Traumer og kroniske sykdommer

Hvorfor er den viktigste faktoren som kan forutsi kroniske sykdommer traumer i barndommen?

ACE er navnet på en stor undersøkelse. ACE står for Adverse Childhood Experiences, eller alvorlige erfaringer i barndommen på norsk.
http://www.nicabm.com/trauma-and-chr...e/1/confirmed/
www.ACEStudy.org
Her finnes flere av publikasjonene til undersøkelsen http://www.acestudy.org/download

Noen utdrag av det de fant:
En skremmende lenke mellom barndomstraumer og 20 år kortere forventet levetid
Svar på hvorfor handlingsmønstre til traumeoverlevere ofte øker og blir mer komplekse
Mulighetene for å få kroniske sykdommer øker
Samband mellom traumer og hjertesykdom
En lenke mellom barndomstraumer og betennelser (her er det også snakk om mange autoimmune sykdommer)

Sitat:

---

When a monumental study connects two previously unrelated factors and puts them together with astounding results, the implications are too compelling to ignore.
Almost by accident, this is exactly what happened in a study that began in the early 1990s.
Taking two fundamental factors of mind-body medicine, childhood trauma and chronic disease, two physicians, Vincent Felitti, MD along with Robert Anda, MD designed a study based on a clinical hunch.
Noticing that so many of their patients presented with symptoms of chronic disease, they also observed that these same patients were very often survivors of multiple and repeated childhood traumas.
Could there be a link between childhood trauma and chronic disease?

---

Sitat:

---

....Analyzing the relationship between multiple categories of childhood trauma and health outcomes later in life, researchers defined nine Adverse Childhood Experiences that can occur in the household prior to age 18:

Recurrent physical abuse
Recurrent emotional abuse
Contact sexual abuse
An alcohol and/or drug abuser in the household
An incarcerated household member
Someone who is chronically depressed, mentally ill, institutionalized, or suicidal
Mother is treated violently
One or no parents
Emotional or physical neglect

---

Her kan man på norsk teste sin score http://www.acestudy.org/yahoo_site_a....127143730.pdf Etter min mening er denne grovt mangelfull: den mangler det som har skjedd preverbalt (det du ikke husker), og den mangler medisinske inngrep før fylte atten år. Mobbing på skole eller i området man bor i er heller ikke med. Kanskje er det andre ting som også burde vært med, som ulykker og naturkatastrofer? Jeg har sett forskning på økt dødelighet og økt forekomst av PTSD etter store katastrofer.

Sitat:

---

.....to the idea of the effects of chronic major unrelieved stress over prolonged periods of time, and what that does in terms of flooding a person's body with high levels of circulating cortisone and related stress chemicals.
Everyone has heard that if you take cortisone, to treat rheumatoid arthritis for example, that there are major side effects. There are certainly major benefits, but also major side effects.

It doesn't matter whether you get the cortisone from a prescription bottle or from your own adrenal glands - there is a price to be paid for having unusually high, chronic levels of high circulating cortisol levels.
Often in this situation people's immune systems are suppressed. Sometimes it goes into total disarray. Bruce McEwen of the Rockefeller Institute in New York has written extensively on this subject.
There are so-called "pro-inflammatory cytokines," internally-produced chemicals that are released within one's body. These set up inflammatory reactions in the lining of very small blood vessels, causing them to close down and causing the scarification of whatever piece of organ they had been supplying.
The second big pathway deals with dysregulation. The chronic major stress pathway is responsible for a number of diseases we are beginning to get an understanding of now. Many people believe that if you are the recipient of an organ transplant, for example, you have to be on lifetime immunosuppression. Some people also know that if you are on lifetime immunosuppression, one of the side effects is an increased rate of malignancy in those individuals.
We are all producing low levels of malignant cells at all times. They are readily processed out by our immune systems and we never know the difference. Therefore, getting cancer means one of two things: either you are producing malignant cells at an accelerated rate as might occur from being a heavy smoker or from exposure to dangerous amounts of radiation, etc.; or your body's ability to recognize and process out those cells is impaired. One form of impairment comes from the damage to your immune system while taking immunosuppressant drugs after organ transplantation. Another form comes from chronic major stress over prolonged periods of time.

