Skummelt

Er det noen som har opplevd å bli så andpusten og sliten i vannet at man tror man skal drukne?

Jeg var og solet meg og badet i dag, og i det jeg kom ut i vannet var det som hjertet gikk løpskt, jeg hadde ikke krefter og trodde jeg skulle drukne, selv om jeg bare var 10 meter fra land.....
Pulsen gikk i hundre og jeg var super stresset lenge etter at jeg klarte å karre meg på land.

Kan dette ha noe med stoffskiftet/levaxin å gjøre?
Har aldri vært sånn før og det var ekkelt, turde ikke bade mer......

Heldigvis har jeg ikke fått slike ting i vann. Men jeg har noe som høres veldig likt ut untatt hjertebanken da. Jeg får slike anfall av slitenhet at jeg tror jeg skal kolapse helt. Føles som om jeg ikke kommer til å makte 1 skritt til. Andpusten hører med den lammende trettheten jeg får og blir utrolig plagsom når jeg får slike "anfall".

Kan være at du ikke har drukket nok vann, for å skyte i blinde.
Jeg veide meg her nå fler ganger om dagen og det er varmt ute og jeg mister masse kg i vann (betyr drikker for lite) og jeg har begynt å drikke mer. Jeg er sånn som ikke blir tørst. (har vel noe med binyrene å gjøre).
Når det ikke er så varmt ute mister jeg ikke noe vekt utover dagen så det er varmen mener jeg. Jeg tror det er lurt å få i seg salt (for eksempel tomater med salt på elller noe annet salt) når man har svettet.

Hvis man flytter til et vamt land, vil man først miste masse salt, men kroppen vil etter hvert regulere ned salttapet automatisk lærte vi på skolen.

Tror ikke det har med vann inntaket å gjøre, jeg er såååå tørst om dagen, så da må det i tilfelle bli at jeg har drukket for mye.

Ekkelt var det iallefall, og tror jeg skal bade på grunna neste gang.

Kanskje det er det samme vi har Anne Ma, bare at mitt slo ut i vann.
Trodde virkelig ikke jeg skulle komme meg på land.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av mohaienne

Jeg var og solet meg og badet i dag, og i det jeg kom ut i vannet var det som hjertet gikk løpskt, jeg hadde ikke krefter og trodde jeg skulle drukne, selv om jeg bare var 10 meter fra land.....Pulsen gikk i hundre og jeg var super stresset lenge etter at jeg klarte å karre meg på land.

---

Det lyder præcis som et voldsomt angstanfald, der kunne være fremkaldt af et hormonudsving som følge af en ekstra fysisk anstrengelse. Jeg har hørt lignende beskrivelser af folk der fik det sådan efter at have været løbet op ad trapperne eller andet de ikke var vant til, eller efter en lang pause i intense, fysiske aktiviteter.

Du er nødt til at gå i vandet igen så hurtigt som muligt, gerne i selskab med nogen. Ellers risikerer du, at det kan bundfælde sig i dit sind i form af en regulær vandskræk (fobi).

Angst, tja, kanskje det...
Jeg har jo aldri vært redd vann før, men det kom kanskje av hormoner og ikke reell redsel.

Skal bade igjen, men ikke alene og helst starte på grundt vann!

Mine "anfall" har ingenting med angst å gjøre :)

Jeg opplever ofte en slags "anfall" når jeg skal snakke til flere personer, fortelle noe eller ta ordet på et møte, etc. Pulsen øker voldsomt, og det er akkurat som det ikke er nok surstoff til å både snakke, tenke osv på en gang; føles som jeg skal kveles og miste bevissheten.
Det er vel delvis psykisk betinget, men det har kommet i takt med andre hypo-symptomer de siste åra.

Andre ganger kommer en slags voldsom slitenhet, som Anne-Ma skriver om, hvor jeg tror jeg skal gli bort fra virkeligheten, akkurat som alt stopper opp, både i hode og kropp. Skjer uten forvarsel. Veldig ekkelt ... Det bør helst ikke skje på dypt vann, så jeg skal nok holde meg på grunt vann heretter ..

Forteller man sånt til en lege blir det fort betegnet som angst, tror jeg. Det er heller ikke noe galt i å ha psykiske problemer, men jeg tror det jeg og flere opplever her kommer av stoffskifteproblemet.

Det er en liten definisjonsforskjell på redsel og angst.
Redsel har et konkret opphav. Altså du vet hva du er redd for.
Hvis du er redd for å tale i forsamlinger, så er det en redsel det er snakk om. Du vet når og hvor redsel kan oppstå.

Angst har ikke et konkret opphav slik ordet brukes i faglitterauren. Angst får du uten å vite hvorfor.

Men det var bare litt faglig pirk da.....

