Jeg har alltid vært slank og er det enda. Men er det slik at alle(nesten) legger på seg ved lavt stoffskifte? Prøver å sette meg inn i alt som sykdommen kan bringe med seg, og det er utrolig mye :?
Printable View
Jeg har alltid vært slank og er det enda. Men er det slik at alle(nesten) legger på seg ved lavt stoffskifte? Prøver å sette meg inn i alt som sykdommen kan bringe med seg, og det er utrolig mye :?
Det er ikke alle som legger på seg av sykdommen, men mange gjør det desverre. :)
Jeg er født med hypo, og har hatt ett stort sett velregulert stoffskifte, men jeg har faktisk slitt med at jeg er for tynn, og klarer ikke legge på meg. Nå siden november, da stoffskiftet mitt har vært veldig opp og ned, har jeg tatt av 5-6 kg, som er veldig kjedelig!! (i følge TSH'en min er jeg veldig hypo)
Så jeg tror det er mye forskjellig!! :)
Mvh Maia
Vet om flere hypo'er som er tynne ;)
jeg har følelesen av at det store problemer ikke er at vi på død og liv legger på oss, mer det at om vi først gjør det så er det så inmari umulig å gå ned igjen :(
grunnen til at vi legger på oss innbiller jeg meg har mye med den situasjonen man kommer i når man blir syk, særlig hvis det tar lang tid mellom sykdommen bryter ut og man får diagnosen og eller får kjennskap til hva sykdomen innebærer... :roll:
min erfaring er i alle fall at jeg i en periode var langt ifra å være på linje med meg selv, og i denne perioden ødeøla jeg mye av det naturlige grunnlaget av forbrenning jeg hadde fra før.... jeg var bl.a. deprimert og fryktelig sliten og trøstespiste for å bøte på dette. i tillegg ødela jeg mye av de gode måltidsrutinene jeg hadde bl.a fordi jeg forsov meg til vanlige måltider og fordi jeg som mange erfarer var mest våken sent på kvelden og spiste mye nettopp da :oops:
jeg tror i alle fall at om jeg hadde visst at stoffskiftet mitt gikk på lavgir, hadde tatt hensyn til dette med regelmessig trening og sunne, små og hyppige måltider og samtidig begynnt på Levaxin tidlig, ville trolig mye av min overvekt vært unngått :(
men dette er meg da... subjektiv observasjon aldså.... :wink:
For meg var det slik at jeg la på meg 20 kg på cirka 2 måneder. Jeg hadde samme kosthold og samme aktivitet som jeg hadde hatt siden jeg ble så syk at jeg ikke kunne jobbe lenger. Allikevel fikk jeg en eksplosjonsartet vektøkning. Det var helt vanvittig.
Jeg har ikke forsøkt å slanke meg enda. Synes at det er viktigere ting i livet meitt å jobbe med enn akkurat det. Jeg er mer opptatt av å bevege meg og prøve å holde kroppen fleksibel og beholde muskelmassen. Men det må jo komme et forsøk en eller annen gang i fremtiden :wink:
Til Lissa
Du har nok rett, men det er ikke alltid like lett å trene når du er helt på bånn, når stoffskiftet er på det laveste og man egentlig trenger mest trening ( med tanke på å holde vekten, så klarer man det ikke) Kanskje er det heller ikke så lurt fordi man faktisk er syk og kroppen ikke er i stand til det.
Men ellers som du sier når man har sånn noenlunde kontroll trening er viktig.
Det er også viktig med tidlig diagnose og her har jo legene et stort ansvar.
jeg mente ikke at man nødvendigvis ikke levde som før... det gjordfe jeg også i begynnelsen, men gikk opp fordet...
hadde jeg visst at jeg var syk og fått god info om hva det betød, hadde jeg hatt sjangsen til å tilpasse meg min nye livssituasjon..... også i matveien. isteden turet jeg frem på samme måte som jeg hadde gjort før med en vesentlig dårligere forbrenning og la og så på meg en masse på kort tid :cry:
jeg vet ikke om dette startet allerede under graviditeten eller like etter, men sånn var det for meg:
jeg gikk opp ca 40 kg under svangerskapet :shock: , ca 20 av disse kg kom den siste mnd.... på slutten la jeg på meg en kg om dagen.
