? Kan hende det blir lettere å meddele andre om symptomer og plager når du kan vise til det som står på trykk. Og om det er noen som kjenner samhørighet, eller som finner trøst og håp gjennom å lese, så vil det glede meg stort.
Dere som er partnere eller nærpersoner
til mennesker med hypothyreose. Jeg vil anbefale dere å skaffe til veie så mye kunnskap om sykdommen som mulig. Det er nødvendig med kunnskap for å kunne forstå. Den hypotyreote er kanskje ikke urimelig når hun sovner på sofaen i kveldingen, eller når hun vil legge seg klokka åtte eller ni. Det er mulig hun trenger ekstra kvile for å kunne gå på en ny dag. Ligger hun og hutrer på sofaen, så gi henne et pledd, og strever hun med å lage frokost, så be henne skjære brødet mens du ordner resten. Når den hypotyreote fungerer dårlig, kan det være problematisk å dekke et bord. Det blir for mye å holde styr på samtidig. Spør henne om hun vil ha skrudd av radioen, og spør henne om det blir bedre hvis dere slutter å prate mens dere sysler på kjøkkenet. Når jeg var på det dårligste, var det en plage å skulle samtale mens jeg utførte noe. Først måtte jeg sette på tallerkenene, så koppene, og når jeg var ferdig, kunne jeg snakke. Radioen var grusom. Lydene tvang seg inn på meg og gjorde meg forvirret.
Om det er mulig for dere, så følg henne gjerne til legen en eller flere ganger. Det kan være godt å drøfte plagene i fellesskap, og det vil være nyttig å motta informasjon sammen. Jeg tror også det ville være nyttig om dere oppsøkte andre som er i samme situasjon. Det å dele erfaringer kan være bra for helsa, og det kan føre til at kvardagen blir enklere å gå i møte.
Dere som i profesjonell sammenheng
møter symptomer på hypotyreose. Om jeg kan få komme med et ønske, vil jeg si til dere leger: Bruk intellektet til å søke etter informasjon hos pasienten, analyser forandringer i funksjonsnivå og væremåte og vurder helhetsbildet. Bruk den menneskelige sida av deg til å vise omsorg. Det er sårt å bli avvist når en føler seg hjelpeløs. Sjøl var jeg heldig og møtte en lege som forstod langt mer enn meg. To dager senere startet han med medisinering. Men historien forteller om mange som er oversett eller feilvurdert. Det er dessverre mange nålevende kvinner som har gått på årsvis - eller tiårsvis - uten å ha fått riktig diagnose og de nødvendige tabletter. Følgen er ofte uførhet på livstid.
Til gynekologer og andre som arbeider med gravide eller kvinner som ønsker å bli gravide, vil jeg stille et spørsmål: Hvor ofte er det aktuelt å tenke hypothyreose når en kvinne har vansker med å bli besvangret eller når det befruktede egget ikke fester seg skikkelig i livmoren?
Jeg møtte en klok, eldre endokrinolog noen måneder etter å ha fått diagnosen. Han hadde masse erfaring, og ga meg ny innsikt i sykdommen. Først hadde vi telefonkontakt, og senere traff jeg ham. Han ba meg sammenligne bilder fra de siste åra med bilder som var tatt av meg tidligere. Det var merkelig å oppdage at utseende mitt var så forandret. Ansiktet var blitt uttrykksløst og slapt. Kinn og øyelokk formelig hang, og smilet virket stivt. Det var rart fordi jeg visste jeg var glad og lykkelig der jeg stod og badet veslegutten i en stamp ute på plena. Denne eldre legen lærte meg å lytte til kroppen. Han fikk meg videre til å forstå at jeg måtte være tålmodig på veien til å gjenvinne helsa.
Mange spesialister sitter sikkert inne med mye nyttig erfaring, og jeg lurer på hvordan denne best kan bli spredd utover. Det er tross alt allmennpraktikerne som møter flest pasienter med gryende hypothyreose. En må for øvrig se til at medisin-studenter får grundig opplæring i sykdommen, i symptomer og følger. Det samme burde gjelde andre under opplæring, - som studenter i helse- og sosialfag og sikkert flere. Jeg må heller ikke glemme min egen profesjon, psykologene og deres utdanning.
Videre slår det meg at helsesøstre vil være en yrkesgruppe som kommer i kontakt med mange kvinner i en begynnende fase av hypothyreose. Såvidt jeg vet er det en del kvinner som får frambrudd av sykdommen i svangerskapet eller i tida etter fødselen. Her vil helsesøster stå i en unik posisjon fordi hun følger kvinnen og familien over tid. I distriktene er det ennå såpass stor stabilitet at det ofte er samme helsesøster som følger kvinnen etter flere barnefødsler. Hva helsesøstre kan gjøre for å plukke opp kvinner med synkende energi, det vet jeg ikke, men kanskje helsesøstergruppa kan diskutere saken sammen med kyndige leger og interesseorganisasjonen vår?
Dere som velmenende spurte
hvordan jeg hadde det mens jeg var sykmeldt og mens jeg gikk på attføring. Jeg håper at dere vil forstå mer etter hvert som dere leser. Det var vondt å få dette spørsmålet. Det var vondt fordi jeg ikke orket å svare ærlig. For på den ene sida hadde jeg det trasig; jeg følte meg dum, jeg var utafor den tenkende verden som var fylt med ord. Men ytre sett hadde jeg det bra. Jeg spiste, sov, gikk turer i marka og hadde romslig med tid.
Dessuten
har det gjort godt for min egen del å få skrive ned erfaringene. Hypotyreosen har vært en slem sykdom. Den brøt meg ned mentalt og kognitivt til det ugjenkjennelige. Da jeg fungerte på det svakeste, greide jeg kun å lese de største overskriftene i aviser. Jeg taklet ikke å ta i mot femsifrede telefonnummer og jeg hadde vansker med å finne ordene i en samtale. Kroppsvekta holdt seg uforandret, men ansiktsuttrykket ble mimikkfattig og øynene tomme.
