Jeg er sint og drittlei

OBS - utblåsning!

Ja, jeg er sint, og jeg er drittlei av å være syk! :x

Jeg er først og fremst sint på den legen som visste at jeg hadde lavt stoffskifte, og som ga f* i å gjøre noe med det! Og jeg er sint på den legen som sa jeg hadde lavt stoffskifte, men ga blaffen i å forklare meg hva lavt stoffskifte var.

Jeg oppsøkte lege første gang i 86/87 for det jeg nå vet er blant symptomene på lavt stoffskifte. Likevel tok ikke legen meg på alvor. Jeg var blitt overvektig, og det var kun vekta han brydde seg om. Det andre jeg egentlig gikk til legen for, var det bare såvidt jeg fikk hjelp for. Jeg gikk jevnlig til denne legen i fire-fem år og tok blodprøver.
I ettertid har jeg fått vite fra denne legen at det syntes på blodprøvene allerede den gangen at jeg hadde lavt stoffskifte. Hvis han bare hadde gitt meg thyroxin alt den gangen, kunne jeg ha fått krefter til å gjøre noe med vekta allerede da. Da kunne jeg kanskje ha oppplevd å bli normalvektig jeg også og sluppet å slite med vekta i så mange år. Men den muligheten fikk jeg ikke.

På begynnelsen av 90-tallet skiftet jeg lege, og denne fortalte meg at jeg hadde lavt stoffskifte og han ga meg thyroxin for det. Men det var flere viktige ting han aldri fortalte meg noe om; at dette er en sykdom, at jeg må ta medisiner resten av livet, og sist men ikke minst; han fortalte ingenting (!) om symptomene! Hadde han bare listet opp noen av symptomene, kunne jeg ha krysset av for omtrent samtlige allerede den gangen. Men jeg fikk altså ikke vite noe som helst, og den gangen fantes jo ikke internett og ikke hadde vi noe helseleksikon hjemme, så jeg hadde ingen sjanser for å finne ut av dette selv. Ã… spørre legen nyttet ikke, for jeg fikk ikke svar.

Så da resepten skulle fornyes viste det seg at legen hadde sluttet ved senteret, og han som overtok meg som pasient fulgte ikke opp stoffskiftet. Jeg visste jo som nevnt ikke noe, og siden jeg ikke visste om jeg skulle kjenne noe bedring av tablettene og hva jeg evnt skulle ha kjent noen bedring av, så sluttet jeg med tablettene.

Det var ikke før i 1997 at jeg fikk diagnosen etter at jeg så "Helse-refleks" på Nrk, gikk til legen og slo i bordet. De fleste av dere som har lest på hjemmesiden min, har fått med dere resten av den historien.

Jeg er virkelig sint på disse legene! Jeg har blitt mye sykere enn jeg behøvde å bli, hvis de bare hadde tatt stoffskiftet mitt på alvor. Jeg går rundt med så forbaska mye sinne i meg på grunn av dette! Jeg gråter ofte når jeg er alene. Og hver eneste ting som kommer i tillegg som følge av stoffskiftet og som jeg må slite med hver dag, så som B12-mangelen, vektproblemene, det at jeg blir så fort sliten mentalt, konsentrasjonsvanskene, hukommelsestrøbbelet, angstanfallene, urinsyregikta, ødemene og alle andre ting som stadig dukker opp i kjølvannet av dette og som fører til undersøkelser og undersøkelser og atter undersøkelser... alt dette gjør meg bare enda mer deprimert og sint. Diabetes og høyt blodtrykk er visstnok det siste jeg har fått nå. Jeg er møkkalei av å være syk! Jeg orker ikke flere undersøkelser! Jeg har nå begynt å sette ned foten når det gjelder flere undersøkelser, for jeg orker ikke mer. Jeg driter rett og slett i om jeg ikke kommer til å leve like lenge som andre. Jeg har nok, jeg trenger ikke å vite om hva mer jeg lider av!

Jeg blir deprimert og sint av å vite at jeg sannsynligvis kunne vært så å si frisk idag, dersom disse drittlegene hadde gjort jobben sin skikkelig! Jeg har så lyst til å fortelle dem hvor mye de har ødelagt av livet mitt! Jeg vet i alle fall at han jeg gikk til på 80-tallet vet hvem jeg er. Derimot er jeg ikke så veldig sikker på at han som ga meg thyroxin og unnot å fortelle om lavt stoffskifte kan huske meg. Men jeg har veldig lyst til å sende dem begge et brev og ta et skikkelig oppgjør med dem.
Den første legen står jeg dessverre i fare for å treffe på daglig, for han har kontor her i nærmiljøet. Jeg unngår ham så langt jeg kan, for det er få personer jeg forakter mer enn han. Jeg vil ikke si hater, for det er et for sterkt ord. Men forakter - ja.

En STOOOOOR klem til deg Sonja !!!
Og jeg føler virkelig med deg ! Har dager selv hvor jeg er virkelig forbanna på legen som ikke tok meg på alvor når jeg begynte å bli dårlig i en alder av 24-25 og som bare sa at jeg hadde ett for godt liv, det var derfor jeg la på meg.... Og dette var i min mest aktive periode i livet :evil:

Forstår så veldig frustrasjonen og sinnet ditt, det er som å lese om meg selv i mye av det du skriver.

*Klemmer deg enda litt til*

Jeg forstå godt frustrasjonen din Sonja.

Sender deg en stor trøsteklem og håper at livet kan bli bedre for deg.

Dersom du føler for det syns jeg du skal skrive brevene du nevner. Skriv dem gjerne nå og send dem og noen dager om du fortsatt føler for det. Er ikke sikkert du får noe svar eller at legen bryr seg, men det kan likevel være riktig for deg. Kanskje kan legen lære noe av det som fremtidige pasienter kan ha god av.

Du skal vite at forumet ditt betyr mye for meg og helt sikkert for veldig mange andre her inne. Vær stolt av at du har opprettet det.

Du får en KJEMPEKLEM fra meg også

Dette er bare så trist å lese! :cry: Hvis du orker å stå for det å skrive disse brevene (jeg tenker på om du møter vedkommende det gjelder), så GJØR DET!
Det er på tide noen av disse arrogante legene blir konfrontert med sin egen udugelighet og likegladhet. Det er jo ikke legenes liv som blir ødelagt. Grunnen til at vår pasientgruppe og også andre grupper sliter er at det ikke finnes energi til å gjøre noe med det. Vi har jo mer enn nok med å kjempe for å få den behandlingen vi må ha.
Det som er skremmende med dette er at det ikke er noen løsning på dette. Historien din er trist, Sonja, og det er trist at det ikke har blitt mye bedre i dag.
Men som cat skriver så er du til stor hjelp for andre som sliter, og det kan du virkelig være stolt av :D

En STOOR KLEM fra Lie

Hei Sonja...
Jeg har heldigvis ikke gått med plager så lenge som deg, men det begynner å bli 10 år.

Jeg har ikke fått lest historien din og heller ikke sett hjemmesiden din. Noe jeg veldig gjerne kunne tenke meg. Jeg kjenner meg så veldig godt igjen i dine symptomer.

Jeg er endelig henvist til en endokrinolog på grunn av mine problemer og jeg kommer helt sikkert til å møte på en sånn arrogant lege som du beskriver. De legene jeg har møtt hittil har hvertfall vært en skuffelse.

Jeg har samtlige symtpomer som du beskriver, hvis man ser bort fra sukkersyken. I tillegg har jeg både fysiske og psykiske symptomer som du ikke nevner. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om å ville gi opp også, og derfor er det jo så bra at vi har dette forumet. Her kan vi gi hverandre oppmuntring, støtte og ikke minst gode råd!

Jeg tror det er MANGE som har hormonelle problemer som ikke blir tatt på alvor av legene. Jeg tror også at mange med stoffskifteproblemer, spesielt de som ikke opplever bedring av medisner kan ha andre sykdommer på gang. Jeg har en pappa som begynte med lavt stoffskifte og mageproblemer og det viste seg at han gikk med Cushings i 15 år. Han var innom mange leger før han ble tatt på alvor. Han endte opp med hypofysesvikt og nedsatt hørsel på grunn av manglende kunnskap hos legene. Symtpomene du beskriver her (helt ned til diabetes) er faktisk symptomer på blant annet Cushings.

Det jeg i bunn og grunn vil frem til er at du MÃ… ikke gi opp. Nå vet jeg veldig lite om din bakgrunn, men jeg antar at du har vært til flere typer spesialister og jeg håper at du finner igjen styrken til å kreve å se enda flere.

Det du opplever er ikke normalt!

HEI SONJA !

Hvorfor bruke mye energi på å formulere noe nytt ? Det du skrev her var rett fra levra eller hjertet

Gjør det enkelt, ta kopier og send dem til disse personene, og jeg tror du vil poste dem med en deilig følelse !

Når det er gjort setter du deg i en solvegg, hvis sola skinner da, med en deilig soft-is enten det er sundt eller ikke, og tenker fa... ta dem !

Hej Sonja http://www.cosgan.de/images/smilie/traurig/d050.gif

Jeg forstår hvad du mener, helt ned til den allermindste detalje og jeg mener seriøst at din beretning burde udmøntes i et åbent brev trykt og vist alle de steder IRL og Internettet man kan komme til, fordi der er mange, mange der havde lidt en krank skæbne som din!

I hvert fald mener jeg ikke, at det er "nok" at sende et brev til de pågældende læger.... for vi ved alle hvad der ville ske med sådanne breve - hvis bare Norsk Thyreoideaforbund kunne/ville etablere en patientblog hvor ordet var 100% frit - ville man derigennem kunne nå til alle med budskaberne om hvordan sygdommen leves i de små hjem; hvordan man bliver ikke-hjulpet af lædestanden; hvilke konsekvenser en fejlslåen lægegerning medfører for de enkelt syge og deres familier samt sidst men ikke mindst - hvilke konsekvencer en underbehandling, en ikke-behandling eller en fej-behandling har for livslængden og følgesygdommene som følge af at kroppen bliver deformeret, underforsynet med næring, forurenet af metabolitter, immunitetsvækket m.m. - alt sammen som følge af at stofskiftet permanent bliver negligeret.

Jeg kan levende forstå dig, når du skriver om foragt.... for denne foragt kender også jeg til og den bobler ud af mig hver gang jeg ser, læser eller oplever forbandede tumper til uvidende læger, der ikke engang forsøger at forstå det de roder med og ikke har i sinde at finde ud af hvad det er vi egentlig fejler + er totalt uvillige til at lytte til det mindretal af "paria-lægerne" der har fattet hvad det hele handler om.

Min forståelse og medfølelse vil ikke dig gøre dig rask eller give dig håbet tilbage..... Hvad skal der til - Sonja? Hvad skal der til for at du kan se igen lyset for enden af tunellen? Hvad kan vi gøre?

Kjære Sonja. Historien din gjør veldig inntrykk, og jeg sitter her med en forferdelig avmaktsfølelse...

Hva kan VI gjøre for å hjelpe deg? Vi er snart 400 brukere her. Ikke alle er aktive, men de fleste av oss har fått så utrolig mye hjelp og forståelse gjennom at du opprettet dette forumet.

