Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

Vet ikke hvor jeg skal skrive hen. Jeg er jo ikke langvarig deprimert. Det er bare det at nå er jeg helt på felgen. Like før jeg hylgriner. Jeg er 34 år og av det kjønnet som visstnok ikke kan få lavt stoffskifte. Jeg føler meg altfor gammel for å gråte, men det er nå en gang slik at det faller seg naturlig nå.

Jeg befinner meg akkurat nå på Gran Canaria. Behandlingsreiser for psoriasis. I morgen skal vi hjem. Nå er jeg så psykisk stresset og gråteferdig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er tøft å være utenlands i tre uker. Hver ukedag må vi opp 7.30 for morgentrening. Gjerne påfulgt av styrektrening, vanngym og tur på fjellene i nærheten etter det. Det hele er ispedd med tungt alkoholfrobruk. En uke i strekk nå. Passer jo ikke meg det. Jeg greier det fint og kroppen er blitt i bra form, men stresset er voldsomt. Helt ut av det blå og gjerne om natten kan jeg begynne å svette noe voldsomt. Folk spør om jeg er varm. Jeg har gjentatte ganger fortalt dem at jeg har en sykdom som får adrenalin/kortisol til å løpe løpsk. Det er jo ingen som skjønner noe av det. For dem er jo jeg bare en raring som tydeligvis svetter så mye at det er helt unaturlig.

Ikke en natt på disse tre ukene har jeg sovet godt. Vanligvis sover jeg en del på dagen hjemme, men det går ikke her. Blir bare mer og mer nedkjørt. Å sove på dagen er en av de beste medisinene for at jeg skal føle meg vel.

Så til det som får det til å tilte helt for meg. 3 uker her betyr 3 uker alene for meg og 3 uker alene for samboer. Dette har hun brukt til å snu rundt på alt vi har blitt enig om tidligere. Hun er tilhenger av S & M. Det er ikke noe galt med det i seg selv. Men nå ønsker hun å treffe andre for leve ut opplegget sitt. Jeg er prippen og kanskje gammeldags. Har jo enkelte ganger mine syke fantasier jeg også, men med lavt stoffskifte får man nedsatt libido. Dessuten tror jeg at man kan gå gjennom et helt liv med en partner. Jeg tror på gammel kjærlighet og å være tro mot noen. Er det noe galt i det?

Dette var vi enig om før jeg dro. Jeg skjønner jo hva som har skjedd. Hun har fått mye frihet etter jeg dro, oppdaget nye sider ved seg selv og lest boka fifty shades of grey. Deilig å være litt vill og gal til tider, men nå er det ikke måte på. Alt vi hadde før skal forandres, og hun ser gjerne at jeg også har meg med andre. Gjerne horer også. De er jo lett tilgjengelig her nede. Dette blir aldeles for mye for meg. Altfor stor omstilling. Og for å være ærlig har jeg ikke lyst på sex med noen. Ikke i overskuelig fremtid. Det vet hun jo om, men tydeligvis når det ser slik ut for henne så skal jeg være med. Vi har jo snakket sammen om det og jeg har sagt jeg ikke ønsker full frihet når det gjelder partnere. Hun bare vrir seg unna og sier at hun ikke kan leve lenger uten å leve ut sin "greie".

Anbefaler ingen med lavt stoffskifte å reise på noe slikt som dette. Du bør i hvert fall være ganske hard i skallen. Har holdt på å bukke under for press. Et press jeg har følt kommer fra alle sider. Både her nede og hjemme. Jeg kjenner det hjalp litt å skrive fra seg. Jeg griner ikke lenger. I morgen er det hjem og om vi ikke kan komme til en løsning begge er fornøyd med. Så finnes det jo en mulighet til. Forlate henne. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke passer til å leve i noe kjærlighetsliv. Jeg greier ikke å gi den kjærlighet og sex folk krever for å leve sammen. Det skylder jeg på sykdommen. Og kanskje også en noe spesiell personlighet. Men jeg var flink til det med kjærlighet før jeg ble syk da.

På tide å "wrappe up". Er det noen som kjenner seg igjen i at man blir deprimert, bunnløs fortvilt, føler seg underlegen og helt borte når man er nedkjørt og stresset? Om ikke folk kan relatere seg til noe i innlegget så kanskje de kan relatere seg til dette siste jeg skrev. Jeg ser etter forståelse. Det finner jeg lite her nede i hvert fall. Nevnte det for romkameraten min, men det er grenser for hvor langt man kan gå med det. Kan ikke sitte å gråte ovenfor han eller gi uttrykk for at jeg sliter med det i dagevis.

Mvh I-D-M som drømmer om bedre tider

Velkommen til forumet vink11
Om man har et stoffskifte som ikke er optimalt medisinert, er det veldig vanlig både med angst, depresjoner, manglende stress-mestring og annet knask.
Jeg utviklet både panikkangst og sosialangst.
Jeg er heldigvis over det verste nå, men det var ei tøff tid spesielt siden leger vil fikse problemet med og stappe en full av antidepressiva istedet for og gå på årsaken til at angsten er dukket opp.
Om man har lavt stoffskifte, er det også svært vanlig at d3, B12 og ferritin blir lave. Er disse lave, kan man få samme symptomer som ved lavt stoffskifte, i tillegg til at kroppen ikke klarer og utnytte stoffskiftemedisinen skikkelig.
Hvordan er dine blodprøver?
Hvor lenge har du hatt lavt stoffskifte?
Bruker du Levaksin/dose, kombinasjonsbehandling eller naturthyroid?
Min erfaring er at nedsatt libido er et størst problem når stoffskiftet ikke er skikkelig medisinert. Når stoffskitet er i balanse, fungerer alt i kroppen , inklusive libidoen, bedre. Selv om TSH og FT4 er "normale" kan FT3 være alt for lav, og da har man ikke et bra stoffskifte.

Du er ikke alene å føle det du føler og opplever. Kjenner meg godt igjen. Orker ikke skrive mer nå. Utslitt etter dagens utfordringer. Skriver mer i morra.

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

Anbefaler og ta stoffskifteprøver jevnlig og huske og ta dem så nær klokken åtte som mulig og FØR man tar levaksinen. Jeg tar prøver hver fjerde uke, men selv om man føler at ting og tang går greitt, ville jeg nok tatt prøver hver tredje måned iallefall. Jeg ber også om kopi av alle prøver og arkiverer dem slik at jeg selv kan følge med på svarene.
75 mcg er en liten dose; ting kan ha forandret seg, og det kan være du må øke dosen.
B12 mangel gir mange av de samme symptomene som lavt stoffskifte, så de vil selvsagt kunne forverre symptomene på lavt stoffskifte.
Min sønn på 22 har hatt grenseverdier på lavt stoffskifte i over ett år, men nå ser det ut til at legene reagerer på stadig høyere TSH, og forhåpentligvis får han behandling. Jeg har også to brødre med lavt stoffskifte, så hypothyrose rammer begge kjønn.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

---

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år :shock: Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

Du må nok nå ta noen grep sjøl. Først og fremst komme deg til lege og få tatt nye prøver (og legg dem ut her så får du "faglig" vurdering :wink:). Så må du være klar over at folk kan gå i mange år og føle seg noenlunde bra på kun Levaxin, men så er det ikke nok lenger. Da kan man øke dosen, kombinere med Liotyronin, eller det beste for de fleste som sliter: gå over til tyroid.

Antidepressiva hjelper ikke, men nok T3 kan hjelpe masse! Det får du nok ikke på den lille dosen du tar. Og så bør du kanskje bytte lege :?:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år :shock: Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

---

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

Bra og høre at du ikke er resignert.
Jeg kjenner meg faktisk igjen i mye av det du skriver; slik var jeg tidligere før stoffskiftet ble balansert bedre. Jeg skal ikke lyve og si jeg er helt frisk, men livet er mye lettere nå.

Når du tar blodprøvene så er det smart og få sjekket FT3, FT4 og TSH.
En sjekk av B!2, ferritin og d-vitaminer er også lurt og få med.
Om du har antistoffer eller det ikke er sjekket før, kan det være greitt med en sjekk der.

TSH, som ikke er et hormon men et signal, er det minst viktige tallet når det gjelder stoffskifteprøver.
Det er FT4, forhormonet, og FT3, det virksomme hormonet, som er viktigst og finne sitt optimale nivå på.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

---

Altså, det finnes da doser mellom 75 og 150 mcg :D. Hva om du f.eks. kunne få det bedre med 100 mcg Levaxin og 10-20 mcg Lio?? Bare et eksempel, for man vet ikke før man har prøvd seg fram.
Jeg reagerer på hvordan du beskriver din følelsesmessige tilstand, det var derfor jeg jeg mente du hørtes resignert ut. Men la oss håpe at det er forbigående, selv om jeg syns du har en del å hanskes med. Du skriver om avflatet følelsesliv og vansker med å sove, angst o.l. For noen år siden var jeg på et foredrag med Oftebro, og han sa at hjernen var spesielt utsatt ved mangel på T3. Og det er det utallige som har bekreftet her på sidene.

Hva med binyrene? I første innlegg skriver du om plutselige svetteanfall og adrenalin og kortisol som løper løpsk. Slike anfall skulle man tro tapper binyrene og svekker dem på sikt. Kanskje på tide med noen spyttprøver også?

