Reaksjoner på stress.

Hei alle sammen :D

Jeg satt å leste innleggene om irritasjon og sinne, og kom til å tenke på, at jeg takler stress utrolig dårlig etter at jeg ble syk.

Er det noen av dere andre som sliter med det? For meg blir det litt slik at jeg unngår stressende situasjoner om jeg kan. Stress tapper meg totalt for energi, tiltakslyst og humør. Spenninger i kroppen kommer som rekende på ei fjøl, med en gang stress kommer til syne. Ganske frustrerende siden jeg ikke kan unngå stressende situasjoner resten av livet.

Noen råd eller innspill??

Jeg slår meg til på denne diskusjonen :)
Stress er en situasjon jeg ikke lenger kan tålerere. Jeg var utrolig flink til å takle stress før jeg ble syk, men ikke nå lenger.

Og blir jeg stressa så føler jeg meg syk, sint, frustrert etc...

Så ja, Stress er kjipt med vår sykdom.

Damn you gays, hver gang jeg finner/blir oppmerksom på et trekk ved meg selv, som at f.eks jeg bukker totalt under for stress, så tenker jeg umiddelbart på stoffskiftet, før det slår ned i meg at jeg ikke kan tilskrive alle mine negative trekk stoffskiftesykdommen, men så kommer altså en av dere og klager over akkurat det samme, og flere støtter seg til, og dermed viser det seg at jeg berettiget kan skylde på stoffskiftet allikevel :lol: he he.

Det har alltid "skulla mye til" for å vippe meg av pinnen, men nå er det altså slik at står det feks. noen med bilnøklene i hånda og venter på at jeg skal pakke og bli klar, og de tripper litt utålmodig, og kanskje maser, klarer jeg ikke lenger tenke klart, blir småsvimmel og oppkavet og greier ikke huske hvilke ting jeg skulle ha med meg..! Bare for å ta et eksempel.. daglidagse situasjoner hvor hypotyreosen viser seg i hverdagen, og jeg føler at den legger begrensinger på mitt liv.

Jeg har nå fått vite at jeg har kommet inn på journalistikk-studier, men vet ikke hva jeg skal gjøre, da jeg tenker på hva yrket vil innebære av deadlines..

Marianne: dette blir kanskje litt utenom selve diskusjonen, men du bør da absolutt prøve det studiet! Hvis du finner ut at det blir for stressende trenger du vel ikke fortsette. Alle journalistjobber er vel ikke like deadline preget?

Jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle klare å håndtere stress bedre etterhvert som jeg ble bedre.... Håper jo på det enda da :lol:

Om du skal bli journalist Marianne, så finner du nok ut metoder som gjør at du takler yrket. Og jeg kan ikke tenke meg at alle journalist-stillinger innebærer like mye stress. :)

Nei, men om jeg først skal bli journalist, så skal jeg bli en god en! :wink: Det er enten eller. Hehe. Jeg er veldig målbevisst, syk eller ei.

Og jeg skal sette stoffskifteproblematikk på dagsorden!!! 8)

Må bare ta en stille stund med meg selv først, og kjenne etter om stresshverdagen et liv som journalist vil medføre, er noe jeg kan leve med..

Jeg tror at stressintoleranse ikke i seg selv er et symptom på stoffskifteproblemer, men på binyrebarkproblemer. (Men det går jo ofte som i hånd i hanske, som mange av oss vet...) ;)

Kroppen melder klart fra at den ikke vil utsettes for stress, og det tror jeg det er lurt å lytte til... Prøv å støtte binyrebarken; unngå stressituasjoner så langt det lar seg gjøre, lær deg stressmestrings- og avslapningsteknikker, unngå store svingninger i blodsukker (lavglykemisk kosthold), prøv adaptogener (rosenrot/schisandra), lakrisrot eller hydrokortison, osv. osv.

Jeg har ikke tålt stress på mange, mange år - kanskje aldri.

Jeg er langsom og nøyaktig - vel perfeksjonist (noe jeg selvsagt ikke kan praktisere pga total utmattelse, og dette gjør meg da nedtrykt).

Jeg har vært i flere veldig krevende perioder opp igjennom. Etter en stund har jeg klappet veldig sammen. "Brent meg ut", tilbakefall av ME, binyrebark?