This would appear to be the second major pathway and it has obvious relevance to our finding of increased rates of cancer in high ACE score patients as well as the fact that we found increased rates of autoimmune diseases in high ACE score patients...
Dr. Buczynski: Which ones?
Dr. Felitti: We have a paper out where we studied twenty-one different autoimmune diseases. Without referring to the paper, I can't quote you reliably off-hand. Rheumatoid arthritis was one. Another interesting illness is the disease primary pulmonary fibrosis. Ten years ago that would have been a rock-solid example of a hardcore structural biomedical disease.

Now it is clear that at least some portion of those cases is due to the release of these so-called pro-inflammatory cytokines causing microscopic blood vessels to become inflamed, to scarify and then cause the destruction of whatever piece of lung tissue that they are supplying by converting it into scar tissue. This is known as primary pulmonary fibrosis.
The breadth of this was quite remarkable, as well as unexpected. We kept stumbling into things, some of which were fairly easy to understand and others of which were much more complex.

---

Jeg har startet denne tråden fordi jeg tror ikke jeg er den eneste her inne som har traumer fra barndommen. Mange har det. Og det at vi som har forskjellige vonde erfaringer gjør oss enda mer sårbare for nye sykdommer, kan være en fornuftig kunnskap å dra med seg. Det neste, kloke spørsmålet blir da om det er mulig å unngå enda mer sykdom vink11

Jeg kommer til å fylle på mer stoff i denne tråden etterhvert.

Jeg er rimelig sikker på at den bagasjen vi har med oss kan gi seg utslag i sykdommer år senere.
Da mitt lave stoffskifte ble oppdaget, kom det som en direkte reaksjon på en stygg situasjon der jeg opplevde en gang for mye og bli sviktet av et nært familiemedlem.
Legen sa at det var helt umulig og vite om depresjonen utløste det lave stoffskiftet eller om det lave stoffskiftet utløste depresjon. Også da jeg gikk til psykologen NAV sendte meg til, var hun rimelig klar på at det svært sannsynlig er en sammenheng med både sjokket jeg opplevde + tidligere traumer, noen helt tilbake til barndommen.
Hadde vært alldeles nydelig om vi hadde kunnet finne en måte og stoppe og aller helst reversere en sykdomsprosess.

Og for min del så slo nok en latent sykdom ut. Sett "i speilet har jeg hatt symptomer som har kommet og gått i mange år, men ikke nok til å bli skikkelig syk. Disse slo til slutt ut etter noen år med høy arbeidsmengde (høgskole), mammas bortfall (jeg var da 24 år) og rett etter skolegangen, noen år med svært mye jobb. Det var iallfall i disse 10 årene mellom 98 og 08 "travelhet" gikk over til å bli "stress", og da jeg ble så dårlig at jeg ble diagnostisert.

Jeg kan ikke spore denne latente sykdommen/predisposisjonen tilbake til psykiske forhold i barndommen (der tror jeg at jeg har vært usedvanlig heldig), men jeg er rimelig sikker på at jeg fikk en "fysisk predisposisjon" da jeg var 8 år og lå et halvt år i kraftig sykdom (seint diagnostisert kikhoste med komplikasjoner i form av en livstruende bronkitt/lungebetennelse). Det slo da umiddelbart ut på tannhelsen i 1-2 år (og førte i sin tur til at jeg fikk mye amalgam i munnen - som også ble byttet ut i løpet av "stressårene") og de sterke antibiotikakurene, samt den påfølgende amargamen ødela nok veldig mye av min naturlige motstandskraft og la dermed grunnlaget for den sykdommen jeg fikk i 98-08.

Gode, og oppdaterte bøker om traumer er for det meste på engelsk. Legen og terapeuten Peter A. Levine skriver i et enkelt og lettforståelig engelsk, jeg holder på med "Waking the tiger". Den kan virkelig anbefales. Du får sannsynligvis mange aha-opplevelser, større forståelse, som jeg opplever at jeg får. Han beskriver noen enkle øvelser du kan gjøre selv for bedre situasjonen din om du sliter med traumer og ettervirkninger.

Peter A. Levine har også skrevet en annen bok jeg vet er fin "In an Unspoken Voice: How the Body Releases Trauma and Restores Goodness". Det er en anmeldelse av den her http://www.lakartidningen.se/07engin...rticleId=17317

En annen spennende lege er Robert C. Scaer "The Body Bears the Burden: Trauma, Dissociation, and Disease, Second Edition". Denne boken gir mye mer tilleggsinformasjon som Levine behandler lettere. Den er altså mye tyngre, mer medisinskfaglig å lese. Men du får et enda bedre grep, en større forståelse. Men den krever mer av deg som leser. Den inneholder lenker videre til forskning og andre bøker. Husk å bestille second edition, det første opplaget er beregnet på leger, og har enda tyngre språkdrakt. Hjemmesiden hans http://www.traumasoma.com/

Peter A. Levine har hjemmeside her http://somaticexperiencing.com/ Ddet viser seg at det faktisk, utrolig nok, er psykologer og psykiatere som har utdannelse i det Peter A. Levine kaller somatic experience i Norge. Den norske hjemmesiden er her http://www.traumeheling.no/index.php?site=default/6 med lenker videre. Jeg trodde faktisk ikke det var terapeuter som var orientert i dette i Norge, det virker som om det er veldig mye enighet om at kognitiv terapi er det eneste saliggjørende (noe flere av de amerikanske terapautene imøtegår, du kommer ikke til i den non-verbale delen av hjernen, og det er der mye av arbeidet må foregå for å bli mindre plaget av traumer).

Det finnes også videoer med Robert C. Scaer på youtube. Jeg har ikke hatt ro på meg til å kikke på dem, jeg venter på at boken hans er tilgjengelig, vi er flere venner med samme problematikk som leser og diskuterer det vi lærer nå om dagen. Jeg ser nå mye av egen erfaringer i et helt nytt lys på grunn av det jeg har lest inntil nå.

Hvis du har traumer og vil forstå og lære mer, begynn med "Waking the tiger".

Det er også en psykiater som heter Judith Herman, hun har jeg ikke lest ennå. Men jeg tror hun også er interessant å lese.

Så er det traumespesialisten og forskeren Bessel van der Kolk, du finner mange forskningsrapporter fra hans hånd. Jeg tror det var han som nevnte ett sted at i 1987 var 40 % av de han undersøkte feildiagnostiserte. De som var feildiagnostiserte hadde PTSD, post traumatisk stressyndrom. Men hadde i stedet fått diagnoser som scizofreni, bipolar lidelse (manisk -depressiv het det på den tiden), depresjon og mange flere diagnoser, pluss feil behandling, feil piller osv osv. I dag er det mange barn som får diagnosen ADHD som har PTSD. Sørgelig, men sant.

Bessel van der Kolk har skrevet boken "Traumatic Stress: The Effects of Overwhelming Experience on Mind, Body, and Society". Jeg antar at den er litt tung, akkurat som Scaer.

Litt om van der Kolk og hans arbeide her http://rvts.no/Images/Assets/dokuments/ost/bessel.pdf

Det som er fint med mange av disse forfatterne, er at du forstå mer av reaksjoner som kanskje kan virke merkelige og uvanlige. Når du leser om hva som skjer når du pådrar deg traumer ser du at det er faktisk helt logiske handlemåter eller følelsereaksjoner utfra det du har opplevd. Skal skrive mer om det en annen dag.

Rober C. Scaer, nevrolog. Det ser ut for meg som om han mener at klassifikasjonene av psykiatriske sykdommer i stedet er utallige avarter av traumer, post traumatisk stressyndrom. Om han har rett, så er jo diagnosemanualen temmelig ubrukelig, ikke sant? det kommer tydelig frem i boken hans "The body bears the burden".

Her er en artikkel http://www.uib.no/insuhc/files/scaer.pdf Jeg kan dessverre ikke påta meg å oversette den, men dette er potent stoff!

Sitat:

---

...This attempt to return to the concepts of a relatively broadly-based response of the
organism to traumatic stress is critical to our consideration of the neurophysiology of
trauma and its effects not only on systems of the brain and endocrine systems, but also on
the body itself. When one accepts the tenet that the clinical expressions of a multitude of
psychiatric syndromes derive not only de novo or through gene expression, but perhaps
also through life experience and its lasting effects on brain physiology, one must return to
the concept of a physiological continuum between many psychiatric diagnoses.

---

Sitat:

---

This model of disease in trauma would predict that vasomotor symptoms and signs would
be likely, with both trophic and dystrophic components, the latter reflecting
vasoconstriction and ischemia. Cardiac, pulmonary, bowel and exocrine gland
dysfunction should be predictable. Abnormalities of strength, muscle tone and endurance
should be common. Lowering of serum cortisol in late stages of trauma might lead to
relative lack of immune inhibition, and therefore to hyperimmune syndromes. One
would also expect these syndromes in some cases to manifest remarkable periods of
exacerbation and remission based on autonomic oscillation, and to be specifically
sensitive to exacerbation by external stress. Fluctuating symptoms of cognitive
impairment especially related to attention and memory would be common in many of
these conditions. One would expect an unusual association of the emotional symptoms of
late trauma, including affect dysregulation, dissociation, somatization, depression,
hypervigilance and denial/avoidance. A psychosocial trauma history in many cases
might reflect a history of substantial life trauma, especially in childhood.
Among other manifestations, these diseases would at least in part show evidence of
abnormal parasympathetic tone, perhaps along with sympathetic vasoconstrictive
dystrophic and ulcerative phenomenona. Diseases and syndromes of the gastrointestinal
system that fall into this general concept of diseases of trauma include peptic ulcer and
gastroesophageal reflux disease, irritable bowel syndrome, Crohn’s disease (regional
ileitis) and ulcerative colitis. All reflect organ hypermotility, excessive glandular
secretion and in some, ulcerative features. Cardiac syndromes would likely reflect the
cardiac abnormalities associated with DVC dominance, and be associated with a variety
of tachy- and bradyarrythmias, including those seen in mitral valve prolapse. Bronchial
asthma, a syndrome primarily manifested by stress and hyperimmune-induced abnormal
organ-specific parasympathetic events (bronchospasm and hypersecretion) has many of
the criteria predictable in diseases of trauma. Interstitial cystitis is a condition
characterized by pain, spasm and ulceration of the bladder wall, combining the
parasympathetic/dystrophic elements of many of these syndromes.
One of the most perplexing and controversial chronic syndromes that may fall into this
category is that of fibromyalgia/chronic fatigue.

---

Peter A. Levines bok "Waking the tiger" finnes på dansk http://www.borgen.dk/product.asp?product=621 vink11

Sitat:

---

VÆK TIGEREN præsenterer en ny indfaldsvinkel til forståelsen af traumer og giver et spændende syn på sammenhængen mellem følelser og erindring.

Peter Levine ser mennesket som naturvæsen, begavet med en instinktiv evne til at helbrede sig selv og med et intellektuelt sind, som kan udnytte denne iboende evne. Han rejser spørgsmålet om hvorfor dyr, der lever frit i naturen, til trods for at de jævnligt føler sig truet, sjældent bliver traumatiseret – og mener at svaret på menneskers traumer findes i en forståelse af de kræfter, som gør dyr uimodtagelige over for traumer.

Et traume opstår ofte af en tilsyneladende dagligdags hændelse. Vi oplever alle traumer, men der er stor forskel på, hvordan vi lever videre med oplevelsen. I VÆK TIGEREN normaliseres traumet og dets symptomer og den proces, som er nødvendig for at helbrede det. Levine giver et indblik i de subtile, men kraftfulde impulser, som styrer vores reaktioner på følelsesmæssigt overvældende hændelser, og han formidler ny forståelse af traumer, som kan bruges af alle, hvad enten det drejer sig om tandlægebesøg eller tab efter ulykker.

Bogen indeholder en række øvelser og brugbare forslag til arbejdet med egne traumer og til krisehjælp.

Peter Levine har forsket i og arbejdet med stress og traumer i 25 år, dels som konsulent for NASA, dels på hospitaler og smerteklinikker. Han besøger jævnligt Danmark, hvor han holder foredrag og kurser.

---

Jeg kan anbefale den som en start for dem som vil lære mer om traumer.

Sitat:

---

Vissa människor som upplever stora katastrofer utvecklar post-traumatiskt stressyndrom (PTSD). Andra utvecklar det av betydligt mindre trauman. Kroppen som minnesreservoar har en aktiv del i reparationsarbetet. Den bör därför vara i fokus för förståelsen av syndromets uppkomst och dess behandling. Det hävdar stress- och traumaforskaren Peter A Levine i en aktuell bok.
Han illustrerar sin tes med en berättelse om hur han använde kroppens läkande förmåga när han blev påkörd av en bil. Handlöst kastades han mot vindrutan. Lika handlöst ner mot gatans asfalt. Där sjönk han in i medvetslöshet. Med sin vältränade intro~spektion kunde han följa vad som hände vid medvetandets gräns när han mödosamt försökte orientera sig till person, plats och tid. Syftet var att binda samman de skilda momenten till en sammanhängande, gripbar berättelse, så att han åter skulle kunna förstå och kontrollera sin situation.

