Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år.

Jeg oppdaget denne siden i dag, og det er så mange som har det veldig ille her. Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år. Kan jeg forvente å få alle disse plagene jeg leser om her? Merker at jeg blir litt skremt...

Jeg håper virkelig at jeg slipper alt dette :shock:
Er heller ikke ferdig medisinert, og synes ærlig talt legen går litt vel sakte fram. Er på 50 mikrogram annenhver dag, og 100 annenhver - og føler meg helt dritt. Skal til legen igjen å tirsdag, håper å få øke dosen da.

Jeg er 29 år, er gift og har en datter på snart to år. Etter at jeg fødte henne følte jeg meg skikkelig sliten og trøtt, men sånn er det jo å få barn, ikke sant? Da hun var fem måneder gammel, oppdaget mannen min at halsen min var veldig hoven, og jeg var fremdeles kjempetrøtt og sliten, og nokså nedstemt i perioder. Han mente at jeg kunne ha lavt stoffskifte, og siden moren min har det bestilte jeg en legetime.

Da prøvene kom tilbake viste de en TSH på 163, og jeg fikk selvfølgelig Levaxin med en gang. Jeg ble også sendt til ultralyd av skjoldbruskkjertelen for å utelukke kreft. Jeg var veldig lettet over å finne ut at det var noe galt med med, og at det ikke skal være så slitsomt å få barn. Legen mente at dette kunne være en forbigående tilstand, og at jeg etter en stund kunne trappe ned medisinen.
Jeg innbilte meg at jeg skulle gå ned i vekt med en gang jeg fikk medisin, men sånn gikk det dessverre ikke. Men etter hard jobbing klarte jeg å gå ned de kiloene jeg hadde lagt på meg under svangerskapet.

Det viste seg at jeg skulle bli vanskelig å stabilisere, og jeg fikk en solid nedtur i november/desember 2005. Da var jeg i jobb, og jeg fatter ikke hvordan jeg klarte det. Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb om morgenen var å legge meg ned på sofaen på kontoret. Jeg var utslitt etter å ha stelt meg, gjort datteren min klar for barnehagen og spasert de ti minuttene til jobb. Jeg orket ikke å sitte oppreist på stolen, og hang over pulten store deler av dagen. De to siste ukene før juleferien gikk TSH opp igjen, og jeg ble sykmeldt.

Dosen ble økt sakte, men jevnt, og nå ligger jeg på 125 mikrogram per dag. Jeg har flyttet til en liten bygd, men det er sykehus her med endokrinolog. Den nye fastlegen min ser ikke ut til å ha greie på stoffskiftesykdommer, så jeg ba om å få henvisning. Etter at vi flyttet hit hadde jeg en skikkelig dårlig periode med depresjon osv. Nå har jeg vært hos spesialisten, og fått svar på mye jeg har lurt på. Vi ble enige om at jeg skal ligge på samme dose til august, og ta nye prøver da.

Jeg føler at jeg er på bedringens vei. Jeg har fått beskjed om at det nok ikke er forbigående hos meg, men at jeg har gode muligheter til å kunne leve normalt igjen.

Noen dager, som i dag, får jeg ikke gjort noe som helst på jobben. Virkelig ingenting. Skulle nesten ønske jeg hadde en mer synlig sykdom, slik at det ikke ser ut som jeg er bare lat. Synes ikke jeg kan gå hjem heller, selv om det ikke er noe hjelp i meg her. Har dårlig samvittighet, selv om jeg ikke burde ha det.

Det var min historie i korte trekk, så nå vet dere det!

Hva jobber du med/innen? Jeg følte det ofte som deg før, nå er jeg kommet over på yrkesrettet attføring, og har hatt problemer med å holde ut hele dager. Vær åpen med sjefen din, forklar litt rundt sykdommen- (ikke klag) :lol: :lol: Jeg i min jobb endte med å ikke greie å kjøre hjem fordi jeg var helt utslitt(25min kjøring),, måtte stoppe halvveis for å lukke øynene..

Jeg jobber med barn og ungdom, men høsten er preget av planlegging og lite kontakt med målgruppen - så heldigvis slipper jeg å være sprudlende og inspirerende hele tiden...

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av titt

Jeg håper virkelig at jeg slipper alt dette. :shock:
Er heller ikke ferdig medisinert, og synes ærlig talt legen går litt vel sakte fram. Er på 50 mikrogram annenhver dag, og 100 annenhver - og føler meg helt dritt. Skal til legen igjen å tirsdag, håper å få øke dosen da.