Jeg forstår at du blir lei av å høre om at "alle prøver er bra". Tror nesten de fleste som skriver her har vært i den situasjonen. Personlig så strevde jeg i mange år for å bli hørt, for prøvene var selvfølgelig "normale", uansett om jeg ble sykere og sykere. Så man må nok belage seg på å være sin egen lege, langt på vei. Og så kan du vel prøve med en aldri så liten antydning om at du vil prøve tyroid :lol:. Hvordan vil legen din, med sin forsiktige medisinering, stille seg til det spørsmålet?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Hva med binyrene? I første innlegg skriver du om plutselige svetteanfall og adrenalin og kortisol som løper løpsk. Slike anfall skulle man tro tapper binyrene og svekker dem på sikt. Kanskje på tide med noen spyttprøver også?

Jeg forstår at du blir lei av å høre om at "alle prøver er bra". Tror nesten de fleste som skriver her har vært i den situasjonen. Personlig så strevde jeg i mange år for å bli hørt, for prøvene var selvfølgelig "normale", uansett om jeg ble sykere og sykere. Så man må nok belage seg på å være sin egen lege, langt på vei. Og så kan du vel prøve med en aldri så liten antydning om at du vil prøve tyroid :lol:. Hvordan vil legen din, med sin forsiktige medisinering, stille seg til det spørsmålet?

---

Mye å ta tak i her, men for å ta det siste først. Han mente at det ikke var nødvendig. At levaxin var like bra eller bedre. Binyrene er sjekket, men som så mange ganger før så blir det sagt at alt er normalt. Man blir så lei av å mase. Men jeg føler det burde sjekkes igjen. Helt klart. Resultatet når alt er "bra" og man ikke føler seg bra likevel. Det er det forbanna depresjonsmaset. Akkurat nå er jeg jo deppa, men det har langt i fra vært slik som dette alltid. Dette er jo bare midlertidig. Det skulle kunne gått an å si til legene at man ikke er deprimert. Man har en kropp som ikke fungerer som den skal. Den er treg og kroppsfunksjonene er endret. Jeg føler meg for eksempel aldri sulten eller tørst lenger, men jeg kan spise en haug med drittmat fordi om (sug etter feil type mat). Kroppen er endret på en slik måte at det ikke kan være psykosomatisk. Da svarer gjerne legene at man kan bli lam av å slite psykisk. Utrolig rart at jeg har hørt om ingen slike tilfeller da. Man blir lam av kollisjoner med bil og en del andre ting. Uansett så er det ikke på den måten jeg er syk.

Når det gjelder sterk svette, adrenalin forhøyelser med kanskje sinneutbrudd så er det noe jeg bare har lært meg å leve med. Og min samboer også. Hun er jo ikke så mye bedre selv. Det har jo en del ganger vært slik at man etter en sykkeltur har dusjet og 20 minutter etter det så pumper svetten fremdeles på. Den er ikke illeluktende og sånn tung den kanskje burde være. Den er vannholdig og tyktflytende. Har hørt man aldri blir normal eller seg selv igjen med denne ***** sykdommen. Så da har jeg vel akseptert det. Jeg vedder på at jeg kan fremstå veldig normal på de aller fleste. Men når det kommer til snakk om personlige ambisjoner, utvikling i livet, jobbkarriere, nye hobbyer (fikk noen nye i sommer under sykemeldingsperiode), nye venner, you name it. Da rygger jeg unna.

I dag er det omtrent like ille igjen som første innlegg. Er på jobb nå. Jeg har vel en mistanke til at det å stå opp 0530 ikke alltid er det mest gunstige. Stoffskiftet er da på bunn vil jeg tro. Har spist i morges i hvert fall for å få det i gang. Merker ingen bedring. Er bare trøtt og vil gå hjem. Omtrent som med tourettes i dag. Banner for meg selv på norsk og spansk (ettersom jeg har vært der i tre uker). Alt er dritt! Todo absolutamente mierda! Jobben er dritt som de fleste andre jobber, og livet er dritt. Bare sykdom og elendighet. Jeg vet det vil gå over, men det føles ikke slik. Høres gjerne resignert ut igjen, men jeg har ikke gitt opp. Jeg bare klager min nød. Og det gjør vel de fleste andre også når det står slik til. Det hjelper ikke å skrive mer. Jeg er helt alene. Ingen vil høre på meg bortsett fra de som får betalt for det. Det eneste man kan gjøre er å sove og vente det vekk.

Hej I-D-M vink11 Du har kommenteret i den anden tråd, men jeg svarer her...

Sitat:

---

– Jeg er bitter! Ni år av livet har vært delvis bortkastet takket være leger som ikke gadd å høre på meg. Jeg var trøtt hele døgnet. «Du er deprimert,» sa de. Etter en tid ble jeg alvorlig deprimert, ja, men det var fordi ingen tok meg på alvor, forteller Erlend (27). Han er en av mange menn som er rammet av «kvinnesykdommen» hypotyreose lavt stoffskifte.

Erlend føler seg misforstått og overkjørt av helsevesenet. Det er noe galt når man nesten må grine seg til at legen skal ta en blodprøve. Like ille er det at leger ofte trekker konklusjoner uten å høre på pasientene. Kartet stemmer ikke alltid med terrenget. Slik er det med blodprøver og de såkalte referanseområdene også. Man kan ha alle symptomene på lavt stoffskifte uten at det nødvendigvis vises på en blodprøve. Depresjon og angst er også en del av sykdomsbildet. Det er mange som blir feilbehandlet med «lykkepiller». Hadde jeg ikke fått tyroksin, hadde jeg ikke levd i dag. Ikke det at jeg var «dødssjuk», men fordi jeg ikke hadde orket å leve mer...

Stadig flere menn pådrar seg typiske «kvinnesykdommer» uten at leger eller forskere helt vet hvorfor. En av dem er lavt stoffskifte. Mange leger neglisjerer symptomene. Kvinner har i mange år kjempet for å bli tatt på alvor når de kom trette og smådeppa til legen, og resepten har ofte vært tunge medikamenter. Først da Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge tok opp problemet for noen år siden, ble det fart i sakene. Likevel er det fortsatt vanlig at leger vegrer seg mot å sjekke stoffskiftet med en enkel blodprøve. Mange blir derfor både feildiagnostisert og ikke minst feilmedisinert.
Les mer: Matoghelse.no

---

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Det er meg som er nevnt i første artikkel. Lett å si selvsagt. Men man kan regne ut at alderen stemmer. Merkelig å lese om seg selv slik. Til tross for å være en som fikk fokus på seg er utrolig lite skjedd bortsett fra at jeg fikk levaxin 75 mcg og en haug med besøk hos leger og spesialister der det sies at alt er ok.

---

Artiklen i Mat og Helse er fra 2005, og du har været syg siden 1996. Vil det sige at de har ladet dig vegetere på sølle 75 mcg i samtlige 16 år? :shock: Har det aldrig strejfet dig, at noget må være rivende galt med din behandling? 16 år er lang tid at leve med en sygdom, som ikke mindst svækker det kognitive. Utroligt, at et sygt menneske, i dagens Skandinavien, kan blive SÅ svigtet, som du er blevet. :sad:

Begynte på levaxin i 2004/2005. Jeg har altså 9 år før der før jeg selv oppdaget sykdommen ved å søke på trøtthet og siden skjoldbrukskjertel. Da kom lavt stoffskifte ganke kjapt opp og jeg skjønte med en gang at dette var sykdommen som plaget meg. Var en ubeskrivelig vanskelig tid, men jeg er ferdig med det. Ingenting man kan gjøre med det. Mesteparten av ungdommen ødelaget, utdanning ødelagt, gjeld opparbeidet. Men sånn er det bare. Synes ikke synd på meg selv og det gjør sikkert ingen andre heller.

Er over det verste nå. Jeg sliter bare med kalde hender og føtter. Men så er det nå kaldt ute om dagen også. Har fått angst. Men det er mest pga situasjonen jeg er i. Å bryte opp er et sjokk uansett nesten. Selv om det er planlagt også. All trygghet blir revet vekk og man må begynne helt på nytt. Men samtidig åpner det seg nye muligheter. Jeg er kvitt en som viste seg å ikke være rett for meg og det skal jeg være glad for.

Hei

Jeg har alltid hatt kalde hender og føtter.
Også jeg måtte selv finne ut (etter ca 10 år med plager) at det var stoffskiftet som var ute å kjøre.

Jeg prøvde først Levaxin og siden Liothyronin - men ingen av dem var noe for meg.

Jeg fant ut om naturlig thyroid her på forumet og har siden slutten av 2009 brukt erfa thyroid.
En av tingene som har blitt bedre (les:borte) er at jeg ikke er en frysepinn lenger -
og kalde føtter (og for det meste hendene også) er en saga blott :)

Hvis du tar en evaluering på f.eks fordøyelse, søvnmønster, tinnitus + åh så mange symptomer;
så kanhende du også tenker at du vil snakke med legen og prøve en annen medisin..

Uansett - ønsker deg alt godt hjertflag1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Mye å ta tak i her, men for å ta det siste først. Han mente at det ikke var nødvendig. At levaxin var like bra eller bedre. Binyrene er sjekket, men som så mange ganger før så blir det sagt at alt er normalt. Man blir så lei av å mase. Men jeg føler det burde sjekkes igjen. Helt klart. Resultatet når alt er "bra" og man ikke føler seg bra likevel. Det er det forbanna depresjonsmaset. Akkurat nå er jeg jo deppa, men det har langt i fra vært slik som dette alltid. Dette er jo bare midlertidig. Det skulle kunne gått an å si til legene at man ikke er deprimert. Man har en kropp som ikke fungerer som den skal. Den er treg og kroppsfunksjonene er endret. Jeg føler meg for eksempel aldri sulten eller tørst lenger, men jeg kan spise en haug med drittmat fordi om (sug etter feil type mat). Kroppen er endret på en slik måte at det ikke kan være psykosomatisk. Da svarer gjerne legene at man kan bli lam av å slite psykisk. Utrolig rart at jeg har hørt om ingen slike tilfeller da. Man blir lam av kollisjoner med bil og en del andre ting. Uansett så er det ikke på den måten jeg er syk.

