Hypotyreose og trening

Greit, nå har ikke jeg trent på rundt 5 år, men.. I dag prøvde jeg meg på en "gå-masking". Jeg gikk på denne i 20 minutter, selv om jeg var blodtrøtt og slapp som fy.. For å teste megselv.. Jeg tvang meg altså til en aldri så liten treningsøkt.. Jeg gikk relativt rolig i 20 minutter.

Dette resulterte i:

1.) smerter i hjerteregionen under trening
2.) da jeg gikk av maskinen føltes det ut som om bena mine veide minst 1 tonn hver, og det var nesten umulig å løfte dem opp og fysisk gå borover gulvet
3.) presset i panna mi, som er konsentrert over venster øyebryn, ble bare enda sterkere
4.) utmattelse og atter utmattelse

Så jeg tror ikke jeg prøver meg på det der igjen.. jeg syntes det er et ork bare å reise meg opp, så hvorfor skal jeg "TRENE" i tillegg..

:) Hei Thomas
Ikke gi opp treningen fordi om det gikk dårlig første gangen. Du tok nok bare litt for hardt i, tenk på det som om at "Vel, Vel, idag gikk det ikke bra med 20 min. Jeg starter med 5 min. trening og tar det derfra" Tankegangen du har rundt det som skjedde på terningen er noe som kalles "lært hjelpeløshet"
Ikke bli provosert av at jeg sier det. Det er mange som har det slik, og det beror på at man har opplevd så mye negativt at man har mistet troen på at det man prøver faktisk kan bli positivt. Skjønner jo at du kanskje blir litt skremt av symptomene, men dersom de går over innen 10 min etter avsluttet treningsøkt er det ikke noe farlig. Prøv deg fram og ikke gi opp, som sagt. Det er mye farligere å la være å bevege seg.
Det er synd du ikke får tak i prøvene dine fra dengang du fikk påvist hypothyreose. Har lest mange av innleggene dine, og forstår frustrasjonen. Får håpe at systemet ditt begynner å fungere igjen etterhvert. Det har jo ligget nede nå etter mange år på levaxin. Ikke bli forskrekket om f.eks TSH skyter mye i været. det er bare et tegn på at iallfall hypothalamus/hypofyse virker som de skal. Den vil gå ned igjen dersom skjoldbruskkjertelen din våkner opp etter dvalen. I mellomtiden vil du ha symptomer på hypothyreose. En annen ting: Du viser at du har temperament, og det er et sunnhetstegn, mener jeg :D

Hei Thomas :)

Jeg tror du vet hvorfor du bør trene/være i aktivitet :) Det fikk du jo en smak på når du gikk på den tredemøllen. Alle symptomene du fikk som vondt i hjerteregionen, blyfølelse i bena og utmattelse tyder på at du vil ha godt av mer trening/aktivitet enn du har hatt de siste årene. Det er fryktelig tungt å komme i gang med trening etter lang tid som inaktiv og 5 år er lenge Thomas.

Du er svært opptatt av hva du skal putte i deg av vitaminer, mineraler og mat - du bør være minst like opptatt av helsa di i forhold til hva inaktivitet kan gi deg av sykdommer over tid. Det er vanskelig å komme i gang med dette på egenhånd, hva med å lage en plan med din kone om feks en kveldstur hver dag, eller annenhver dag i starten? Og husk at aktivitet ikke behøver være hard trening. Det kan være å besøke gallerier, museum, gå en tur i Frogneparken og nyte høstværet. Det aller viktigste er at du liker den aktiviteten du begir deg ut i.

Problemet er at man etter 5 år med en passiv livsstil ikke helt klarer å finne veien ut av det og at turer på 5-10 minutter virker som en dråpe i havet - så hvilken nytteverdi skulle det liksom ha. Imidlertid tar det neppe mer enn 2-3 uker før du klarer å gå lengre turer uten det minste ubehag.