---

Legen gjør veldig klokt i å gå sakte frem, doseøkning skal skje rundt hver 6-8uke, det tar såpass lang til for kroppen å "venne" seg til dosen. Jeg har vært overdosert og det er ingen ønske opplevelse!! Så vær tålmodig du :) Nå er jeg kun kommet opp i 50mg/3dager og 25mg/4dager og det tar tid for å finne min dose levaxin. Det er forresten skrevet bra innlegg om stoffskiftet på www.lommelegen.no som er fine å vise til kollegar/familie osv.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av titt

Jeg jobber med barn og ungdom, men høsten er preget av planlegging og lite kontakt med målgruppen - så heldigvis slipper jeg å være sprudlende og inspirerende hele tiden...

---

Det hørtes jo spennende ut! Klart det ikke er lett å være sprudlene hele tiden hvis overskuddet er på bånn :) Men du er jo ikke lat for det- forklar omgivelsene dine litt rundt sykdommen du :)

Auda! Det var leit! Er vel slett ikke meningen at folk skal bli skremt av disse innleggene her... Husk at alle her inne har svært individuelle historier! Dette er først og fremst et sted man kan dele erfaringer og "kjerringråd", gleder og frustrasjoner. En møteplass rett og slett! Eller likemannsarbeid som det kalles.

Det vi har til felles er diagnosen "hypotyreose". Noen har slitt lenge med symptomer uten å få hjelp, for andre virker ikke den behandlingen de får hos legen sin optimalt, andre igjen har flere diagnoser/sykdommer. Flere av oss (som meg) er også midt i prosessen med å finne frem til en riktig behandling. Det er kanskje slik at de som ikke opplever bedring har mest behov for å uttrykke seg, derfor kan det oppleves litt voldsomt for en som leser her inne første gang. De som lever greit med hypotyreosen og får tilfredsstillende behandling har nok, for å si det på en annen måte, mindre behov for å bevege seg her inne. Det er ingen grunn til å tro at du skulle forvente å få en masse plager du ikke har så lenge du får behandling.

Har du kikket på Sonjas opplysninger om forumet?: http://www.xlpluss.no/thyroforum/viewtopic.php?t=4

For meg var dette forumet en kilde (blant flere) til kunnskap om en tilstand som var helt ukjent for meg da jeg fikk diagnosen. Det fylte en slags sosial funksjon også, det var godt å se at jeg ikke var alene om dette rett og slett. Men man gjør selvsagt lurt i å ta det meste med en klype salt, som ellers på nettet forøvrig. Det er jo tross alt folks personlige meninnger og erfaringer som kommer til uttrykk! Brukes altså med sunn fornuft!

Lykke til og opp med hodet! :)
Klemmer, Hilma

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av titt

Jeg oppdaget denne siden i dag, og det er så mange som har det veldig ille her. Jeg fikk vite for ca. åtte mnd siden at jeg har lavt stoffskifte, er 28 år. Kan jeg forvente å få alle disse plagene jeg leser om her? Merker at jeg blir litt skremt...

---

Ikke bli det. De aller, aller fleste tar sin Levaxin, finner etterhvert dosen og har det bra med det. Men hør på legen din inntil det begynner å ta urimelig lang tid (og det er leeenge!), han gjør rett i å ta det rolig. Du vil ikke bli overdosert, tro oss!

Det er resten av oss du finner her.

Så forvent å bli bra - du kan heller bruke oss hvis du ikke blir det.

Tror det er overvekt av folk med problemer her nettopp fordi at de som blir bra ikke føler behov for å snakke med andre med samme sykdom. :)

Tror nok at de fleste får levaxin og blir bra igjen. :)

Titt--de som ikke har problemer leter ikke på internett og er derfor ikke her.

Noe annet: Du kan dele opp tablettene slik at du får i deg 75µg jevnt hver dag, og sjekke om du føler nonen forskjell. Noen gjør det.
Jeg deler til og med min dose opp til to om dagen.

Jeg tar 150µg levaxin pluss 10µg liothyronin om dagen. Liothyronin tar jeg for å få opp ft3, ellers får jeg så ille "brain fog"

Jeg merket ikke noe særlig bedring før jeg begynte med selen. Det bringer ned antistoffene hos mange.

Hei
Jente på 27, hatt lavt stoffsifte siden jeg var 21.. Nå er jeg arbeidsledig, men da jeg jobbet 100 % sleit jeg så sinnsykt mye. Skulle ikke klart å gjennomføre jobben, og det var et slit å komme seg hjem. Da var det rett i seng og der ble jeg liggende bare å skjelve. men ingen skjønner det.. Nå gruer jeg meg veldig til å begynne å jobbe 100 % igjen. Finnes det noen muligheter for å jobbe mindre og alikevell klare seg økonomisk, trygd eller noe.. Har jo ikke noe liv utover når man jobber 100 %, det ble slutt m typen og alt, pga jeg klarte ikke.. vennene så meg aldri osv osv.. dt fører til et mønster som gjør en deprimert atpåtil :?