Kan man få ME-lignende tilbakefall av binyrebarktrøtthet, kris? Og hvis mange av mine symptomer muligens kan tilskrives binyrebark, så må jeg jammen meg ha hatt sliten binyrebark også fra barnsben av (mistenker lavt stoffskifte allerede som liten fordi jeg alltid har vært tung og treg, intoleranse for varme, forsinket søvnfasesyndrom m.m.) Kan man få sliten binyrebark allerede som barn? Det må man vel kunne, hvis man kan få lavt stoffskifte som barn, og hvis da sliten binyrebark er nøye knyttet til dette.

Men noe som er veldig rart, er at jeg vel aldri har vært så dårlig da jeg klappet skikkelig sammen for første gang. Det var året etter at jeg hadde hatt en hestekur på kortison for andre gang. Eller kanskje det ikke var så merkelig, kanskje nettopp derfor? Kanskje kroppens egen kortisonproduksjon ble ekstra lav etter hestekuren tilført utenfra - selv om det ble foretatt langsom nedtrapping. Og siden jeg da var i en ytterst stressende situasjon så ble det "dobbelt belastende"?

Oi, det er farlig for meg å forsøke å tenke - det skjer mye rart da ;) Håper dere kan bære over med meg.

Jeg kan liksom ikke helt skjønne at intoleranse mot stress ikke kan være et av symptomene på stoffskifteproblemer. Jeg har tatt testen som Kris har på sidene sine, og jeg er absolutt stoffskiftepasient og ikke binyrebarkpasient. Allikevel har jeg intoleranse for stress. Og da må det logisk kunne finnes flere årsaker. Eller at intoleranse for stress er et av de symptomer på lavt stoffskifte som ikke vanligvis blir nevnt?? Med det mener jeg ikke at det med binyrebark er helt fjernt. Tror det er mye i det, men ikke hele bildet.

Her kan jeg fortelle at jeg har hatt akkurat samme opplevelse. Tatt samme test, samme resultat, men har allikevel relativt lav toleranse for stress. Jeg føler meg ganske sikker på at ubehaget under stress skyldes hypotyreosen, tross alt gjør hypotyreosen i mennesket at alt i kroppen går sakte, alle prosessene tar lengre tid. Tenking, ressonering, som er kognitive ting, men også fysiske prosesser som feks fordøyelse.. Ergo er det ikke rart at også vi "stoffskiftepasienter" blir dårlig under stress.

Det er vel ingen som sier at binyrebarkproblemer er "hele bildet". Men det kan vel for eksempel tenkes at noen av oss ikke merker så mye til andre symptomer på binyrebarkproblemer enn nettopp stressintoleranse? Ellers er jo en del av symptomene på lavt stoffskifte og binyrebarkproblemer til forveksling like hverandre.

Stresshormonene våre produseres i binyrebarken. Dette skjer i et nært samspill mellom hypothalamus, hypofysen, og binyrebarken. For meg virker det innlysende logisk at når man får sterke negative reaksjoner på stress, henger det sammen med enten over- eller underproduksjon av disse hormonene.

Stina; slike sterke, syntetiske kortisonpreparater som du sannsynligvis fikk, har nettopp binyrebarkinsuffisiens som en velkjent bivirkning når man slutter å ta dem (såkalt "rebound"-effekt).

Sitat:

---

Stresshormonene våre produseres i binyrebarken. Dette skjer i et nært samspill mellom hypothalamus, hypofysen, og binyrebarken. For meg virker det innlysende logisk at når man får sterke negative reaksjoner på stress, henger det sammen med enten over- eller underproduksjon av disse hormonene.

---

Det er vel rimelig å tenke at hele det biokjemiskesystemet virker på hverandre. Kan ikke se bort i fra det! Men samtidig er det absolutt noe i det Marianne skriver

Sitat:

---

Jeg føler meg ganske sikker på at ubehaget under stress skyldes hypotyreosen, tross alt gjør hypotyreosen i mennesket at alt i kroppen går sakte, alle prosessene tar lengre tid. Tenking, ressonering, som er kognitive ting, men også fysiske prosesser som feks fordøyelse.. Ergo er det ikke rart at også vi "stoffskiftepasienter" blir dårlig under stress.

