Er så deprimert...(trenger litt trøst)

Ble for 2 uker siden sykemeldt, og var hos legen i dag. Knakk sammen da jeg satte meg ned i stolen, er bare så deprimert. Og depresjonen sitter godt, og det er et så stort nederlag for meg at jeg har måttet begynne på antidep. I forhold til jobben tør jeg ikke si at jeg er deprimert, er sosialarbeider og redd for at det skal bli bruke mot meg. Har en fantastisk lege som prøver å trøste meg, hun mener jeg må se på dette som en mangelsykdom og at jeg trenger medisin for det. Hun sier hun opplever at mange med hypo er deprimert og at vi har en sårhet i oss. Har prøvd å gi råd til andre som sliter, og nå trenger jeg det selv. Er hard mot meg selv og sammeligner meg med superdamene. Prøver nå å få tak i en psykolog som kan hjelpe meg med dette.

Jeg føler med deg Trudelutt....... Var mye deprimert da jeg brukte lav dose. Det har heldigvis ordnet seg etter noen doseøkninger. Her er en link til et foredrag Louise Koren Dahl holdt på Thyradagen i fjor. Hun er lege på Hormonlabben på Aker sykehus.

http://aries.infotek.no/mediasite/viewe ... rType=WM7#

Hun sier litt om depresjon og årsaken til at noen av oss hypoer blir deprimerte. Synes foredraget var interessant, mye nyttig informasjon. Pensum for pasienter med stoffskiftesykdom?

Føler det er lettere å takle denne begredelige sykdommen når jeg klarer å lære noe om hvorfor ting er som de er. Det er ikke alt som "går inn", men etterhvert siger det vel helt inn?! :wink:

Håper at det snart går bedre med deg............

Trudelutt, sender deg en trøsteklem!
Føler meg deprimert selv, og har fått medisiner for det. Føler ikke for å fortelle at jeg er så mye dep som jeg er, men sier kanskje at jeg er "noe" depr.
Stå på, det kan bare bli bedre :)

Hvis det er noen trøst, så kom jeg ut av det først når dosen var blitt gansek høy. Hvis du nettopp har starta på behandling kan det ta noe tid. Håper det kan trøste deg at et det hører med til sykdomsbildet og at det forsvinner når stoffskiftet kommer seg.
Jeg har noen runder med psykolog - det hjalp ikke meg - ikke psykofarmika heller, men det var meg og kanskje ikke deg ?

Klem til deg,var selv hos psykolog,men han sa med en gang at det ville rette på seg når stoffskiftet var regulert. :D

http://www.nature.com/mp/journal/v7/n2/ ... 0963a.html

Jeg har vært plaget med depresjon i flere år. Har forsøkt flere typer antidepressiva men har aldri kommet meg helt opp.
Går hos psykolog, har vært inne i depressiv fase en stund. Har sagt til han at jeg ikke godtar at jeg "bare" er deprimert. Prøver å finne grunnen til at jeg blir så ekstremt nedstemt, sånn som jeg har vært nå. Jeg kan ikke finne noen åpenbar grunn til det....jeg er nygift og har aldri hatt det så bra som nå!! Har prøvd å se litt på helheten, hva er høna...? Jeg kan ikke se annet enn at symptomene med stoffskiftet som jeg plages med hver eneste dag ligger i bunnen for all tristhet og frustrasjon :?

Psykologen vil hjelpe meg i form av kognitiv terapi, nemlig å forsøke å endre det negative tankmønsteret mitt!

Har du lest om deg selv på Wikipedia ?
Snusmumriken er Mumitrollets bestevenn. Han drar alltid til sydlige strøk når vinteren kommer. Om våren kommer han tilbake. Snusmumriken er Lille My sin halvbror. Han bruker alltid gamle grønne klær. Han bor i et telt, og røyker pipe. Han bryr seg ikke om og eie noe. Av og til spiller han på munnspill. Det er alltid den samme sangen som heter fred i dalen. Han trives godt i eget selskap. Han fisker mye og griller den på bålet. Han funderer mye over livet.

.........

Føler med deg trude lutt.

Er langt nede selv om dagen, har vært sykemeldt i tre uker og bare gråter og tenker. Begynte selv hos psykolog og skal for tredje gang i dag. Det er iallefall godt å ha noen å øse det utover ( som ikke kan gå lei...).

Bruker du Liothyronin? Min psykiske helse ble ikke bedre før jeg startet med det. Kom seg betraktelig. Dessuten de fleste ha både Levaxin og liohtyronin.

For min del er jeg deprimert over situasjonen min. Ligger masse, klarer nesten null og orker ikke prate med folk. Der er egentlig ingen god grunn for å leve når enn har det sånn. Så det dere tenk positivt pisset som mange friske folk spyr ut av seg, kan de stappe opp i ræva.
Skulle likt å sett hvordan de hadde taklet å plutselig få et liv i delvis koma.

Jeg er inne i måned 10 på sykmelding, stoffskiftet mitt vil ikke balansere seg. Jeg leste ditt innlegg idag, og det føles godt å vite at det ikke bare er meg som gråter og føler at livet er vanskelig å takle. Jeg er utrolig lei meg fordi jeg ikke takler alt slik jeg gjorde før, oppfølging av barna, husarbeide, jobben, juleforberedelser og alt det du vet. Jeg har mer enn nok med å få gått i butikken for å handle inn til middag slik det er i dag. Nå skjønner jeg at dette har en fysisk årsak (ref. foredrag som en hadde lagt ut her) i tillegg til sorgen over at livet er blitt annerledes. Så takk Trude for at du skrev det du gjorde, og til dere som svarte. Mitt humør steg noen hakk fordi jeg skjønner at det er forklarlig, og håpet steg med det! :?