Jeg har skrevet på dette manuskriptet i sju år. Det har kostet meg en del å sette opplevelsene ned på papiret. Jeg skrev, gråt en skvett og skrev videre. Jeg flyktet med PCen til hemmelige steder. Det var nødvendig å være anonym og uten forpliktelser. I egen bolig og med ungene rundt meg, hadde jeg ikke overskudd til å produsere noe. Jeg synes det er viktig å få samlet opplevelsene og gjøre dem tilgjengelig for folk flest. Sjøl om det har vært vanskelige og tunge år, vil jeg prøve å bruke erfaringene til noe positivt. Jeg har også et håp om at andre kan ha nytte av det jeg skriver. Det er mange som har gitt meg støtte, oppmuntring og nødvendige puff underveis. Takk til dere alle!
audlo@online.no
Overstimulering
Fra Dikt og vignetter, s. 53
Ikke skyt
ikke bombader meg
med lyder og inntrykk
Ikke spør
ikke be meg organisere
hit og dit
ditt og datt
Radioen oser nyheter
Ordene sier meg
ingenting
Ordene er gnissinger
som borer seg inn
i hodeskallen
og plager meg
Takk for de gangene
du skjønte det
og gav meg
taushet
Støtte i attføringstida
Det er ofte en vanskelig prosess å gå tilbake til arbeidslivet etter en lengre sykdomsperiode. Samtidig som jeg vil understreke betydningen av å gå sakte for de som har store plager ved hypothyreose, vil jeg framheve at det er viktig å holde en viss kontakt med arbeidsplassen og kollegaene underveis. Det siste krever gjensidighet. Sjøl må en tørre å blottstille symptomene i all sin elendighet, og de som tar i mot deg må være aksepterende. Det stiller krav til ledelsen av en jobbenhet, og her vil det nødvendigvis være store personlige variasjoner i hvor godt den enkelte takler slike utfordringer. Men mye kan læres. Når en ansatt får en alvorlig sykdom, burde ledelse og andre viktige medspillere skaffe seg kunnskap om sykdommen. Det er mulig at helseavdeling eller eventuelt bedriftshelsetjeneste kunne stå for nødvendig opplæring til arbeidsplassen.
Hastighet og graden av tilbakeføring til jobb vil avhenge av hvor syk den enkelte er, og sjølsagt også personens egne ønsker. Men uansett vil jeg se det som viktig at arbeidsleder sørger for at det blir en høvelig kontakt gjennom permisjonen. Lederen ved mitt kontor lot pulten min stå ledig, og det ga et godt signal om at jeg var velkommen tilbake.
Sitat fra s. 85
"Oftere enn før ser vi at den som rammes av sykdom selv forteller sin historie. Når det gjøres med slik klarhet og refleksjon som det Audhild Løhre gjør her, bør det få enhver til å lytte. Sjelden har jeg lest en så nøktern og samtidig levende ærlig beretning fra innsiden hos den som rammes av kronisk sykdom. ...Det er denne personlige og detaljerte skildringen som gjør dette til et så levende og verdifullt bidrag til å forstå hypothyreosens mange ansikter."
Steinar Westin
Spesialist i allmennmedisin, professor ved Institutt for samfunnsmedisinske fag, NTNU
"Hypothyreose kan gjerne sammenlignes med et mangehodet troll. En del grunnleggende symptomer former trollets kropp og er felles for de fleste med sykdommen. Hodene er de mange symptomer som varierer og gir noe forskjellig utfall fra person til person. Denne boken gir et godt innblikk i hva det vil si å ha hypothyreose og reiser viktige faglige spørsmål. Meg har boken gitt svar på reaksjoner og væremåte erfart gjennom mange år: Så det skyldes også hypothyreose! Jeg anbefaler boken til alle med interesse for sykdommen - både de som selv har hypothyreose, nærpersoner og fagfolk."
Turid Haave Bentsen
Medlem av Norsk Hypothyreoseforening.
Du er velkommen til å skrive i gjesteboka mi.
Surnadal 02.08.2001
Audhild Løhre
Norsk Hypothyreoseforening skiftet 01.01.2003 navn til Norsk Thyreoideaforbund. [/quote]
http://www.leet.no/
leet@leet.noSitat:
Hypothyreose
"Tidlig hypotyreose kan være nesten asymptomatisk (uten symptomer, min tilføyelse) og diagnosen bør derfor mistenkes relativt ofte i allmennpraksis."
Dette er et sitat fra Norsk Elektronisk Legehåndbok, NEL, (1) og det viser at hypothyreose blir tatt på alvor innen norsk medisin i dag.
Hypothyreose - hva er det?
Hypothyreose - eller lavt stoffskifte - er en tilstand der skjoldbruskkjertelen, thyroidea, skiller ut for lite av hormonene thyroxin og trijodthyronin og vi får en nedsatt konsentrasjon av hormonene i blodet. Når den reduserte sekresjonen skyldes svikt i selve thyroidea, kaller vi det primær hypthyreose. Hvis svikten ligger i hjernen, i hypofysen eller hypothalamus, benevnes det som henholdsvis sekundær og tertiær hypothyreose. Det er svikten i selve skjoldbruskkjertelen som er mest vanlig, og primær hypothyreose utgjør hele 98% av tilfellene (1).
Er sykdommen enkel - - - eller kan den være komplisert og alvorlig?
