Alle tips tas i mot med takk. Prøvene er fine altså, det er bare jeg som ikke er helt ok.
Printable View
Alle tips tas i mot med takk. Prøvene er fine altså, det er bare jeg som ikke er helt ok.
Du vet sikkert hvilket tips jeg har cat ...... ?
Basert på egen erfaring mener jeg at om Levaxin ikke passer for deg så finner du aldri en passe dose heller. Du leter og stopper og tror menge ganger at du har funnet den, men så er det samma nøden om en stund.
Av helt uforstålig grunn.
Jeg svarer jo ikke alltid på spørsmål ser jeg når jeg leser mine egne svar.......
Det jeg mente var at har du symptomer så er dosen for lav.
For å finne ut det bruker jeg en metode - jeg dobbler dosen på søndag. Hvis jeg ikke kjenner noe til det utover i uka (gjerne tirsdag) så prøver jeg et par ganger til før jeg setter opp dosen med 1/4Grain/dag.
Hvis jeg kjenner hjertebank så er jeg på max.
Da prøver jeg å halvere dosen neste søndag.
Downperioder hadde jeg bare når dosen var lav - det er vel derfor det kommer.
Etter at jeg gikk lenge på for høy dose fikk jeg en donwperiode da jeg gikk ned, men siden da har jeg hatt det fint. Det kan jo være at den perioden med høy dose satt igang noe som en normal dose ikke vil greie ?
Kanskje jeg skal prøve , men syns jeg har en stor dose allerede da på4 gain med Armour.
For meg hjelper det å sove nok, spise nok og tilpasse aktiviteten etter formen. Og så er det for meg viktig å være positiv i hverdagen :) Vi har nok alle ting som gjør det lettere å komme igjennom harde perioder :)
Det er vel egentlig en stor dose, men den er for liten hvis du skal ha 5Grain da ........
Jeg måtte opp på 5Grain i flere måneder, og nå er 4Grain for mye - går fint med 3G nå - og det var for lite før.
Jeg lurer litt på om det er slik at en må overdosere en stund for å dra igang stivnede prosesser ?
Kanskje jeg øker dosen om ikke dette bedrer seg snart. Jeg prøver å legge opp dagene etter formen. Det førte til at jeg bare sov hele gårsdagen. I dag klarte jeg å gå en tur, men da hadde jeg brukt opp all min energi. Er glad jeg er alene slik at det ikke er så mange som forventer så mye av meg.
Er det noen som har noen gode tips til hvordan man kan forklare slik at andre FORSTÃ…R.? Selv har jeg ikke klart å finne noen slik forklaring enda.
Denne signerer jeg! Lurer også på om det finnes en måte å forklare dette på.
Da jeg sa til min kjære at man faktisk kan dø av ubehandlet lavt stoffskifte løftet han faktisk på et øyebryn;-)
Det er jo behandlingen som ikke virker da .....
Eller i noen fall ikke har begynt å virke enda.
Man kan også få en downer noen uker etter at man er kommet opp i en terapeutisk dose - og den kan vare .......
Om den oppstår mener jeg ut fra egne erfaringer at man trenger å gå på en alt for høy dose - helt til kroppen virkelig signaliserer at dette er for mye.
Når man kommer ned igjen etter en slik, er downeren borte.
Hvor lenge vet jeg ikke - det er en ny erfaring for meg.......
Noen andre ?
Tjaaa........ Det er vist et problem som vi alle har :(
En anden her på forum har skrevet dette, men jeg husker ikke hvem, men jeg har forsøgt at oversætte det til dansk for at kunne vise det til min mand og familie, når jeg selv har det værst. Det kan nemlig blive til mange diskussioner, om hvad der er rimeligt, når man ikke ser syg ud, men har det ad H.. til. Der er sikkert også meget mere at tilføje til nedenstående liste for hver enkelt af os, men det giver en god fornemmelse af, at det ikke er nemt at blive forstået :)
Sitat:
Ja, hvad er nu det værste med at have lavt stofskifte?
Er det...
- at jeg mindst har 20 kg for meget, pga. dårlig forbrænding?
- at jeg burde vært anorektisk med mit lave indtag af kalorier, fordi kroppen ikke forbrænder "noget"?
- at halvparten af håret falder av og er fladt, stift og tørt?
- at huden er skællet og bleg?
- at jeg ikke genkender mit ansigt om morgenen?
- at jeg har så meget vand i kroppen at det føles som om huden skal revne?
- at mine fingrene er som "pølser"?
- at det føles som om jeg skal "kvæles" til tider?
- at tarmene knapt nok er samarbejdsvillige 1 gang om ugen?
- at jeg må op flere gange om natten for at tisse?
- at jeg har søvnproblemer?
- at hjertet dunker i kroppen?
- at jeg er urolig?
- at jeg fryser når de andre sveder?
- at jeg "altid" er træt i musklerne?
- at jeg sover foran TV næsten hver aften?
- at jeg ikke har energi nok til at være social?
