Om å oppfattes som familiens late og sortefår, utblåsning

I julen ble jeg veldig syk, og var ikke aktiv i det sosiale rundt denne feiringen.
Jeg har en veldig stor familie med bonusforeldre som der igjen har søsken som inviterer til feiringer.
Jeg har trukket den sluttning at jeg herved skal feire jul hjemme hos meg selv, og den som måtte ønske får komme på besøk
innenfor visse premisser. Jeg hadde det så godt denne julen som var nå, har aldri opplevd at det går ann å ta det med ro å se på TV og julefilmer.
Har aldri hatt tid til det, pga. reise til forskjellige folk.

Men nå er det ikke jul lenger, men nå er det tid for konfirmasjoner og dåp.. bursdager.

Jeg uteble fra en dåp for litt siden, mye pga. at jeg fikk vite at jeg var invitert på en ukes varsel.
Det ble for kort tid for meg, hadde også andre planer den dagen.
Men problemstillingen der var at jeg ikke ble trodd da jeg sa at jeg hadde planer denne dagen, og at det ble for kort varsel.
Personen ga seg ikke, og ymtet frempå at det var psyken min det var noe galt med, at jeg kunne jo bare dra tidligere...
Jeg forstår ikke at mennesker ikke kan la være å blande seg opp i mitt anliggende.


Jeg ble igår også invitert til 75 årslag til en slektning av meg. Det er mye historikk der som gjør det ekstra sår å si nei, da personen er syk.
Men jeg hadde planer den helgen også, dette er noe vi har planlagt et halvtår i forveien. Også ble jeg møtt med mistroiskhet og mange spørsmål.
Jeg synes også det er veldig kort varsel med 2 ukers varsling. Men sånt skjer. :oops:
Jeg skulle veldig gjerne ha vært der, men jeg kan da ikke dele meg i to heller.
Jeg foreslo at vi kunne feire det noen dager etterpå, men det var ikke like populært.

Det jeg sitter igjen med er at jeg er så utrolig sliten av å få alle disse kontroll spørsmålene, og meningene om at jeg er lat og egoistisk.
Men jeg har mine egne store planer å planlegge, det skal skje noe spesielt i juni og føler at folk bør forstå at det er der energien min går fortida.
Jeg klarer ikke å delta like aktivit i sosiale sammenhenger lenger.

Kjenner meg veldig igjen i dette at jeg ikke lenger har overskudd til sosiale sammenkomster kram1
Nå er jeg ganske sta, og har opp gjennom årene utviklet et vel fungerende forsvar mot kommentarer som før såret.
Jeg har i tillegg blitt en smule egoistisk på mine gamle dager, og nekter og bli dårligere fordi andre skal føle seg vel siden "alle" stiller opp.
Jeg blir hjemme, med verdens beste samvittighet
Disse som mener jeg er lat og egoistisk ser likevel ikke hva slike sosiale sammenkomster koster meg og hvor lang tid det tar og hente seg inn igjen.
Mitt beste råd er og ta hensyn til deg selv og ikke bry seg om at "alle" må komme.

Kjenner meg igjen i dette jeg også. Tidligere kom jeg med mange unskyldninger. Men har blitt mer og mer klar på hva jeg vil og ikke vil.
Har sluttet med å bry meg om hva andre mener jeg skal gjøre, og har satt meg selv i fokus, og gjør det jeg har lyst og energi til. Så ikke bry deg om hva andre sier og mener! :)

Bra det ikke er bare meg som har det slik..vink11
Energien strekker bare ikke til lengre, men møter liten forståelse for dette. Jeg ser jo så frisk ut, bortsett fra at "jeg nok legger meg for sent om kveldene for jeg er jo så trøtt og gjesper og henger ikke med når jeg får/er på besøk"..!(Takk! gok1)
Har helt meldt meg ut sosialt for å greie resten av hverdagen..

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Mumimamma

Bra det ikke er bare meg som har det slik..vink11
Energien strekker bare ikke til lengre, men møter liten forståelse for dette. Jeg ser jo så frisk ut, bortsett fra at "jeg nok legger meg for sent om kveldene for jeg er jo så trøtt og gjesper og henger ikke med når jeg får/er på besøk"..!(Takk! gok1)
Har helt meldt meg ut sosialt for å greie resten av hverdagen..