Hypothyreose har ofte vært oppfattet som en enkel sykdom. De siste tiår har en satt diagnosen ved hjelp av en blodprøve, og det syntetiske stoffet thyroxin er tilført for å gi pasienten normale verdier. Når verdiene ble normale, antok legen at pasienten var frisk. Så lettvint er det ikke alltid, dessverre. Det har mange hypothyreote opplevd med stor smerte og fortvilelse. Det kan ta lang tid, meget lang tid, før enkelte symptomer forsvinner. Den amerikanske legen Ridha Arem gir oss innsikt i hvordan denne erkjennelsen vokste fram hos ham som lege (2). Da han startet praksisen, var målet hans å gi pasienten normale verdier. Men mange av de hypothyreote fortsatte å klage over ulike symptomer som tretthet, tørr hud og liten evne til å fungere på tross av at de hadde oppnådd normale verdier, og Arem forteller at han stadig ga det samme svaret: "Disse problemene kommer ikke fra skjoldbruskkjertelen din" (ibid. s. 283, min oversetting). På tross av at han mente å ha fullført oppgaven sin, ble han forvirret over de vedvarende symptomene som han sjelden fant andre forklaringer på. Etter hvert har han prøvd ut nye behandlingsformer, og pasientene hans får ikke lenger det siterte standardsvaret.
Det lave stoffskiftet virker inn på alle celler i kroppen; det påvirker også hjernen. Det gjør hypothyreose til en komplisert sykdom med et mangfold av symptomer som skriver seg fra ulike organer. I et tidlig forløp av sykdommen kan den som diagnostiserer, lett bli lurt. Når pasienten legger fram en plage, er det nærliggende å tro at det kan være sykdom i det organet som plagen kommer fra. Et eksempel kan være kraftige og langvarige blødninger hos kvinnen. Her behøver det ikke være noe feil med livmor eller eggstokker. Årsaken kan ligge i thyreoideasvikten. Et annet eksempel kan være fordøyelsesproblemer som forstoppelse eller diare. Om en person støtt må løpe på do etter et middagsmåltid, trenger det ikke være et tegn på sykdom i mage eller tarm. Også her kan problemene skyldes stoffskiftet.
Undertegnede har møtt et stort antall pasienter med en sykdom som tydeligvis fikk utvikle seg over flere år før den ble diagnostisert og behandlet. Jeg har sett hvordan kroppslige plager og mentale endringer forringer livskvaliteten hos de enkelte. La oss dvele en stund ved de mentale endringene; vansker med konsentrasjon og hukommelse, ordene som forsvinner i en samtale - de er der i hodet et sted, men du finner dem ikke når du trenger dem, og av og til kommer et feil ord og tar plassen. Og så har vi depresjonen og angsten som kan henge seg på i en grad som i beste fall hemmer den det gjelder, og som i verre tilfeller lammer personen i sosialt og daglig liv.
En sykdom som kan gi slike følger, må betegnes som alvorlig. Undertegnede har i alle fall ingen betenkeligheter med å kalle hypothyreose for en alvorlig sykdom. De færreste dør av den i vår vestlige verden i dag, men det er grunn til å tro at hjerneorganisk dysfunksjon fører til en betydelig funksjonell svekkelse hos et større antall mennesker med sykdommen.
Og her er vi tilbake til innledningen: Det er viktig å fange opp flest mulig så tidlig som mulig i forløpet! Fordi sykdommen i begynnelsen kan være uklar, diffus og vanskelig å få tak på, oppfordres allmennlegen til å ha mistanken om hypothyreose langt framme i bevissheten (1).
Omfang og symptomer
Tidligere trodde man at sykdommen forekom sjelden. Etter hvert som vi får større befolkningsundersøkelser og sikrere statistikk fra pasientjournaler, ser det ut til at tallet øker. Omfanget oppgis å være 1% (1) til 2% (3) for kjent hypothyreose. I den siste store helseundersøkelsen for befolkningen på 20 år og eldre i Nord-Trøndelag, HUNT, (4) fant en at 4,8% av kvinnene og 0,9% av mennene hadde kjent hypothyreose. I tillegg hadde et stort antall udiagnostisert hypothyreose. Ved gjennomgang av alle pasientjournaler i en kommune på vel seks tusen mennesker; fant en 17 personer med diagnosen per tusen innbyggere, og av de kroniske sykdommene var hypothyreose den femte hyppigste (5). Sykdommen øker med alderen slik at 3-4,5% av befolkningen over 70 år har diagnosen. Andelen med menn oppgis å være mellom 10% (1) og 20% (3).
I Norge er det rutine å ta blodprøve av alle nyfødte der en mellom annet sjekker for hypothyreose. Det oppgis at ett barn av 3-5.000 er født med sykdommen (1 : 3.000 (6) og 1 : 5.000 (1)). Hvis barnet ikke får behandling, vil det føre til kortvoksthet (kretinisme) og alvorlige skader på sentralnervesystemet.
Ved primær hypothyreose vil et fullt utviklet sykdomsbilde i følge Norsk Elektronisk Legehåndbok (1) være preget av:
- tiltaksløshet
- psykomotorisk treghet
- kuldeintoleranse
- muskelsmerter, leddsmerter
- økt søvnbehov
- vektøkning (sjelden over 2-3 kg)
- obstipasjon*
- svimmelhet
- parestesier (karpal tunnelsyndrom)
- menoragi (kvinner i fertil alder)**
- håravfall
- uklar stemme
* Når det gjelder fordøyelsen og forstyrrelser i mage/tarm, er det vår erfaring at noen får forstoppelse (obstipasjon) mens andre kan ha diare.
** Likedan er det med menstrusajonsblødninger. Mange har lange og kraftige bødninger (menoragi). Andre kan ha det motsatt med sparsomme blødninger og lange intervaller.
Vi merker oss at kognitive symptomer med blant annet konsentrasjonsvansker og sviktende hukommelse, ikke er nevnt spesifikt, selv om de vil være en del av bildet med tiltaksløshet og psykomotorisk treghet. (Hukommelsessvikt og demens omtales dog annet sted i kapittelet om hypothyreose i NEL.)