Nyfikna åskådare runt honom tedde sig som diffusa svarta korpar beredda att gå till attack. En urskiljbar hjälpare kommenderade: »Vrid inte på huvudet!« En kontraorder mot instinkten att vända blicken mot den som talar. En låsning. Peter fylldes av rädsla, dissocierade och backade åter in i medvetslöshet. En kvinna nalkades honom i stället med mild röst: »Jag är läkare, barnläkare. Kan jag vara till hjälp?« Med sina ögon, röst och händer tryggade hon honom. Skapade utrymme så att hans autopilot kunde starta sitt viktiga arbete.

Styrd av muskelminnen kunde han motoriskt, emotionellt och kognitivt återuppleva, förstå och integrera vad som hänt. Redan i ambulansen var huvuddelen av arbetet avklarat.

Boken integrerar vetenskapliga rön från vida kunskapsområden men har en klar klinisk inriktning. Den rymmer praktiska råd vid traumabehandling, såsom nödvändigheten av ett »empatiskt vittne« till kroppens egen läkande process, att acceptera »överlevnadskänslorna« skräck och vrede samt låta musklernas skälvningar och darrningar utan hinder få utöva sina läkande effekter.

Svensk hälso- och sjukvård är bra på tekniskt avancerad livräddning vid fysiska trauman. Dessa livsviktiga insatser måste utformas så att de i minsta möjliga utsträckning stör kroppens eget reparationsarbete. Att i efterhand reparera uppkomna skador är osäkrare, tyngre och mer kostsamt.

---

Om In an Unspoken Voice. How the body releases trauma and restores goodness , av Peter Levine http://www.lakartidningen.se/07engin...rticleId=17317

Att i efterhand reparera uppkomna skador är osäkrare, tyngre och mer kostsamt påstår artikkelforfatteren. Ja, og nei, tenker jeg. Ja, fordi så mye av terapien som tilbys er uhensiktsmessig, direkte dårlig på grunn av et svært lavt kunnskapsnivå hos terapeutene, den er feil adressert. Nei, fordi at når jeg leser Robert Scaer og Peter Levine, så øyner jeg et håp. Og jeg tror ikke at det trenger å bli så kostbart. Billigere enn å gå endeløse år i en trøstesløs analyse som var på mote blant litteraturstudentene da jeg studerte. Det gjelder å velge rett terapiform, med en terapeut som ser at det som kroppslig sett manifesterer seg som tics, fibromyalgi, muskelspenninger, migrene, smerter i nakke og rygg, en herpa H-P-A akse, angst, depresjoner, tilbaketrekking, dissosisering, kindling og jeg vet ikke hva, kan ha sitt utgangspunkt i traumer. Jeg tror det er mulig å gjøre noe med dem, og få et bedre liv.

Kommer du til en terapeut med bildet av Freud på skrivebordet, bør du stille og rolig trekke deg ut. Der vil du nok ikke få hjelp. Jeg har selv gått hos en slik. Og fått fortalt at det jeg slet med hadde ødipale årsaker, jeg led av penismisunnelse. Så langt på vidotta kan man havne når man ikke våger å snakke om ting ved dets rette navn, men istedet ender opp med spinnville teorier som har lite med levd liv å gjøre. I Scaers bok "The Body Bears The Burden" og Levine "Waking The Tiger" har jeg sett sammenhengene mellom det jeg har opplevd og logikken i hvordan dette manifesterer seg etterpå i kroppen.

Det gjør vondt å nærme seg sannheten. Noe har blitt vekket, et lite vilt dyr som lever inne i meg. Angsten som har ligget mye i dvale de siste fire årene har kommet frem. Marerittene florerer. Men den kunnskapen jeg tilegner meg nå ville jeg ikke vært foruten. Så det får heller gjøre litt vondt. Jeg vet at jeg dør ikke av angst.

Jeg vet også, i motsetning til siste psykiater jeg traff for noen år siden, at denne angsten er ikke en frittflytende angst uten årsak. Hans løsning var kognitiv terapi. Kognitoiv terapi er som å sette plaster på en verkebyll. Det hjelper ikke særlig mye. det kan berede grunnen for videre bearbeiding. Når du har opplevd traumer kan du ikke leve under mottoet "Leve her og nå". Du blir nødt til å forholde deg til fortiden. Jeg hørte med sjokk en psykiater uttale på radioen i forbindelse med to-årsmarkeringen av 22.07 at traumer med svakere med årene. Det hørtes nesten ut som et lite arr som bleknet og forsvant. Slik er det ikke. Og når en fagperson, som burde ha lest og oppdatert seg sier dette, da synker mitt allerede svake tillitsforhold til denne fagkretsen. Det er kanskje ikke rart at nye tanker må komme fra andre grener av medisinen, Scaer er nevrolog.