Hva trenger du Sonja? Jeg har hørt om en Hertoghe i utlandet? Hvilke tanker gjør du deg om hva som kan hjelpe deg? Tenker du noensinne over at det kanskje er bedre hjelp å få i utlandet...hos noen som ham..??

Jeg kaster ut forslag. Jeg skulle så gjerne være med på å bidra litt så du fikk den hjelpen du trenger. Absolutt ikke for å glorifisere meg selv. Tvert imot. Hadde jeg hatt råd til å tilby deg dette alene så hadde jeg sendt en PM. Hva sier dere andre? Nå har vi sjansen til å være det medmenneske som gjør noe konkret.

Tenk over hva som er det beste for deg i denne situasjoen Sonja. Fortell oss hva du tror er det beste for deg. Vi har ingen andre enn hverandre. Så brutalt og så enkelt er det.

SÃ… SONJA - hvilke tanker har du om behandling - som du ikke har hatt råd til? Men som muligens finnes....? Kan vi få lov til å hjelpe deg?

Du sliter veldig. Altfor mye...
http://www.cheesebuerger.de/images/s...liebe/d054.gif
Legger til: Vi VIL gjerne hjelpe deg. Jeg grubler på hvordan...

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Yvette

Jeg kaster ut forslag. Jeg skulle så gjerne være med på å bidra litt så du fikk den hjelpen du trenger. Absolutt ikke for å glorifisere meg selv. Tvert imot. Hadde jeg hatt råd til å tilby deg dette alene så hadde jeg sendt en PM. Hva sier dere andre?.

---

He, he... jeg har selv tænkt på det allerede i nogen tid og vist nok ikke i forbindelse med behandlingsmulighederne, men mere generelt fordi driften af denne side + arbejdet med at man trives her er altså også en slags udgift for nogle få enkelpersoner der trækker læsset i kulisserne her...

Desværre ved jeg også at det kan være svært at få folk til lommerne og oftest fordi de fleste selv kæmper med økonomien, der er blevet ødelagt af at man ikke længere er en pålidelig arbejdskraft. Men som du ganske enkelt selv skriver - er vi mange.

Hvis man kunne sikre sådan en initiativ mod mistænksomhed - kunne man sagtens oprette en fond man frivilligt kunne indbetale småbeløb til og på sigt kunne pengene bruges til at skaffe folk de rigtige diagnoser + opstillinger af behandlingsplaner.... fordi det er her problemet er størst for mange - at man løber med panden mod muren og ikke kan få lægerne til at fatte ALVOREN i disse sygdomme. Og så kunne Sonja blive den første "test-patient".

Sådanne initiativer er dog svære at igangsætte og krævende i arbejdstid og energi.... De er også "farlige", for hvis tilslutningen svigter - kan man nemt komme til at føle sig endnu mere alene i verden, selv om forklaringen kunne ganske enkelt blive nem nok.... vi er alle trætte og "initiativløshed" er jo et af de klassiske symptomer på lavt stofskifte, selv når det kommer til blot at forvalte sin egen dagligdag. Hmm... hvad siger I?

Tusen takk for svar alle sammen! Det varmer!

Jeg har såvidt tatt første steget når det gjelder brevene med å lete opp adressen til lege nr to, for han jobber et annet sted nå. Men det er flere som heter det samme, så jeg må lete litt. Har alt sendt en forespørsel til det stedet han mest sannsynlig jobber.

Jeg kommer nok til å skrive et brev til hver av dem, for jeg har forskjellige spørsmål til dem. I går fant jeg også navnet på den tredje legen som ikke fulgte opp stoffskiftet, forøvrig samme lege som jeg slo i bordet til noen år senere. Har ikke husket navnet hans frem til nå.

Har også et problem vedrørende lege nr en, for han er fastlege for foreldrene mine. Og jeg er redd for at det jeg sender til ham kan komme foreldrene mine for øre. Ikke det at jeg har noe å skjule, men jeg opplevde den gangen jeg gikk til ham at informasjon jeg kun ga til ham, hadde min mor fått vite om. Hadde jeg vært mindreårig hadde det vært forståelig, men jeg var tross alt i 20-årene den gangen.

Jeg vet ikke hva slags behandling som skulle hjelpe meg nå, jeg ønsker egentlig bare å ha fred fra alt som heter sykdom og undersøkelser, jeg vil ta min thyroxin hver dag og det andre jeg trenger for å leve, og så ikke mer. Legen min maser stadig på meg om at han vil ha meg innlagt på sykehus og undersøkt for den høye senkningen min. Men jeg har jo tross alt hatt for høy senkning ved hver eneste måling i snart 17 år, så hvorfor bry seg om den nå? Jeg lever ok med den, jeg. Hadde den vært uttrykk for noe alvorlig, så hadde jeg antakelig vært død for lengst.

Gjennom hele 90-tallet fikk jeg kommentarer av kontorsøstrene som "var du syk forrige gang?" etter hver blodprøve. Svaret mitt var stort sett nei. "Du hadde så høy senkning" fikk jeg alltid i retur. Jeg ble så lei av å få det spørsmålet hver eneste gang, så jeg konfronterte legene med det, og jeg fikk bare et skuldertrekk med "noen har høy senkning uten at vi kan forklare hvorfor". Senkningen har i alle år ligget mellom 34 og 54, noen ganger høyere - men da har jeg hatt influensa eller sånt i tillegg.