Sekundær og tertiær hypothyreose gir ofte færre av de vanlige symptomene på nedsatt thyreoideafunksjon, og andre tegn og symptomer kan være mer dominerende (1).
Behandling
Hypothyreose behandles med thyroxin. I Norge brukes for det aller meste Thyroxin-Natrium, et syntetisk stoff som er produsert av Nycomed Pharma.
Det siste året har vi fått en økende utprøving av kombinasjonsbehandling i Norge. Den vanlige thyroxinen, T4, gis i kombinasjon med Liothyronin, T3. Fra pasientgruppa får vi tilbakemeldinger på at noen er svært godt fornøyd og andre velger å slutte med T3. Her trenger vi som pasienter og legene som våre hjelpere, å lære mer.
Dr. Arem (2) har gjort erfaringer med kombinasjon av T4 og T3 fra midten på 1990-tallet. Han har jobbet fram en resept (ibid, s. 286) på fordeling mellom de to stoffene. Han synes å være svært nøye med doseringen. Han reduserer T4 og tilsetter T3 i liten dose som tas to ganger per dag (5 mikrogram x 2). I sjeldne tilfelle trenger pasienten T3 gitt i tre små doser om dagen, er hans oppfatning (5 mikrogram x 3). Den daglige dosen T4 reduseres med 37-38 mikrogram uansett størrelsen på opprinnelig dose. Vi kan illustrere med et par-tre eksempler fra resepten: Opprinnelig daglig dose 88 mikrogram blir satt ned til 50, 100 mikrogram blir satt til 62,50 og 150 mikrogram i daglig dose blir satt til 112. Tilførselen av T3 er alltid 5 mikrogram x 2 (eventuelt 5 mikrogram x 3).
Dr. Arem sier at kombinasjonsbehandlingen har vært vellykket for 90% av pasientene han har prøvd det på. T3 ser ut til å ha særlig betydning for mentale funksjoner; hukommelse, konsentrasjon, stemningsleie og depresjon. Arem (2) viser til at han finner dette i objektive tester i sitt pasientmateriale. En vitenskapelig godt gjennomført studie fra Litauen (7) fant signifikant bedring i mentale funksjoner. En pasientgruppe på 33 fikk thyroxin i fem uker og kombinasjonsbehandling i fem uker. I kombinasjonsbehandlingen ble 50 mikrogram T4 erstattet med 12,5 mikrogram T3. (Det tilsvarer en fordeling mellom stoffene på reduksjon av 40 mikrogram T4 mot tilførsel av 10 mikrogram T3, og ligger slik svært nær Arem sin resept.) En halvpart av forsøkspersonene startet med tyroxin, og den andre halvparten startet med kombinasjonsbehandling. Pasientene visste ikke hvilken medisin de fikk til ulike tider. Da de ti ukene var over, foretrakk 20 av pasientene kombinasjonsbehandling, 11 av pasientene hadde ingen preferanse og to mente de hadde det best den perioden de fikk kun thyroxin. Det var ingen forskjell mellom gruppene i subjektive opplevelser ut fra om de startet med den ene eller den andre behandlingen. De to personene som foretrakk thyroxin, rapporterte at de følte seg lettere nervøs i perioden med kombinasjon.
En annen diskusjon er spørsmålet om medisinering når en person har subklinisk hypothyreose. (Ved subklinisk hypothyreose menes vanligvis at TSH vil være forhøyet mens T4 er normal.) Jorde (8) foreslår en prøvebehandling med thyroxin i seks måneder. Hvis pasienten ikke opplever bedring, anbefales å seponere (ta bort) medisinen. Dette støttes av Cooper og Vaaler som har ansvaret for kapittelet om hypothyreose i Norsk Elektronisk Legehåndbok (1). Arem (2) er fullt ut positiv når det gjelder behandling av subklinisk hypothyreose. Han trekker fram betydningen av å tilsette T3, og skiller seg på den måten fra de norske.
Prognose
Hvordan går det med de som starter thyroxinbehandling og etter hvert oppnår normale verdier? Når kan vedkommende regne med å bli frisk? Og blir alle helt friske?
Vi innledet med en diskusjon om forventninger når en person oppnår normalverdier som resultat av behandling. Det kan virke som medisinske studenter gjennom noen tiår har lært at pasientene kan anses som friske når de har nådd normale verdier på blodprøvene. Dette sier jeg med bakgrunn i to forhold. For det ene har jeg snakket med et visst antall leger og mange blir forbauset over symptomenes gjenstridighet. For det andre har jeg møtt et rimelig stort antall hypothyreote som opplever at legen ikke tror på dem, og det er også mange som ikke tør fortelle om ulike plager fordi de er redd legen vil synes de er helt rare.
Det må være av stor faglig verdi å samle kunnskap om utviklingsforløpet ved behandlet hypothyreose. Leger med omfattende kliniske erfaring vet at deler av pasientgruppa kan kjenne seg friske etter relativt kort behandlingstid mens andre pasienter strever mer. Den pensjonerte professor Hans Bassøe sa det slik: "det ser ut til at pasienter som har gått lenge før behandling, aldri blir helt friske". En kommentar fra forelesningssalen lød slik: "det verste er å gå så lenge uten å bli trodd", og her svarer dr. Bassøe: "vi må ta en hver pasient alvorlig, utrede pluss innrømme at det er mange ting vi som leger ikke forstår" (6). På dette siste punktet får nok Bassøe støtte hos mange av sine kolleger. Professor Peter F. Hjort er meget tydelig i sin erkjennelse: "Erfaringen har lært meg at pasienter ofte har rett, selv om jeg ikke forstår det de sier" (9).