Jeg klarte ikke dette på egenhånd etter 5 år med sykdom, så jeg ba om et rehabiliteringsopphold for å komme i gang. Det var steintøft, men eneste veien ut av elendigheten. Kanskje dette kan være noe for deg også? Jeg husker godt mine første turer etter alle år med sykdom, jeg gråt og gikk. Jeg var livredd, jeg trodde jeg skulle dø når jeg kjente brenning i brystet, tungpust ved den minste oppoverbakke. Min kropp strittet i mot. Jeg fikk vondter i knær, lysk, hofter og nakken, fordi jeg gikk med skuldrene opp under øra i redsel for at jeg skulle falle død om. Jeg tenkte gang på gang at dette kan ikke være bra for meg. Men jeg visste at blir jeg liggende kommer dette til å gå fryktelig galt. Det har vært mange oppturer og nedturer etter at jeg startet. Det legger jeg ikke skjul på, man må kjempe seg tilbake etter år med passivitet. Jeg synes du skal be om hjelp til å komme i gang, hvis du ikke klarer å komme ut av denne nedadgående spiralen på egenhånd. Trening/aktivitet er noe av det beste du kan gjøre for deg selv, med tanke på kropp og psyke.

Hei Thomas :)

Jeg har ikke fulgt historien din, men ville gjerne svare for det.

Jeg tror på teorien, litt av gangen. Selv sliter jeg voldsomt med utmattelse og smerter. Min måte å komme meg "opp" er å ha trenings apperater hjemme. Når jeg ikke makter å gå ut, trener jeg i 5 minutter av gangen hjemme. Jeg har det minuset, at om jeg ikke passer meg og trener for hardt og tar ut for mye energi, så krasjer jeg og blir liggende i uker av gangen. Men siden jeg har hele tiden vært opptatt av å prøve å beholde så mye av muskelmassen som overhodet mulig, har det blitt dette med å trene 5 minutter av gangen som har blitt løsningen. Det er det som har fungert for meg rett og slett.
Jeg kommer meg aldri så langt opp at jeg kan ta en skikkelig treningsøkt (pleide å trene intensivt før sykdommen), men jeg blir sterkere og sterkere av det. Min største fiende er min egen evne til å være sta, for jeg presser meg selv over kanten, og da må jeg starte helt fra begynnelsen igjen. Tungt arbeid, men det er verdt det. Jeg tenker av og til at nå gir jeg opp, jeg makter ikke mer, men vet jo at det ikke er en mulighet for meg..

Du må finne ut om kroppen din reagerer positivt eller negativt på press over tid. Ser du at det går selv om du er utslitt, så er det et tegn på at du bør presse kroppen til bedre form. Hvis ikke så skal du være forsiktig. Man skal ikke trene for hardt når man har en stoffskiftesykdom.

Du vil tape noe på å ikke være aktiv, men jeg skjønner frustrasjonen din. For jeg har den selv. Og hver gang jeg har kommet meg litt opp, så sender legen meg ut i arbeid og jeg knekker som et halm strå. Og da frister det å ikke gjøre det mer, for det koster svette og blod. Men jeg lever jo for at jeg skal ha det godt, og det innebærer for meg å kunne gå en tur. :wink:

Så selv om du er fristet til å gi opp, så ikke gjør det! Det er det lille du makter som i lengden vil gjøre at du kan skape deg et liv som du kan trives med. Uansett hvilken pasjon du har.