Fint at du har funnet forklaringen Marit.
For slik er det, og du burde vel fått denne forklaringen i behandlingsstarten synes jeg.

10 uker er lang tid, men ikke lang nok til å komme seg etter langvarig påvirkning av lavt stoffskifte. De fleste har gått for lenge ubehandlet.
Dette er desverre helt bevisst fra behandlernes side !

Men trøsten får bli at når dosen har hatt et anstendig nivå noen måneder så pleier det å løsne.

Hei Marit! Ja livet kan være tøft. Jeg har det nå bedre, og har komme meg opp fra hengemyra. Tok blodprøve i dag og er spent på hvordan den er.....Marit, les det Berit S skriver i innlegget "Ny og blank bruker" der har jeg skreve ned noen tanker om hvordan det er å leve med denne sykdommen. jeg jobber nå veldig med å endre tankemøsteret mitt i forhold til det å være Superdame....Gi litt f....i hva folk mener og tenker. Det er ikke sikkert de tenker så mye. Det viktigste er å gi seg selv lov til å være den enn er, ikke bruke tid på å tenke på hvordan livet kunne ha vært......eller hvordan enn skulle ønske at livet var. Det gjør bare vondt værre.

Jeg har fått tilbud om å være med på ett mestringskurs av legen. Dette er på sykehuset. Jeg skal få brev om det, og det hadde vært morsomt om dette hadde noe for seg.

Men om de ikke betaler hushjelp eller sender noen hjem til meg om morgenen for å få opp unga, så tror jeg ikke det hjelper stort.

Men time will show, glad for alle som vil hjelpe.

Hei trude.lutt!

Ville bare trøste :wink: . Jeg kan jo ikke så mye om dette her med hypothyrosen, men trøste - det kan jeg! Så her kommer mange trøstetanker!!!!

Jeg føler meg i brukbar form for tiden - er ikke så deppa som jeg var da jeg meldte meg inn i forumet. Men jeg er GRUSOMT utålmodig på å komme meg til legen, for nå kan jeg så uendelig mye mer enn jeg kunne da jeg var der sist. Da legen sa jeg fikk for lite levaxin og spurte om jeg ikke hadde merket noe selv:Hæ?? Hva??? Joooo, forsåvidt..... Det skal ikke skje igjen med denne jenta!

La oss få høre hvordan det går med deg, da!

Stor klem!

Stor trøsteklem fra meg.

Ikke sammenlign deg med superdamene. De er sikkert ikke syke. Du er en superdame selv som går på jobb når du ikke har det bra.

Håper du får det bedre snart.

Heikram1

Du er ikke alene om å gjennomgå dette ved lavt stoffskifte!

Min erfaring er at ved høyere dose og overgang til Armour så ble humøret og psyken generelt mye bedre:D Kanskje verdt å prøve:?: Jeg ble aldri my bedre av Levaxin og Lio.

Du må bare senke kravene til deg selv og prøve å glede deg over at du klarer noe, det kunne alltid vært verrehjertflag1

Håper du får oppleve bedring snartvink11

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av trude.lutt

Ble for 2 uker siden sykemeldt, og var hos legen i dag. Knakk sammen da jeg satte meg ned i stolen, er bare så deprimert. Og depresjonen sitter godt, og det er et så stort nederlag for meg at jeg har måttet begynne på antidep. I forhold til jobben tør jeg ikke si at jeg er deprimert, er sosialarbeider og redd for at det skal bli bruke mot meg. Har en fantastisk lege som prøver å trøste meg, hun mener jeg må se på dette som en mangelsykdom og at jeg trenger medisin for det. Hun sier hun opplever at mange med hypo er deprimert og at vi har en sårhet i oss. Har prøvd å gi råd til andre som sliter, og nå trenger jeg det selv. Er hard mot meg selv og sammeligner meg med superdamene. Prøver nå å få tak i en psykolog som kan hjelpe meg med dette.

---

På www.matoghelse.no vil du i denne mnd utgave finne en stor artikkel om psykisk helse, bl.a depresjon. De tar også opp det med at depresjon ofte er ett resultat av langvarig utmattelse....Ved langvarig stress bruker kroppen ekstra mye b-vit, c, zink og magnesium, for å nevne noe. Blir ikke dette fyllt opp igjen i tilstrekkelige doser, vil man vanskeligere bli frisk igjen. Info om dette kan du finne i samme tidskrift. Ellers så er det en ting som regnes som sikkert ved depresjon, det går over igjen : )! Mener ikke "pytt" "pytt" eller å bagatellisere det, det er en kraftig påminnelse om at noe må gjøres, men det går likevel over, det er en frase, men ikke gi opp : )! Take care, ta tiden til hjelp, forsøk å hvil deg godt, prøv å husk hva du likte før alle pliktene tok mye overhånd, og se om du orker gjøre noe til glede bare for deg selv også : ) 4 uker til jul i dag. En "tøff" tid for ansvarsbevisste kvinner. Men vær så snill slakk på kravene, bestill like bøker til alle du kjenner som julegaver, og stopp der ; ) Det viktigste er helsen din : )! God bedring : )! Ps, du virker sliten, som jeg da ofte skriver til datteren min da også, må ikke svare : )!