Jeg ser at Alice Miller og Robert Scaer spiller på samme parti: du får ikke nødvendigvis en mengde sykdommer kastet på deg uten grunn. Grunnen kan være ett eller flere traumer. Jeg skal senere skrive mer om hva som skjer i kroppen under en traumeopplevelse, hvordan sterke krefter settes i sving i kroppen, og at dersom traumet ikke blir forløst, så er det en stor kraft som blir liggende i kroppen og vandre. Deretter gir denne energien seg utslag i alt det vi kjenner så godt, smerter og sykdom.

Så har den kommet: Forskningen som ser sammenhengen mellom barnemishandling og vold med en skjoldkjertel som ikke fungerer så godt http://www.webmd.com/news/20130802/c...lems-for-women

Sitat:

---

Researchers analyzed data from about 13,000 Canadian adults. More than 1,000 of the women reported being physically abused before they turned 18 and about 900 said they had been diagnosed with a thyroid disorder.

---

Sitat:

---

Long-term effects of childhood physical abuse on the thyroid "may be due to the way early traumas change the way an individual reacts to stress throughout life," study co-author Loriena Yancura, an associate professor in the family and consumer sciences department at the University of Hawaii, said in the news release.

"One important avenue for future research is to investigate potential dysfunctions in the production of the 'fight-or-flight' hormone, cortisol, among survivors of abuse," she added.

---

Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma ligger her, men du får kun abstract, ellers må du betale http://www.tandfonline.com/doi/abs/1...8#.Uf_s_WROpah

Interessant. Men jeg vil nu tro, der er mange sygdomme /dårligdomme, som kan kickstartes af mishandling - astma har også ofte været nævnt som noget følelsesmæssigt betinget eller igangsat.
Så er det med at holde tungen lige i munden og ikke se (barne)mishandling overalt ... der er også mange andre ting, der kan gå galt i livet :?

hjerte1 Nielsigne

En veldig fin artikkel av Peter Levine http://www.open-source-cranio.com/re...aumaLevine.pdf som blant annet handler om Una-bomberen

"When autopsied after death, Vietnam veterans with long standing PTSD showed “shrinkage” in the hippoccampus (a region of the brain involved in emotion and learning). This phenomenon was corroborated by laboratory research that detected similar brain damage in animals that had been subjected to protracted stress. These “broken brain” studies infer that the symptoms of PTSD (including memory lapses, anxiety, depression, and inability to manage emotion and violent behaviour), are due to an irreversible and incurable brain disease.

My first-hand experience with over a thousand traumatized people has convinced me that the aforementioned “brain damage” and other biochemical or molecular changes are secondary effects-that PTSD is not only preventable, but in many cases reversible. There is no way of knowing the condition of my clients brains prior to treatment, but the fact is that many people experience symptoms of PTSD within forty-eight hours of a traumatic event-much too soon for brain damage to occur. In addition, many of my clients, some of whom have been plagued for decades by persistent signs of PTSD, become symptom free in a relatively short period of time."

"In summary, pathology-oriented trauma research may be (mis)leading people to believe that PTSD is incurable. At the same time, it has afforded ‘legitimacy’ to the very real suffering of people with PTSD. Rather than being told “It’s all in your (figurative) head”, a few of us may be comforted being told that “It’s all in your (literal) head.” In addition, the research raises important social questions: how do we as individuals, as a people, as a nation, and as a global community, plan to care about our traumatic experiences?"

"The area of medicine specializing in PTSD is a branch of “Biological Psychiatry.” An integral part of its standard treatment approach to the problem of excess of neurotransmitters and biochemicals like cortisol is pharmacological rather than biological. Currently, the search is on to find drugs that suppress the production of stress hormones. While such substances will afford beneficial relief of symptoms, unless the mobilized survival responses are addressed as well, the principal agent of PTSD will remain unchanged. Although medications are valuable tools, one drawback with symptom inhibitors is they often suppress vital biological functions."

"I believe it is possible to restore balance and prevent brain damage by learning how to discharge the residual energy mobilized in response to a life-threatening situation. This organismic discharge, when complete, informs the brain that it is time to reduce the levels of stress hormones-that the threat is no longer present. When this message to normalize is not given, the brain continues to release high levels of cortisol. If the situation persists, it could lead to brain damage. The central question is: what prevents people from returning to normal functioning after a perceived threat no longer exists?"