- at jeg er ukoncentreret og ikke kan huske?
- at jeg har mistet kjønnsdriften?
- at jeg er en hissigprop og irritabel?
- at jeg ikke ler så ofte?
- at jeg ikke har energi eller lyst nok til at rejse på ferie?
- at jeg har knogleskørhed?
- at jeg bliver syg af at spise mælk og mel?
- at jeg aldrig får ryddet op i børnenes rum og ryddet op i skabene?
- at det tager uendelig lang tid at rengøre huset?
- at jeg sjældent klarer en træningstur?
- at jeg glemmer det meste, og må have huskesedler til alt?
- at jeg tænker trægt, går forsigtigt og snakker langsomt?
- at jeg af og til siger mærkelige ting og råber ad børnene når det ikke er nødvendigt?
- at jeg har mistet hele mig på vejen, og har måttet starte på ny?
- at børnene aldring lærer den mor at kende, som jeg kunne have været?
- Eller er det slet og ret det værste, at venner, kolleger og familie faktisk ikke aner hvor slemt det kan være at have for lavt stofskifte
Jeg synes Christine Miserandino har laget en utrolig fin liten historie som illustrerer hvordan det er å være "usynlig" syk:
The Spoon Theory
Ja The Spoon Theory har hjelpa meg veldig når jeg skal forklare hvordan jeg har det når det er veldig ille og jeg ikke orker å være med på noe.
Nå har jeg en stund tatt B12 sprøyter plus spiser Liothyronin (T3) så nå ser dem forskjell og skjønner litt mer.
Man kan måske gør det på lignende måde, som fibromyalgipatienter forsøger på denne måde:Sitat:
Opprinnelig skrevet av cat
Kilde: http://www.msmg.org/bedriftsforum/list.php?f=11 ("Dødt link")Sitat:
BREV TIL FOLK UTEN KRONISK SMERTE
Å ha kroniske smerter fører til mange forandringer, og mange av dem usynlige. Ulik det å ha kreft eller å være skader i en ulykke, vet folk svært lite om kronisk smerte og dets virkninger. Av de som at tror at de vet, er mange faktisk feilinformert.
Dette er ment for å informere de som ønsker å forstå. Dette er tingene som jeg ønsker at du forstår om meg før du dømmer meg.
Vær så snill og forstå at det å være syk ikke betyr at jeg er ikke fremdeles er et menneske . Min hverdag er preget av betydelige smerter, og av og til når du besøker meg vil jeg ikke være noe moro å være sammen med. Men jeg er fortsatt meg -- fanget inne i denne kroppen. Jeg bekymrer meg fortsatt over skole, min familie, mine venner, og for det meste - jeg hører fortsatt at du snakker om ditt også.
Vær så snill og forstå forskjellen mellom "glad" og "frisk". Når du får influensa, føler du deg sannsynlig elendig, men jeg vært syk i årevis. Jeg er ikke elendig hele tiden. Faktisk arbeider jeg hard for å ikke være elendig. Derfor, om du snakker med meg og jeg virker glad, betyr det at jeg er glad. Det er alt. Det betyr ikke at jeg har mye smerte, eller er ekstremt trett, eller at jeg blir bedre, eller noe av de tingene. Vær snill å ikke si, " Ã…, du virker bedre!" eller "Men De ser så frisk ut!¨. Jeg bare er. Jeg lyder glad og prøver å være vanlig. Om du vil kommentere det, er du velkommen.
Vær så snill og forstå det være orke å være oppe i ti minutter ikke nødvendigvis betyr at jeg orker tjue minutter, eller en time. Bare fordi jeg klarte være oppe i tretti minutter i går betyr ikke at jeg klarer det samme i dag. Med mange sykdommer blir man enten paralysert, eller man kan ha fremgang. Med denne blir det mer forvirring for hver dag. Det er som en yo-yo. Jeg vet aldri fra dag til dag, hvordan jeg føler meg når jeg våkner. I de meste tilfeller, vet jeg aldri fra minutt til minutt. Det er en av det hardeste og meste frustrerende komponenter av kronisk smerte.
Vær så snill og forstå at den kroniske smerten er variabel. Det er fullt mulig (for mange, det er felles) at jeg en dag kan gå til parken og tilbake, mens jeg neste dag kan ha problemer med å komme meg til et annet rom. Vær snill å ikke angripe meg med ordspråk når jeg er syk, "men du gjorde det før!" eller " å kom igjen, jeg vet du klarer dette!¨ Om du vil ha meg til å gjøre noe, så spør om jeg kan. På samme måte er det hvis jeg kansellerer en viktig avtale i siste minutt. Om dette skjer, vær snill å ikke ta det personlig. Om du klarer det, forsøk alltid å huske hvor heldig du er - som fysisk kan gjøre alle de tingene du kan .