Ønsker deg virkelig lykke til med alt du skal igjennom! Du klarer det!! :)

Heisann alle sammen:) jeg er ny her og kan mildt sagt ingen ting om sykdommen min(jeg har lavt stoffskifte), det eneste jeg fikk beskjed om av legen var å ta tabletter. så derfor vet jeg egentlig ikke om det er noe spesielt jeg skal forholde meg til og være forskiktig med, som for eksempel trening. kan det være farlig å trene for mye ? eller er det bare det at man blir slapp?
jeg er veldig aktiv, trener opp til 4 ganger i uka og liker det. jeg merker så klart at jeg blir ekstremt slapp dagen etterpå, og har vanskligheter med å komme meg opp om morgenen, men jeg klarer det. Mange av vennene mine sier at trening hjelper med å bli mer opplagt og våken, har det da motsatt virkning for oss med stoffskifte da:s? blir forvirra jeg, for jeg føler nemlig ikke at jeg får den magiske virkningen av trening som det vennene mine får, så klart klarer jeg å holde vekta mi stabil, men ellers kjenner heller mindre opplagt...

Hei Veronica :)

Trening kan nok fort bli et litt tveegget sverd ved lavt stoffskifte. Det virker som vi trenger litt mer tid for å komme til hektene etter en hard økt enn de "friske". Men man behøver jo ikke bedrive trening som sliter en helt ut :) At det skulle være mer skadelig for oss enn andre tror jeg ikke, men de fleste mangler vel energien til å drive hardtrening med denne sykdommen.

Trening er uansett mye mer enn energi økt energi. Da tenker jeg på fordelen ved å ha en sterk kropp og forebygge alvorlige sykdommer, så jeg synes absolutt du skal fortsette med det. Men selvsagt lytte til kroppens signaler. Sier den at det er for mye, så er det for mye! Selv har jeg den erfaringen at hvis jeg er rett dosert kan jeg drive det relativt langt uten at jeg merker noe mer enn jeg gjorde før jeg ble syk. Er jeg feil dosert (litt for høy/lav) fungerer dette med mye trening dårlig. Da går jeg turer i stedet den perioden det tar å stabilisere seg igjen.

Til info ble en av tidenes beste sprintere (Gail Devers) rammet av høyt stoffskifte (hun ble svært syk), behandlet med radiaktivt jod og så ble hun lav. 2 år senere var hun i full gang igjen. En kjent fortballspiller ved navn Ronaldo er også rammet av sykdommen lavt stoffskifte. Begge disse er i hvertfall eksempler på at man kan trene hardt, svært hardt selv med denne sykdommen.

Så tren, hold din kropp sterk - men lytt til den.

okei :) tusen takk for svar, jeg ble mye klokere :) hehe.
Da tenker jeg at jeg fortsetter slik jeg gjør og lytter til kroppen :)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Hildemor

Til info ble en av tidenes beste sprintere (Gail Devers) rammet av høyt stoffskifte (hun ble svært syk), behandlet med radiaktivt jod og så ble hun lav. 2 år senere var hun i full gang igjen. En kjent fortballspiller ved navn Ronaldo er også rammet av sykdommen lavt stoffskifte. Begge disse er i hvertfall eksempler på at man kan trene hardt, svært hardt selv med denne sykdommen.

---

Det er rigtig. De blev diagnosticeret, behandlet og efterbehandlet med succes. Der står mange, magtfulde og pengestærke interesser/sponsorer bag disse sportsfolk og det betyder, at de er ikke blevet afsluttet fra specialister og sendt til huslægen med en recept på Levaxin i lommen, som man plejer hos os.

De er blevet fulgt op og der blev taget hensyn til deres hormon feedback, dvs. de har modtaget en bredspektret, vedligeholdende hormonbehandling, der hindrer deres øvrige hormonkirtler i at arbejde overgearet (dvs. overkompensere for den syge kirtel). Dette hindrer igen, at alle disse andre hormonkirtler, særlig binyrer - brænder ud og overgår til en tilstand, hvor kroppens cortisol/adrenalin/DHEA/aldosteron etc. kommer i permanent underskud. Når det så først er der ("binyretræthed") - og ingen læge mestrer en restitution af kirtlen (binyrene er den hormonkirtel, der kan regenerere) - er slaget næmest tabt og den stofskiftesyg må indstille sig på at leve mere begrænset, end hvis binyrerne var i fuld funktion.

Det er derfor vigtigt, at når man kun er i Levaxinbehandling, at man ikke driver træningen så hårdt frem, at dette overbelaster binyrene. Og konstaterer man, at man skal bruge en eller flere dage til at komme sig efter træningen - er det et sikkert tegn på, at binyrerne allerede er overbelastede. Det betyder, at man må gerne træne så meget (eller lidt), at man kan fungere normalt dagen efter. Man finder ud af hvor meget eller hvor lidt, hvis man respekterer den feedback, hvormed ens binyrer meddeler om de kan eller ikke kan "trække" kroppen dagen efter træningen.

Vi har snakket om det før og en tråd, hvor jeg skrev nogenlunde det samme som nu. Tråden hedder "trening senker stoffskiftet?" og findes her: https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=5522

Vi må ikke begå samme fejl, som så mange læger begår - hvor man kun fokuserer på den ene kirtel, der er syg, uden at tænke på, at de raske kirtler -hver og een - reagerer på og kompenserer for den syge.

Havde vores læger (og vi selv) været opmærksomme på denne kendsgerning (hormon feedback) og (be)handlet derefter - havde også vi oplevet en sikker bedring, som Devers og Ronaldo.

Hei Thomas og alle andre! Jeg har deltatt i rehabiliteringsopplegg på Friskvernklinikken i Asker. Det fungerer veldig bra! Der er det grupper for overvektige, de som har nakke/ skulder/rygg problemer og en gruppe som heter kognitiv. Hvis du bor i Oslo, Akershus og hele eller deler av Vestfold, tror jeg det er, så kan legen din søke deg til Friskvernklinikken.

Du betaler aldri mer enn egenandel. Du går ca tre - fire måneder i en gruppe med ca 8 andre som også har vondter og problemer. Du er støttet opp av masse fagfolk, ernæringsfysiolog, fysioterapeuter, lege, psykolog, psykiater, beindoktor (glemt hva det heter...) osv. Og du får tilbakebetalt reiseutgifter.

Da er du på "jobb" der på klinikken i tre dager i uka. Med samtaler, litt undervisning pluss trening som er tilpasset DITT nivå. De aller fleste som har gått i gruppe der er veldig fornøyd.

Jeg gikk i en gruppe for noen år siden fordi jeg hadde overarbeidet håndleddene så jeg ikke kunne løfte et glass vann en gang. Det tok lang tid før jeg ble sterk og frisk i armene. Men det hjalp!

Og nå har jeg gått i kognitiv gruppe, hvor det er en bit av opplegget som er mer psykologibasert. Det var også kjempefint.

Fra tråden

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av n`Finn

Stoffskiftet er jo viktig - særlig i forbindelse med trening. Det er no stoffskiftehormonene som åpner cellene for oxygen, og er det ikke nok av dem (elelr de virker dårlig) så får du ikke det oxygenopptaket din treningsstatus burde gitt deg.

---

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Flyfilla

"Stoffskiftet er jo viktig - særlig i forbindelse med trening. Det er no stoffskiftehormonene som åpner cellene for oxygen, og er det ikke nok av dem (elelr de virker dårlig) så får du ikke det oxygenopptaket din treningsstatus burde gitt deg."

Akkurat det du skriver her, er slik jeg føler meg på trening. Akkurat som om kroppen ikke får luft, og at det er som om kroppen mangler blod.
Legen sier da "tren mindre, slapp av", men ærlig talt... Jeg er ikke skapt for å sitte på so****. :P Og jeg klarte fint trene før. Vil bli sånn jeg var.

---

n`Finn? Kan du hjælpe mig til at forstå, at det synes at være så svært for mange, før trænningsaktive stofskiftesyge at erkende den nye situation, hvor viljestyrken så ofte må give fortabt over for den personlige lyst til at træne "koste hvad det koste vil"?

At forcere overanstrengelsen større end kroppens ressourcer (hormoner) kan leve op til, vil jo forværre selve stofskiftesygdommen i og med kroppens hormon-feedback vil være tvunget til at reagerer på disse belastninger, hvorved f.eks. binyrerne vil blive sat på større opgave end de har kapacitet til og derved vil der ske en langsom men sikker binyre-stivhed.

Kan det tænkes at det er afhængighed af endorfiner, som gør det umuligt for træningsglade stofskiftesyge at forstå, at hvad der før var sundt og helsebringende - nu kan blive det modsatte, hvis man ikke respekterer sygdommens begrænsninger?

Jeg tror definitivt at vi er avhengige av endorfiner. "Runners High" er jo et kjent fenomen, og jeg har selv opplevd dette utallige ganger under kondisjonstrening. Det gir en veldig god opplevelse av treningen - også lenge etter at denne er over...

Så er det dette faktumet da at treningen har blitt en så stor og betydningsfull del av livet, og det er så vanskelig å gi slipp på noe man (jeg) har slik glede av. xx7

Kan det også være en ubevisst benektelse av sykdommen - at man forsøker å fortsette som før? Jeg vet ikke. Det er sikkert mange forklaringer. Jeg har hatt en joggeveninne i over 20 år. Vi har i alle disse årene sagt til hverandre at vi vil fortsette å trene slik at vi kan gå på fjellet også når vi blir "gamle"...Tanker som er risset inn i hjernen.

Det er ikke så lett dette. Det føles tomt ut å tenke seg et liv uten/mindre av denne følgesvennen som treningen har blitt. Mine tanker. help1

Det ligger vel et spørsmål implisitt : Er det nyttig å trene også etter at man har fått en stoffskiftesykdom ?
Jeg tror det er like mange svar på det som det finnes varianter av stoffskiftesykdom.
Skal jeg svare for meg selv, er det ubetinget nyttig å trene.
Også den gang jeg gikk på Levaxin og var meget dårlig fordi dette ikke passet for meg.
Men det var jo stor forskjell på før og etter jeg begynte med Levaxin. Det bedret seg betraktelig når jeg fikk Armour, men det blir allikevel ikke som før. Jeg må ta hensyn til økt restitusjonstid, og jeg kan ikke ta så mange kvalitetsøkter, og de jeg tar kan ikke inneholde så mange intevaller på høyt pulsnivå.
Men dette er altså svært individuellt.

Trening har mange effekter.
Trening er ikke bare nyttig for legemet - syken er under stor belastning når stoffskiftet ikke er optimalt. Jeg har hatt lange perioder hvor det bare av den grunn har vært nyttig å trene.
Formodentlig fordi hjernen hviler fra dette under trening - den får nok med å tenke på hvordan du skal utføre selve treningen.

Jeg tror at de som har vært vant til å trene, og som er vant til å kjenne de gode effekter, og vant til å lytte til kroppen og tilpasse treningen til den aktuelle situasjon kroppen er i - for den varierer jo også hos friske - og jeg mener bestemt at disse fortsetter å lytte til sin kropp også etter at man får en stoffskiftesykdom.
Det bør de iallfall, for trening dreier seg jo nettopp å lytte til kroppen.

Det er nok altid vanskelig å lære seg dette, og det blir nok ikke lettere hvis man starter å trene etter at man har fått en stoffskiftesykdom.
Mange som ikke trener, vet ikek hva det er. De tror det dreier seg om toppidrett. Det er det ikke snakk om. Toppidrett er ikke sundt, har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det.

Jeg kjenner meg igjen der. Før (ikke så veldig lenge siden), kunne jeg trene i tre timer i strekk. Nå synes jeg det er tungt å gå 6 km. Opplever at jeg forfaller, at jeg orker mindre. På trening. I arbeid.

Akutt og plutselig er kreftene borte etter å ha brukt kroppen en stund. Og alt er da forvandlet til et slit. Har såvidt startet med avspenningstrening. Det funker bedre! Men det kjennes som et nederlag at jeg ikke orker trene som før.