Dette skrev jeg den 6. juli 2003 og har planer om å oppdatere så snart tiden strekker til.
Hei!
Mitt navn er Siri Ann. Jeg bor i Stavanger, er lykkelig gift med faren til mine to deilige små gutter, og (...kanskje det som er mest relevant her?) jeg har vært symptomfri fra hypothyreosen i over 3,5 år. Min historie er lang (...og vil bli lengre så snart jeg får lagd en ordentlig oppdatering), men jeg vet den har vært til hjelp for andre stoffskiftepasienter, så jeg lar det være opp til den enkelte om de gidder å lese den eller ei.
Forsommeren i 2001 fikk jeg diagnosen hypothyreose. Legen sa at jeg kunne forvente å bli god som ny etter et par uker på medisiner ...men overdoserte meg kraftig, noe som følgelig førte til nye plager samtidig som de "gamle" symptomene ble forsterket. Litt over en måned gikk med store muskel- og leddsmerter/stivhet, angst og panikkanfall, varmeintoleranse, tørre slimhinner, tørre smertefulle øyne, soppinfeksjon, obstipasjon, depresjon, insomnia, tretthet/utmattelse, kognitiv svikt, og ALT virket håpløst.
Jeg ble sykemeldt og orket ikke stort annet enn å sitte foran PC'n. Jeg leste om de forskjellige stoffskiftehormonene og deres funksjon, og kom over flere interessante artikler om T3. På bakgrunn av hva jeg hadde lest ba jeg min lege om å få bytte ut noe av Thyroxin-Natrium med Liothyronin, og fikk lov til dette etter en god del argumentasjon fra egen side. For første gang på måneder merket jeg en liten bedring, og etter en måned på kombinasjonen Thyroxin-Natrium/Liothyronin våget jeg meg tilbake i arbeid.
På rolige dager med kjente oppgaver gikk det forholdsvis greit, men mitt arbeid i hjemmesykepleien er imidlertid lite forutsigbart fra dag til dag, og er i perioder svært hektisk. Selv om mange av symptomene (muskel- og leddsmerter/stivhet, panikkanfall, varmeintoleranse, tørre slimhinner, soppinfeksjon) var borte eller dempet, gav medisinene ingen hjelp for verken trettheten, den kognitive svikten, depresjonen eller håpløsheten, heller tvert i mot.
Utover høsten dette året ble jeg stadig sykere og sykemelding ble igjen uunngåelig. Først 50, så 80 før endelig 100%. Like før jul dette året hadde jeg i løpet av høsten låst meg ute av huset x-antall ganger og glemt hunden i hagen i flere timer. Jeg sluttet å lese avisen (tidligere var det bare bøkene jeg hadde gitt opp) fordi jeg hadde nok med å konsentrere meg om de mest elementære ting, og mer hadde jeg ikke kapasitet til å fordøye. Matstellet ble så-som-så ettersom det tok meg to timer bare å lage i stand pølse og potetmos, men det betød ikke så mye siden appetitten likevel var på bunn. All kvalitet fra mitt liv var borte; jeg begynte å håpe på at en bil skulle komme over i gal kjøreretning, og det eneste som holdt meg gående og borte fra å gjøre noe drastisk selv, var samvittigheten ovenfor den nærmeste familien.
Jeg hadde hørt så mange ganger at stoffskifteverdiene var fine (noe jeg selvfølgelig også så selv) og at jeg måtte være tålmodig, men tiden var inne for å ta et viktig valg - var dette livet verd å leve. Jeg fortalte legen at livet mitt var ingenting verd lenger; jeg sa jeg følte jeg ikke ble hørt når det stadig ble referert til hvor fine blodprøvene var; jeg sa det var symptomene mine som trengte behandling og ikke blodprøvene; jeg sa jeg ønsket et registreringsfritak på Armour-Thyroid. Legen var svært skeptisk til dette først, men etter å ha forelagt han masse dokumentasjon rundt preparatet, sa han seg villig til å prøve.
8. mars 2002 fikk kvinnedagen en ny mening! Thyroxin-Natrium og Liothyronin ble pakket bort og jeg tok min første dose Armour-Thyroid. Alt dag 2 kjentes det som om bomullen ble sakte men sikkert dratt ut av mine ører, og for første gang siden diagnosen forelå opplevde jeg å kunne tenke relativt klart. Siden gikk det slag i slag med mest oppturer, men også noen nedturer like før ny doseøkning, når allting gikk for sent - da kunne jeg igjen for noe få dager bli plaget av muskel- og leddsmerter/stivhet, obstipasjon og tretthet.