Psykiater Aasta Heldal viser til den snikende utviklingen av hypothyreose, og sier at det gjerne tar like lang tid å bli frisk som det tok å utvikle sykdommen før en fikk diagnose og behandling. Både Heldal (10) og Arem (2) har same erfaring som Bassøe på det at enkelte kanskje aldri blir helt friske.
Hvordan bli så frisk som mulig?
Hver enkelt fortjener en lege en kan ha tillit til! Pasienten og legen må samarbeide om behandling og andre tiltak.
Kanskje vil den hypothyreote delen av norsk befolkning oppleve bedringer i takt med at vi får mer kunnskap om sykdommen og behandlingsformer? Kanskje vil kombinasjonsbehandling gi et løft? Som pasientgruppe må vi med sykdommen yte våre bidrag til kunnskapsbanken for hypothyreose.
Ellers vil livsstilen vår med valg av mat, dietter, mosjon og positive tanker virke inn på hvordan den enkelte har det i hverdagen. Arem (2) trekker fram fire hovedpunkt som vesentlige i dietten, og vi gjengir (ibid, s.296, min oversetting):
- høyt innhold av protein
- høyt innhold av komplekse karbohydrater
- lavt innhold av fett
- lavt innhold av raffinert sukker
Dette med livsstil vil ikke bli omtalt nærmere her; vi vil nøye oss med å vise til bøkene The Thyroid Solution (2) og Living Well with Hypothyroidism (11).
Litteratur:
- Cooper J VS. Hypotyreose. In: Johannessen T LI, editor. Norsk Elektronisk Legehåndbok. 5/01 ed. Trondheim: Norsk Helse Informatikk, AS; 2001.
- Dr. Ridha Arem. The Thyroid Solution. 1 ed. New York: The Ballantine Publishing Group; 1999.
- Kulseng B. Hypotyreose. In: Norsk Hypothyreoseforening, Sør-Trøndelag fylkeslag; foredrag åpent møte; 1999 22. september; Trondheim; 1999.
- Bjoro T, Holmen J, Kruger O, Midthjell K, Hunstad K, Schreiner T et al. Prevalence of thyroid disease, thyroid dysfunction and thyroid peroxidase antibodies in a large, unselected population. The Nord-Trøndelag Health Study. Eur J Endocrinol 2000;143(5):639-47.
- Grimsmo A. Kroniske sykdommer, prevalens og insidens. In. Surnadal; 1998.
- Bassøe H. Hypotyreose. In: Norsk Hypothyreoseforening; foredrag åpent møte; 1999 9. oktober; Bergen; 1999.
- Bunevicius R KG, Zalinkevicius R, Prange AJ. Effects of thyroxine as compared with thyroxine plus triiodothyronine in patients with hypothyroidism. N Engl J Med 1999;340: 424-9.
- Jorde R. Hypothyreose - lett eller vanskelig diagnose? Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117(15):2158.
- Hjort PF. Ikke så enkelt som vi tror? Tidsskr Nor Lægeforen 2000;120(17):2059-60.
- Heldal A. Psykiske aspekter ved hypothyreose. In: Norsk Hypothyreoseforening; foredrag åpent møte; 2001 24. mars; Oslo; 2001.
- Shomon MJ. Living Well with Hypothyroidism. 1 ed. New York: Avon Books; 2000.
Surnadal 30.07.2001
Audhild Løhre
Audhild LøhreSitat:
Om forfattaren
Audhild Løhre har skrevet boka Hypothyreosen og meg, og driver Leet Forlag.
Audhild Løhre er født i 1951 og vokste opp på Lundamo sammen med de to brødrene Jorolf og Erik Torbjørn hos foreldrene Oline (f. Leer) og Arne Løhre. Hun gikk realskole og gymnas på Støren i perioden 1965-1970, og var elev ved Elverum folkehøgskule 1970/71. Høsten 1971 flyttet hun til Trondheim. Der bodde hun i fem år, og tok mellom annet lærerutdanning ved Trondheim lærerskole, 1974-1976. Deretter reiste hun til Oslo, UiO, hvor hun fullførte embetsstudiet i psykologi våren 1982.
Fra 1982 har Audhild Løhre bodd på Berset i Surnadal sammen med familien. Mannen Anders Grimsmo (f. 1950) er kommunelege og forsker. Den eldste sønnen, Nils (f. 1980), studerer datateknikk i Trondheim, NTNU. Arne (f. 1983) er elev ved Surnadal videregående skole. På fritida er han sterkt opptatt av rollespill og data. Yngstemann Erik (f. 1988) går fortsatt i grunnskolen. Han spiller i skolekorps, leker med data, sparker fotball og går på ski. Husets fire gutter har alle sine særlige oppgaver i driften av Leet Forlag. Erik går til hånde med praktisk arbeid som pakking og lemping av kasser, Arne tar seg av diverse bokføring og Anders lager det som behøves av elektroniske maler for fakturering og regnskap. Nils har jobben med å bygge webside og holde orden på de nødvendige avtaler i den forbindelse. Mor sjøl koordinerer det hele og følger boka fra bestilling til postkontor.
I yrkessammenheng har Audhild Løhre jobbet mest i forhold til barn og unge med ulike vansker. Hun har vært ansatt som psykolog ved Pedagogisk-psykologisk kontor for Surnadal, Rindal og Halsa i femten år. Ellers har hun arbeidet i deltidsstilling i omsorgen for psykisk utviklingshemma.
I 1989 fikk Audhild Løhre diagnosen hypothyreose. Sykdommen gjorde henne mer og mindre arbeidsufør i flere år, og i boka beskriver hun symptomer og opplevelser.
Audhild Løhre er medlem av Norsk Thyreoideaforbund.
audlo@online.no
Hypothyreosen og meg
af Audhild Løhre
Ny utgave 7. november 2003.