Jeg kan ikke kalle de anfallene jeg har for angst. Det gjør meg hverken nervøs eller på andre måter usikker. Og angst er faktisk noe som skal vises igjen følelsesmessig. Hadde jeg fått dette i vannet så hadde jeg også fått meg en advarsel om å være forsiktig.. Jeg har aldri tenkt på det for hos meg har jeg bare fått det på tørt land, men vet hvor stor viljestyrke som skal til for å komme seg hjem når dette slår til. Man dør ikke av å måtte sitte på butikken og vente på at det skal gå over, verre på dypt vann liksom :)

Jeg blir og plutselig veldig sliten, uten at jeg tenker på det som "anfall". Er ikke sikkert at dette er den samme opplevelsen som du fikk i vannet.

Men jeg kan bli så sliten av "tull" , at jeg sleper føttene etter meg for å sette meg ned. Der sitt jeg, apatisk, med følelsen at jeg klarer ikke å løfte en finger. Etter å ha hvilt ei stund, klarer å gå legge meg. Noen ganger kan sitte flere timer å stirre på tv, uten at jeg egentlig bry meg hva som sendes. Og kan føle meg bedre og yte litt igjen.

Noe er sikkert dårlig kondis og røyking, men å bli så sliten? hm..
Synes ihvertfall at det er helt jævlig fordi som sagt så kommer det av minimal fysisk/psykisk anstrengelse.

Jeg pleier ikke på bli så akutt sliten som jeg ble i vannet, men jeg blir jo ofte andpusten av å f.eks gå opp en trapp, så det kan jo hende at alt bare ble værre ved at jeg nettopp var i vann og ikke bare kunne stoppe opp og hvile.
Fikk vel litt panikk ved å tenke på at jeg ikke skulle komme meg på land (det var fullt av folk rundt meg, så det hadde sikkert gått bra det altså!)

Den slitenheten du snakker om Hanne, kjenner jeg godt. Aner ikke hvor ofte jeg sitter og ser på tv uten å ane hva som vises...
Jeg røyker ikke og har trent jevnlig i 1 1/2 år, så ikke skyld alt på sånne ting!

Hei Mohaienne! Når jeg leser det du skriver, blir jeg minnet på det som skjedde meg: I julen fikk jeg anfall av hjertebank og hyperventilering, og følelsen av å kave vilt uten å klare å "bli meg selv" igjen før etter noen minutter. Anfallene oppstod sent julaften, i prøverommet i en butikk (på salg!) i romjula, og etter å ha sett James Bond på kino....Jeg ble redd for at hjertet sviktet, og gikk til legen, som sjekket alt, tok ekg og alle blodprøver. Disse viste at jeg har lavt stoffskifte! Legen kalte anfallene for panikk-angst, og min teori er at kroppen sliter, og jeg hører ikke på symptomene, og til slutt tyr kroppen til mer drastiske virkemidler. Jeg har aldri tidligere hatt angst av noe slag. Håper du orker å bade mere i sommer :wink:
Hilsen Marit.

Sitat:

---

Jeg blir og plutselig veldig sliten, uten at jeg tenker på det som "anfall". Er ikke sikkert at dette er den samme opplevelsen som du fikk i vannet.

Men jeg kan bli så sliten av "tull" , at jeg sleper føttene etter meg for å sette meg ned. Der sitt jeg, apatisk, med følelsen at jeg klarer ikke å løfte en finger. Etter å ha hvilt ei stund, klarer å gå legge meg. Noen ganger kan sitte flere timer å stirre på tv, uten at jeg egentlig bry meg hva som sendes. Og kan føle meg bedre og yte litt igjen.

Noe er sikkert dårlig kondis og røyking, men å bli så sliten? hm..
Synes ihvertfall at det er helt jævlig fordi som sagt så kommer det av minimal fysisk/psykisk anstrengelse.

---

Det er slik jeg også har det. Det er som å gå rett inn i en vegg uten forvarsel. Det er ikke snakk om kondis eller lignende. For jeg har dager jeg fungerer helt som jeg skal. Kanskje derfor jeg i gåsetegn kaller det anfall. Det er bare ikke logisk at jeg får disse episodene.

Det er det jeg og bruker å si, st det er ikke logisk å bli så sliten! Og at man blir det ikke hvergang av samme aktivitet. Man har ,som du sier, gode dager inni mellom.

Men hva f.... ska man gjøre?
Har stort sett slutta helt å planlegge ting, gjør ting hvis jeg absolutt må eller føler for det. Og ser at det blir ikke så mye gjort...

Samme her. Men jeg skal nå ut i attføing prøveperiode. Kan bli interressant å se om jeg klarer meg eller ikke. ;)
Men jeg har vel ikke gitt opp håpet enda, men må vel si at jeg lurer sterkt på om jeg egentlig har ME utenom mitt lavestoffskifte.