Printable View
Denne sykdommen er ikke til å bære.
Lørdagskveld igjen og ligger på et mørkt rom med lap toppen på fanget, alt jeg orker å gjøre. Kona sitter på stua, makter ikke å prate eller sitte sammen med hun. Selv om vi har et fantastisk forhold og hun forstår.
Vurdere egentlig hva vitsen med å leve største delen av døgnet slik. Hverken våken eller i søvn, hverken død eller levende.
Huff! stakkars deg. Vet ikke hva jeg skal si, bortsett fra at det sikkert blir bedre en vakker dag :)
å, jeg skjønner hvor innmari kjipt det er ... har det sånn selv før jeg øker medisineringen.. du kan ikke gjøre det da - øke? du er jo åpenbart for lav
Vet godt hvordan du har det. Ligger på sofaen selv og har mye av de samme tankene. Men jeg vet at når det kommer en god dag vil jeg få en mye større glede av den en en frisk person og de fleste tunge tankene vil forsvinne.
De aller fleste har vel dager som det innimellom. Jeg vet JEG har det. Og ja, noen ganger føler jeg at "dette gidder jeg rett og slett ikke mer". Det er vel ikke så rart heller det. Denne sykdommen er ugrei på så mange måter.
En føler seg som en oppvarmet død og så kommer det en eller annen glup person og sier - "Jammen - du ser da så frisk ut så - du burde komme deg mere ut i frisk luft" :evil:
Men jeg vet jo også at innimellom så føler jeg meg slett ikke så værst og DA kommer jeg meg ut i frisk luft :twisted: og har det godt med meg selv.
Jeg har veldig mye sykdom rundt meg i nærmeste famile også - og av og til så setter vi oss rett og slett ned og ler av hele greia. "Alt blir en vane - sa reven - han ble flådd" Det har blitt kampropet vårt.
Håper du får en bedre dag i morgen, Tor.
Klem fra Ruth
Hei Tor,
Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Håper verden er litt lettere å ha med å gjøre i dag og at du føler deg bedre også!
Vil også si at du må snakke alvorlig med legen din vedr. det du opplever. Det kan jo tenkes at du hadde hatt godt av å snakke med noen som du kunne få litt psykisk støtte av. Vet at jeg har hatt god hjelp av det fra tid til annen.
Kjære, snille Tor.
Jeg forstår veldig godt hvordan du har det, føler det ofte slik selv.
Men vi har jo noen grunner til å ikke gi opp. Du har f.eks. kona di.
Og så har vi vel ikke forsøkt absolutt alt enda? Vet ikke med deg, men jeg har vel et par ting igjen å forsøke, f.eks. innta mer jern, forsøke papaya mot evt ME, forsøke kanskje Aloe Vera juice fra Forever Living Products, tror jeg det var, også for ME - noen en med trolig ME har hatt god effekt av, i alle fall etter 1-2 måneders bruk. Har også igjen å gi Armour en mye lengre sjanse tidsmessig og kanskje dosemessig.
Men innimellom kan f.eks. smerter og søvnløshet være helt uutholdelige. Jeg synes dog dette forumet har hjulpet meg en del spesielt med det å gi litt håp - for så lenge jeg fremdeles har noen ting igjen å prøve, så er jeg ikke helt uten håp - lengre. For å ikke snakke om at jeg har fått noen veldig, veldig fine nettvenner også her. Og det er jo venner som gjør sitt ytterste for å forstå hvordan man har det, noe man kanskje ikke treffer så ofte i den "vanlige" verden. Og folk har t.o.m. sendt meg ting som kanskje kunne hjelpe meg litt.
Så der er grunner til å ikke gi opp.
Hva har du ikke forsøkt enda? Sett deg evt opp ei liste og prøv ut ting etter ting - alt hva du måtte ha krefter, penger eller andre ressurser til. Begynn med det som er lettest å få forsøkt ut først og/eller det du tror kan hjelpe deg mest.
Og så er det altså noen med stoffskifteproblemer som kan ha nytte av antidepressiva, det har jeg lest utallige historier om, selv om jeg ikke tåler disse midlene. Har du forsøkt? Eller samtaleterapi for å snakke om byrdene/sorgen/håpløsheten ved sykdommen? Om du skulle synes det er flaut eller noe, så behøver du ikke fortelle noen at du går der. Og så kan jeg på det varmeste anbefale deg en hobby som du virkelig har glede av, noe som tvinger deg til å tenkte på andre ting enn egen situasjon fordi det kanskje er så artig eller krevende. Når man får brutt de dystre tankene i en liten periode bare, så blir de litt lettere å holde ut. Selv har jeg funnet Linedance som gir meg dette. Selvfølgelig ikke like gøy hver eneste gang og kan til tider være veldig krevene både for hodet og beina - men det gir mer enn det tar, selv om jeg ikke orker det minste neste dag f.eks. En tur i skog og mark kan også være balsam for sjelen, tankene får litt mindre betydning mens du er der (og det hjelper mer og mer hvis man går oftere og oftere), og kan da også bryte den evindelige tankerekken.
Vær så snill - hold ut litt til ;)
Ja tankene dine er noe jeg vil tro de fleste av oss har vært borti en eller flere ganger. Ikke noe kjekt akkurat, men som Stina sier det finnes fortsatt håp :)
Kjenner meg veldig igjen. Jeg har noen gode dager i året og det er de jeg lever for.
Tor, vi har ikke hørt noe fra deg siden du skrev innlegget.
Hvordan går det med deg??????
Hjertelig takk for responsen. Har ligget ekstrem slapp og uten "hjerneaktivitet".
Trist å høre folk har det på samme måte i perioder, men på samme tid beroligende å høre at man ikke er alene om å ha det sånn.