---

Ja, blant annet sånne kommentarer du ser jo mye bedre ut nå er provoserende.
Man kan da ha en god dag periode en liten time.
Veit ikke om jeg skal le eller grine. gok1

trost1 Anbefaler tråden Den sociale død - hypothyreosens trofaste følgesvend og ellers alle tråde i forummet Sosiale konsekvensene av stoffskiftesykdom. hjerte1

Jeg kender også til fænomenet, men det ligger nogle år tilbage - folk har fattet det nu. Og de, der ikke har, har jeg stort set intet med at gøre længere. Nogle af dem savner jeg - de forsvandt ud af mit liv, inden jeg fik diagnose og chance for at forklare - andre savner jeg ikke.

Under alle omstændigheder er det jo respekt, det handler om. Og respekterer de ikke dig, flaggstang, da har de ingen som helst ret til at forvente, at du vil være sammen med dem eller stille op for dem.

Tak for, at du tog emnet op, så vi kunne blive mindet om, at også vi har lov selv at sætte grænser, selvom vi måske er lidt langsommere til det end de fleste eller ikke gør det med samme energi.

Og så er det jo i øvrigt helt normalt at folk laver planer nogle uger i forvejen. Så man kan da ikke regne med, at folk kan komme med én eller to ugers varsel smilnej1

hjerte1 Nielsigne

Det er jo sårt, for det første å ikke orke å delta, og for det andre å ikke bli trodd og forstått.
Jeg var på en fest i høst, i en periode jeg virkelig ikke var bra. Men høyt stoffskifte påvirker jo forbrenningen, så jeg hadde gått ned noen kilo og var dessuten uforskammet godt trent, siden det eneste som fikk roet all stresset i kroppen var å løpe oppe i fjellet sammen med hunden min.
Men jeg gikk på festen, og hadde bestemt meg for å dra hjem med en gang jeg kjente meg stresset.
Mens endel av folkene trodde faktisk ikke at jeg var syk, for jeg så jo så fantastisk bra ut! Noen tullet jo bare og sa det litt på fleip, mens andre kunne ikke forstå det, og spurte og gravde og en begynte til og med å beføle strumaen min og spørre meg om prøvesvar og dementere at jeg var syk på bakrgrunn av sin "undersøkelse".

Men stå på for deg selv, det er bare du som kan kjenne dine grenser .

Tænk at være så fræk og påståelig og tilmed stå og undersøge dig :mad: Utroligt. Man har vel lov at slå sådan nogle typer over fingrene, eller?

:? Nielsigne

Flaggstang hjerte1

Bruker du noe som helst T3, Liothyronin eller Thyroid? Jeg vil anbefale deg å be legen om å få det. Jeg kjenner nå at endelig får jeg nok T3. Jeg tror at det verserer mange rare historier og tanker om meg i familien, jeg orker ikke forholde meg til det.....

Men nå! Nå er energien en helt annen! Etter minst 30 år med hypotyreosekjenner jeg at jeg begynner å føle meg som et normalt menneske! I går hadde jeg noen ærend i Oslo. Tidligere har jeg måttet hvile etter en slik strabasiøs tur, som om jeg var nitti år og ikke femti...Men i går, da jeg var på vei hjem etter å ha trålet hele Oslo på langs og tvers, tenkte jeg: Hva skal jeg gjøre nå? Det spørsmålet ville jeg ikke stilt meg selv for noen uker siden, jeg ville ramlet sammen i en stol eller på sofaen og brukt timer på å hente meg inn igjen.

Vi skal ikke godta å gå rundt som halve mennesker hvis det finnes andre løsninger. Og det gjør det. Om du kun bruker levaxin så er det altså ikke godt nok når du har det slik. Da må du og legen din videre på nye løsninger. Løsningen er å tilsette T3 vink11

Flaggstang: Du er ikke alene om å ha en familie som ikke forstår! I stede for å repitere alle problemene jeg har hatt, så kan du lese om det, hvis du vil, i denne tråden: Svarte tanker - frustrasjon og nederlag

I dag går det bedre, jeg har trukket meg litt bort i fra familien. Holder tilbake informasjon, slik de også gjør med meg. De har sluttet å inkludere meg i deres felles skap, forteller meg om ting, som skjedde for lenge siden, og unnskylder med at de glemte å fortelle meg om det. Søster er fremdeles kravstor, og krever at mann skal være mann! Ingen vei utenom. Mor sitter å prater i telefon med søster, mens jeg må høre på, og etter samtalen, sier mor ingenting, og fortsetter med å løse sine x-ord. Og mor er fremdeles klar på, at søster har første prioritet. Mor lever på søster liv. Mor vil at vi andre søsknene skal "bære" søster på våres armer, sammen med mor. Mor mener også at søster skal få lov til å etablere familie før vi andre skal få lov til det. Slik at søsters fremtidige mann, skal kunne ta seg av henne, altså min søster, og da skal tiden være kommet for oss andre, til å etablere familie. Det er nå slik jeg har forstått og opplevd det. Jeg føler, at jeg som er eldst, og er førstefødt, på en måte har mistet denne retten. Jeg er ikke lengre førstefødt, føles det som. Jeg føler at denne retten er blitt tatt i fra meg, og levert til min søster. Som er førstefødt i mors 2. ekteskap. Og når jeg nevner at jeg ønsker å flytte i fra stedet jeg og mor bor på, så er mor snar med å finne på ting, slik at jeg skal bli forhindret i fra å flytte. Det føles nesten som å leve med en lenke, som blir strammet til, hvis den blir for slakk. Mor kommer ikke lengre på besøk, men forventer at jeg skal komme til henne. Hverken mor eller søster kan akseptere at jeg ikke lengre hører godt! Da blir de sur og grinete, og kjefter tilbake at "æ har no ropt nok til gamlingan i dag, om æ ikke skal måtte rope til dæ og!!" / "jeg har nå ropt nok til gamlingene på jobben min, om jeg ikke også må rope til deg!!". Så hvis jeg ikke hører hva de sier, holder jeg kjeft, og later som at jeg har forstått hva de sier. Jeg svarer som regel frekt tilbake, hvis de kjefter på meg, at de kunne også ha prøvd å ha hodet i en blikkboks med høyfrekvent tv-lyd!! Da sukker de oppgitt, og gjør andre ting. Søster og bror later som at de ikke kjenner meg, når jeg møter på de i butikkene, her på bygda vi bor på. De overser meg galant, og blir sint hvis de møter på meg. Senere unnskylder de seg med, at bygda er en liten plass, og alle prater alt om alle.... :?: Jeg ser den! Siden jeg er syk og har psykatrisk pasient, så kan det sverte over på søsters rykte, noe hun vil ha seg frabedt. Psykatri for henne, er nesten som pesten, føler jeg. Hun er som vinden, ustabil som bare det. I det ene øyblikket forstår hun min helse og situasjon, og kommer med forslag og løsninger, i neste øyeblikk hugger hun hodet av meg... Så ja, jeg har krevende familie som ikke er enkel å forstå seg.... :sad:

Og det verste av alt, er at mor og søster er kvinner til gangs. Gjør en mann dumme ting, eller han ikke kan føre slekten videre pga div problemer med sædkvalitet, ereksjon, osv, så skal han henges ut og latterlig gjøres. Da jeg fortalte mor at jeg har fått lov å prøve viagra, himlet hun med øynene. For meg føltes det som en nedtur, jeg er liksom ikke mann, hvis jeg må bruke div hjelpemidler i forhold til det seksuelle... Men, jeg ser jo at latterlig gjøring av menns seksuelle problemer, blir hengt ut i det vide og brede, i mange forumer... Desverre...

Du, Helgemann, du er alt for venlig over for folk, der ikke forstår hvad det vil sige at skulle leve med de frustrationer, som du har erfaringer med. At blive diagnostiseret som deprimeret /psykiatrisk tilfælde ved en fejl og så skulle leve med det ... det må virkelig ha været hårdt. Det, der er det virkeligt sindssyge, er jo at læger ved så ufatteligt lidt om lavt stofskifte og leder de mest mærkelige steder efter årsagen - selvom den så i masser af tilfælde sidder på forsiden af halsen i en lille, nødlidende kirtel ...

Så har jeg også lyst til at sige til dig, at jeg ikke forstår, hvorfor du skal vente på nogen tilladelse til at stifte familie og i det hele taget gøre med dit liv som du vil. Det kommer ikke andre ved, i hvert fald ikke, hvis de ikke respekterer dig som menneske desp2 De må blande sig udenom!

Jeg synes, du viser de her mennesker for stor tillid. Hvorfor fortæller du din mor vide noget om dit forsøg med Viagra? Hun opfører sig jo som om, du ikke er voksen nok til selv at bestemme selv gok1 Ja, undskyld, men jeg blir altså forarget over sådan noget ... Jeg vil foreslå dig at øge afstanden, gerne både mentalt og fysisk - altså lade være med at fortælle så meget / give "folk" så meget at snakke om vedr. din person - og så evt. flytte. Eller i hvert fald ikke bruge tid på at skændes med dem. Bare gå og lad dem passe sig selv. Så kan det være, de kommer i tanker om noget mht. deres egen opførsel på et tidspunkt .....

hjerte1 Nielsigne

Helgemann, det her må jeg tygge litt på før jeg får ressonert meg frem til et bedre innlegg.
I midlertid så synes jeg du er en utrolig god person, og at menneskene som tar deg forgitt? Ikke ser det, da har de et alvorlig stort problem. Det virker nesten som om din mor og søster har blitt avhengig av deg, at de på en måte bruker deg som en slags "fars" figurd. Det er helt utrolig at de får seg til å ikke hilse på deg i butikken engang. De fortjener ikke deg altså, du fortjener så mye bedre, dernest det beste!
Det at moren din på en måte har påprakket deg husmannsrollen bør hun ta på sin egenkappe, dette er noe du aldri burde ha vært lastet med. Jeg fikk litt inntrykk av det, men det kan fodt være at jeg tar helt feil?

Min egen erfaring så langt var at det beste som har skjedd meg var å flytte noen byer unna.
Da fikk jeg ting litt på avstand, men nå er vio den prosessen ikke oppsøk meg impulsivt selv når jeg har sagt klart nei. Det er veldig vanskelig å avvise sin egen familie, man er jo glad i de. Men man må tenke litt. Seg selv. :)

Det å bruke hjelpemidler seksuelt er ikke flaut, ikke lite mandig.


Jeg skal lese mer der hvor du henviste.
Tusen takk for at du er så åpen og deler dette med oss.
hjerte1

Gode pointer her. Ja, de er nok afhængige af dig, Helgemann - hvem skulle ellers bære rundt på fejlene, hvis du ikke var der til at klare det for dem?

hjerte1

Tusen takk for alle de gode varme tankene! kram1

Jeg nevnte jo ikke sånn uten videre til mor, at jeg måtte bruke hjelpemidler. Har jo vært på en underssøkelse på sykehuset, angående for mye forhud. Som de ikke ville gjøre noe med. Det ble jo tatt målinger av de kvinnelige og mannlige hormonene. Resultatet viste at alt var normal. Testo. nivået lå ikke i øvre del av skalaen, men sånn ca midt på, eller litt over midten.

Jeg har vært åpen om dette med min penis problem, både til mor og søster. Og siden mor og søster prater om alt, også om søster p-pille problemer, i hele det nære families nærvær, så tenkte jeg at skulle teste min mor på dette området. Og derfor nevnte jeg dette med viagra.

Men uansett, min mor er snill og grei, og full av kjærlighet. Og vil alle det beste. Hun er den hun er, formet av fortidens foreldre, som hadde sine krav og grenser. Og idealer. Noe som er trygt og godt å bruke. Min mor er veldig ustabil, hun følger etter der vinden feller, eller der vinden drar. For så å bli som en sol full av kjærlighet, eller som en streng dommer, som fordømmer. Eller som en god venn som man prate med, eller som en fiende som bruker de innerste delte tankene mot en.

Jeg har satt meg som mål, å få det bedre med meg selv. Jeg har derfor sagt opp leiligheten jeg bor i. Jeg prøver nå å få meg leiligheten i en annen by. Jeg sa opp leiligheten i fjor og. Men da var jeg låst fast på en bestemt by. Noe jeg fikk erfare at det ikke var så lurt. Siden listen over de som ønsker leilighet i denne byen, er vond som et vondt år. Så nå lar jeg vinden bestemme, den får før meg dit, der den mener at det er best for meg å være. Denne gangen skal jeg klare å løsrive meg. Jeg kan ikke forstå at dette skal være så vanskelig. At det skal være så vanskelig å kutte de bånd som jeg har. Ja, jeg sliter med det. Men denne gange skal jeg greie det!

For jeg kan ikke leve med en familie, som i det ene øyeblikket elsker meg, for så i neste øyblikk henger meg fast på veggen. Det er alt for slitsomt.

Ja, absolut alt for slitsomt :|

Fortidens forældre ... ja, der var nogle strenge imellem, og mange i vores forældres generation har ikke kun haft godt af at ha haft dem som forældre! Jeg kan forstå, din mor kan være en rigtig dejlig mor, og det er jo godt. Så meget desto mere hårdt for dig, at hun kan svinge den anden vej også.

Jeg tror, det er en super idé at flytte!! Så du kan gøre som du vil og selv i højere grad kan bestemme, hvad de derhjemme skal vide og ikke vide om dig.
Så kan det også være, de bedre kan se, hvor god en gut du er, når de ikke har dig hele tiden :cool:

Det med at løsrive dig - og vel også andre ting - kan sygdommen måske ha sat en stopper for i den tid, hvor andre på din alder øvede sig i den slags? Jeg har i hvert fald ofte tænkt det om mig selv - at der er nogle ting, jeg er bagud med og måske aldrig indhenter i forhold til at være som andre på min alder, andre i mit nærmiljø etc. Jeg tænker, jeg må sortere i det, for der er meget at ta sig af, og kræfterne er ikke helt som de burde være. Så nogle af tingene kommer mine omgivelser til at leve med, at jeg ikke er stærk i. Kan de ikke det, er de vel bare ikke med i mine omgivelser mere ... det går af sig selv. Så dukker der andre op, der kan se, at man kan noget, og som synes om ens selskab. Er det mon forståeligt, hvad jeg mener - at man jo ikke er den, man kunne ha været, og at det bl.a. skyldes, at man har mistet nogle af årene i sit liv. Mener jeg ...

Jeg havde en helt elendig periode fra jeg var 20 -25 år. Derefter havde jeg stadig mørke år, halve og hele ad gangen, og i dag mener jeg jo at kunne se, det var antistoffer og for lidt d-vitamin m.m. der var årsagen. Men uanset hvad så mangler jeg jo de år, og det er jo ikke som om, jeg får dem tilbage ved at ønske eller protestere eller noget ... Og som med så meget andet, der hører et dårligt stofskifte til, så er man alene om at forstå det. Ikke en gang min mand, som jeg snart har været sammen med i 18 år, forstår noget. Ikke altid let!! Men der er det så hans vilje til at forstå og bære over med fx min uendelige forvirring og glemsomhed, der får os igennem ... og det er nu ikke så dårligt.

vink11 Nielsigne

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Nielsigne

Ikke en gang min mand, som jeg snart har været sammen med i 18 år, forstår noget. Ikke altid let!! Men der er det så hans vilje til at forstå og bære over med fx min uendelige forvirring og glemsomhed, der får os igennem ... og det er nu ikke så dårligt.

---

Hmmm ... mangler egentlig at nævne, at jeg så til gengæld dagligt gør alt muligt, som jeg egentlig dårligt kan overkomme ... fordi hvis der er nogen, man vil være sammen med, så er det jo sådan, at man gør alt, hvad man kan. Jeg mener bare, man ikke skal gøre det for alle - og det kan man heller ikke.

vink11

Nielsigne: Har sendt deg en mail.

Nå nøster jeg litt opp i tråden her. Det hjelper faktisk å ha skrevet noe om dette før.
Vel, ikke et ukjent fenomen dette. I dag så fikk jeg nokk et besøk uventet fra et familiemedlem.
Jeg har sagt klart ifra at det ikke er aktuelt med impuls besøk. Også etter flere måneder hvor jeg har holdt meg på avstand
så dukker det opp et besøk på døren. Vel, jeg sa hei og hade. vink11
Det er ikke noe kult å bli utsatt for sånt, man føler seg regelrett fange i eget hjem.
Da jeg konfornterte personen med dette så var det mitt problem at jeg følte det slik.
Det er absolutt ingen forståelse å få, så jeg tar av meg hatte og ønsker meg selv velkommen i klubben som resten.
Jeg har ihvertfall gjort mitt, prøvd å dele ut brosjyrer etc. Men de bryr seg ikke.

Min opplevelse er mye av det samme som din; folk kan ikke skjønne at besøk, spesielt de uventa, er vanskelige for oss. Men på den andre siden tror jeg ikke familie og venner besøker oss for og plage oss, de ønsker og vise at de bryr seg. Og det er jo bra.hjerte1
Vanskelig situasjon i grunnen.
Jeg skal ærlig tilstå at jeg er så egoistisk at jeg ikke omgås mennesker som trekker meg ned, uansett blodsbånd eller fortid sammen. Men samtidig nekter jeg ikke mennesker adgang hos oss, men de skjønner jo etterhvert at besøk sliter på meg, når jeg er nødt til og trekke meg unna. De eneste som nektes adgang, er de som konsekvent prøver og fortelle meg at jeg må ta meg sammen.......og de får da beskjed om hvorfor jeg ikke har helse til og omgås med dem

Forfatteren Axel Sandemose, som på samme tid er både norsk og dansk, bodde i mange år på et lite sted som heter Kjørkelvik ved kysten. Han har skrevet noen vidunderlige historier derfra! I noen av historiene beskriver han hvordan folk som kommer på uanmeldt besøk nærmest blir kjeppjaget av ham. De hadde ingen forståelse for at de kom og forstyrret en mann som var på dette paradisiske stedet for å arbeide. Vi kan ha mange grunner til å ikke like impulsbesøk. Jeg har en slektning som alltid drev med impulsbesøk. Ulempen ved impulsbesøk, å ringe og si at jeg kommer om to timer, det kan være at den som blir besøkt, ikke kan. Og det kan det jo være forskjellige grunner til at det ikke passer, enten det er helse eller noe annet. Min slektning ble fornærmet når impulsbesøket ikke passet....