Forrige gang ville min nåværende lege ha meg til å gå med 24-timers blodtrykksmåler. Etter litt om og men fant de en tid som passet, for med min jobb er det ikke lett å ha et sånt apparat på seg. Jeg jobber jo tross alt i vann, og når slike apparater ikke tåler vann... vel, det ordnet seg. Det var noe forbaska tull å ha den på! Siden jeg ikke har klær med belte eller lommer, så måtte jeg gå med den i hånda hele tiden.
Og da de leste det av dagen etter, så hadde bare noen få av målingene blitt noe av. Og da begynte maset om at jeg måtte gjøre det en gang til og ta nye målinger. Men det har jeg nektet. Jeg orker ikke det en gang til. Jeg orker ikke å få vite at blodtrykket også er høyt. Det var heller ingen av dem som opplyste om at det kostet penger å låne apparatet, det fikk jeg først vite da jeg kom for å levere det. Heldigvis slapp jeg å betale da resultatet ikke var komplett. Hadde ikke hatt råd til å betale det heller.
Skal til legen igjen på tirsdag og regner med at han kommer til å forlange at jeg skal ta en ny runde. Men jeg kommer til å nekte, for jeg har fremdeles ikke råd til å betale for apparatet og ikke orker jeg tanken på å nærmest svime av hver halvtime. Det skjedde forrige gang, fordi det blåste seg så hardt opp. Jeg orker det ikke.

Selv tror jeg at jeg tar for høy dose thyroxin nå. For med for høy dose har jeg en tendens til å få høyere puls. Og da legen gjorde forrige måling, tror jeg ikke han tok hensyn til at jeg for det første var stresset, og for det andre at jeg hadde tatt thyroxin like før jeg dro hjemmefra. Pulsen min pleier å være noe høyere i timene rett etter at jeg har tatt tablettene.

Jeg ble syk i 17-18-års alderen, og det er jo en tid hvor man vanligvis tar seg utdannelse, får jobb og etablerer seg. Men som en direkte følge av sykdommen fikk jeg ikke noen utdannelse, for jeg orket ikke konsentrere meg om bøker. Jeg blir veldig deprimert av å tenke på at hvis jeg bare hadde fått medisin allerede den gangen, så kunne jeg kanskje ha fått krefter til å ta en utdannelse. Jeg kunne ha fått krefter til å gjøre noe med vekta allerede den gangen og kanskje også fått egen familie. Ingenting av det ble noe av.

Jeg har stort sett kun hatt lavtlønnsjobber, for uten utdannelse kommer man jo ikke så veldig langt. Har aldri i mitt liv tjent mer enn 150.000 brutto på et år, og det er ikke mye å skryte av. Jeg vil jo jobbe! Jeg vil jobbe det jeg kan klare, jeg har egentlig ikke noe ønske om å ligge samfunnet til byrde.

Nå prøver jeg meg altså som såkalt selvstendig næringsdrivende. Sikkert egoistisk av meg, men endelig har jeg funnet en jobb i livet hvor jeg trives! Jeg elsker jobben min, og kan egentlig ikke tenke meg noe annet. Dessuten slår jeg to fluer i en smekk, jeg jobber og får samtidig betalt for å trene! For de som ikke vet det - jeg jobber som instruktør i vannaerobic for overvektige og har pr idag 3 kurs pr uke, i tillegg til at jeg er trener for et damelag i vannaerobic. Jeg hadde ikke hatt krefter til å ha en vanlig jobb, for så å trene etter arbeidstid. Det hadde ikke gått. Men med denne jobben får jeg selv trent på en måte som passer meg godt som overvektig. Jeg belaster ikke kroppen like mye som jeg måtte gjort på land og jeg blir sliten, men på en god måte om jeg kan si det slik. Dessuten har kursene mine begynt å bli populære! For første gang befinner de seg på rette siden av null når det gjelder økonomien.
Jeg tjener ikke nok til å kunne leve av det ennå, så jeg har fått innvilget 50 % sykemelding pga skader i knærne. Så alt er heldigvis ikke bare negativt i livet.

Kjære Sonja. Du har stor medfølelse fra de fleste av oss, for ikke å si alle, her inne på forumet, det kan du være 100 % sikker på. :D

Mange av oss har jo oppleve noe lignende når det gjelder leger som du. Jeg tror ifølge de symptomene jeg har at jeg har hatt lavt stoffskifte i mestparten av mitt liv, FT4 har ligget å duppet nede på de nederste tall når jeg har målt det, TSH ble jeg ikke ordentlig kjent med før etter at jeg ble mer bestemt på å finne ut av min sykdommen.

Ingen leger tok dette alvorlig før jeg i fjor fikk så mange symptomer at legen ikke kunne unngå å ta tingene alvorlig. Hadde forøvrig aldri tatt opp stoffskifteproblemene mine med min "nye" fastlege som jeg har har hatt 4-5 år.

Jeg spurte en av legene der jeg jobber, om hvordan de ser på det med stoffskifte og når FT4 ligger å "dupper" på det laveste. Han sa at har man mye plager så skal man ha medisin likevel, og det ga meg jo litt "blod" på tann. Resultatet er at jeg begynte med Levaxin i november -07. Dette er kanskje noe å tenkt på for de som sliter med stoffskiftet, nytter det ikke med den fastlegen man går til så kan man jo bytte lege til man finner en som vil høre på en. Vet man hvile prøver man skal ta og får kopi av verdiene, så har man noe å slå i bordet med hvis legen protesterer.

Mine plager har sannsynligvis fått relativt store konsekvenser og jeg er når 100 % sykemeldt, da jeg er plaget med enorm kraftløshet over lang tid. Den kan kommer og vare i en hel uke i strekk, er ofte sengeliggende 1 eller 2 dager og sover mye i en slik periode. Som jeg har skrevet før inne på forumet så kan kraftløsheten vare fra noen timer til dager, vet aldri hvor lenge. Har ha noen gode dager innimellom.