Kanskje prøve å finne en lettere jobb? eller er det nok med reiseveien og alle timene for å bli så sliten? Hva har andre å si?

Akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg tåler lite stress før jeg sovner. Jeg kan stresse en dag, og får svi for det neste dag. F.eks. forrige fredag kveld spilte jeg hele kvelden på en fest, og sov stort sett hele lørdag og søndag. Men det går sånn periodevis, har inntrykk av at det er særlig ille nå på høsten når mørketida setter inn. Med så mye soving er det ikke fritt for at døgnet snus litt på hodet.

Det eneste jeg ikke liker helt er at jeg ikke klarer å se på tv uten å sovne tvert. Aner ikke hvor mange ganger jeg har bestemt meg for å se et program, og så våkner morgenen etter med tv'n durende på og jeg fullt påkledd sittende i stresslessen... Nå har jeg etterhvert blitt kjapp med å sette videoen på opptak bare jeg merker at jeg blir litt søvnig, så går jeg i alle fall ikke glipp av så mye. Men så er det det at jeg sovner når jeg skal se opptaket senere...
http://www.cheesebuerger.de/images/more/bigs/e064.gif

Dessuten maser fastlegen igjen om denne hersens senkningen. Hadde senkning på 50 ved forrige måling, og det er jo normalt til å være meg. Den har ligget mellom 34 og 54 ved hver bidige måling de siste 13-14 årene, så jeg mener at den ikke er noe å bry seg om.

Nei, nå har jeg lyst til å erklære meg selv for frisk og gi blaffen! Bare leve slik jeg gjør nå, for slik kan jeg faktisk leve. Jeg har det egentlig greit nok.

Setter et lite kryss i taket i disse dager, for jeg kan nå hente ut min første lønn som selvstendig næringsdrivende!
http://www.cheesebuerger.de/images/more/bigs/a077.gif

Har hatt hypotyreose siden jeg fødte mitt første barn i august 04 (det er i hvert fall da jeg oppdaget det). Da jeg fikk diagnosen hadde jeg en TSH på skyhøye 163. Først nå er den under 1. Har flyttet, og vært borti mange rare leger, så jeg ba om å få henvisning til spesialist.

Skal snart dit, og lurer på hva som skjer på en slik kontroll. Er det noe fast, eller styrer jeg det litt selv?

Jeg har selv svært blandede erfaringer med de såkalte spesialistene, og ser at mange har meldt om "blandet" mottagelse her på forumet.
Får håpe at du er heldig.
En ting er sikkert - ikke finn deg i hva som helst - si i fra med klare meldinger !

jeg har vært hos endokrinolog og det foregikk slik:

Det ble tatt blodprøver av meg.
Legen spurte om mine symptomer og leste på henvisningen han hadde fått av fastlegen min, ( som han forøvrig sa at han ikke var helt fornøyd med dvs henvisningen var litt "tynn")

Han målte blodtrykk, puls, og jeg måtte kle av meg, ble lyttet på og undersøkt så grundig som jeg aldri før har blitt. Refleksene mine ble bland annet testet. Endokrinologen var ikke fornøyd med at jeg ikke var utredet for at jeg hadde for lite blodplater.
Han syntes ikke jeg var spesielt hyper eller hypo etter det han kunne se, men disse prøvene var ikke klar enda. (hvordan ser man det da???) Jeg var henvist fordi T4 i følge fastlegen var høyt og det var veldig farlig. Jeg fikk vite at min verdi ikke var så farlig selv om det var litt høyt.

Så fikk jeg beskjed om at han skulle skrive brev til legen min, og ta kontakt med meg dersom det var noe veldig galt med prøvene. Det viste det seg å være da de var svært lave, slik at det var kritisk husker ikke svaret for jeg var temmelig dårlig på den tiden. Jeg måtte i alle fall begynne å ta medisin igjen det var sikkert. Lykke til hos endokrinologen :D

Men n'Finn, hvordan skal jeg vite hva jeg ikke skal finne meg i? Inntil det motsatte er bevist, går jeg ut fra at legen er på min side - i motsetning til de fleste andre her, ser det ut som... :wink:

Hos min endo så består timen av samtale om symptomer/plager som jeg har, hva som kan gjøres/ evnt om noe skal utredes videre og tar nye blodprøver. Noen dager etter har vi en tlf samtale om ny dosering. Ha ett åpent sinn når du møter endokrinologen du, det finnes faktisk en god del bra der ute også :) Jeg har i hvertfall fått god hjelp der hittil, mye mye bedre enn hos fastlegen.