Den nye utgaven koster 298,- NOK
ISBN-nummer 82-995476-2-8.
http://img154.imageshack.us/img154/9540/audhildoa2.png
Læs mere om bogen "Hypotyreose og meg" her.Sitat:
Jeg fikk diagnosen hypothyreose for ti år siden. Denne sykdommen har forandret livet mitt. Av utdanning er jeg psykolog og lærer. Jeg har tre sønner som har vokst opp med ei hypothyreot mor, og en mann som har lært sykdommen å kjenne fra innsida. De er alle en del av denne historien.
Sykdommen har tvunget meg til å sette andre mål og gi kvardagen et noe annet innhold. Jeg mistet mye, men gjennom de senere årene har jeg gradvis gjenvunnet deler av meg sjøl. Jeg får til stadig mer av det jeg mestret tidligere. Framgangen går sakte, sakte, men den har ikke stoppet opp ennå, - så det er fortsatt håp. Det virker som om tid er den mest vesentlige faktor for å oppnå bedring etter å ha vært så mentalt redusert som det jeg var.
Det er flere grunner til at jeg har valgt å skrive ned de erfaringer og tanker jeg har hatt i samlivet med hypothyreosen. En viktig årsak er at jeg ønsker å medvirke til bedre forståelse av sykdommen. Jeg håper at det jeg forteller kan gi både økt kunnskap og økt innsikt. Kanskje kan det spore til at noen vil lære mer om hypothyreose gjennom annen litteratur, og kanskje vil enkeltpersoner eller fagmiljøer sette i gang forskning som kan belyse og utvikle dette fagområdet.
Men først og fremst er fortellingen ment som et spesielt brev til:
Dere som sjøl har lignende erfaringer.
Dere som er partnere eller nærpersoner.
Dere som i profesjonell sammenheng møter symptomer på hypotyreose.
Dere som velmenende spurte.
"...Jeg tror at mange leger vil ha nytte av denne boken. Den stimulerer klinikeren til å lytte til pasienten, også når man ikke forstår det hun sier. Erfaringen har lært meg at pasienter ofte har rett, selv om jeg ikke forstår det de sier. Det er interessant at det er kommet ny kunnskap, både om forholdet mellom T3 og T4 og om antistoffer ved hypothyreose. Kanskje finnes det en forklaring på at hun ikke er blitt helt bra? Kanskje er hun ikke alene heller, for boken har fått støtte av Norsk Hypothyreoseforening. Derfor bør mange klinikere lese boken og lytte til budskapet." Peter F. Hjort i Tidsskrift for Den norske lægeforening
"Jeg var bare så enormt sliten…- Alt gikk sakte. Bevegelser, tale, tanke. Jeg var så tung - og så sliten, fortalte Audhild Løhre. Hun fikk diagnosen hypothyreose i 1989, men sannsynligvis har hun hatt sykdommen mye lenger. Det tok flere år fra hun fikk diagnosen til hun følte seg sånn noenlunde bra. Fremdeles er hun ikke frisk.
- Tidsaspektet er viktig ved hypothyreose. Mange går i flere år med sykdommen uten at de skjønner at de er syke. Symptomene er jo så allmenne at de kan passe på mange andre tilstander - og på generell slitenhet. Og jo lenger man går uten behandling, jo lenger tid tar det å bli frisk, fortalte Audhild Løhre. Hun er lærer og psykolog og har skrevet boka ”Hypothyreosen og meg” om sine erfaringer som hypothyreosepasient. Hun bygde foredraget sitt opp om fire hovedtema: tidsaspektet, symptompanorama, selvbilde og ”den gyldne staven”. Grethe Hansen i Bioingeniøren nr. 8-2005 Tidsskrift for NITO Bioingeniørfaglig institutt
InnholdSitat:
Hypothyreosen og meg
af Audhild Løhre
Forord
Til dere alle
Diagnose og permisjon fra jobb. Årene 1989-1991
- Beslutningen tas - jeg må til nevrolog
- Hvor lenge kan jeg holde?
- Hos nevrologen
- Jeg greier ikke mer
- Møtet med Ola L
- Sykmeldt i førejulstida
- Etterjulsvinteren 1990
- Fire dager på jobb
- Et liv i våren
- Hvem er jeg og hvem skal jeg bli?
- Sommeren mørkner til
- Det plagsomme tempoet
- Nevropsykologisk testing og sjøltillit
- Gråt og latter i åpne kanaler
- Den t yngste dagen
- Retur til jobb
14 år med tyroksin
- Gradvis framgang med bølgedaler underveis
- Følelser i forhold til sykdommen
- En gjennomløpende streng av maktesløshet
- Overstimulering som mishandling
- Søvn og hypotyreose
- Stadig bedring i kognitive funksjoner
- Kombinasjonsbehandling T4 + T3
- Tilleggsplager og alternativ behandling
- Sorg, sinne og depresjon som psykologiske faser
- Yrkesliv og nyorientering
Livet før diagnosen
- Når ble jeg egentlig syk?