Legen min mener ikke at dette skyldes stoffskifte, men er psykosomatisk og har søkt meg til psykolog. Har fått tilbakemelding fra flere at jeg ikke skal slå meg til ro med det legen min har konkludert, så får se hva legen sier når jeg skal tilbake i mai.

Så, og si at vi er en forsømt gruppe pasienter er ikke noen overdrivelse og jeg er for så vidt enig med noe at du godt kunne ha sendt din historie til de legene som har forsømt deg så til de grader. Det jeg stiller spørsmål til, vil de se på det med alvor, eller vil brevet ditt bare havne i et arkiv. Jobbing i "det små" kan nok hjelpe akkurat DEN legen og kanskje noe av hans kollegaer, men det fineste ville jo være at det kunne komme alle til del. Og da tror jeg personlig at det må større "skyts" til. Noen av oss som har mot og krefter til å virkelig stå frem offentlig slik at en får satt skikkelig søkelys på dette? Jeg tror at det må bli en offentlig debatt til for å få noen forandring av landsomfattende grad på den måten vi blir behandlet på. Spørsmålet er hvem av oss er villig og har kunnskap nok til å klare en slik belastning.

De følgeplager som du, Sonja, forteller om er helt klart vanskelig å takle og at noen av dem skyldes leger, som jo er der for å hjelpe oss, er jo helt forferdelig. Du har min aller største sympati.

Overvekt er jo ikke noe som er ukjent for oss som har lavt stoffskifte, om det er mye eller lite så sliter vel de fleste av oss med det. Bland fem søsken så er jeg den eneste overvektige og jeg tror det skyldes stoffskifte.

Kjære Sonja og alle vi andre som sliter, vi må bare gjøre så godt vi kan for å holde humøret oppe selv om det er vanskelig noen ganger. Skjønner godt at du er sint, Sonja, og det er ikke lett å være blid når en har så mange plager du har og ser at det skyldes leger som ikke tar sitt ansvar alvorlig. Håper du likevel kan prøve å se at sinne ikke er av det helt gode for oss i lengda, så det er bare å fyre løs all frustrasjon her inne på forumet, få det ut, det tror jeg er den beste måten å få taklet dette på, så du igjen kan få noen gode dager.

Hadde du vært her skulle du ha fått en kjempeklem, men du kan betrakte det som om du allerede har fått den. :D

Når det gjelder overvekt og stoffskifte, har jeg nå kommet over denne artikkelen:

http://www.expressen.se/halsa/1.613906

Sitat:

---

En grekisk studie av 144 feta visar att nästan var femte, 19,5 procent, hade rubbningar i sköldkörteln och sänkt ämnesomsättning.

---

Stakkars Sonja, så mye du har å slite med.

Jeg forstår deg veldig, veldig godt for jeg har vært (og er) i veldig mange av de situasjonene du beskriver.

Ikke rart at du blir oppgitt, sint og deprimert. De kunne forsøkt hvem som helst bare en brøkdel av dette, så skulle de få sett.

Skjønner også veldig godt frustrasjonene og sinnet du har til legene. Har selv vært inne på tanken om pasientskadeerstatning eller noe, men hvor skal jeg begynne? Men foredrene mine, for jeg var jo kjempedårlig allerede som liten? Og nå har jeg en veldig snill lege, tross alt, gjør jo mye feil han også, men han viser medmenneskelighet. Litt synd hvis jeg skulle begynne med ham....

Og hele livet er jo ødelagt av denne og de andre sykdommene (som kanskje har kommet av denne da en autoimmun sykdom "inviterer" til en annen). Og hele kroppen er ødelagt - både utenpå og inni.

Hadde en bare strøket med, ja men, så var det jo en ende på det. Men for min del med nå voksne barn dog, og to hjelpeløse katter, er det visst best om jeg blir her litt til. Men på et tidspunkt ville ikke jeg heller vite om jeg hadde flere sykdommen. Jeg skulle ha testet meg for diabetes pga alle de autoimmune tilstandene, og så er det mange på begge sider av slekta mi som har det. Men vet du hva, jeg slapp, for legen hadde allerede gjort det på en blodprøve tidligere, og den var negativ. Men det er bare det, Sonja, at hvis man har flere sykdommer, så er det best å vite for å få best mulig behandling så tidlig som mulig. Ja, det ser jo både du og jeg mht stoffskifteproblemene.

Fond og innsamlinger er jo gode tanker, om bare noen kunne orke å styre med det. Kunne man hatt et fond som NTF forvaltet og skulle brukes til å hjelpe de stoffskiftesyke som ikke ble bedre av vanlig behandling og som ikke hadde råd til alternativ behandling selv? Noen fond får jo til tider store donasjoner, så det er jo absolutt en god tanke, om noen orker å få det gjennomført.

Beste tanker til deg, Sonja :D

Kjære Sonja!
Det er forferdelig å lese hvordan du har blitt behandlet av legestanden! Det er grusomt! Konfrontèr legene det gjelder!

Det som er så inni hampen uforståelig for meg er: hvorfor bruker ikke legene den kunnskapen som finnes om behandling av stoffskiftepasienter? Hvorfor slår de seg til ro med at pasienten fortsatt er syk, selv etter mange års "behandling"??? Hvorfor er de så skråsikre, selv når pasienten ikke blir frisk? Eier de ikke yrkesstolthet? Hvorfor stoler de ikke på pasientenes beskrivelser av sin egen situasjon / symptomer?

Rettelse: Vet at dette ikke gjelder alle leger, det er galt å generalisere leger. Men jeg føler likevel at denne kritikken er helt på sin plass,- det gjelder mange leger, dessverre! Massiv dokumentasjon finnes i dette forumet.