Mange av oss, meg inkludert, sliter med stresshormoner som har løpt løpsk. I mitt tilfelle ligger jeg og kaver i nedre del av referanseområdet med kortisol etter alt for mange traumatisk opplevleser gjennom livet. Hva kom først av høna og egget? For min del tror jeg traumene kom først, deretter løp hormonsystemet amok. Det er så mange symptomer på traumer som samsvarer med symptomer på lavt stoffskifte og lavt kortisol, lavt aldosteron, lavt DHEA etc. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. For mange kan traumet de har opplevd være så skjult at de ikke engang vet at de har et traume som gjør at de sliter litt mer enn andre, det er så dypt gjemt i den non-verbale delen av hjernen.

Peter Levines "In an unspoken voice" finnes på dansk. Den heter "Den tavse stemme", jeg leser den nå, den er veldig fin. Jeg vil anbefale å begynne med "Væk tigeren" hvis du vil lese Levine. Begge bøker finnes på biblioteket. Om ikke det lokale biblioteket har dem, kan biblioteket hjelpe deg med å låne dem fra et annet bibliotek uten at det koster deg noe. Søk på Peter Levine på youtube, det finnes flere videoer der med intervjuer med ham.

Robert Scaer har skrevet en annen bok som heter "Trauma spectrum". Den har et mye enklere språk enn "The body bears the burden", den er også mulig å få låne via biblioteket

”Gjentatte traumer i en voksens liv tærer på strukturen til den personlighet som allerede er formet, mens gjentatte traumer i barndommen former og deformerer personligheten. Barnet som er fanget i et miljø av misbruk møter den formidable oppgaven i å tilpasse seg. Barnet må finne en måte å opprettholde en følelse av tillit for personer som ikke er til å stole på, finne en følelse av trygghet i en situasjon som er utrygg, kontroll i en situasjon som er fullstendig uforutsigbar, styrke i en situasjon av hjelpeløshet. Uten mulighet til å ta vare på eller beskytte seg selv, må barnet kompensere for manglende voksen beskyttelse og omsorg med de eneste egenskapene som barnet disponerer – et umodent system av psykologisk forsvar.”Trauma and recovery” Judith Herman

"Barndommens krig: I løpet av de ti årene Vietnamkrigen varte, tjenestegjorde over 3 millioner unge menn og kvinner i Vietnam. Av disse 3.14 million unge voksne, var det over 1 million som utviklet PTSD på et eller annet tidspunkt de neste 20 årene. Som svar har USA etablert National Centers for PTSD; med tusenvis av spesialiserte kliniske tjenester, forskningsprogrammer og pedagogiske tiltak som fokuserer på krigsrelatert PTSD. Milliarder av dollar har blitt avsatt til å behandle og forstå krigsrelaterte traumer.

I kontrast til dette etterkrigsscenarioet er det i USA fem millioner barn utsatt for overgrep vold og andre traumatiske hendelser hvert år. I motsetning til veteraner fra Vietnam, kommer de fleste av disse barna seg ikke roter ut av krigssonen etter et år. Millioner av barna lever år etter år i vold og terror i hjemmet eller i samfunnet, vold som fysiske og seksuelle overgrep. De er kronisk eksponert for gjennomgripende traumer i den alderen når de er mest utsatt. I løpet av de ti årene etter Vietnam-krigen, ble mer enn 50 millioner barn utsatt for traumatiske hendelser. Hvis bare tretti prosent, et konservativt anslag, av disse barna utviklet PTSD, så har tretti millioner barn utviklet alvorlige og kroniske nevropsykiatriske problemer under denne tiårsperioden. På tross av den gjennomgripende og ødeleggende natur traumer i barndommen har, har samfunnet vårt kun viet lite ressurser til forskning, kliniske eller pedagogiske programmer for traumatiserte eller mishandlede barn." http://www.mentalhealthconnection.or...-of-trauma.pdf

Det er Bruce D. Perry, MD, Ph.D som skriver dette. Det ligger mange fine artikler av ham på nettet vink11

I likhet med Alice Miller, viser han hvor lite fokus det er på den terror og vold som ofte foregår innenfor hjemmets fire vegger.