Insomnia var ikke lenger et problem, og i motsetning til tidligere da jeg var nødt til å sette på vekkerklokke selv når jeg skulle på A-vakt, begynte jeg nå for første gang på ca. 20 år å våkne av meg selv i løpet av formiddagen og være opplagt. Og selv om jeg enda i dag, over et år etter å ha gått over til Armour-Thyroid, merker nye fremskritt, kan jeg nå si jeg er konstant god, og kun har en og annen dårlig dag inn i mellom, og selv de blir mer og mer sjeldne.
Av rent målbare fakta kan nevnes at like før jeg gikk over til Armour-Thyroid, og altså etter 8 måneder på Thyroxin/Liothyronin og hele tiden med en supprimert TSH og en T3 og T4 i øvre grenseområde, var blodtrykket fremdeles lavt, pulsen lå like rundt 60, kroppstemperaturen mellom 35 og 35,5 og pustefrekvensen var på ynkelige 10 i minuttet.
Om symptomene kan det sies:
6 måneder etter medisinbyttet:
Muskel-, leddsmerter/stivhet: fra konstant, nå kun i kortere perioder
Angst og panikkanfall: panikkanf. fraværende, noe engstelse
Tendens til å fryse, kalde føtter og hender: fraværende
Tørre slimhinner: fraværende
Tørre smertefulle øyne: i korte perioder
Obstipasjon: bedret
Depresjon: fraværende
Insomnia: bedret
Tretthet/utmattelse: bedret
Kognitiv svikt: bedret
Puste- og svelgvansker/kvelingsfornemmelse: fraværende etter bare få uker på Armour-Thyroid
Puls: varierende i tråd med doseøkning
Pustefrekvens: sakte stigende
Blodtrykk/blodtrykksfall: noe stigning i BT, bedring i f.h.t. BT-fall
Kroppstemperatur: gj.snitt 36,0 ˚c
12 måneder etter medisinbyttet:
Muskel-, leddsmerter/stivhet: sjelden, og kun i kortere perioder etter overbelastning
Angst og panikkanfall: fraværende
Tendens til å fryse, kalde føtter og hender: fraværende
Tørre slimhinner: fraværende
Tørre smertefulle øyne: fraværende
Obstipasjon: fraværende
Depresjon: fraværende
Insomnia: fraværende
Tretthet/utmattelse: fraværende
Kognitiv svikt: kun under mye stress
Puste- og svelgvansker/kvelingsfornemmelse: fraværende etter bare få uker på Armour-Thyroid
Puls: 65-75
Pustefrekvens: 14-16
Blodtrykk/blodtrykksfall: BT 120/80, BT-fall fraværende
Kroppstemperatur: gj.snitt 36,4 ˚c
Selv om noe av denne bedring sikkert kan tilskrives tilskudd av Magnesium og B-vitaminer, er min konklusjon at Armour-Thyroid var det som i hovedsak gav meg livet tilbake. Etter det første halve året på Armour-Thyroid, gikk jeg ut av aktiv sykemelding og tilbake i full jobb; jeg har siden ikke hatt behov for igjen å benytte meg av ny sykemelding. Erklæringen min lege gav meg, som sa jeg p.g.a. sykdom måtte ha tilpasset arbeid med minimalt stress, slapp jeg å benytte meg av, og jeg er i dag med og drar lasset i en travel hverdag på lik linje med mine kollegaer. Jeg vil si mitt stoffskifte har stabilisert seg; symptomene som igjen viser seg i perioder med mye stress, vitner mer om trette binyrer. Å få våkne av seg selv, uthvilt og opplagt, i 7-8 tiden, selv på fridager er fantastisk! Å ha energi og overskudd til familie, venner, husarbeid og fritidsaktiviteter, selv etter en lang dag på jobben, gir livet mening. Denne type livskvalitet burde være en menneskerett!
Jeg vet at mange hypothyreosepasienter, på tross av behandling og "fine" blodprøveresultater, enda er svært syke; jeg vet at mange leger, på tross av pasientrettighetsloven § 3-1, vegrer seg for å la pasienten prøve Armour-Thyroid, selv om denne selv ønsker det. Jeg håper min historie kan være til hjelp for både leger og hypothyreosepasienter.