- Unormalt sliten
- En runddans i ørska
- Mat og husstell på enkleste måte
- Ferier ble redningen
- Kunsten å konsentrere seg om en ting
- Et symptombilde i endring
- Involvering av familien
Iettertanken
- Fall i prestasjoner og endring av personlighet
- Primær- og sekundærvansker
- Medisinering og restitusjon
- Betydningen av tidlig diagnose og behandling
- Støtte i attføringstida
- Spredning av kunnskap og erfaring
- Hypotyreose hos utsatte grupper
- Tanker i et nøtteskall
Dikt og vignetter
- Så enormt sliten
- Husblind
- 60 km! timen
- Lysglimt
- Min verden
- Identitetskrise
- Redning i en grytlapp
- Følelser i revers
- Frokostønske
- Ringside
- Fargespill
- Overstimulering
- Reservetanken
- Livskvalitet
Av Steinar WestinSitat:
Hypothyreosen og meg
af Audhild Løhre
Forord
Spesialist i allmennmedisin
Professor Institutt for samfunnsmedisinske fag
NTNU
Oftere enn før ser vi at den som rammes av sykdom selv forteller sin historie. Når det gjøres med slik klarhet og refleksjon som det Audhild Løhre gjør her, bør det få enhver til å lytte. Sjelden har jeg lest en så nøktern og samtidig levende ærlig beretning fra innsiden hos den som rammes av kronisk sykdom, i dette tilfellet snikende svikt i produksjon av kroppens stoffskiftehormon. N år forbrenningen gradvis skrus ned mot sparebluss, skjer det endringer i mange livsfunksjoner, uten at det nødvendigvis oppstår symptomer fra selve skjoldbruskkjertelen, selve produsenten av stoffskiftehormonet tyroksin.
Det er dette som kan gjøre sykdommen så vanskelig å finne for oss leger. Alle ønsker vi å kunne gjøre som dr. Ola Lilleholt i Rindal, stille diagnosen i døra, ta de nødvendige prøvene, og få behandlingen igang raskt. Sånn sett er hypotyreose en ønskesykdom for moderne medisin. Vi vet hva den skyldes, vi har greie laboratoriernetoder for å finne den, og ikke minst, vi har en enkel, billig og effektiv behandling i form av tyroksintabletter.
Hvorfor da all denne kritikken over at leger ikke stiller diagnosen? Audhild Løhres beretning gir egentlig noe av svaret, nettopp med denne skildringen av hvordan symptomene kan komme så langsomt, så snikende, og være så allmenne at de lett kan mistas som uttrykk for tretthet, slitenhet, dårlig form, for mye å gjøre, en skjult depresjon, eller det vi alle på noen tidspunkter tenker, - kan det være alderen?
Pasienter med slike hverdagsplager og bekymringer har vi flere av hver eneste dag på kontoret i allmennpraksis. Vi har tenkt at antakelig ville sykehuslaboratoriene bryte sammen om vi skulle ta stoffskifteprøver av dem alle. For hypotyreose er tross alt en relativt sjelden sykdom, i størrelsesorden to nyoppdagede per 1000 personer per år. Det kan derfor gå lang tid mellom hver gang vi opplever å få napp med prøvesvar som virkelig forteller at her er det en hypotyreose. Da lyser det opp i doktorens hode, for endelig er det en sykdom vi kan gjøre noe ordentlig med!
For oss leger ligger nok nøkkelen i å tenke på diagnosen, oftere enn vi gjør i dag. Så får vi heller be om overbærenhet fra våre sykehuskolleger over alle de stoffskifteprøvene vi stadig sender inn som det ikke er noe galt med. Det er jo slik i medisinen at vi bør utvise den største iver etter å finne de sykdommer der vår diagnose og behandling virkelig er avgjørende for pasientens liv og helse. Hypotyreose er en klassiker i så måte, både hos voksne og hos de nyfødte. Jeg har ofte en ubehagelig følelse av at vi bruker for mye av vår legetid i jakten på andre slags risikofaktorer der behandlingsmulighetene er fraværende eller marginale.
Det er mange andre sider ved denne beretningen som får meg til å undres. Jeg har av lesning og erfaring lært at behandlingen med tyroksin skal startes forsiktig og utøves med langsom tålmodighet. Men det er nytt for meg at tiden til bedring inntrer kan være så lang, og at tilfriskningen kan foregå over så mange år. Kanskje er dette nok et eksempel på at lærebøker oftest skrives av leger som ser de mest akutte tilfellene, de som innlegges på sykehus, mens de mer langtrukne og lavgradige variantene av sykdommene bare ses av allmennpraktikere og derfor ikke har preget lærebøkenes formgivning av det vi kaller sykdom. Den neste lege som skal skrive om hypotyreose, bør merke seg Audhild Løhres fine og observante skildring av sykdommens ulike ytringer, de primære og sekundære plager, og ikke minst den fine beskrivelsen av maktesløsheten, der noen med gravere pensel kunne komme til å kalle det depresjon.
Det er denne personlige og detaljerte skildringen som gjør dette til et så levende og verdifullt bidrag til å forstå hypotyreosens mange ansikter. Forfatteren uttrykker i sine ettertanker bekymring for om hun kan bli helt frisk igjen, - "sånn som før". Det er det bare hun selv som vil vite. Vi som leser denne klartenkte beretningen vil umiddelbart tenke at det ikke kan være mye som mangler på det.
Steinar Westin
Spesialist i allmennmedisin, Professor Institutt for samfunnsmedisinske fag, NTNU
Kjøp boken her: http://www.leet.no/index.php?page=bo...order&lang=nor
Relatert tråd: boken hypothyreosen og meg
Tror jeg vil gi mitt betyg av Dr. Steinar Westin. Det syns jeg den fortjener, selv om den er noen år gammel nå.
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Thyroxin er jo en felles betegnelse på alt det som lages av skjoldbruskkjertlen. Således heter det : ... produsenten av stoffskiftehormonene under fellesbetegnelse Tyroxin.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Her gis det jo dessverre det intrykk at behandlingen man bruker er bra, at man stoler på den feilsøking man bruker, og igjen tror man at man behandler med Tyroxin.
Det er den som mottar hormonbehandling med Tyroide hormoner som kan si at man behandles med Thyroxin.
Dagens behandling går ut på å vrake alle kjertlens hormoner untagen T4, og T4 er bare en del av Tyroxinet som kjertlen produserer.