De som kritiserer legene som har spesialisert seg på stoffskiftebehandling, bl.a. Balderklinikken og Oftebro og som tar seg skikkelig betalt, må komme med alternativer! Hvis det eneste tilbudet er en fastlege som ikke vet opp-ned på en pasient med hypothyreose, skjønner jeg meget godt at noen betaler opptil kr. 2000.- for en legetime. Det er ukyndige fastleger som er årsaken til at vi kontakter de private spesialistene. Ingen behøver å lure på hvorfor en av de legene har 1000 stoffskiftepasienter! Vi bor i et velferdsland hvor alle skal ha rett til gode helsetjenester,- men det fungerer ikke!

Bjarne Håkon Hansen må slutte å lure på hvorfor antallet uføretrygdede stiger. Mye av svaret tror jeg ligger i at folk som oss enten ikke får behandling, eller feil behandling.

Kjære Sonja, jeg håper inderlig at du får bedre behandling. Har du vurdert å be om henvisning til Thyroideaavdelingen på Aker Sykehus?
Hva synes du om forslaget til Yvette? Jeg støtter det!

Jeg har stor respekt for deg, fordi du er den du er og jeg er også dypt takknemlig for den store innsatsen du gjør for oss.

Stor og varm klem fra Joni :D

jeg støtter forslaget til Yvette mange bekker små og så videre.

Sonja, tusen takk for supert forum!

Jeg støtter også foslaget til Yvette!

Jeg vil gjerne tilføye at pressen, inkludert legetidsskriftet, mest er interessert i å få slike enkeltpersoners historier, og ikke forbundets generelle inlegg.
Forbundet har slitt og kranglet seg til noen leserinnlegg, som ble veldig forkortet. Det er blitt veldig vanskelig å få inn noe som helst.

Men triste historier som denne tar pressen nok, hvis dere skjønner hva jeg mener. Enkeltpersoner med sin historie.
Prøv kanskje legetidsskriftet, hvis du føler for det.
nora

Jeg var hos en endokrinolog forleden. Hadde ventet i to måneder på den timen, så jeg hadde forhåpninger om å få hjelp. Jeg ble henvist dit fordi fastlegen ville han skulle se på medisinene jeg tar og se om det kunne gjøres endringer der for stoffskiftet og diabetes. Jeg hadde også på forhånd sendt ham et brev med inngående beskrivelse av min sykdomssituasjon, for at han skulle være forberedt.

Vel, brevet hadde han ikke lest, det fant han fram og begynte å skumlese da jeg spurte om han hadde fått det. Da jeg kom inn på kontoret hans, begynte han med å si at "de snart måtte bytte ut stolene på kontoret, for pasientene blir jo bare større og større".

Så begynte han å mase om slankeoperasjon. Jeg svarte at jeg foreløpig ikke er interessert i det fordi jeg vil se hvordan det går med de jeg kjenner som har tatt en slik operasjon. Jeg kjenner også til tilfeller der folk har dødd av det, så jeg er skeptisk. Han ble sur da jeg sa det, og kom med at "i Sverige har de gode resultater etter 15 års studier, så det er ingenting å vente med".
Han fortsatte med å si at jeg aldri kommer til å greie å gå ned i vekt ved egen hjelp. Skulle jeg mot formodning greie det, så ville det bli en "mirakelsak i ukebladene".
Han ble også sur da jeg sa jeg ikke vet hva jeg veier og heller ikke vil vite det. "Jasså, du foretrekker å se på buksestrikken om du går ned i vekt, du!" sa han surt. Ja, jeg gjør faktisk det! Jeg foretrekker å fokusere på andre positive ting, fremfor å se meg blind på tallene!

Men det som stakk verst, var at han var så negativ til all treningen jeg gjør! Det var ikke bra nok, det var visst bare tull det jeg drev med i jobben min. De uttalelsene der var virkelig sårende, tårene rant hele veien hjem og hele resten av dagen. Jeg er fremdeles lei meg.

Jeg vet jo at noen leger ikke forstår at mange overvektige foretrekker å trene uten å hele tiden være konsentrert om slanking. Noen leger og ernæringsspesialister forstår ikke at jeg ikke har kostholdsveiledning og vektkontroll på kursene mine. Men kan ikke vi overvektige også få trene for å få en bedre kondis, mer krefter til å klare hverdagen og en sunnere livsstil, uten at målet kun er vektnedgang?

Han gjorde ikke noe med medisinopplegget slik jeg var henvist dit for. Han spurte om det var lenge siden jeg hadde vært hos øyelege(?). Det har ikke jeg kjent noe behov for, så det har jeg ikke vært. Derfor ga han meg henvisning til øyelege! Hva fanken skal jeg der å gjøre? Jeg kommer ikke til å benytte meg av den. Må jeg til øyelege, skal fastlegen min få skrive henvisningen dit.

Jeg ble satt opp til oppfølgende time om tre uker hos endokrinologen, for "da hadde jeg tid til å bestemme meg for slankeoperasjon". Nå har jeg imidlertid sendt et brev til ham med beskjed om at jeg ikke fortsetter hos ham da det blir for dyrt. Har også sendt et brev til fastlegen min med klar beskjed om hva jeg synes om den endokrinologen han anbefalte og at jeg ikke vil fortsette der. Ã… gå til den endokrinologen der er bare å kaste penger ut av vinduet for mitt vedkommende. Skal jeg noensinne ha en slankeoperasjon, så skal neimen ikke den arrogante drittsekken av en endokrinolog få henvise meg!
:x

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Sonja

Men det som stakk verst, var at han var så negativ til all treningen jeg gjør! Det var ikke bra nok, det var visst bare tull det jeg drev med i jobben min. De uttalelsene der var virkelig sårende, tårene rant hele veien hjem og hele resten av dagen. Jeg er fremdeles lei meg.