Når det gjelder sterk svette, adrenalin forhøyelser med kanskje sinneutbrudd så er det noe jeg bare har lært meg å leve med. Og min samboer også. Hun er jo ikke så mye bedre selv. Det har jo en del ganger vært slik at man etter en sykkeltur har dusjet og 20 minutter etter det så pumper svetten fremdeles på. Den er ikke illeluktende og sånn tung den kanskje burde være. Den er vannholdig og tyktflytende. Har hørt man aldri blir normal eller seg selv igjen med denne ***** sykdommen. Så da har jeg vel akseptert det. Jeg vedder på at jeg kan fremstå veldig normal på de aller fleste. Men når det kommer til snakk om personlige ambisjoner, utvikling i livet, jobbkarriere, nye hobbyer (fikk noen nye i sommer under sykemeldingsperiode), nye venner, you name it. Da rygger jeg unna.

I dag er det omtrent like ille igjen som første innlegg. Er på jobb nå. Jeg har vel en mistanke til at det å stå opp 0530 ikke alltid er det mest gunstige. Stoffskiftet er da på bunn vil jeg tro. Har spist i morges i hvert fall for å få det i gang. Merker ingen bedring. Er bare trøtt og vil gå hjem. Omtrent som med tourettes i dag. Banner for meg selv på norsk og spansk (ettersom jeg har vært der i tre uker). Alt er dritt! Todo absolutamente mierda! Jobben er dritt som de fleste andre jobber, og livet er dritt. Bare sykdom og elendighet. Jeg vet det vil gå over, men det føles ikke slik. Høres gjerne resignert ut igjen, men jeg har ikke gitt opp. Jeg bare klager min nød. Og det gjør vel de fleste andre også når det står slik til. Det hjelper ikke å skrive mer. Jeg er helt alene. Ingen vil høre på meg bortsett fra de som får betalt for det. Det eneste man kan gjøre er å sove og vente det vekk.

---

Hei igjen! Du, jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Å få beskjed om at alt er ok, men likevel føle at kroppen går i stå, hodet ikke vil fungere, man orker ikke å være sosial, jobbing er nesten umulig osv - jo da :mrgreen: Jeg kjenner også godt den følelsen man får når man egentlig har lyst til å sette igang med ting (hobbyer, fritidssysler, selskapelige aktiviteter osv), men så kommer denne forferdelige "JEG ORKER IKKE"-følelsen!! Som jeg sier av og til: Jeg har det best når jeg får sitte stille, i ro og fred, i stolen min og lese avisa og se på tv kednej1. Egentlig så er jo ikke det noe liv heller, men likevel det beste til tider. Etter nesten ett år på tyroid har jeg fortsatt ofte denne følelsen av maktesløshet, men kan også, heldigvis, se at det er en del forbedringer i forhold til i fjor høst. Det er bare det at det tar så uendelig lang tid å komme ovenpå igjen - noe jeg tror har en sammenheng med HVOR LENGE man har gått ubehandlet, eller underbehandlet. Når kroppen er nedkjørt, tar det også lang tid å bygge seg opp igjen.

Apropos binyrer: Ikke ta det for god fisk om legen sier at prøvene er normale. Det sier de når de er innenfor referansegrensen, men det trenger ikke å bety at DU har nok kortisol til de nødvendige funksjoner. Og det ser ut for at de som har gått lenge med underbehandlet lavt stoffskifte får trøtte binyrer. Jeg har tatt flere spyttprøver som har vært lave, både under ref.grensen og snudd på hodet. Dvs lav morgen, for høy om kvelden. Men normale var de! For et par år siden hadde jeg døgnkortisol i urin på 31, ref. var < 165. Jeg har lurt litt på om 1 også ville vært normalt, ettersom alt under 165 er det :mrgreen: . På samme tid var morgenprøve i blod 249 (138-690) etter 1,5 timer med stress for å komme ut til sykehuset før kl 8 (bl.a. kjøring i høstmørke, mangel på parkeringsplasser osv). Denne prøven skal helst tas før man begynner å røre på seg om morgenen! Men legen (indremed.) ymtet ingenting om hverken stress eller lavt resultat. Alt var som vanlig normalt. Senere leste jeg om en som var godt oppe på 300-tallet på en slik morgenprøve, som fikk beskjed om at det var lavt. Ja, ja - det kommer an på de øyne som ser, heter det.

Nå tok jeg nye prøver i sommer, på Balderklinikken. Døgnurin 82 (45-272), og den var "lav normal" sa legen der. Spyttprøvene var fortsatt "gærne" angående døgnvariasjon, og jeg har forstått hvorfor jeg er halvdød før kl 12-1 om dagen :roll: Nå har jeg en periode tatt en liten dose Cortef om morgenen, og det gjør ting noe lettere! Legen sa at h*n vektla resultatet av døgnurin mer enn spyttprøvene, så 82 er altså i minste laget, dog "normalt" i øynene til de fleste leger. Så om du igjen sjekker binyrene, så se på HVOR i referansen du ligger. Og husk at blodprøver er det dårligste alternativet i denne saken (minst pålitelige).

Ut fra ditt siste innlegg forstår jeg det slik at det er blitt "skilsmisse". Stemmer det? Jeg hadde tenkt å spørre om du ikke burde vurdere den situasjonen du levde i, for det hørtes ut som det brøt deg mer ned enn det bygde opp, og for en som sliter med helsa er det bare enda mer ødeleggende. Alle voksne må jo få velge sin livsstil og sine relasjoner, men det hørtes ut som du la en annen mal på et godt samliv enn det din samboer gjorde. Ja, det hørtes ut som dere var skikkelig på kollisjonskurs. Er du nå alene, så gratulerer med friheten (den rette dukker nok opp en gang kaer1 ). Bruk den til å bygge opp igjen helsen og tilværelsen - lykke til!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Ut fra ditt siste innlegg forstår jeg det slik at det er blitt "skilsmisse". Stemmer det? Jeg hadde tenkt å spørre om du ikke burde vurdere den situasjonen du levde i, for det hørtes ut som det brøt deg mer ned enn det bygde opp, og for en som sliter med helsa er det bare enda mer ødeleggende. Alle voksne må jo få velge sin livsstil og sine relasjoner, men det hørtes ut som du la en annen mal på et godt samliv enn det din samboer gjorde. Ja, det hørtes ut som dere var skikkelig på kollisjonskurs. Er du nå alene, så gratulerer med friheten (den rette dukker nok opp en gang kaer1 ). Bruk den til å bygge opp igjen helsen og tilværelsen - lykke til!

---

Det stemmer ja. Vi har brutt opp. Vet ikke hva jeg skal si til det. Hun har rettet seg etter meg i alle år. Orket ikke jeg noe så hang hun seg på og orket heller ikke noe etter en stund. Mens jeg var der nede i utlandet merket jeg endringene hos henne. Hun gadd ikke lenger ta like stort hensyn til maset mitt om hyposyk på den og den måten. Jeg kan jo skjønne henne også da. Hvem gidder år ut og år inn være med en som nesten aldri fungerer bra. Nå syter ikke jeg spesielt mye, men det hoper jo seg opp en del misnøyekommentarer med årene. Takler den retningen hun har valgt mye bedre nå. Hun får gjøre sitt. Jeg får gjøre mitt. BDSM ligger ikke for meg. Jeg er sjalu og trofast, hun ikke. Kollisjon og kollisjon? Vi greier (eller vi foretrekker) fremdeles å være veldig intime og vi krangler heller ikke. Men som sagt vi skal ende det.

Generelt liker jeg frihet, men jeg håper ikke jeg blir singel lenge. Irritasjon over hva den andre måtte foreta seg i forholdet er bare peanuts mot det å være ensom og føle at noe mangler i livet. Etter at jeg har flyttet og byttet lege skal jeg gjøre som best jeg kan for å bli bedre. Det som er litt forvirrende er jo at jeg hadde det bra lenge på 75 mcg. Ikke topp, jeg var ikke mitt gamle jeg. Men jeg hadde mening i livet. Alltid noe å se frem til også hadde jeg uendelig mye lettere for å være sosial. Så skjedde det noe et eller annet sted rundt 2010. Jeg ble brutt ned og har aldri kommet meg opp igjen. Var oppe 3-4 måneder vinteren 2012. Så var det ned igjen til sommertider. So much for at jeg trenger lysbehandling om morgenen og er vinterdeprimert.

Interessant lesing om kortisol og binyrer. Jeg kjenner til det meste der fra før, men en repetisjon er aldri feil. Akkurat nå føles det supertiltak å gå løs på noe slikt. Jeg har for bare få dager siden vært hos lege og hadde hastetime for samlivsbrudd og jeg venter på en mindre operasjon. Det føles litt mye å begynne å mase om prøver av ditt og datt oppi alt dette. Apropos Balderklinikken. Har hørt det er sykt dyrt å få gjort noe der. Jeg er veldig fattig nå. Sett at man skal sjekke en del blodprøver og ha en samtale verdørende helsen sin. Hvor mye må man ut med?

vink11

Sitat:

---

So much for at jeg trenger lysbehandling om morgenen og er vinterdeprimert.

---

har du sjekket vitamin D3? Det kan gjøre deg vinterdeprimert og skape problemer for stoffskiftet. Be om utskrifter på blodprøver som tas og lær deg å tolke etterhvert. Du bør være oppe i over 100, gjerne 125 i referanseområdet på vitamin D3. De aller fleste i Norden har D3 mangel på vinteren. http://www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=6279 http://www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=16289

Det kan være sykt dyrt å gå privat på Balder og Heggeli hvis du sier ja til alt legene forslår. Leser du selv og har en lege som forsyner deg med det du trenger av stoffskiftemedisiner, og riktig type, kan du komme langt. Binyrer kan fikses ved å ta T3 på natta, noe som kalles CT3M. Det er helt gratis, men krever litt oppfølging av deg. Men først bør du få legen med på å ta en spyttprøve, minst to i løpet av et døgn http://tidsskriftet.no/article/1502899 http://tidsskriftet.no/article/1501521 . Du har nok ikke Addisons eller Chusings, ekstremt lavt eller høyt kortisolnivå. Men du kan ha det som kalles binyreinsufficiens, litt for lave nivåer. Det kan de fleste rette opp selv ved å følge Paul Robinsons oppskrift. Fin metode for slunkne lommebøker. Og en deilig opplevelse når du merker at energien er tilbake. Men da må du får thyroid eller ren T3, Liothyronin, av legen vink11

Som en start kan du mate binyrene dine hver dag med 2-3 gram C-vitamin. Det blir de uansett glade for :lol:

Jeg skjønner at jeg var heldig som fant drømmeprinsen allerede som 20-åring. Etter et langt samliv var det jo ikke bare å kaste ut kjerringa når hun begynte å skrante :lol:. Nei, han står fortsatt bi, som det heter, og sannsynligvis er han ganske lei av syting og klaging. Forøvrig har han sine egne plager å hanskes med - du vet, ungdom og styrke har en tendens til å minke med årene :mrgreen:. Bra at man eldest i takt! Når det er sagt, så tror jeg det må være verre når sykdom dukker opp i etableringsfasen til voksenlivet, så at dere også har hatt utfordringer ang. din helsetilstand tror jeg nok.

Du sier at du lenge følte deg ganske ok på 75 mcg. Men du må huske på at dette kan være en prosess som foregår i kroppen over flere år, og at ting forandrer seg. Plutselig kan det være et større behov for tilførsel av de hormonene du mangler. Så mange år som du har vært syk, så er det vel nærmest et under at du har klart deg på en slik filledose så lenge.

Ang. Balderklinikken, så betalte jeg ca.2000 kr. 1600 kr for første konsultasjon - men da fikk man jo sitte i en hel time og legge ut om alt som var galt gab1. Syns ikke det var så ille, med tanke på at man kan gå derfra med et håp om å få det bedre. I tillegg var det 100 kr for prøvemateriell til kortisolprøver, og 350 kr (tror jeg) for prøvetaking. Da ble det analysert over 60 prøver for den prisen - masse blodtester, kortisol blod+spytt+urin, og noen matintoleranstester. Neste gang ble det også bestilt utvidet matintoleranstester, og de var ganske dyre - lurer på om det var 1200 eller 1400, og analysert på en privat lab. Prisene på konsultasjoner og telefonsamtaler står forresten på sidene deres. Hadde ikke en følelse av at min lege ville ta masse unødvendige prøver. Når jeg la fram mine problemer og ba om hjelp, så ville h*n gjøre sitt beste for å komme til bunns i saken. Fikk mange svar igrunnen....

Ellers ser jeg at det er billigere hos Øverbye i Arendal, men da må du jo reise noe lenger og ta reiseutgifter med i beregningen.

Takk for alle tips! Det virker mye og overveldende. Det gjør det alltid når man er sliten og nede. En ting å huske på kan være svært krevende. Jeg får vel låne noen penger til Balder. Noe av det viktigste man kan investere i er egen helse.

Jeg hadde ikke trengt å skrive her lenger. Frustrasjonene over ting der nede er over. Det samme er ting med samboer. Men det stressnivået det påførte fikk kanskje kroppen til å jobbe skikkelig med ting. Samtidig hadde jeg en periode bak meg som var ganske moro (alle liker da "ferie"). Jeg gikk ned 8 kilo totalt fra jeg dro ned 26. september til nå. De fleste kiloene gikk av uken etter at jeg hadde kommet hjem. Jeg følte meg i ganske bra fysisk form når jeg kom hjem, men helt elendig psykisk. Nå i dag har jeg gått opp ett halvt kilo. Hvorfor slutter kroppen og fungere? Jeg spiser det samme som før.

En annen ting jeg har tenkt på er at følsomheten i hud er ganske vekk. Jeg kjenner knapt når noen tar på meg. Tok hårfjerning på kroppen for noen år siden. Hun som gjorde det sa jeg klaget ingenting og at det var uvanlig. Jeg kjenner ikke smerte så godt. Plutselig kan det dukke opp blod på meg, men jeg aner ikke når såret har oppstått. Hvordan kan jeg relatere dette til stoffskiftet? Det er jo som alt annet. Denne følelsen begynte når stoffskiftet kom ut av balanse. I gode perioder normaliserer det seg. Det er sikkert på den måten alle andre vet hvilke symptomer som kan relateres til stoffskiftet også. Følsomhet for varme og kulde derimot er mye verre. Nå har jeg nettopp vært 3 uker i syden. Den varmen man får fra sola der nede er deilig, men det har ikke alltid vært slik. Det er kanskje verre med kulde. De siste årene har vi jo hatt vintre med ned mot 30 kuldegrader. Hvis jeg er i dårlig form da er det akkurat som det er null isolasjon i huden. Selvfølgelig hjelper det å kle på seg, men det blir aldri komfortabelt varmt. Det blir jevnt ubehagelig. Utrolig nok gleder folk seg over kulde og håper kaffe skal fryse til is før det når bakken. Folk er rare. Skulle gjerne bodd i syden året rundt.

Det har gått over fra å være frustrert og lei til "pratehjørnet" nå, men så lenge dere vil høre på meg så. Jeg har i hvert fall lært litt og vet litt mer om hvordan jeg skal gå frem herfra. Bare man orker å ha så mange baller i lufta da. Har ganske mye å ta tak i livet mitt nå.

I-D-M. En utregning som noen leger bruker er 1.6-1.7 mcg T4 pr kilo kroppsvekt. Så har mange av oss konverteringsproblemer og fordøyelsesproblemer etc som følge av hypotyreosen slik at en sånn regnetabell kan ikke brukes. Vi klarer ikke nyttiggjøre oss medisinene slik legene tenker seg det i teorien. Virkeligheten stemmer ikke med kartet.

75 mcg Levaxin er ikke en dose å stå på for en voksen mann! Du bør øke dosen litt etter litt. Og er du ikke ok, har fortsatt symptomer, når du er på 100 mcg, be om T3, Liothyronin eller thyroid som er både T4 og T3. T3 er det aktive hormonet. Jeg har kastet bort nærmere 20 år med medisiner som virket dårlig før jeg forsto at jeg omdanner T4 på et dårlig vis. Jeg ønsker ikke at andre skal kaste bort så mye tid som jeg har gjort. Å gå på 75 mcg høres for meg ut som om noen gir deg to tynne knekkebrød og ber deg trene hardt og jobbe full tid hver dag. Alle vet at det går ikke. Men å leve på 75 mcg Levaxin over lang tid???

Lykke til i kampen om å få livet tilbakevink11

Jeg har nå gått på levaxin i 7 år. Jeg har hatt perioder der ting bare detter på plass og jeg går ned litt, men så er det tilbake igjen kort tid etterpå. De siste 2 månedene har jeg derimot gått markant ned. Flinke meg som trener osv. Neida. Ikke gjort en dritt. Bare blitt kvitt det evinnelige suget etter fet mat og brus. Hjelper veldig det. De som roser meg for dette skal få høre det. Jeg glemmer ikke all kritikken jeg har fått tidligere. Hvordan de ikke greier å se at jeg er oppblåst og kroppen er stappet full i vann er helt utrolig for meg. Hvorfor er det så om å gjøre for spesielt familie og andre man omgås jevnlig å prøve å snakke vekk mine forklaringer der jeg skylder på hypo? Jeg forstår det ikke.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Flinke meg som trener osv. Neida. Ikke gjort en dritt. Bare blitt kvitt det evinnelige suget etter fet mat og brus.

---

Hej vink11 Betyder det, at du nu spiser fedtfattigt? Hvor længe har du gjort det (i så fald)?

For det meste ja. Spiser veldig lite siden sultfølelsen er ødelagt. Prøver å få i meg noen nøtter, avocado og sunne fettsyrer. Håper å komme meg ned på 2 siffer snart. Menman vet aldri. Dette her greiene kan plutselig snu også renner kiloene på igjen.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

For det meste ja. Spiser veldig lite siden sultfølelsen er ødelagt. Prøver å få i meg noen nøtter, avocado og sunne fettsyrer. Håper å komme meg ned på 2 siffer snart. Menman vet aldri. Dette her greiene kan plutselig snu også renner kiloene på igjen.

---

Selv om du ikke kan mærke sult, lyder det altså alligevel som en "sultekur"... og når du skriver "sunne fettsyrer", mener du planteolier?

Det bliver svært at bevare vægttabet erhvervet på denne måde, foruden at "metoden" har både negative hormonale og visse "grå" mentale konsekvenser... tillige med at kolesterol vil stige.

Hvis du er interesseret, er du velkommen til at kaste et blik på denne og denne tråd.

Ses vink11

Jeg har utgangspunkt i 4 måltider per dag. Jeg greier ikke å gå så nøyaktig inn på hva man skal spise, men kort fortalt er det meste av ubearbeidet mat rett fra naturen bra. Steinalderkost. Jeg tenker gjennom hva jeg spiser omtrent til hvert måltid. 1 eller 2 dager i uken tar jeg fridager. Sulter meg kanskje av og til, men som oftest ikke. Jeg vet man må ha næringstoffer for å fungere. Jeg skulle gjerne tatt en titt på de linkene, men jeg bobler over av informasjon og ting å ta tak i i livet mitt nå. Det blir for mye greier. Noen ganger har jeg litt interesse for å lage mat så da lager jeg som oftest noe sunt og annerledes. Men som oftest blir det altfor mye plain norsk husmannskost og frossenretter. Jeg har kuttet ned på mengden i forhold til for noen måneder siden. Det er da aldri feil?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Jeg skulle gjerne tatt en titt på de linkene, men jeg bobler over av informasjon og ting å ta tak i i livet mitt nå. Det blir for mye greier.

---

Det er helt i orden, men da det nærmest er umuligt at "snakke" sammen uden at udveksle informasjon, kan vi genoptage emnet igen, når du ikke længere "bobler". vink3

Jeg er testet for 21 ulike ting her. Gidder ikke liste opp alt det nå, men jeg skriver inn det jeg mener er mest relevant.

TSH 2,2 0,20 - 4,0
Fritt T4 19,4 11,0 - 23,0
Fritt T3 5,2 3,5 - 6,5
Vitamin D 140 50 - 150
Vitamin D3 140
Ferritin 448* 20 - 300

Ferritin har vel noe med jern å gjøre? Legen virket ikke veldig bekymret over den høye verdien i hvertfall.

Ser jo egentlig greit ut, men TSH'en din er litt høy da. Når på døgnet er disse tatt?

Ang. høy ferritin - her er et utdrag fra Furst sine sider:
"Verdier under referanseområdet betyr jernmangel (uttømte jerndepoter). Normale og høye verdier utelukker ikke jernmangel, idet ferritin er et akutt fase protein som øker ved aktive prosesser. Betydelig økte verdier ses særlig ved fulminante faser av akutt myelogen leukemi, levernekrose, transfusjonssiderose og hemokromatose."

Jeg mener de er tatt på morgenen ca. 09 uten å ha tatt levaxin. Vanligvis har jeg pleid å ha TSH på under 1 så kanskje dette betyr at jeg tåler en doseøkning til 100 mcg? Såvidt jeg har forstått på enkelte her er det feil å ikke prøve med en annen dose når man ikke føler seg helt bra. Frustrerende at blodprøvene skal fortelle at alt er ok. Når det gjelder D-vitamin er det vel ikke annet å vente at den er godt innefor normalen med 3 uker sol og kjernesunn kost. Den detter nok kraftig ned igjen i løpet av vinteren.

Skal til Balder i midten av måneden. er det noe jeg bør melde dem på før jeg kommer der?

Livet er et mareritt. For noen måneder siden hadde jeg aldri trodd det skulle bli slik som dette.

For 2 måneder siden tok 5 års samboerskap slutt. Eller vi bor jo sammen fremdeles. Avgjørelsen var vi enig om, men siden har alt vært så forbanna idiotisk. Selv om jeg en god stund har ønsket henne vekk så skjer det på verst mulige tidspunkt. Etter en utenlandsreise som dere kan lese litt om her om dere gidder https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=15065 endrer hun seg totalt og slutter å bry seg om meg. Mye det jeg har gjort med henne opp gjennom tiden også, men jeg havner litt på etterskudd.

Jeg pleide alltid å ha noe å gjøre. Riktignok satt jeg mye her foran PC'en og TV, men jeg hadde sykkelturene mine, reiser og alltid noe å se frem til. Nå har jeg ingenting. Førjulstid er jo moro? Julestemning? 0. Kjøpe gaver? Bare stress. Skal jeg sette på noe musikk så er det som det er for få band i verden. Virker bare som kav. TV virker meningsløst alt sammen. Jeg hadde det jo sånn til og fra greit rett etter at vi brøt opp da. Jeg hadde stor tro på fremtiden for meg selv og følte jeg hadde gjort fremskritt i livet. Med tanke på vekt for eksempel. Mental og fysisk helse var bedre. Så skjer det som alltid skjer etter gode perioder. Jobben begynner å ta sitt og man blir mer og mer sliten. Jo mer sliten man er, jo mer utsatt er man for depresjon. Eller mange ganger er det ikke godt å vite hva man skal kalle det. Som oftest kjennes det ikke ut som noen depresjon. Nå gjør det det da.

Problemet er kanskje klassisk. Man sammenligner seg med sin tidligere kjære. Man føler seg lett underlegen (hun har kommet lenger enn meg) og at man taper. Nå er hun ute med en venninne og handler julegaver. Hva har jeg for venner? Absolutt ingenting. Slik har jeg jo villet ha det i lang tid da jeg rett og slett ikke får til noen naturlig væremåte med folk. Det ble en endring på det etter mine 3 uker i utlandet. Endelig fikk jeg det til å stemme litt og jeg begynte å kjenne igjen den personen jeg var før jeg fikk lavt stoffskifte. Nå føler jeg for å gå på samme senter og støter jeg på dem så støter jeg på dem. Ikke så mange andre sentre her å velge i. Hater å dilte etter henne. Jeg er bedre enn det, men jeg får ikke til noe bedre. Jeg har prøvd å fiske etter folk på nett. Kommer ingen vei med mindre man har en bra dag. Hun sender da også ut doble signaler på at jeg henger litt rundt henne. Noen ganger er det ålreit. Andre ganger beskriver hun meg som needy og at hun ikke har noen forpliktelser til meg når vi ikke er sammen lenger. Jeg skjønner jo det, men jeg har ingen andre. Og hun bor jo her. I mitt hus, under mitt tak. Skal vi slutte å snakke sammen da? Det går ikke. Vi må samarbeide om måltider, husarbeid og videre progresjon i dette "samboerforholdet".

I går sa jeg til henne at dette er som et mareritt. Jeg greier ikke å bo med henne lenger. Jeg vil vekk. Kan man kaste henne ut? Kan jeg bare stille tingene hennes utenfor? Jeg hadde vel gjort det om jeg kunne fremfor å ha en i hus som bare trekker meg ned. Det kunne kanskje vært tungt til å begynne med, men jeg vet at jeg vil greie å bygge meg opp igjen uten henne. Hun sier bare at hun ikke orker diskusjonen en gang til og at hun ikke vil bli dradd ned sammen med meg. Sa til henne at det driter jeg i. Hun er da høyst involvert. Hun kan ikke lukke øynene til at vi er i en situasjon ingen ønsker. Så hvorfor må vi bo sammen? Hun har gjeld i mitt navn. Hvis hun ikke betaler den gjelden så blir det jo mitt problem. Alternativet da er å selge alt og nekte henne hennes andel i huset. Skal hun greie å betale den gjelden så må hun bo her. Hun greier ikke noen 1000 i måneden pluss husleie, mat og annet til generell livsførsel. Hennes enkle syn på det er at jeg må bo her for at hun skal kunne bo her også. Hun liker seg her da tydeligvis. Jeg spurte henne om jeg fikk dra om hun ordnet finansiering til dette stedet selv. Det var helt ok. Kunne stikke på timen da. Jeg greier ikke å forholde meg til noe slikt. En som på en måte er helt avhengig av meg og samtidig gir totalt faen i meg. Noen ganger når jeg våkner blir jeg møtt med en slik grusom følelse inni meg at jeg ikke tror det er sant. Det er ikke mulig å føle seg så ille tenker jeg. Jeg vil bare tilbake i søvn, men det går ikke.

Finnes det så noen link til stoffskifte her? At jeg har gått fra å være ok med samboerløsningen til å synes den er helt grusom så fort er nok litt stoffskiftet sin skyld. At jeg tar så mye på vei for det henger vel også sammen med stoffskiftet. På gode dager har jeg det bra og jeg legger til side alle tanker om at jeg er underlegen henne og alt det ekle hun driver med. Da er det mitt liv, hennes liv og felles liv på en helt grei måte. Der jeg morer meg over mitt liv, det vi har felles og det hun gjør på egenhånd gir jeg toalt faen i. For noen måneder siden var hun en tam, forsiktig jente/dame med lite appetitt på livet. Hun holdt seg for det meste nær meg. Nå er alt snudd på hodet og jeg har blitt sjokkert som jeg sjelden har blitt den siste tiden. Sjokkene skyldes vel også stoffskiftet. Jeg får lett hjertet i halsen og panikk nærmest, og det synes så godt også. Jeg hater at hun ser det så lett. Jeg kan jo prøve å nekte, men det hjelper lite.

På jobben er det ikke noe bedre. En frisone fra henne kan man kanskje si? Hun er der ikke da. Så man slipper å se det likegydlige, selvgode trynet hennes. Utover det bruker jeg nesten all tid på å tenke på henne og samboerforholdet. Jobben krever lite hjernearbeid fra meg så jeg får ikke fred. Det hjelper ikke om jeg tar med lesestoff eller musikk i pausene. Det som får mest fokus er henne uansett. Ofte sjekker jeg mobilen med jevne mellomrom. Ingen meldinger. Sier til meg selv at hva skulle det stå liksom? Jeg elsker deg? Jeg håper vel bare at jeg blir sett og tenkt på et øyeblikk, men jeg får ingen meldinger fra henne lenger. Kanskje utenom at hun er sulten og vil jeg skal ta med mat til henne. Etter et tips leser jeg en bok om mindfulness. Jeg håper å finne litt ro på den måten, men det virker ikke å være noe for meg. så uendelig kjedelig.

Mitt opprinnelige utgangspunkt fra før utenandsturen min var at vi skulle bryte opp i januar/februar og at jeg skulle stikke i april/mai. Jeg hadde ofte sett frem til det. Hun var jo som en klump rundt foten uansett. Nå føles det bare helt grusomt. Uansett hvilken løsning det blir. Tanken jeg har nå er jo å kontakte megler rett etter nyttår og få solgt her. Greia med å fordele ting, vaske, pynte og rydde opp føles helt uoverkommelig. Og selv om hun er med på det så er det ikke så mye hjelp å få fra henne. Hun orker veldig lite selv, og det å jobbe sammen med henne er bare stress. Jeg er uenig i nesten alle løsningene hennes da de ikke føles grundig nok. Hennes stress smitter over på meg. Så blir det å flytte 500 kilometer tilbake til familie. I verste fall bo en periode hos mor og far. Selv om det er ille her så føles det ille å kaste seg ut i noe slikt fremmed og ukjent også. Det kan bli bra, det kan bli dårlig. Nå er jo magefølelsen mest på det siste selvsagt.

Jeg har mange jeg snakker med dette om litt hit og dit. Fastlegen, slektninger og familie, noen folk fra nettet, noen fora og til og med Balderklinikken fortalte jeg om det. Det er bra sistnevnte greide å holde fokus på stoffskifteproblemene mine også da. Uansett hva jeg sier så hjelper det ikke. Man kan kanskje lure på hvorfor jeg ikke lærer da. Jeg håper vel på forståelse. Jeg hadde vel også en tanke om å skrive mer generelt om den "depressive følelsen" som jeg ofte mener ikke er det samme som depresjon. Det bare ligner. Det har jeg ikke fått helt til her da. En annen ting er at samlivsbrudd i dårlig hypotilstand er liksom annerledes enn for vanlige folk. Det er selvsagt ille for dem også, men jeg føler ikke jeg har samme muligheten til å "sørge meg ferdig" over det. Man føler seg så ufattelig avhengig av det man ikke lenger har. Da vet man ikke hvor man skal snu seg og man blir bare patetisk i egne og andres øyne. Det siste vet jeg jo ikke da. Det er jo ingen som har sagt jeg er patetisk, men jeg har vel en følelse av det.

Ser det har vært sagt at altfor mange kommer inn her og forventer hjelp til seg selv og ikke bidrar videre i forumet. Til det må jeg si at jeg synes ofte det er et krevende forum å finne frem i. Jeg leser ikke på langt nær alle poster, og jeg har vel ikke alltid så mye å bidra med. På toppen av det er man kanskje ikke verdens mest empatiske. Jeg tror det har sammenheng med hvor død jeg føler meg følelsesmessig. Håper i hvert fall det. Jeg ønsker jo å være en empatisk person. Generelt kan man vel si at jeg ikke unner noen denne sykdommen i noen grad. Den er bare så altfor mye, grovt over grensen for hva et menneske burde stå ut med. Tenker vi er flinke som takler dette såpass bra som vi gjør. :)

Hei!vink11

Trist å høre at du har det slik..:sad: Tror kanskje at ved denne type sykdom så får man se litt bedre enn "vanlige folk" hva som egentlig bor i samboere og ektefeller.. Og så tåler man kanskje litt mindre og må ha litt mer og da er man sterkt avhengig av at den andre "er med" i form av forståelse, avlastning ved behov, hjelp og ikke minst at de holder ut den tiden det tar å komme seg på beina igjen om noen gang..

Tror jeg uten å kjenne til situasjonen noe videre skal råde deg til å avrunde forholdet og samboerskapet før det tapper deg helt tom og kjører deg til bunns.. Det er vondt å ha det slik du har nå, men det vil bli bra etterpå. Jeg var i liknende situasjon for noen år siden, men fikk heldigvis tatt grep. Stod igjen alene med en ettåring på armen, en baby i magen og et lass med "arvet" gjeld etter eks-samboeren.. Har ikke angret en dag!:)

Vet ikke om jeg strekker grensene for forumet nå, men vi trenger da ikke bare skrive om "hypoting". Dessuten er det relatert til hypo det med at jeg takler dette så utrolig dårlig. "Vanlige folk" kan jo selvsagt også takle det dårlig, men de blir ikke så ufattelig avhengig av den tryggheten og dullinga jeg føler jeg må ha. Jeg greier ikke å bryte tvert med henne. Bare si hei, ha det, se på TV når hun ikke er der, gå når hun kommer, ikke ofre henne et blikk når hun er lettkledd etc. Det virker ikke som hun vil det heller. I går spiste jeg før hun var kommet hjem og satte i gang med en serie på DVD uten henne. Hun var forundret over at jeg startet uten henne. Hun tilnærmer seg til meg gang på gang og støter meg unna like mye med jevne mellomrom. Jeg greier ikke å stå på egne bein i form av å skape mitt eget liv. Jeg er så vant til å ha henne der å støtte meg til. Det er jo idiotisk. Ser man på historien mens vi var sammen har jeg gjort masse på egenhånd. En gang var jeg borte en uke omtrent nesten uten å ha kontakt med henne. Jeg skulle gjerne sagt at etter nyttår er det slutt, men jeg vet ikke. Hun vil jo lage bråk på det på et eller annet vis. Det skal så lite til før jeg bøyer av da. Slik var det ikke før jeg fikk problemer med stoffskiftet. Da stod jeg på mitt og tålte masse motstand.

Ellers skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke kommer meg ovenpå. Vanligvis hjelper det å sove så mye man kan. Uansett til alle døgnets tider, men nå føler jeg at jeg aldri får nok. Det er vel som sagt. Hun vil dra meg helt til bunns om man ikke kommer seg vekk. Håper i hvert fall at jeg kan komme meg tilbake mens hun er her. Ikke mulig å flytte før 1. mars uansett. I tillegg er jeg redd det er ingen som vil ha meg når jeg stikker. Ikke at det er noen grunn til å bli med henne da. Fremtiden vil vise. Forhåpentligvis er den rosenrød og singel en stund til.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

..
I går sa jeg til henne at dette er som et mareritt. Jeg greier ikke å bo med henne lenger. Jeg vil vekk. Kan man kaste henne ut? Kan jeg bare stille tingene hennes utenfor? Jeg hadde vel gjort det om jeg kunne fremfor å ha en i hus som bare trekker meg ned. Det kunne kanskje vært tungt til å begynne med, men jeg vet at jeg vil greie å bygge meg opp igjen uten henne. Hun sier bare at hun ikke orker diskusjonen en gang til og at hun ikke vil bli dradd ned sammen med meg. Sa til henne at det driter jeg i. Hun er da høyst involvert. Hun kan ikke lukke øynene til at vi er i en situasjon ingen ønsker. Så hvorfor må vi bo sammen? Hun har gjeld i mitt navn. Hvis hun ikke betaler den gjelden så blir det jo mitt problem. Alternativet da er å selge alt og nekte henne hennes andel i huset. Skal hun greie å betale den gjelden så må hun bo her. Hun greier ikke noen 1000 i måneden pluss husleie, mat og annet til generell livsførsel. Hennes enkle syn på det er at jeg må bo her for at hun skal kunne bo her også. Hun liker seg her da tydeligvis. Jeg spurte henne om jeg fikk dra om hun ordnet finansiering til dette stedet selv. Det var helt ok. Kunne stikke på timen da. Jeg greier ikke å forholde meg til noe slikt. En som på en måte er helt avhengig av meg og samtidig gir totalt faen i meg. Noen ganger når jeg våkner blir jeg møtt med en slik grusom følelse inni meg at jeg ikke tror det er sant. Det er ikke mulig å føle seg så ille tenker jeg. Jeg vil bare tilbake i søvn, men det går ikke.


.. Tanken jeg har nå er jo å kontakte megler rett etter nyttår og få solgt her. Greia med å fordele ting, vaske, pynte og rydde opp føles helt uoverkommelig. Og selv om hun er med på det så er det ikke så mye hjelp å få fra henne. Hun orker veldig lite selv, og det å jobbe sammen med henne er bare stress. Jeg er uenig i nesten alle løsningene hennes da de ikke føles grundig nok.
..

---

I all verden!! Hvor gammel er hun egentlig??!
Vell - du har åpenbart ikke nådd fram til denne egoisten på egen hånd -
kanhende du vil sjekke ut en annen form for megling?
http://www.bufetat.no/familievernkontor/

pssst: du har bidratt plenty til forumet;
med det første innlegget i denne tråden - alene - bidrar du med mye av deg selv;
så tenk du ikke mer på det iallefall xx4

Takk for det tipset. Det er bra noen er enig med meg. Jeg føler hun er et grusomt menneske til tider. I dag sa hun at hun gledelig viser fing til mennesker i trafikken og at det var helt okay for henne å tvinge seg inn på en infotavle på kjøpesenter (sånn touch screen sak) mens det stod andre der. Jeg sa bare til henne at det er noe som heter folkeskikk. I russetiden var jeg også som henne. Det er ingen hjemme hos henne følelsesmessig. Det er steindødt. Likevel påstår hun å være en god kristen og et menneske stappfullt i empati. Jeg har sikkert sagt det 100 ganger før. Hun må gjerne være slik, men da må hun være konsekvent. Ikke drittsekk og veldig grei om hverandre. Jeg har bestemt meg for å benytte meg av familivernet. Jeg vet at slike steder ikke tar stilling til hvem som har rett og galt, men jeg håper de kan gi meg noen poenger i hvert fall. Egoisten er 28 år. Hun har i pårevis levd med å undertrykke seg selv og sine ønsker. Nå skal det til de grader taes igjen for "tapt tid". Sånn hun er nå var ikke slik jeg ble kjent med henne nei. At folk endrer personlighet totalt er sikkert ikke vanlig. Ikke noe jeg ønsker for noen andre som lever sammen med noen heller.

Høres ikke trivelig og leve slik dere gjør.
Jeg er av den oppfatning at det er bedre og røske plasteret av enn og lirke, og ville om jeg var i dine sko, tatt et endelig oppgjør og ikke bodd sammen slik du beskriver.

Om man er stoffskiftesyk eller ikke, det virker ikke som et sunt og trygt forhold akkurat.

Angående overskrift så er jeg forberedt på at man kanskje aldri når toppen igjen. Det vil si blir sitt gamle selv igjen. Man kan da håpe fordi om?

Jeg vet ikke om jeg vil greie å følge opp denne dagboken. Det er juleferie nå. Masse dødtid og jeg føler jeg har god tid til å skrive her. Deilig å bo hos foreldre mens de tar seg av det aller meste og jeg får fri fra eksen. En annen ting er at jeg ikke vet om det vil bli noen fremgang. Ingen gidder da å lese en dagbok der hver dag er like elendig?

Som noen vet har jeg hatt lavt stoffskifte siden 1996. De 8 neste årene derfra var en gigantisk famling i blinde med nesten bare nedturer. Jeg hadde det bra når jeg slapp å arbeide, var ute og reiste eller opplevde ting som var helt annerledes enn hva jeg var vant med. Ting helt utenfor rutinen. I 2004 var internett virkelig begynt å ta av. Jeg hadde sett meg lei. Nå skulle jeg diagnoatisere meg selv. Jeg hadde sagt til psykologer og leger at kanskje jeg ikke følte meg så bra psykisk, men at det var enda større kaos inni kroppen min. Kroppen og den funksjoner var ikke til å kjenne igjen. Jeg søkte på hva som kunne forårsake trøtthet. Det kom opp en del forskjellig. Jeg ble først virkelig nysgjerrig når jeg fant ordet skjoldbrukskjertel. Senere fant jeg ut at min far hadde hatt betennelse i skjoldbrukskjertelen. Taler vel ikke akkurat negativt for at jeg skullle ha hypothyreose.

1 år med frem og tilbake hos legen gikk før jeg i 2005 fikk levaxin. Det gikk litt opp og ned med medisinen til jeg traff perfekt med doseringen i 2007. Da følte jeg meg ganske bra. Helt til 2009/2010 da jeg datt litt sammen igjen. Etter det levde jeg et liv der jeg trodde jeg hadde blitt så bra jeg kunne bli. Jeg hadde optimisert livet mitt som best jeg kunne etter sykdommen. Trodde jeg.

September 2012 dro jeg til Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det hele var et knep for å slippe den evinnelige jobben. Og få sommerferie. Det ble ganske annerledes enn jeg hadde trodd. Jeg ble kvitt hudproblemer, jeg gikk ned i vekt og jeg greide det sosiale og fikk noen venner. Helt stikk i strid med hva jeg hadde trodd. Når man så kom hjem ventet samlivsbrudd. Greit nok det. Det var nært forestående uansett. Så kommer grunnen til at jeg er her. Nå hadde jeg jo sett at det går an å få et bedre liv. Hva skal til for å få til det her hjemme også? I tillegg. Aller viktigst. Hvordan får jeg ny kjæreste? Jeg er sosialt slått av når jeg er sliten og følelsesmessig er jeg død hele tiden. Jeg har prøvd å være med folk med "one way love" før. Det funker jo selvsagt ikke. Tror ikke det er noe galt med utseendet mitt og før jeg fikk denne sykdommen var jeg en ganske sjarmerende person. Eksen sier jeg er det fremdeles da. Jeg vil ikke la henne vinne med å bygge seg opp et nytt og rikt liv med venner og kjærester. Foreløpig leder hun stort.

Utover det er det også andre ting som kan forbedres. Jeg visste psoriasis ville komme tilbake, men at resten av huden også ble dårligere var jo ikke ønskelig. Nå er vi snart tilbake der at den ikke tåler en barberhøvel uten at huden svir og blir sår. Håret har dårligere kvalitet, fordøyelsen er dårligere enn der nede og energien er helt i dass sammenlignet med der nede. Der nede kunne jeg drive ganske hard trening. Her hjemme kommer jeg aldri opp i noen intensitet før kroppen sier stopp. Soverytmen er ødelagt. Det var deilig å kjenne at man ble trøtt 2330 der nede. Og når man våknet rundt 0730 var man noe nær uthvilt. Jeg klaget jo der nede også. Men det er kanskje sånn når man har hypo. Det er nesten alltid noe som kjennes feil. Og ofte er det vanskelig å sette fingeren på hva det er.

Det var bakgrunnen for hvorfor jeg skriver her. Litt om hva jeg håper på og hvordan det har vært før. De fleste som skriver her starter jo på bunn og for noen blir det gradvis bedre. Jeg starter ikke på bunn, men jeg håper det vil bli mye bedre enn der jeg er i dag.

Inntil nylig hadde jeg gått på 75 mcg levaxin i mange år. Jeg har lenge lurt på om den gjør noe i det hele tatt. Ville jeg bli noe dårligere av å slutte. Kanskje jeg til og med ville bli bedre. Noe måtte jo gjøre. Jeg har jo hørt at 75 mcg levaxin er en filledose for en mann på litt over 100 kilo (skal under det i løpet av 2013). Jeg var nylig på Balder og de tok en mengde prøver. Jeg har sikkert tatt alle før. Bortsett fra spyttprøver med kortisol. Kanskje man kan håpe på utslag der. De ordnet også 75 mcg 5 dager i uken og 100 2 dager i uken. Førsteinntrykket er at man blir dårligere de dagene man tar 100. Det kan være feil da. Eller tilfeldig. Når jeg har sagt alt dette med levaxin, doser og justering så skal det jo sies at jeg er mye bedre enn i 2004 og tiden før medisin. Det skulle jo tyde på at det ikke er bare å slutte.

Typisk for den siste tiden er at jeg ikke våkner opp uthvilt. Noen ganger er det vanskelig å få opp øynene. Ser man på dem i speilet er de gjerne rødsprengt. Det kan føles som det er tåke foran dem selv om det ikke er det. Da er gjerne resten av dagen satt. Da får man det ikke noe greit den dagen. Hvis man får sove senere på dagen så kan det være håp om bedring. Mine beste dager har jeg når jeg har vært på jobb tidlig på morgenen. Helst ikke mer enn 4-5 timer. Eller at jeg har hatt fri i lengre tid og har fått bygget meg opp igjen. Jeg hadde det i sommer da. Da forsvant liksom det meste av trøttheten. Jeg fikk ikke sove før 03 og opp igjen 1030. Tenkte at jeg burde være litt fysisk aktiv på dagene. Hjalp fryktelig lite. Nå som man er i jobb igjen går nesten all energi til det. Resten går på hun der jeg bor med (ikke så veldig mye lenger). Før jeg dro utenlands og alt det med henne så hadde jeg i hvert fall glede av noen ting. Nå vet jeg ikke hva det neste jeg kan se fem til er. Kanskje hvis jeg greier å komme under 100 kg i vekt ville føles godt for meg. Fotballaget jeg holder med ligger som nr. 2 i sin liga. Det er selvsagt veldig bra og burde gi fansen grunn til å drømme. Ikke jeg da. Jeg er forberedt på det verste og skulle det ende med 2. plass tar jeg nok langt ifra av fordet.

Finnes det flere veier til "mekka" (å bli bra/frisk)? Klassisk tips fra folk er; begynn med noe du liker. Jeg liker jo ingenting. Det er gjerne mer rett å si at jeg ikke har energi til noenting. Etter at jeg var sykemeldt sist ville jeg begynne med kampsport. Slikt gir seg fort da etter noen dager i jobb. Skiftarbeid ødelegger også enhver mulighet for å drive regelmessig med noe. Tipsene jeg får dere og likesinnete er gjerne basert på kost og kosttilskudd. Det hjelper lite å klage, men kosten føles som et mareritt å gå løs på. Tilskudd i form av vitamin d, omega 3-6-9 og rosenrot er ting jeg har gått på før. Man kan ikke vente seg gull og grønne skoger av det. Da står man igjen med behandling i form av levaxin, liothyronin, erfa o.l. Neste time hos Balder er i slutten av januar. Hun legen der kunne garantere utslag på blodprøver etter symptomene jeg hadde beskrevet og hun hevdet hardnakket at dette skulle vi få orden på. Det er jo fine ord da, men jeg vet av erfaring at det gjerne ender opp med ingenting. Hun er i hvert fall bedre enn nåværende lege som ikke ser sammenheng med noenting også om ikke vil røre temaet stoffskifte. Blodprøvene er jo "perfekte".

Bye for now og gledelig jul til alle!

For min del må jeg si at veien har vært lang og tung, og fremdeles er det, men håpet har jeg fremdeles.
Jeg har benyttet meg flittig av og gi meg selv skryt for småting som friske mennesker ikke en gang tenker over. Jeg har hengt opp post-it lapper med f.eks. "har dusjet", "har hentet posten", "har handlet" etc slik at jeg hver gang jeg ser dem kan se at jeg faktisk har gjort noe selv om jeg ellers følte meg helt ubrukelig.
Da mitt stoffskifte ikke lenger fungerte, fikk jeg masse ekstraknask som sosialangst, panikkangst, etc, og livet virket riemlig tungt og svart før jeg begynte og lære meg knepene for og overleve med angst i bagasjen.
Eneste rådet jeg kan gi deg ut fra egen erfaring er og aldri gi opp!
Let etter de små positive tingene i stedet for og se på den store skyggen stoffskiftet kaster over oss. TingTarTid, men livet blir bedre sakte men sikkert!
God jul til deg også kram1

Sitat:

---

Let etter de små positive tingene i stedet for og se på den store skyggen stoffskiftet kaster over oss. TingTarTid, men livet blir bedre sakte men sikkert!
God jul til deg også kram1

---

Kanskje litt spesielt at det har vært bedre og blitt dårligere da? Det er vanskelig å finne synderen til det. Kan være dosen medisin jeg tar ikke er nok lenger. Eller kanskje verre. Jeg tåler bare ikke full jobb. Apropos positive ting. Synes jeg har skrevet mye negativt her, men perioden jeg er inne i nå er langt fra det verste jeg har sett. Jeg er meget fornøyd med at jeg fikk kostet snø av bilen min, måket rundt den og fått start på den til tross av det svake batteriet den har. Alt uten å klage innvendig over 10 iskalde blå eller ubehag eller smerter. Nå er baken ,eller hekken som jeg sier, iskald og har vært det i flere timer. Har surret pledd rundt den i flere timer. Blir ikke varmt igjen med det første. Burde prøve å plage eksen med at hun bør varme meg opp igjen, men hun blir bare dritsur som hun blir med alt jeg sier til henne nå på kvelden.

Ellers kom jeg fra vestlandet i natt. Dro i går kl 19 og var fremme 03 og skulle på jobb 0340. Det ble kanskje en time søvn totalt. Fordelt på 3 *20 minutter. Det merkelige er at man føler seg ganske bra etter det selv om man flere ganger holder på å sovne på jobben. Det virker som om søvnkvaliteten blir bedre når kroppen vet den vil få lite søvn. Min teori. Teit det nesten aldri er mulig med minst 8 timer glimrende søvnkvalitet.

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. Det bare passer tilfeldig med at jeg har bestemt meg for å prøve de fleste midler som kan hjelpe på stoffskiftet. Tenker da på kosttilskudd (spes d-vit) , kosthold og andre triks. Man kan jo være heldig og at noe virker? Løsningen til et bedre liv finnes der ute ett eller annet sted. Kanskje et komplett miljøskifte kan hjelpe. Imidlertid håper jeg det er mulig å få det bedre mens man trasker rundt i den samme grå hverdagen. Da forhåpentligvis assistert av medisiner. Jeg har jo tross alt en bombesikker følelse av at kroppen min ikke fungerer optimalt. At det er noe den mangler.

I dag begynte jeg dagen 0830 for kortisolprøver. Alarmen skulle gå da, men den var ikke stilt inn for å gå av lørdag og søndag. Jeg våknet av meg selv. Natten var egentlig slik at jeg gjerne forventer utslag på den prøven. Litt hyper følelse når jeg la meg. Varm under dyna, kald utenfor. Angsttendenser. Selv om ingenting dramatisk har skjedd. Alt er ved det gamle. Tendenser til å våkne opp om natten. Angstlignende. Sovner igjen med en gang, men det føles ofte som jeg er våken likevel. Om morgenen stein dau. Vil bare sove videre. Jeg tvang meg opp fikk tatt prøven og håper det kom noe spytt på vattpinnen fra min tørre munn. Etter det skulle jeg sove igjen, men det fikk jeg ikke. Nå for to timer siden ble det en forverring.

Ofte har jeg et paranoid bilde av livet mitt og slik det er her på nettet. Ofte når jeg har skrevet et innlegg tør jeg ikke lese svaret. Jeg frykter å bli gitt det glatte lag. Selv om jeg ikke er redd for fornærmelser. Tenker som så at om noen fornærmer meg har de ikke greie på det uansett. De vet jo ikke hvem jeg er. Likevel føler man seg litt truffet når man leser at forumet utvikler seg i feil vei. Noen nye brukere er uhøflig og sier ikke takk for svar. Jeg er takknemlig for svar, men jeg er vel mest forberedt på ikke å få svar. Stilen min er vel litt rett på sak og ikke for mye dikkedering med høflighetsfraser. Føles som en lengre vei til målet det. :wink: Et annet paranoid trekk er at jeg ikke svarer på ukjente telefonnumre. En gang svarte jeg da og da var det politiet. Har ikke noe godt forhold til dem, men den gangen var de ikke ute etter meg. Som oftest er det telefonselgere og de har jeg overhodet ikke noe ønske om å snakke med.

Jeg har lest masse rundt her. Jeg har lest om adrenal fatigue, fluor, lavkarbo, d-vitamin, libido, ME for å nevne noe. Man blir rimelig forvirret og kan ende opp med å tro at man har det ene og det andre. Nåja. Jeg har plenty av liv utenfor dette forumet også da. Jeg vet jeg ikke er så syk. Imidlertid hang jeg meg opp i noe i forbindelse med en tråd av gutt81 om ME. ME ble der beskrevet som at kroppen har fått for mye å stri med en periode og aldri greier å komme seg opp igjen. Det var også mange andre definisjoner. Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Om jeg ser på min 16 år lange historie med hypo så ha det vært perioder der nesten alt er bra. Så det spørs jo hvor fornuftig det er å lete "kloden rundt" etter løsninger på problemet. Det som kan passe litt med ME er at jeg føler meg bedre på ferier, når jeg er sykmeldt eller når man får brutt opp en rutine og gjort noe helt annet. Imidlertid har det ikke alltid hjulpet det heller.

Må kanskje gi meg nå. Hjernen min sauser for mye til. Gode poenger blir mer og mer uklare. Det som før virket som en glimrende ide å skrive denne posten er nå bare uklar smørje. Resonnementene begynner sikkert bra og ender i ingenting. Stikker og lager middag i setden jeg. Ha en trivelig helg!

Jeg har nettopp hatt en operasjon og har vært borte fra jobb i 5 dager. Deilig å få hvilt seg litt. Jeg fryktet å dra tilbake på jobb, men når man først er her er det helt greit. Litt mer logisk å få penger for å gjøre noe fremfor å få penger for å sitte hjemme foran TV'en.

Operasjonen preger meg mye nå. Jeg har ikke noe særlig smerter, men det var litt verre tidligere. Om natten er det helt forferdelig. Man våkner opp 2-3 ganger hver natt med smerter og følelse av at nå sprenges en del av meg. Kan ikke skylde noe av det på stoffskiftet. Bortsett fra at man føler seg så pysete da kanskje. Man blir skremt og får en katastrofefølelse når man ser på såret som ikke er ferdig grodd og en del av seg som ser helt forandret ut. For et øyeblikk eller to tenker man at det hadde vært bedre å ha vært kvinne. Men det er vel nok av problemer å få der også.

Har ellers prøvd å legge merke til hvor mange symptomer jeg har akkurat nå. Det er ikke mange, og man kan jo lure på om jeg kan skylde det som er feil ved meg på stoffskiftet. Lav energi, psykiske ting, litt øyeproblemer, underlig livløst hår og følelse av at fremtiden er som et uoverstigelig fjell. En uoverkommelig mengde av oppgaver som ikke kan løses. Det siste har jeg lest kan være litt typisk for trøtte binyrer. Uansett lav energi har jeg hatt hver dag siden jeg gikk ut fra gymnaset i 1996. Den gang kunne jeg gå på skole, gjøre lekser, ha en jobb ved siden av og drive med idrett uten tanker om at det var for mye for meg. Nå greier jeg knapt en av de tingene uten at det føles som et ork for meg. Det skal da ikke være slik?

Jeg skal snart ta nye blodprøver for å se hvordan det ligger an med min nye dose levaxin. Om 2 uker skal jeg tilbake til Balder. Jeg tror ikke det vil komme noe som helst ut av det. 95 % normale blodprøver. Det som ligger utenfor blir sikkert sett på som grenseverdier eller uviktige ting. Tenker man tilbake så har jeg vært gjennom utrolig mange dumme ting. Ting jeg ikke har taklet bra. Nå i de senere år har jeg ikke vært ute for så mye greier, men jeg lager gjerne for mye drama av det gale som skjer. Skandaliserer det om jeg kan lage et nytt ord. I tillegg bruker man altfor mye energi på å bekymre seg. For eksempel økonomi. Eller min 22 år gamle bil. Når bryter den sammen? Hvordan fikse den med så godt som 0 kr på konto? Tenker ikke på slikt hver dag. Det er vel mer noe man tenker på når man føler seg dårlig ellers også. Kunne kanskje gått og behandlet det hos psykolog da? Jeg har jo gjort det. Jeg har åpnet meg opp og fortalt om alle mine nederlag. Det gjør jo ingenting. Man kan like godt snakke til en vegg. Utrolig lite feedback å få fra en terapeut. Uansett tror jeg ikke på å snakke seg ut av problemene. Det føles som det må helt andre ting til. Noe mystsiske greier ingen har tenkt på før. Eller kanskje finnes løsningen i levaxin eller andre typer medisin for stoffskiftet?

Hva slags operasjon er det du har hatt og har du fått svar på kortisolprøvene dine..?