fikk ungen og tok av meg ca 15 ganske fort ( ungen, morkake og ødemer, forstervannet var borte).
så begynnte jeg å trene, klarte å gå ned ca 20 kg ganske kjappt, men da trente jeg veldig mye.
så kom nedturen og kg bare raste på igjen, snart var nesten 30 kg på igjen ( jeg spiste da som jeg hadde gjort før, men klarte ikke lenger å være aktiv som jeg hadde vært før jeg ble syk :roll: ).
aldså spiste jeg nå like mye som før, var mindre aktiv ( fordi jeg ikke orket av fysiske og psykiske grunner) og på toppen hadde et stoffskifte som ikke klarte å holde tritt som før. derfor ble jeg nesten det dobbelte av meg selv... :(
Det er ikke kjekt akkurat at utseende forandrer seg slik, dersom man ikke ønsker å legge på seg da og det er det vel ikke så mange som gjør.
Det verste syns jeg bortsett fra de pene klærne mine jeg ikke kan bruke er andres kommentarer :evil: Jeg mener jeg har da både speil og vekt! :evil:
ja, også alle de gode rådene fra dem som kan spise hva de vil i mengder uten å legge på seg et gram :(
de som fx sier at man bare må ut å gå litt mer... det er lett for dem å si... de vet ikke hvordan det er når man er tom for energi og bare kan vente på en bedre dag da man har litt mer... de tror man bare kan ta en lur og være ok igjen :?
Ja har en sånn i familien. En god natts søvn osv. :x
Nei det vi bør bruke tiden til er å akseptere kroppene våre slik de er. For om man godtar seg selv så godtar de fleste andre det også. Merkelig, men sant.
det har du helt rett i Anne Ma :D
en annen ting er jo også at når vi først har akseptert ossselv som vi er kan vi konsentrere oss om å til passe oss den nye situasjonen istedenfor å sørge over å ha mistet den vi var engang :wink:
Lissa :D
Ja det tror jeg er utrolig viktig! For det å tilpasse seg situasjonen tilsier, at man kan ha et godt liv, selv om det butter i bakkene. Og hvis man fokuserer for mye på sykdommen, og det at man ikke blir bedre, kan man lett miste "fotfestet" og miste livsgnisten. Det er ikke lett å akseptere at man er syk og vi vil forsøke å finne nye løsninger og det er positivt i seg selv om det ikke blir en besettelse ;)
Det med vekt ser ut til å være noe veldig mange sliter med. Noen som bør ta av noen kg for helsen sin skyld og noen som ikke klarer å akseptere at de har blitt litt lubbne. Det er faktisk sunt for kvinner å ha litt fett på kroppen, så man trenger ikke bekymre seg om man ikke er stor. Men det ser ut til at det er et håpløst budskap å gi mennesker i disse "man må være perfekt tidene".
Av og til tenker jeg at det er helt utrolig hvor mye tid vi bruker på å speile oss og prøve å fikse på utseende. Om man begynner å tenke i de baner blir det helt absurd til slutt, for det er jo egentlig totalt uviktig. Det er jo ikke det jeg bryr meg om når det kommer til mine folk. Om de kommer med fett hår en dag bryr jeg meg virkelig ikke om det, eller bryr meg mindre om det mennesket på gunn av det.
Nei nå sporer jeg jo helt av her :lol: Stort tema...
savner en "klem smily" her :D
Det synes jeg var kloke ord :)Sitat:
Opprinnelig skrevet av Lissa
det er slett ikke alle som legger på seg.
jeg la nok på meg som en kombinasjon av mindre aktivitet i det ene året jeg var skikkelig dårlig, samt at jeg fortsatte med å spise "vanlig". pluss stoffskiftet selvfølgelig.
jeg tror at hvis jeg på forhånd hadde visst om konsekvensene, og hadde trent samt vært veldig streng med kosten hadde nok likevel 10 av de 20 kiloene vært uunngåelig.
kjæresten min har også bekreftet at det virker som jeg legger mye lettere på meg nå enn før, så jeg tviler på det er innbilning:=)
så mitt tips til deg - som en tidligere meget slank person - er å være påpasselig med kost og aktivitet. man merker ingenting før man plutselig har lagt på seg alle kiloene - så unngå klær med elastisk strikk:=)