Jeg vet jo at noen leger ikke forstår at mange overvektige foretrekker å trene uten å hele tiden være konsentrert om slanking. Noen leger og ernæringsspesialister forstår ikke at jeg ikke har kostholdsveiledning og vektkontroll på kursene mine. Men kan ikke vi overvektige også få trene for å få en bedre kondis, mer krefter til å klare hverdagen og en sunnere livsstil, uten at målet kun er vektnedgang?

---

Huff Sonja - du har noe å lære meg /oss om hva som er verdifullt i livet. Selv trener jeg som en gal.....og tenker vekt, men jeg vil også legge til at all trening er lystbetont - selv om vekten rikker seg ikke. Jeg har i 2 mndr nå badet i sjøen. Jeg svømmer og jeg prøver meg på litt vannaerobic. Jeg har faktisk hatt grupper noen ganger i basseng, men sjøen er likandes... :D

Ellers http://www.cheesebuerger.de/images/s...liebe/d054.gif

[quote ="Sonja"]
Han spurte om det var lenge siden jeg hadde vært hos øyelege(?). Det har ikke jeg kjent noe behov for, så det har jeg ikke vært. Derfor ga han meg henvisning til øyelege! Hva fanken skal jeg der å gjøre? Jeg kommer ikke til å benytte meg av den. Må jeg til øyelege, skal fastlegen min få skrive henvisningen dit. [/quote]

Jeg har tatt øyeoperasjon som skyldes stoffskifteproblemer. Sier det bare i tilfelle du noensinne skulle få bruk for det. Hypothyreose rammer øynene også, og veldig få leger/øyeleger er klar over det. Min øyelege kurser øyelegene ved lokalt sykehus på denne problematikken. Men selvfølgelig - ikke alle blir rammet. Bare vær obs...

Lykke til Sonja! http://www.cheesebuerger.de/images/s...liebe/d042.gif

(Her ble en quote jeg ikke fikk til....finner ikke ut av det... :oops: )

Huff og huff! Stakkars deg! Det går jo ikke an å møte pasienter på den måten! Mannen eier jo ikke empati. Kan du ikke melde han til pasientombudet? Tenk å si at stolene ikke er store nok, han gjør jo narr av deg, han mangler jo fullstendig respekt for medmennesker. Dette kan du ikke finne deg i!

Det er bedre å være trent og tjukk en tynn og utrent :D

Det er rett og slett for jævlig det du opplever Sonja.
Og du har selvfølgelig helt rett i diner anførsler !

Sånne typer burde vi som er pasienter og dermed er offer for henvisningssystemet ha en mulighet for å verne oss mot. Vi vet jo ikke hva vi går til når vi flyr rundt med papiret i handa og spiller etter de regler som kvitfrakkdynastiet har lagt for oss.
Kanskje må man ta til motmele for å få en endring ?

Hva med vår egen liste ? En svart og en kvit ?
Kanskje ikke det er lov ? De gutta der vet jo å ordne seg !
Kanskje er det lov hvis det bare er for en engere krets ?
Feks blant medlemmer ?

Bare løse tanker.......

Huff, for en lege :shock:

Men ang øyelege. Det er nok pga diabetes. De sjekker netthinnen og blodgjennomstrømningen dit. Det er VELDIG viktig. Min mor har nemlig blitt blind på begge øynene pga diabetes og alt for dårlig oppfølging av lege. Kan føre til netthinneløsning og man blir faktisk blind "over natten". Grusomt.

Huff og Huff.
Leste gjennom innlegget ditt og må si at jeg ble sjokkert. Etter å ha lest og følgt med på forumet og gjennom mine egen opplevelser, ser det dessverre ut som at det finnes mange slike leger :( . Syntes du har en sunn og fornuftig tankegang angående vekt og kropp, så la ikke ikke slike leger få " ta knekken på deg":) .

Hum... gi meg navnet på den endokrinologen, så skal jeg kjempe meg til en henvisning til han, og prøver han på meg så biter jeg hodet av han (jeg er normalt ikke veldig voldlig, men dette var for jævlig!).

Jeg blir helt oppgitt når jeg hører og leser eller opplever slike situasjoner selv.
Har også opplevd å forlate legekontoret med tårer i øynene, og kjempedepressjon i en uke etterpå. Men jeg har bestemt meg, blir jeg avvist av en lege på den måten du har blitt behandlet Sonja, da biter jeg tilbake. Og da er det med tårer av sinne!

Fysj, jeg blir så sint på dine vegne!

Dette var ille. Slikt skulle ingen trenge å oppleve.
Når du vet at det du gjør er det beste for deg selv, så gi blaffen i hva han måtte mene om det.

Nei, dette var noe av det verste jeg har hørt om når det gjelder arrogante leger altså!

Kan bare ikke begripe at leger kan være så frekke, jeg ble nesten på gråten når jeg leste dette. Huffameg.

Jeg håper du treffer på noen virkelige behandlere som lytter til deg og dine behov snart.

hilsen Anita

Jeg blir kjempesint på dine vegne når jeg leser dette. Denne legen burde drevet med forskning eller noe annet administrativt hvor han ikke hadde kontakt med pasienter. Ellers så burde han blitt pasient selv. :twisted:

Denne legen hørtes ut som om han var tykk i hodet. :lol: En slankeoperasjon er en stor operasjon og absollutt noe en må ville selv 100 %.

Dessuten så kom du jo ikke til ham for å få kostholdsveiledning og snakke om vekten din heller. Ikke alle som passer til yrket sitt nei. :evil:

Stakkars deg, Sonja, for en utrolig ufin behandling du har vært utsatt for!

Kanskje vi burde ha noen med oss av og til når vi skal til lege og spesialist? Men det er jo ikke akkurat lett, for de fleste arbeider jo på den tiden. Hva hvis man er medlem i NTF - kan noen der går med oss? Eller kan vi slå oss sammen med andre i lignende situasjon for å være med hverandre? Ikke så lett sikkert å få til....

Ja, du bør jo gå til øyenlege da, det ser jeg.

n'Finn - jeg så ei side fra UK hvor de listet opp vennligsinnede endokrionolger, tror jeg det var, og det er mulig det var endokriologer (evt leger), som var positive til Armour. Hvis jeg husker riktig, så hadde noen da bedt om å bli strøket fra denne websiden - ja, da var det nok i forbindelse med Armour - de ville vel ikke at det skulle være åpent kjent for andre leger at de stilte seg positive til Armour. Hva med NTF - de har ikke noen slik liste da? Ellers kan jo ingen forby oss å lage si slik liste til internt bruk, i alle fall. Det er vel heller ikke ulovlig å lage ei slik webside, men jeg er ikke sikker på det.

Men Sonja, hva med å gå tilbake til neste time, men ha noen med deg - som vitne! Og til å forhåpentligvis få ham til å beherske seg noe mer? Håper i alle fall du vil bli møtt med større respekt fremover!

Dette var grusomt Sonja! Skulle ønske du hadde sluppet den fæle opplevelsen. Legestanden ligger tynt an her i gården. (Ja, jeg vet at det finnes noen flinke leger, men jeg har ennå ikke møtt noen av de). Jeg har også dårlige erfaringer og skal ta tak i det når tåka har lettet litt mer. Har lyst å studere helselovene og se hvilke muligheter vi har til å klage når vi ikke blir skikkelig behandlet. Vet at det eneste som nytter i slike saker, er å være superformell. Dersom man fremmer en skriftlig klage har man krav på at den blir behandlet.

Bestillingen til endokrinologen var at han skulle se på medisinene du tar og se om det skulle gjøres endringer i fht stoffskiftet og diabetes. Dette ble ikke gjort! Du fikk en "vare" du ikke hadde bedt om og så måtte du attpåtil betale i dyre dommer for den!?

Flere har skrevet at Aker sykehus er dyktige på behandling av stoffskiftesykdommer, har du mulighet til å blir henvist dit av din lege?

Ønsker deg alt godt kjære Sonja! :D
Klem fra Joni

Blir kjempeforbannet på dine vegne!!!

Men det er dessverre mange slike spesialister rundtomkring. Har selv forlatt både endoer og kardiologer i sinne pga respektløs behandling.

Vurdert å kontakte pasientombudet?
Det gjorde jeg. :evil:

Fy flate for en lege! :evil:

Skjønner godt at du var lei deg og sint.

Flott at du skrev til fastlegen din om han, så vet ihvertfall han det.

Er enig med en som skrev at når man går til lege så kjøper man faktisk en "vare". Og vanligvis hvis varen er ikke tilfredstillende så klager man. Tror vi alle må bynne å klage mer på udugelige leger! :idea:

Jeg blir kvalm!!!

Kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver, Sonja! Leger er noen arrogante ja... grrrrrrrrrrrrrr!!!!!

Mitt forslag til deg er at du sender brev til stedet der denne endikrinologen jobber og ber om et møte med både han og sjefen hans! Det er en skam at en lege kan behandle noen på den måten.

Man forventer å bli tatt i mot med åpne armer og å høre at de skal gjøre det de kan for å hjelpe deg, men istedenfor opplever man sånt hele tiden. Jeg har mange ganger lurt på om den oppførselen er noe de lærer på skolen? Helt utrolig!

På min siste endikrinolog besøk fikk jeg høre at det var ingen som gikk sykemeldt fordi de hadde kviser! Akkurat som om det var grunnen! Jeg ler nå, men jeg gråt noe helt forferdelig da jeg gikk derfra! Det er ikke enkelt å være sterk når man er syk.

Du vet hvem du er Sonja, og hva du står for. Jeg vet det er vanskelig, men ikke la de få siste ordet!!!!

(((( kjempe klem ))))

For en fryktelig behandling du har fått! Det skal du ikke finne deg i! Ta kontakt med pasientombudet og få hjelp til å klage på oppførselen hans!

Gitte

Tusen takk for all støtte og omtanke fra dere alle! Det varmer!

Jeg har time hos fastlegen neste uke, så jeg vil høre hva han har å si til dette først. Vet ikke helt om jeg bør gå til pasientombudet med saken etter bare denne ene timen. Hvis fastlegen synes det er en god ide å få sjekket øynene mine, så kan han få henvise meg til øyelege. Jeg vil ikke bruke henvisningen fra endokrinologen, for da går all tilbakemelding fra øyelegen til han i stedet.

En liten oppdatering!

Var hos fastlegen idag og han hadde tillatt seg å ringe endokrinologen og sagt hva jeg har klaget på. Endokrinologen hadde deretter lagt seg langflat og beklaget det hele. Det hadde ikke vært hans mening å opptre arrogant. Og da jeg kom hjem igjen lå det brev i posten fra spesialisten, med beklagelse overfor meg også.

Det synes jeg var realt gjort!

ikke dårlig :shock:

Kanskje han leste om seg . . . . på nettet ?
Hvis han har hørt om det da......

Bra du klaget da. Kan jo være at han tar lærdom av dette og at han ikke oppfører seg slik mot andre pasienter.

Svar til n'Finn:
Nei, jeg sendte et brev til fastlegen i forrige uke hvor jeg sa akkurat hva jeg mente. Derfor visste han om saken og hadde tatt affære.

Fint ! Sånn skal det bare være. Vi har krav på å bli møtt med respekt av helsevesenet - og uansett hvilken tilstand vi er i kommer i.