---

For meg er det også innlysende logisk. Jeg har lurt på om det er det at hodet mitt fungerer ikke i det hele tatt når jeg blir stresset som gjør at jeg blir stresset. Som en ond sirkel. Jeg gruer meg til stressende situasjoner og derfor takler jeg dem dårlig. Og når jeg gruer meg, drenerer jeg ut masse energi av systemet som gjør meg enda dårligere.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anne Ma

Men samtidig er det absolutt noe i det Marianne skriver

Sitat:

---

Jeg føler meg ganske sikker på at ubehaget under stress skyldes hypotyreosen, tross alt gjør hypotyreosen i mennesket at alt i kroppen går sakte, alle prosessene tar lengre tid. Tenking, ressonering, som er kognitive ting, men også fysiske prosesser som feks fordøyelse.. Ergo er det ikke rart at også vi "stoffskiftepasienter" blir dårlig under stress.

---

For meg er det også innlysende logisk. Jeg har lurt på om det er det at hodet mitt fungerer ikke i det hele tatt når jeg blir stresset som gjør at jeg blir stresset. Som en ond sirkel. Jeg gruer meg til stressende situasjoner og derfor takler jeg dem dårlig. Og når jeg gruer meg, drenerer jeg ut masse energi av systemet som gjør meg enda dårligere.

---

Jeg, derimot, synes ikke dette er logisk i det hele tatt. :P

Jeg ser ingen direkte sammenheng mellom stress og stoffskifte i seg selv. (Jeg ser derimot veldig klare sammenhenger mellom stoffskifte og andre psykiske fenomener - nærmere bestemt mellom lavt og høyt stoffskifte og henholdsvis depresjon og angst.) Men jeg har vanskelig for å forstå hvordan lavt stoffskifte kan påvirke HPA-aksen på en måte som forklarer de sterke fysiske reaksjonene mange av oss får i forbindelse med stressituasjoner. Et lavt stoffskifte vil kanskje kunne forsinke responsen i systemet litt, på samme måte som den forsinker andre prosesser i kroppen - men det kan ikke forklare slike reaksjoner.

Derimot ser jeg helt klart at stoffskiftet over tid påvirker stressystemet i kroppen. Det er jo nettopp det lave stoffskiftet som fører til redusert funksjon i binyrebarken for mange av oss. Men det er altså binyrebarken som har problemer når vi opplever stressrelaterte symptomer, og det er den som må få støtte.

Og uansett kan det umulig skade noen av oss å legge om livsstilen på en måte som skåner og støtter det sårbare stressystemet i kroppen. Ingen har vel vondt av å redusere stress eller lære seg dyp muskelavspenning...? ;)

Jeg hentet inn posten for min mor idag, og der så jeg overskriften på Allers om at vi burde leve saktere. Leste ikke artikkelen, men det aner meg at den handler om å leve mer og ikke stresse så mye.

Vel, jeg føler i alle fall at jeg har levd livet i sakte kino i årevis...

http://www.cheesebuerger.de/images/s...tiere/a038.gif

he he he :lol: Ja du kan så si Sonja :D

Kris. Jeg er enig i det du sier at det ikke skader å være føre var enn etter snar!! Ingen har vondt av å forandre kosthold og leve måte litt. :D

Sitat:

---

(Jeg ser derimot veldig klare sammenhenger mellom stoffskifte og andre psykiske fenomener - nærmere bestemt mellom lavt og høyt stoffskifte og henholdsvis depresjon og angst.)

---

Stress, depresjon og angst henger jo sammen. Angst er jo en stress reaksjon på mange måter. Og som du sier, er utslag på psyken et vanlig symptom for stoffskiftepasienter, og der med også på stress reaksjonene i kroppen. Spørsmålet er vel mer hvordan vi alle reagerer på stress. Det er egentlig det som er interessant her. Men siden dårlig stresshåndtering ikke er et tema vi leser ofte om i litteratur om stoffskifteproblemer, synes jeg det er viktig å høre hvordan de andre på forumet takler stress i sitt liv. Om det er noe som har blitt bedre etterhvert som behandlingen optimaliseres osv.

Hva mener vi egentlig med stress? Det er jo mange former for stress og vi legger nok forskjellige ting i dette ordet. Det som oppleves som stress hos meg er kanskje en "nydelse" hos en annen. Vi har også langvarig stress og kortvarig.

Noen ganger oppleves også stresset som litt positivt. Det får oss i gang. Andre ganger er det handlingslammende. Vi får ingenting gjort.

Uff, nå glemte jeg hvor jeg ville med denne posten :oops:

Jeg mente vel noe sånt som at stress er så mangt og oppleves også veldig forskjellig.