Jeg mener man kan beskylde hele behandlerkorpset for en bevisst tilsnikelse her. Deres behandling foregår IKKE med Tyroxin, men med et kunstig frembrakt T4-molekyl.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Og..... skal vi legge til hypokondri ? Tror svært mange med lavt stoffskifte har fått denne - om ikke annet i all "hemmelighet" - men nå skrev han ikke det da, så ha denne mannen unnskyldt.
Likevel vil jeg kritisere hans bagatellisering av de symptomer han nevner - for hva gjøres for å behandle dem ? Man har jo gått den tunge veien og blir vel sendt hjem med psykofarmika eller råd om å mosjonere ?Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Vel - det er vel det at man ser seg blind på blodprøveresultater og glemmer at det sitter et menneske bak tastaturet som kan besvare spørsmål - og som man kan ta på ? Så er det jo ikke bare nyoppdagede som skal behandles - mener HUNT anslo at vi teller mellom 50 og 100-tusen nå ? Jeg mener, hvis man tar med de legen ikke vil behandle fordi de ikke har det ille nok ?Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Her ligger det noe i at primærlegene sliter med skrivebordsleger og "labrotter" som tror det er de som skal diktere behandlingen. For det skal de jo i det hierarkiske system legene selv har konstruert. De har aldri sett pasienten, men er de som egentlig bestemmer.
Skal gjerne være med på en revolusjon på dette punktet jeg !
Den beste legen tolker blodprøveresultater inn i pasientens kliniske tilstand - og det er bare legen som kan gjøre det.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Dr. Steinar Westin
Her mener jeg den gode doktor må stille behandlingen kritiske spørsmål.
Bedringen tar ikke flere år når man får tyroxin som fungerer. Hvis behandlingen ikke fungerer, går flere år før pasienten aksepterer at denne ikke blir bedre ! Og noen skriver heldigvis bøker....
Noen som vet om Audhild L. overhodet nevner behandling med naturlige stoffskifehormoner? Synes nesten det er rart om hun ikke har forsøkt det selv?
Dersom den informasjonen jeg fikk etter innmelding til NTF er representativ, så synes jeg ikke det er rart.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Berit1974
(Jeg ba om å bli utmeldt på bakgrunn av den.)
Har lest boka. Hun nevner ikke naturllig thyroxin eller binyrer. (Mulig hun har prøvd annen behandling senere, da, det vet jeg ikke)Sitat:
Opprinnelig skrevet av Berit1974
Boka handler om hvor vanskelig det var å få diagnose (selv om hun var gift med lege) og veien fram til å begynne i jobb igjen. En stund siden jeg leste den nå, men mener å huske at hennes hovedproblem i første rekke var kognitivt, men at hun fungerte relativt godt fysisk. Så boka gir ingen behandlingstips, men mange vil kjenne seg igjen i beskrivelsen av å være syk og å mestre sykdommen. :)
Det er nok ofte vanskeligst for leger selv, og sine nærmeste.
De tror så fullt og fast på systemets ufeilbarlighet.
Hvis de virkelig snakket sant alle de leger som sa de ikke kjente til om det fantes alternativer til Levaxin, så er de ille ute.....
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Blondie
Tusen takk for kjempegode råd Blondie
Jeg sitter her oppløst i tårer i dag etter å ha lest boka.
Det var som om jeg skulle skrevet boka selv.
Idag innser jeg fullt ut at jeg ikke er en psykiatrisk pasient
Hun forteller om at hun har problem med å kjøre fort med bil, akkurat som meg, legen sier jeg har angst for bilkjøring
Når jeg skal til sentrum kjører jeg en skogsvei, da kan jeg kjøre 40 km/t noe som noen dager kan virke fort nok, dette er angst for å kjøre den rette veien sier legen
Hun forteller om lys og lydømfindtlighet, akkurat som meg, legen sier det er angst for folkemengder
Hun klarer ikke lære, akkurat som meg, latskap sier nav
Svekket og vond muskulatur og ledd, akkurat som meg, liksomvondt sier legen
Idag innser jeg at jeg ikke er den late vrange vanskelige dama som nav sier at jeg er.
I dag forstår jeg hvorfor jeg har glemt, og gjort så veldig mange rare ting da jeg var i jobb
Idag er jeg bitter på alle som ikke har sett dette før, for alle som slengt dritt til meg for at jeg er lat, vrang, dum og ikke gidder å stå opp om mårran, ikke gidder å jobbe
10 forbanna år av livet mitt har legene ødelagt, noe som skulle bli de beste årene i mitt liv. Kanskje stifte familie, få en utdannelse, alt dette er ødelagt pga av de. Nå er det for sent.
Ja jeg går så langt at jeg legger skylden på legestand i Norge.
Jeg har ikke tall på hvor mange legen jeg har vært hos og ingen har sett dette
Jeg måtte selv be om blodprøve av stoffskifte
da legen ringte var det for lavt sa han, men forresten det var det 4 år siden også, sa han
Hadde jeg gått litt lengre hadde jeg nok fått symptom på lavt stoffskifte sa han, men det har jeg vel hatt i mange år kanskje sa jeg, Å sa han bare
Jeg er så bitter idag, jeg måtte bare ha en utblåsning og få tømt ut all frustrasjonen
Godt å høre at du fant boka nyttig. Jeg kjente godt symptomene du beskrev både fra boka og egen erfaring. Du har den ulempen at du har vært flink til å sette ordentlig ord på dette overfor legen og har dermed fått en feil diagnose. Mange av oss, meg selv inkludert opplever symptomene så mange og tåkete at vi ikke klarer å beskrive dem så godt som du og Løhre gjør. Vi klarer ofte bare å si at vi er så slitne. Når man så ser en slik beskrivelse som din, tenker man bare at; ja akkurat sånn er det. All ære til dem som klarer å sette ord på denne sykdommen. Det er en prestasjon i seg selv når man lider av lavt stoffskifte.