Vær så snill og forstå at det å "komme meg ut og gjøre ting" ikke får meg til å bli bedre. Tvert imot, det gjør meg ofte alvorlig verre. Du vet ikke hva jeg går gjennom eller hvordan jeg lider i for meg selv. Ã… fortelle meg at jeg må trene, eller gjøre noen ting for å få mine tanker over på noe annet, frustrerer meg til tårer, og er ikke riktig! Om jeg var i stand til å gjøre noen ting, enten litt eller alltid, tror du ikke at jeg hadde gjort det da? Jeg samarbeider med min doktor og jeg gjør som jeg skal gjøre. Enda en uttalelse som skader er, "Du må strekke deg lenger, prøve hardere." Kronisk smerte kan, åpenbart, angripe hele kroppen, eller bare spesifikke områder. Av og til forårsaker det å delta i en enkel aktivitet for en kort eller en lang periode av tid mer skade og fysisk smerte enn du noensinne kan forestille deg. For ikke å nevne rekonvaleseringstiden, som kan være intens. Du ikke leser det alltid på mitt ansikt eller i mitt kroppspråk. I tillegg forårsaker kronisk smerte sekundær depresjon (ville ikke du bli trykt ned og ned om du hadde vondt bestandig, i månedsvis eller år?), men det kommer ikke av depresjon.
Vær så snill og forstå at om jeg sier at jeg må sette meg/legge meg ned/bli i sengen eller ta disse pillene nå, betyr det sannsynlig at jeg må gjøre det akkurat nå - det kan ikke vente og blir ikke glemt fordi jeg er ett eller annet sted, eller holder på å gjøre noe. Kronisk smerte tilgir ikke, og den venter ikke på noen.
Om De foreslår en kur til meg, vær så snill å ikke gjøre det. Det er ikke fordi jeg ikke verdsetter tanken, og det er ikke fordi jeg ikke vil bli frisk. Herren vet at det er ikke sant. I all sannsynlighet om du har hørt om noe, eller prøvd noe, så har jeg det også. I noen tilfeller har det gjort meg sykere, ikke bedre. Det kan føre til bivirkninger eller allergiske reaksjoner. Det kan også føre til at jeg føler at jeg har feilet, noe som får meg til å føle meg enda mindre. Om det var noe som kurerte, eller hjalp folk med min form av kronisk smerte, da ville vi visst om det. Det er et verdensomspennende nettverk (både på og utenfor Internet) mellom folk med kronisk smerte. Om noe virker, VET vi. Det er bestemt ikke mangel på vilje til å prøve. Om, etter å ha lest dette, du likevel føler for å foreslå en kur, da så gjør det. Jeg tar kanskje med meg det du har sagt og diskuterer det med legen min.
Om jeg virker sårbar er det sannsynligvis det jeg er. Det er ikke hvordan jeg prøver være. Faktisk prøver jeg meget hardt å være normal. Jeg håper at du prøver å forstå. Jeg vært, og går fortsatt gjennom mye. Kronisk smerte er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har hatt det. Det tærer på både kroppen og sinnet. Det sliter en ut. Nesten hele tiden vet jeg at jeg gjør mitt beste for å takle dette, og jeg lever mitt liv til det beste ut fra mine forutsetninger. Jeg spør om du kan bære over med meg og akseptere meg for den jeg er. Jeg vet at du ikke ordrett forstår min situasjon hvis du ikke har vært i mine sko, men jeg spør deg om du kan prøve å vise forståelse, så mye som mulig.
På mange måte er jeg avhengig av dere - folk som ikke er syke. Jeg trenger dere til å besøke meg når jeg er for syk til å dra ut. Av og til trenger jeg at dere hjelper meg med handling, matlaging eller rengjøring. Jeg trenger noen som kan følge meg til legen, eller til forretningen. Dere er mitt ledd til normaltilstanden av livet. De hjelper meg å være i kontakt med de delene av livet som jeg savner, og som jeg vil gjenoppta så snart som overhodet mulig.
Jeg vet at jeg har bedt deg om mye, og jeg takker for at du har lyttet. Det betyr virkelig mye.
(Forfatter ukendt)
Den satt! Mye jeg kunne brukt der ja for å forklare hvordan jeg har det...
Nå er jeg på mange måter heldig, fordi jeg har en forlovede og en svigerfamilie som virkelig forstår (forloveden har diabetes, svigermor har lavt stoffskifte og fibromyalgi, og resten av familien har levd med dette hele livet). Samtidig er det mange som vil forstå,men som ikke klarer det. Som feks min pappa som ikke helt skjønner hva dette er, og som hver dag de siste to ukene har ringt og spurt: "Er du blitt bra igjen nå? Det går da over det her, skjønner du!"
Og så har man de som rett og slett ikke evner å sette seg inn i det. "Det kan da ikke være så ille. Du ser da fin ut du... Dette er jo ikke verdens undergang..."
"Nei da, det er ikke verdens undergang, men det kan hende at det føles sånn akkurat når du sier det til meg..."
Sånn. Det var Vimselitens tanker i de sene nattetimer uten søvn... Sovna gjorde jeg forøvrig mens jeg spiste middag i dag, så det ble kald gitt! :lol:
