Hypo med anti-TPO. Pernisiøs anemi. Komplisert sykdomsbilde.

Hei alle sammen. :)

Ny bruker, lang og komplisert sykdomshistorie.

Dame i førtiårene. Mye syk hele livet. Feildiagnostisering, feilmedisinering, det er bare psyken og alt det der. Sikkert hørt den før.

Legene har prøvd på noe til å begynne med, men ble ikke fulgt opp i forhold til de prøvene som ikke var bra. Jeg visste for lite selv, stolte på at legene tok tak i det. Jeg tok feil.

Håpet på å bli bedre bare jeg fikk fikset psyken, så har jobbet mye med det, selv om jeg ikke kunne forstå at alle plagene mine kom av "bare psyken". Var periodevis bedre, men har aldri vært bra. De veldig dårlige periodene kommer oftere og varer lenger.

Noe av det jeg har slitt med:

1. slitenhet, tretthet, sovnet alltid sent på natt, alltid dårlig utholdenhet.
2. alltid vært frossen, må ha innetemperatur på minst 25 grader, dårligere om vinteren når det er kuldegrader.
3. b12 rundt nedre grenseverdi i minst 25 år, fått noen sprøyter i ny og ne. Skjønte ikke hvor alvorlig det var.
4. TSH på rundt 5,5 målt for ca 7 år siden. Vi venter og ser, sa legen.
5. evige luftveisinfeksjoner, astma de senere år.
6. urinveisinfeksjoner/nyrebekkenbetennelser, også mye smerter mellom infeksjonene.
7. smerter i muskler og ledd.
8. alltid dårlig hud hode, hals, bryst og rygg. Tidvis eksem i ansikt og i ører. Legene mente det var akne og rosacea, men det stemmer ikke helt med symptomene.
9. fikk helt annerledes brunfarge om sommeren for ca 15 år siden. Veldig gylden og fin og har vært det siden. Blir hvitere om vinteren, men aldri blåhvit slik jeg ble da jeg var barn. Også mye pigmentflekker i ansikt og på bryst.
10. kraftig bekkenløsning under svangerskap og flere år etterpå.
11. prolaps i ryggen.
12. plantar facitt (betennelse i sene under foten).
13. hulplattfot.
14. siste 3-4 år seriøst utviklet hjernetåke og dårlig hukommelse som bare blir verre og verre.
15. periodevis mye væske i kroppen.
16. lavt jernnivå.
17. periodevis mye vondt magen, oppblåst, vekslende avføring.
18. diagnostisert med pernisiøs anemi for 7 år siden, skulle hatt regelmessige b12-sprøyter, men ser ut som om sykehus og lege ikke kommuniserte for info kom ikke fram, så ble gående uten.
19. adhd-utredning, ingen klar diagnose, men ble satt på medisiner for det kunne jo være det. Mer mageproblemer av det.
20. senebetennelser.
21. mye hodepine, hoven rundt øynene og tunge øyelokk.
22. siste 3-4 år merkbart problemer med å svelge, akkurat som jeg hadde en klump i halsen. Flere store muskelknuter eller lymfeknuter på halsen som kom og gikk.
23. siste 3-4 år mye trykk rundt øyne/nese, rennende nese, kraftig bihulebetennelse hver vår. Er ikke allergisk mot noe av "det vanlige". Skal ta CT av bihuler nå for å få dem sjekket.

Ny lege siste 4-5 år som følger meg litt bedre opp. Da kommer også utviklingen i blodprøvene mine bedre fram. Det er faktisk noe her som ikke stemmer.

Har sluttet å tro at jeg er en hoppende gal hypokonder. Helt "friskmeldt" fra psykiatrien.

B12-sprøyter gjennom 3 år har hjulpet dårlig på verdiene, må ha dem ofte for å komme litt opp. Noe er unormalt, men tregt og vanskelig å finne ut av når man ikke er etter boka.

Anti-tpo på 130 og tsh på ca 4-6 gjennom flere år. Også lavt d-vitamin, folat og ferritin. Begynte på levaxin, D3 og folat i desember 2011. Blodprøvene ble bedre, men ikke formen, unntatt at jeg sov bedre og ble litt mindre frossen de første par månedene. Ble så sykere igjen og fikk lavgradig feber gjennom lang tid og pusteproblemer (tett i brystet og hvesende pust), gikk opp i vekt og fikk enda dårligere hukommelse. Seponerte selv alt av medisiner i april, siden det lignet mye på medisinallergi som jeg har opplevd før. Kan også være at jeg har økt levaxinen for raskt siden jeg har noe restfunksjon, men hadde ingen overdosesymptomer annet enn feberen. Ft4 har umedisinert ligget på rundt 9-10 (ref. 7-16). Medisinert på 75 µg kom ft4 opp i 13 og da var tsh på 1.0 (ref. 0.4-3.5). Er veldig dårlig for tiden, ligger i sofaen, kun ute en gang i uka på legebesøk og butikken.

Skal gjeninnføre en og en type av tabletter for å se om det er noe spesielt jeg reagerer på. Vet at det kan ta lang tid å finne ut av, men umulig å skjønne noe når alt er en lapskaus. Sliter litt med tålmodigheten må jeg si, men klarer ikke å tenke meg fram til noen annen måte å gjøre det på.

Etter 6 uker uten levaxin hadde både tsh, ft4 og ft3 gått ned. Tsh 0.77 (0.4-3.5), ft4 9 (7-16) og ft3 4.2 (3.0-6.0) Merkelig at tsh har gått ned når også ft4 og ft3 har gått ned. Det eneste jeg kan tenke meg at det kan skyldes er at jeg ved siste prøvetaking hadde en ny bihulebetennelse som kan ha påvirket verdiene. Skal derfor ta nye prøver igjen om en ukes tid og skal da avgjøre om jeg skal begynne på levaxin igjen.

Sliten nå etter å ha tynt hjernen min til det ytterste for å skrive ned dette. Skal supplere med mer info og prøvesvar så snart jeg orker.

Har fått veldig mye info etter å ha lest på dette forumet de siste månedene. Sier tusen takk til alle som har bidratt for å prøve å hjelpe andre. Det er helt uvurderlig. Håper jeg også kan bidra litt etter hvert som jeg lærer mer.

Hvis noen har noen innspill, blir jeg glad. Alltid bra med noen nye øyne som kanskje kan se ting man selv har sett seg blind på.

Noen som kan hjelpe meg å forstå?

Prøvesvar 28. mars 2012:
Gikk på 75 mikrogram levaxin.

Tsh	1.0 (0.4-3.5)
Ft4	13 (7-16)
Ft3	4.5 (3.0-6.0)

28. mars doseøkning til 100 µg levaxin.
9. april bråseponert levaxin av ulike grunner (for langt å skrive om nå).

Nye prøver 24. mai 2012:

Tsh	0.77 (0.4-3.5)
Ft4	9 (7-16)
Ft3	4.2 (3.0-6.0)

Både tsh, ft4 og ft3 har altså sunket etter drøye 6 uker uten medisin. Hvorfor er tsh så treg med å gå opp når ft4 har dalt som en stein?

Alle prøver tatt medisinfastende og mellom ca kl 12-13 på dagen.

Er veldig takknemlig om noen har noen tips til hva dette kan dreie seg om.

Håper det ikke ble for langt å lese.

Hvorfor i huleste har legen din tatt deg av Levaxin? Prøver legen å ta livet av deg? Gikk du kun opp til 75 mcg Levaxin? For de aller fleste er det for lite. Mange leger kan desverre ikke nok om dette, og øker Levaxin alt for langsomt, dermed blir pasienten dårligere og dårligere.

Anbefaler deg å be om T3, Liothyronin. T3 er det aktive hormonet. T4, altså Levaxin, er et prohormon som må omdannes til T3 for å gi noen effekt. Mange av oss klarer den konverteringen dårlig og har liten eller ingen effekt av T4.

Hei, og takk for svar. :)

Ble satt på 25 µg levaxin i starten. Legen ville ikke begynne med høyere dose, for det første siden ft4 jo var innenfor referanseområdet (!) og for det andre at jeg hadde hatt "litt" lavt stoffskifte i minst 6-7 år, og da mente han det var bedre å begynne litt forsiktig. Etter 4 uker hadde tsh gått ned til 2-og et eller annet, ft4 hadde økt til 11. Da ble vi enig om å øke med 25 µg hver 4. uke og følge opp med prøver.

Da de siste prøvene ble tatt 28. mars, hadde jeg brukt 75 µg i 1 mnd, og startet på 100 µg etter prøvene ble tatt. Men ble bare dårligere etter det og gikk lenge med feberfølelse i kroppen.

Nei, det var ikke legen som tok meg av levaxin. Jeg tok selv avgjørelsen om å seponere alt fordi jeg mistenkte en allergisk reaksjon. Jeg var så dårlig og måtte bare ta en bestemmelse. Etter noen dager uten noen som helst tabletter av noen slag, så forsvant den lavgradige feberen.

Visste at jeg kom til å gå på en smell ift stoffskiftet, men så ingen annen utvei. Hadde tenkt å teste det ut igjen så fort feberen hadde forsvunnet, men så ble jeg syk igjen med bihuler, feber, svimmelhet og kraftløshet. Snakket med legen og ble enig om at det kanskje var best at jeg ventet til jeg ar friskere før jeg begynte testing, for helt umulig å finne ut om man reagerer på noen tabletter eller om det er sykdom/virus når alt blandes i en suppe.

Den verste bihulebetennelsen er over nå, men er fortsatt ikke bra. Antageligvis er sikkert mye av den dårlige formen jeg har nå det at stoffskiftet har gått ned igjen. Men når man har vært dårlig i så mange år med så mange forskjellige ting som er galt, så er det ikke gjort i en håndvending å finne ut av det. Antar det er flere som har samme problemer.

Jeg har først begynt å skjønne litt av dette det siste året når jeg har begynt å lese meg opp selv. Men det tar lang tid når hjernetåka er tett og kroppen ikke fungerer. Legen min er absolutt ikke perfekt, men jeg har hatt mye dårligere leger tidligere og har ikke lyst til å bytte nå. Det som er tungt er at det på en del områder er jeg som må utdanne først meg selv og i tillegg lære videre til legen. Lyspunktet er at legen ikke kjemper i mot, men innrømmer at det er mange ting som han ikke kan. Han lytter til meg og setter i gang med undersøkelser når jeg har saklige argumenter, og det er ingen selvfølge, det er det jo mange eksempler på her inne. Det medfører også selvfølgelig en del prøving og feiling, men det er i hvert fall bedre enn hva det har vært i alle tidligere år, at det enten ikke skjer noe som helst, eller at man blir feildiagnostisert.

Jeg leser og lærer alt jeg klarer om kombinasjonsbehandling med lio, og har det absolutt i bakhodet. Likevel så må jeg nok prøve en ny runde med levaxin først. Det er jo noen som blir bedre kun med levaxin, og jeg håper inderlig jeg er en av dem, for det er mye styr hvis så ikke er tilfelle. Men skal holde øye med prøvesvarene mine framover, og kommer sikkert til å komme med mange spørsmål etter hvert. Hvis det viser seg at levaxin alene ikke hjelper meg, er jeg ikke redd for å spørre om tilskudd av lio, men det er tungt å føre kamper på mange fronter samtidig. Det klarer jeg rett og slett ikke nå, og må ta en ting om gangen.

Forhåpentligvis blir det annerledes ved neste levaxin-runde, for nå har jeg kunnskapen "i kroppen" både når det gjelder oppstart og seponering, og vil forhåpentligvis lettere skjønne hva som skjer neste gang. Lov å håpe i hvert fall.

Er veldig glad for alt jeg hittil har lært her inne, og at noen tar seg tid til å svare. Det godt å ha internett og større tilgang på informasjon for hjelp og støtte.

Evensen vink11 Når du før kunne tåle 75 mcg uden "feberfølelse" kan du også tåle 100 mcg. Det er nok ikke tabletterne som er årsagen, men måske netop virkningen af tabletterne, der giver den "feberfølelsen" som skal være der, mens kroppen omstiller sig til højere energiniveau pga. bedre forsyninger af hormonet. Jeg ved ikke hvor længe du er gået på 100 mcg, men det virker som om du har ladet dig skræmme af virkningen alt for tidligt.

Du kan ikke vide, hvor længe og i hvor høj en grad du har vænnet dig til at fungere med for lav kropstemperatur og i kontrast til den, kan selv en minimal forhøjelse virke som "feber", selv om det ikke er det. Du burde nok fortsætte i mindst 7-8 uger, og i mellemtiden ville feberfølelsen måske forsvinde, når stofskiftet har vænnet sig til at ligge lidt højere end før.

Når det er sagt, kan jeg hilse og sige, at der findes ikke den virus/bakterie sygdom, som bliver nemmere at komme over under T-hormonmangel, og det som sker når sygdommen forløber under en t-hormonmangel er, at det er dine binyrer som slider i stedet, og når sygdommen er omsider over, risikerer du hormonmangel fra begge kirtler.

Det ser ud til, at med denne læge du har, er du mest din egen læge. Og det er du som stort set styrer din egen behandling. Så hvorfor ikke vende det til noget nyttigt og teste T3-alone i en periode, som bl.a. Vigdis har skrevet om i forummet Recovering with T3. Du er alligevel Levaxin-seponeret og har ellers været længe nok i en forgæves behandling med Levaxin, så der er intet at tabe, men alt at vinde ved at udnytte og sætte din Levaxin-seponering i arbejde med T3-alone, og se hvad der springer op af hatten? Det kan meget vel være at du bliver positivt overrasket. Jeg havde ikke skrevet det til dig, hvis jeg var det mindste i tvivl om at det er et ufarligt forsøg, måske fair chance for at du kan komme dig, måske bedre end før.

I sådant et forsøg er indstillingen vigtigst: ikke lade sig forskrække af "ukendte" (eller rettere "glemte") tegn fra kroppen, lade tiden arbejde for sig og indse at vellykket behandling er betinget af at kroppen skal have tid, fred og ro (først og fremmest mentalt) til at have rum til at reparere sig selv: TTT = Ting Tager Tid. Det kan blive en ganske stærk udfordring for en dynamisk person som du, at lade tiden arbejde for sig i din tilsyneladende passivitet. Men hvis du ikke kan slippe tøjlerne for en tid, vil behandlingen fejle til en vis grad og værre - vil det gå ud over binyrerne. De fleste mennesker der har udviklet Adrenal Fatigue som primær syndrom tilhører de stærkt selvkontrollerende, de viljestærke og de stædige mennesketyper der "aldrig giver op".

Som sagt, vend det om til noget nyttigt og også lovende, når du alligevel er medicinfri for tiden. Læs i Vigdis' i tråde om hvordan og hvad man skal være obs på i T3-alone behandlingen. Det ville jeg gøre, hvis jeg var i samme situation...

Det er så mit lille bidrag til dig, og jeg håber du vil reflektere over det, gerne ikke alt for længe. Man bliver ikke bedre af at sætte sine del-mål med alt for spredte intervaller, idet kroppen mangler hormoner her-og-nu. Hormonmangel her-og-nu = hormonskader i fremtiden, hvoraf flere kan være irreversible. Held og lykke! hjerte1

Takk for svar, Anisa.

Jeg har sjekket trådene du refererte til. Husket da at jeg også tidligere har lest dem. Det er spennende teorier - og jeg er veldig glad for at det er folk som skriver om forskjellige måter, for det er mange veier som fører til Rom.

Når det er sagt, så kjenner jeg at jeg ikke har overskudd til dette, hodet gikk i sikk-sakk bare ved tanken. Paradokset er jo at jeg er syk og skulle gjerne gjort masse for å bli bedre. Samtidig er jeg for syk til å gjøre noe særlig. Bare det å gjøre det aller mest nødvendige her hjemme er mer enn jeg egentlig klarer for tiden. Da snakker jeg om en snartur i butikken, et legebesøk og et par vaskemaskiner med klær i uken. Søvnen har jeg alltid slitt med. Prøver å holde et strengt regime for å få såpass mye søvn som jeg trenger, hvis ikke blir jeg dårligere. Om jeg har klart å sovne, er det altså utelukket å skulle vekke meg selv før jeg må, det betyr dårlige dager.

Skulle så gjerne laget variert og god mat hver dag, men jeg er helt utmattet etter å stå litt ved komfyren, så det blir ikke så mye av det. Er alene uten familie rundt meg, og barn som trenger litt oppfølging. Hadde jeg vært helt alene hadde det nok vært lettere å lide seg gjennom både det ene og det andre i håp om bedring. Slik det er nå så er det mye jeg ikke kan tillate meg å prøve for jeg må være sikker på at jeg får gjort det aller mest grunnleggende uten at det går ut over barn.

Selvfølgelig er det ingen garanti for at en ny utprøving med levaxin vil bli noe bedre enn forrige gang. Likevel er det en mindre kostbar investering for min akk så slunkne "mentale lommebok". Det er godt mulig at jeg sparer meg til fant her, men å legge enda mer stress på meg selv for alt jeg ikke klarer å gjøre er antagelig ikke lurt det heller.

Men jeg takker for alle gode tips. Det er så nyttig med alle tilbakemeldinger, selv om jeg ikke føler jeg har mulighet akkurat her og nå til å følge dem. :)

Har i går startet opp igjen på D3 - 800 IE. Tar én om dagen. Brukte 2 om dagen i vinter og det hjalp. Nivåene steg fra 63 den 17. november til 159 den 29. februar (ref 75-150). Så får jeg eventuelt innføre flere ting etter hvert som jeg ser hvordan det går.

Godt mulig at feberfølelsen kun var en fase som ville gått over når kroppen hadde vennet seg til høyere nivåer. Likevel var det skremmende, for jeg var så dårlig at jeg lå rett ut, nesten så jeg hadde lyst til å komme på pleiehjem, for jeg klarte jo ingen ting. Måtte bare slutte med alt for å se om det hjalp, og det gjorde det jo på en måte. Men nå er jeg klar over at det kanskje kan skje - og at det sannsynligvis er forbigående - så i neste omgang skal jeg planlegge det praktiske litt bedre (kjøpe inn mat osv på forhånd) og være mer mentalt rustet.

Føler meg nokså dum og kanskje litt overforsiktig. Men å ligge i sin egen kroppslukt dag og ut dag inn og bare drømme om at noen kommer og bærer meg inn på badet og dusjer meg - det er ikke behagelig. Nå klarer jeg i hvert fall å dusje et par ganger i uka, selv om jeg kanskje må sitte mens jeg gjør det. Pest eller kolera, valgets kvaler.

Man blir så liten når man er syk.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Evensen

Jeg har sjekket trådene du refererte til. Husket da at jeg også tidligere har lest dem. Det er spennende teorier - og jeg er veldig glad for at det er folk som skriver om forskjellige måter, for det er mange veier som fører til Rom.

---

Det er i allerhøjeste grad langt mere end "teorier", Evensen. hjerte1 Det er en succesfuld praksis for mange mennesker, og den circadian-rhytm-styret medicinske behandling (nat-medicinering) fandtes faktisk længe før "Recovering with T3" blev skrevet. Det behøver altså ikke at være så kompliceret at komme i gang, som det er beskrevet i denne bog. Håber at Vigdis ser denne tråd og kommer med lidt indspil, du kan bruge når du har mere overskud på et tidspunkt i fremtiden.

Og nej, det er ikke mange veier som fører til Rom, fordi behandlingseffekten afhænger kun alt for meget af den enkelte patients egne sygdoms-præferencer, idet man kan have hypothyreose af mange forskellige årsager. Det betyder at hos forskellige patienter kan samme behandling have så forskellig en effekt som dag og nat, og hvis man hænger sig for meget i "normalområderne" eller troen på at en bestemt pille/dosering kan løse alle problemer hos alle, kommer man ikke ud af stedet.

Jeg kan godt se at du er udmattet og orker ikke gøre mere/andet end det enkleste (I been there smilja1 )... men du glemmer måske, at et forsøg på at komme videre, kan måske i sig selv medføre stigning i energi og overskud. Det virker ikke som om du pt har troen på at det nytter at gå andre veje (?), men hvis vi kun går i andres (flertallets) fodspor, kommer vi ikke længere end de gjorde.

Krydser fingre for dig. hjerte1

Takk for svar, Anisa.

Jeg kaller det teorier fordi i mine øyne er det meste teorier i den forstand at det som passer for en ikke passer for en annen. Teorien bygger på mange fakta, men summen er ikke mer enn en teori. For noen passer teorien og blir en sannhet. For andre passer den ikke, og de må søke andre sannheter som passer for seg. Det skal mye til for at jeg kaller noe 100% riktig, jeg sliter nok litt med å være så bombastisk. Derfor brukte jeg ordet teori, for å runde det litt i kantene. Det var positivt ment. Hadde jeg syntes det var noe vissvass, så hadde jeg helt klart gitt uttrykk for det.

Det er sikkert ikke så komplisert å komme i gang om man har et hode og en kropp som fungerer. Men problemet for de aller dårligste er jo at man er for syk til å klare selv, og så er det liten/ingen hjelp å få i helsevesenet. Snakk om ond sirkel.

Håper også Vigdis kommer med egne erfaringer, det er alltid stor verdi og ny lærdom i andres erfaringer. Og en dag vil jeg bare ha meg selv å tenke på og konsekvensene av forskjellige eksperimenter vil ikke gå ut over andre enn meg selv.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anisa

Og nej, det er ikke mange veier som fører til Rom, fordi behandlingseffekten afhænger kun alt for meget af den enkelte patients egne sygdoms-præferencer, idet man kan have hypothyreose af mange forskellige årsager. Det betyder at hos forskellige patienter kan samme behandling have så forskellig en effekt som dag og nat, og hvis man hænger sig for meget i "normalområderne" eller troen på at en bestemt pille/dosering kan løse alle problemer hos alle, kommer man ikke ud af stedet.

---

Her tror jeg du misforsto meg, for det var akkurat det jeg mente. :)

Jeg har ikke glemt at forsøk på å komme videre i seg selv kan medføre stigning i energi og overskudd. Men i mine tidligere erfaringer har det både hatt bivirkninger og tatt så lang tid at konsekvensene blir alt for store. Det har lært meg at i min situasjon må jeg faktisk være forsiktig. Det er mye nytt som har skjedd, og jeg trenger tid til å få nærmest et helt liv med sykehistorie inn i hjernen min. Jeg trenger selv å ha litt mer oversikt før jeg begynner med diverse utprøvinger, for her er det så mange ting som spiller inn. Det kan få både gode og dårlige virkninger på hverandre, men jeg håper at ved å begynne å nøste trådene så vil jeg finne ut hvordan jeg skal få flest gode virkninger og færrest dårlige.

Jeg ber om forståelse for at jeg må få tid til å la det synke, og at jeg faktisk må finne min egen vei, enten den er mainstream eller uortodoks.
Men jeg trenger hjelp til å finne den veien, og derfor er jeg er veldig glad og takknemlig for andres erfaringer, innspill og synspunkt. Jeg har god tro på at det finnes mange veier, men jeg trenger tid til å prøve dem ut. Det koster også krefter å få sine forslag igjennom i helsevesenet. Jeg har dårlig erfaring med å buse fram og forlange ting hos en lege, det er etter min erfaring bedre å være litt strategisk og sakte, men sikkert innføre nye forslag for legen.

Det at jeg ser meg nødt til å gjøre det på den måten betyr ikke at jeg er i mot å prøve nye veier. :)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Evensen

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anisa

Og nej, det er ikke mange veier som fører til Rom, fordi behandlingseffekten afhænger kun alt for meget af den enkelte patients egne sygdoms-præferencer, idet man kan have hypothyreose af mange forskellige årsager. Det betyder at hos forskellige patienter kan samme behandling have så forskellig en effekt som dag og nat, og hvis man hænger sig for meget i "normalområderne" eller troen på at en bestemt pille/dosering kan løse alle problemer hos alle, kommer man ikke ud af stedet.

---

Her tror jeg du misforsto meg, for det var akkurat det jeg mente. :)

---

Hej Evensen vink11 Udtrykket "Alle veier fører til Rom" benyttes i alminnelighet i situasjoner hvor man mener alle løsninger er like gode eller alle fremgangsmåter vil gi et godt resultat.

Jeg mener, at for den enkelte syge fører alle veje netop IKKE til Rom, når man tænker "hypothyreose" og "behandling af hypothyreose".

Hvis alle veje vitterligt førte til Rom, kunne man bare acceptere den behandling man er i gang med, uanset om den (aktuelt) virker eller ikke virker, i håb om at den vil virke på et eller andet tidspunkt fordi alle løsninger er like gode eller alle fremgangsmåter vil gi et godt resultat.

Jeg mener det modsatte, fordi hvis alle veje førte til Rom, ville der ikke være nogen mening i at lede/søge efter andre løsninger (her: behandlinger), fordi udtrykket betyder at alle løsninger er lige gode.

Alle løsninger er IKKE lige gode for den enkelte syge og årsagen til at jeg svarer og præciserer hvad jeg mener med min "indsigelse" er, at alle læser med her på forummet, ikke mindst de mange syge gæster, og det er derfor meget vigtigt at præcisere hvad man mener. haand1

Jeg velger å ikke gå inn i diskusjonen om Rom etc :lol:

Kjæreste Evensen: Det finnes håp! Jeg tror ikke jeg er en av svært få nordmenn som er skikkelig elendig på å få T4 til å via masse hokus-pokus rundt i kroppen bli forvandlet til T3 (som videre gjør meg til en prinsesse i eget liv igjen). Vi er mange. Det er mengder av mennesker over hele verden som nå leser boka til Paul Robinson, "Recovering with T3" og som gjenvinner helsen sin ved hjelp av ren T3 eller T3 som kombinasjonsbehandling.

Det er jo logisk: T3 er det aktive hormonet. Og vi har problemer med stoffskiftet. Likevel får vi utdelt en T4 tablett som vår syke kropp skal jobbe med for å bli friske. En kropp som er helt nedkjørt fordi vi altfor lenge har gått for lut og kaldt vann, slik at hele metabolismen fungerer som en lekk sil (en sil er jo lekk, men vi er nok verre stilt). Og denne lekke metabolismen skal klare det mesterstykket det tross alt er å omvandle T4 til T3, en lever som er herpa, en tarm som er utarmet på riktige bakterier, utmattede endokrine kjerteler....

Mitt forslag til deg er som følger:

1. Få legen din til å gi deg T3, bruk gjerne noen av forskningsrapportene i denne tråden som argument https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=14718

2. Begynn sakte med T3: 2.5 mcg (altså en åttendedel av en tablett, glem ikke matematikken når du står med pillene!) fire ganger i løpet av dagen.

3. Kjennes det ok ut, øk 2.5 x 4 etter 3-4 dager, eller mellom 3-14 dager.

4. Kjøp boken til Paul Robinson. Ta deg tid og les den, eller få hjelp av en venn uten bomull i hodet.

5. Hvis dette kjennes bra ut, er det rette veien å gå for deg. Fortsett å øke langsomt, etterhvert skal du øke 2.5 - 5 mcg T3 av gangen, og stå på samme dosen litt lengre før du øker.

6. Etterhvert kan du gjøre det "vanskeligere" ved å få sjekket kortisolet ditt med en spyttprøve. Om kortisolet er lavt, er det på tide å begynne med CT3M

7. Skaff deg et enkelt blodtrykksapparat, en temperaturmåler. Bruk det hjerte1 Dette er gode hjelpere i kampen for å finne rett dose.

8. Ikke glem å føre en enkel loggbok. Jeg har stjålet noen punkter fra Paul Robinsons bok, min ser slik ut:

BP og puls:
Temperatur:
HC:
T3:
LDN:
Endringer og tillegg av medisiner og kosttilskudd:
Humør, psyke, ro, velvære, irritabilitet:
Mental evne og klarhet:
Energinivå:
Styrke/svakhet:
Fordøyelse:
Hud:
Følelse av varme/kulde:
Muskelsmerte/verk:
Astma, allergi:
Søvn:

Symptomer som ikke er der:

Noen ganger skriver jeg kun ok, andre ganger skriver jeg ingenting i enkelt av punktene, om tilstanden er stabil. Mange av punktene kan hjelpe deg med å gi deg en pekepinn om du er godt dosert, eller over- eller underdosert. Jeg har ført helsedagbok siden 2009, og den filen på maskinen min er gull verd. Nå som jeg bruker T3 fører jeg hver dag inntil jeg er helt stabil, senere kan jeg slurve og føre kun ved endringer. Det er ikke så mye jobb som det høres ut som. Det går på noen minutter! Stikkord og noen målinger med blodtrykk, puls og temp hver dag. Noen dager har jeg det så travelt at jeg ikke får målt.

Synes du dette høres uoverkommelig ut? Jeg skal love deg at når du har tatt T3 de første dagene og begynner å kjenne at livet vender tilbake, da er det ikke vanskelig lengre! Da kommer den gode salige følelsen av livsglede, energi og alt du hadde glemt at du engang var.

Lykke til, gi ikke opp! Start med legen og å få skrevet ut T3. Gjør det som alle bedrifter driver med for tiden: lag deg delmål. Første delmål er å gå til legen og få T3. Ikke tenk på mer enn det foreløpig. Tenk på gulrota i den andre enden, at du kommer til å møte den jenta du var før kram3

En annen ting, Evensen, ser at du skriver at du sliter med lavt jern. Begynn med alle tilskuddene Paul Robinson anbefaler:

1. Jern hver dag, bruk aminojern eller ferrochel, den er snill mot magen og har bra opptak. Høy dose til du når et bra tak, deretter vedlikeholdsdose som er lavere

2. B-50 x2. Dette er en sterkere B-kompleks enn den som vanlgvis selges i Norge på apotek og i helsekost

3. B12

4. D3

5. Selen er bra for oss, 100 -200 mcg daglig

6. C-vitamin 4-6 ganger daglig. 2-4 gram, det er forskjellig hvor mye vi tåler før vi får løs mage, min grense ligger på ca 2.5 gram

7. Multivitamin

8. Magnesium 500-100 mg hver dag

9. Andre individuelle tillegg

Hvis B12, jern osv er lavt, hjelper det ikke å pøse på med stoffskiftehormoner. hjerte1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anisa

Hej Evensen vink11 Udtrykket "Alle veier fører til Rom" benyttes i alminnelighet i situasjoner hvor man mener alle løsninger er like gode eller alle fremgangsmåter vil gi et godt resultat.

Jeg mener, at for den enkelte syge fører alle veje netop IKKE til Rom, når man tænker "hypothyreose" og "behandling af hypothyreose".

Hvis alle veje vitterligt førte til Rom, kunne man bare acceptere den behandling man er i gang med, uanset om den (aktuelt) virker eller ikke virker, i håb om at den vil virke på et eller andet tidspunkt fordi alle løsninger er like gode eller alle fremgangsmåter vil gi et godt resultat.

Jeg mener det modsatte, fordi hvis alle veje førte til Rom, ville der ikke være nogen mening i at lede/søge efter andre løsninger (her: behandlinger), fordi udtrykket betyder at alle løsninger er lige gode.

Alle løsninger er IKKE lige gode for den enkelte syge og årsagen til at jeg svarer og præciserer hvad jeg mener med min "indsigelse" er, at alle læser med her på forummet, ikke mindst de mange syge gæster, og det er derfor meget vigtigt at præcisere hvad man mener. haand1

---

Hei Anisa,

Jeg tror kanskje du misforstår meg?

Jeg skrev "mange veier fører til Rom", noe du uten videre oversatte til "alle veier fører til Rom".
Det er mulig det er noen erfaringsmessige eller språkmessige forhold som gjør at du tolker disse to likt, men for meg er det i hvert fall en vesensforskjell på de to uttrykkene.

Det jeg mener med at "mange veier fører til Rom" er at det noen ganger er nødvendig å ta en annen vei for å komme til Rom (for å bli bedre/frisk) siden ingen av oss er like.

Jeg har jo i tidligere innlegg sagt meg enig med deg i at man ikke nødvendigvis kan bruke den samme behandlingen til alle pasienter og forvente et like godt resultat hos alle.

Når man har blitt møtt med en slik holdning om at "alle veier fører til Rom" og at man derfor bare må følge standardregimet fordi det "skal" man jo bli frisk av, og man så ikke blir bedre, så blir man fortvilet og ganske sint. Det har jeg opplevd, så er det noe av det samme som du gir uttrykk for? I så fall forstår jeg det godt.

I skriftlig kommunikasjon som f.eks. på forum, kan det være vanskelig å forstå hverandre fullt ut. Jeg tror det er viktig å tolke ting i beste mening. Jeg er ikke ute etter å krangle med noen. Peace and love, man! Har vi fått avklart misforståelsen nå? hjerte1

Takk for fint svar, Vigdis.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

En annen ting, Evensen, ser at du skriver at du sliter med lavt jern. Begynn med alle tilskuddene Paul Robinson anbefaler:

1. Jern hver dag, bruk aminojern eller ferrochel, den er snill mot magen og har bra opptak. Høy dose til du når et bra tak, deretter vedlikeholdsdose som er lavere
2. B-50 x2. Dette er en sterkere B-kompleks enn den som vanlgvis selges i Norge på apotek og i helsekost
3. B12
4. D3
5. Selen er bra for oss, 100 -200 mcg daglig
6. C-vitamin 4-6 ganger daglig. 2-4 gram, det er forskjellig hvor mye vi tåler før vi får løs mage, min grense ligger på ca 2.5 gram
7. Multivitamin
8. Magnesium 500-100 mg hver dag
9. Andre individuelle tillegg

Hvis B12, jern osv er lavt, hjelper det ikke å pøse på med stoffskiftehormoner. hjerte1

---

Hos meg er det ferritin som er lavt. Legen mener det er helt ok (!). Jeg har nå skjønt at det antageligvis ikke er det, så jeg har kjøpt jerntilskudd på apotek som jeg skal begynne på.

Jeg får regelmessige b12-sprøyter. Jeg spiser D3. Jeg tar 1 g c-vitamin pr dag.

Folsyre og multivitaminer skal snart også gjeninnføres.

Det er utrolig dyrt med alle disse tilskuddene som man bør ha, det kan fort bli både 1000 og 2000 kroner i måneden. Jeg kan ikke kjøpe alt jeg trenger bestandig, må prioritere mat til barn først, og så kjøpe tilskudd etterpå om det er noe igjen. Det er synd at dårlig økonomi fører til dårligere behandling, men slik er det dessverre. Jeg håper jeg får mulighet til å utvide repertoaret etter hvert.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Jeg velger å ikke gå inn i diskusjonen om Rom etc :lol:

Kjæreste Evensen: Det finnes håp! Jeg tror ikke jeg er en av svært få nordmenn som er skikkelig elendig på å få T4 til å via masse hokus-pokus rundt i kroppen bli forvandlet til T3 (som videre gjør meg til en prinsesse i eget liv igjen). Vi er mange. Det er mengder av mennesker over hele verden som nå leser boka til Paul Robinson, "Recovering with T3" og som gjenvinner helsen sin ved hjelp av ren T3 eller T3 som kombinasjonsbehandling.

Det er jo logisk: T3 er det aktive hormonet. Og vi har problemer med stoffskiftet. Likevel får vi utdelt en T4 tablett som vår syke kropp skal jobbe med for å bli friske. En kropp som er helt nedkjørt fordi vi altfor lenge har gått for lut og kaldt vann, slik at hele metabolismen fungerer som en lekk sil (en sil er jo lekk, men vi er nok verre stilt). Og denne lekke metabolismen skal klare det mesterstykket det tross alt er å omvandle T4 til T3, en lever som er herpa, en tarm som er utarmet på riktige bakterier, utmattede endokrine kjerteler....

Mitt forslag til deg er som følger:

1. Få legen din til å gi deg T3, bruk gjerne noen av forskningsrapportene i denne tråden som argument https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=14718

2. Begynn sakte med T3: 2.5 mcg (altså en åttendedel av en tablett, glem ikke matematikken når du står med pillene!) fire ganger i løpet av dagen.

3. Kjennes det ok ut, øk 2.5 x 4 etter 3-4 dager, eller mellom 3-14 dager.

4. Kjøp boken til Paul Robinson. Ta deg tid og les den, eller få hjelp av en venn uten bomull i hodet.

5. Hvis dette kjennes bra ut, er det rette veien å gå for deg. Fortsett å øke langsomt, etterhvert skal du øke 2.5 - 5 mcg T3 av gangen, og stå på samme dosen litt lengre før du øker.

6. Etterhvert kan du gjøre det "vanskeligere" ved å få sjekket kortisolet ditt med en spyttprøve. Om kortisolet er lavt, er det på tide å begynne med CT3M

7. Skaff deg et enkelt blodtrykksapparat, en temperaturmåler. Bruk det hjerte1 Dette er gode hjelpere i kampen for å finne rett dose.

8. Ikke glem å føre en enkel loggbok. Jeg har stjålet noen punkter fra Paul Robinsons bok, min ser slik ut:

BP og puls:
Temperatur:
HC:
T3:
LDN:
Endringer og tillegg av medisiner og kosttilskudd:
Humør, psyke, ro, velvære, irritabilitet:
Mental evne og klarhet:
Energinivå:
Styrke/svakhet:
Fordøyelse:
Hud:
Følelse av varme/kulde:
Muskelsmerte/verk:
Astma, allergi:
Søvn:

Symptomer som ikke er der:

Noen ganger skriver jeg kun ok, andre ganger skriver jeg ingenting i enkelt av punktene, om tilstanden er stabil. Mange av punktene kan hjelpe deg med å gi deg en pekepinn om du er godt dosert, eller over- eller underdosert. Jeg har ført helsedagbok siden 2009, og den filen på maskinen min er gull verd. Nå som jeg bruker T3 fører jeg hver dag inntil jeg er helt stabil, senere kan jeg slurve og føre kun ved endringer. Det er ikke så mye jobb som det høres ut som. Det går på noen minutter! Stikkord og noen målinger med blodtrykk, puls og temp hver dag. Noen dager har jeg det så travelt at jeg ikke får målt.

Synes du dette høres uoverkommelig ut? Jeg skal love deg at når du har tatt T3 de første dagene og begynner å kjenne at livet vender tilbake, da er det ikke vanskelig lengre! Da kommer den gode salige følelsen av livsglede, energi og alt du hadde glemt at du engang var.

Lykke til, gi ikke opp! Start med legen og å få skrevet ut T3. Gjør det som alle bedrifter driver med for tiden: lag deg delmål. Første delmål er å gå til legen og få T3. Ikke tenk på mer enn det foreløpig. Tenk på gulrota i den andre enden, at du kommer til å møte den jenta du var før kram3

---

Kan jeg spørre deg om en ting som er uklart for meg?
Hvis man ikke omdanner nok T4 til T3, vil det da synes på blodprøvene, slik at f.eks. ft3 synker?

Siden noen faktisk får hjelp av T4 alene, så er det kanskje ikke alle som trenger tilskudd av T3?

Jeg begynner gjerne med lio om jeg må. Likevel vil jeg finne ut hva som indikerer at man trenger lio, og om det gjelder for meg.

Det er en god ide med en slik logg. Jeg har prøvd å føre en slags oversikt jeg også, men det fungerer kun noen dager, så er det igjen slutt. Er som om hjernen min ikke liker tabeller for tiden, den løper sin vei hver gang jeg forsøker å lage struktur på noe. Skulle ønske jeg var flink til å få til dette, men akkurat nå føler jeg meg som et håpløst tilfelle. Og jeg må belage meg på å lese og holde styr på alt selv. Etter en så lang sykdomsperiode er det ingen venner igjen, noe jeg godt kan forstå. De jeg hadde har også sitt å stri med, og blir vel lei sykdom og en som aldri klarer å gjøre noe gøy.

Ellers ga du en veldig fin og nyttig oversikt. Den virker litt overveldende på meg akkurat nå, det er derfor jeg ønsker å finne ut om det virkelig er nødvendig for meg. Hvis det viser seg å være det, får jeg prøve å begynne med en ting om gangen og håpe at jeg klarer mer og mer etter hvert.