Det ligger en veldig god artikkel om Bessel van der Kolk på nettet http://www.traumacenter.org/products.../Networker.pdf

Her snakker han om fortvilelsen sin, på tross av at han var en meget anerkjent forsker, så opplevde han at han som kliniker ikke var i stand til å hjelpe traumepasientene sine. De fortsatte å ha aggressive utbrudd, angst, dyp fortvilelse, depresjon osv. Suicidalforekomsten økte i stedet for å minske. Han var ikke i stand til å hjelpe dem videre i livene sine. Hva slags behandling var det som ikke hjalp? Jo, nettopp, helt vanlig samtaleterapi. Han opplevde at mange av pasientene i stedet for bedring, opplevde å bli sykere av å gå i terapi.

“Når mennesker nærmer seg traumene sine, gjenopplever dem, blir de så opprørte at de klarer ikke å snakke om det, sier van der Kolk. For meg så det ut til at vi trengte å finne adgang inn til traumene, men hjelpe dem til å være fysisk rolige nok til at de var i stand til å tåle å kjenne på det, uten å frike ut eller lukke seg helt nede. det var helt tydelig at så lenge de kun satt og beveget tungene sine rundt, så var det liten sjanse for endring."

Han opplevde på et sykehus hvor enkelt det var for terapeuter med de beste intensjoner å gjøre traumatiserte pasienter enda sykere. Han undret seg over noen kvinnelige pasienter som falt sammen ved personlig kontakt med mannlig personale, de ble opphisset og overfalt de mannlige ansatte. Hvorfor endret de seg så raskt fra å være hyggelig og fornuftlige til å miste hodet når en mann viste interesse for dem? Ved å kikke på journalene deres, fant han ut at de hadde fått diagnoser som borderline og schizophreni, men alle sammen hadde blitt alvorlig og kronisk misbrukt seksuelt som barn eller voksne. Van der Kolk begynte å innse at for disse kvinnene, var det å være i et rom alene med en mann som stilte spørsmål til de, nok til at det følelsesmessig kastet dem tilbake til traumene deres. Han bemerket at hele kroppen svarte som om de ble utsatt for overgrep igjen: hjertebank, musklene var anspente, de virket, bokstavelig talt, klare til
å ta farvel med sine sanser, ute av stand til å skille nåtiden fra den gangen traumene skjedde. Det virket som kvinnenenes traumatiske minner hindret dem fra å kunne modulere sin autonome opphisselse, de naturlige systemene var satt ut av drift.

...Van der Kolk var nå sikker på at opplevelsen av fysisk hjelpeløshet var i kjernen i traumer. Og han begynte å lure på om det å hjelpe traumatiserte mennesker å engasjere seg i meningsfylte, fysiske handlinger ville tillate dem å komme seg ut av knipetanggrepet til PTSD. Hans voksende følelse av at kroppen like så mye som sinnet, altså psyken, kunne være nøkkelen til å komme ut av traumer var i opposisjon mot tradisjonen med en snakkekur som alfa og omega for all psykoterapi.

En annen fin artikkel av Bessel van der Kolk http://homepage.psy.utexas.edu/homep...%20Kolk%20.pdf

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Jeg har startet denne tråden fordi jeg tror ikke jeg er den eneste her inne som har traumer fra barndommen. Mange har det. Og det at vi som har forskjellige vonde erfaringer gjør oss enda mer sårbare for nye sykdommer, kan være en fornuftig kunnskap å dra med seg. Det neste, kloke spørsmålet blir da om det er mulig å unngå enda mer sykdom vink11

Jeg kommer til å fylle på mer stoff i denne tråden etterhvert.

---

Traumer i tidlig barndom

Forskere over hele verden begynner nå å forstå deler av samspillet mellom psykologiske hendelser og hjernens biologiske funksjon. Et innviklet samspill mellom barnets tidlige persepsjon og utviklingen av sentrale deler av hjernen avtegner et meget sammensatt og komplisert system der opplevelser, emosjoner og persepsjoner knyttes til vekst og utvikling gjennom kjemisk-hormonelle prosesser i kroppens endokrine (hormonelle) system. I det som synes å være et meget sårbart system vokser spedbarnet opp og påvirkes av sine omsorgspersoner. Som oftest går det bra, (fig.4) men i stadig flere tilfeller ender barna opp med depresjoner og personlighetsforstyrrelser i voksen alder. Sykdommer man nå begynner å forstå har sin opprinnelse i tidlig barndom. Barnets psykiske og fysiske påkjenninger helt fra før det blir født er avgjørende for helsetilstanden i voksen alder.

Les mer: http://www.sakkyndig.com/psykologi/a...SS-TRAUMER.htm

http://www.cdc.gov/ace/images/ace_pyramid_wotext.gif

http://acestudy.org/
http://www.cdc.gov/ace/