Enig i at legene burde være på vår side og hjelpe oss fram i systemet. Det gjør de ikke hvis de ikke tjener på det selv.
Feks. i Armoursaken.
Mange av oss her ville kanskje fått et bedre liv på Armour, men får det ikke. Isteden ødelegger de folks liv ved å nekte dette brukt.
Jeg har selv nylig en sak avgjort av trygderetten, helsenorges høyeste juridiske instans. Denne retten forlanger at jeg går tilbake til det helvete jeg hadde på Levaxin. Og gjør jeg ikke det må jeg betale mitt liv selv.
Forstå det den som kan ?
Blir en skikkelig syk og ikke kan ta vare på seg, så er det ikke sikkert de beste besluttingene blir tatt for ditt vedkommende.
Praksis viser dette i flere tilfeller.

Derfor er det viktig at vi utdanner oss så godt det går i vår egen sykdom, så vi forstår hva de gjør med oss, og hvilke alternativer vi burde bli tilbudt.
For vi blir ikke tilbudt disse hvis vi ikke spør !

Skjønner at du er bitter, men: Hvorfor trekke dette inn i denne saken? Vet ikke om du la merke til det, men dette var mitt første innlegg, og spørsmålet var enkelt: Hva gjør man hos spesialist? Da synes jeg ikke det er på sin plass å begynne å så tvil om legens kunnskaper osv. Ta kampen med dem det gjelder, ikke bruk energien din på å så usikkerhet hos oss som så langt har hatt et positivt møte med legestanden.

Til liten.

Stiller du et spørsmål, må du regne med å kunne få ulike svar.

Selvfølgelig, Marianne. Men her svarte ikke n'Finn på det jeg spurte om i det hele tatt, bare benyttet anledningen til å rakke ned på spesialister generelt.

Hei Liten. Velkommen hit til forumet! :D

Jeg har ikke klart å få time til sepesialist en gang så jeg kan ikke svare deg på spørsmålet ditt.

Men, ikke mist motet selv om svarene her kan være skremmende. Det er godt å høre at du har møtt gode leger i din situasjon!! Det betyr at det finnes gode og kompetente leger der ute, noe som er bra for oss alle. :D Jeg regner med at timen din vil ligne litt på timen til cathrin. Det kommer an på hvem du treffer og hvor interessert endoen er i stoffskifteproblematikken. Dette er sagt av utdannede mennesker som holder på med stoffskifte pasientene. Tror ikke n'Finn mente å så tvil i deg eller noen av de andre nye her. Beklager hvis du fikke en ubehagelig erfaring her inne!

Ønsker deg virkelig lykke til hos endokrinologen (regner med at det er en slik en du skal til ;) )!!

Hei Anne Ma! Takk for svar!

Jeg ble ikke skremt, bare bittelitt irritert :D Er sinnssykt irritabel av meg, dessverre. Mente ikke noe personlig mot n'Finn, altså.

Jeg tror det skal bli bra hos endokrinologen, jeg, har hørt mye bra om ham. Lurer bare på om jeg skal bombe ham med alle spørsmål med en gang, eller om det er vanlig å gå jevnlig til spesialist på samme måte som jeg har gjort hos fastlegen. Det er så mye jeg lurer på :)

Ja, jeg gjorde kanskje det. Og kanskje fordi jeg ikke kan svare på spørsmålet ditt ordentlig.
Det eneste jeg kan komme opp med er at du må være obs på dine rettigheter og plikter og ikke finne deg i hva som helst.
Det gjorde jeg i mange år - og det skulle jeg altså ikke gjort.
Håper du klarer det jeg ikke klarte.

Du skrev jo selv i åpningsinnlegget ditt at du hadde vært borti mange rare leger. Så greit at du er forberedt på at endokrinoloene ikke nødvendigvis er superhelter bare fordi de er "lengre opp" på stigen. Tror Finn mente å herde deg litt slik at du blir skånet dersom du får en negativ opplevelse, for fakta er at mange får nettopp det når de kommer til endokrinolog. Rett og slett fordi en del av disse ikke har lest seg opp på pensum.

Min endokrinolog fablet i vei da jeg var der om at hypoyhyreose er en motesykdom - altså at det er TRENDY å mene at man lider av hypotyreose. (du kan selv tenke deg til konsekvensene av en slik holdning)

Da jeg dro hjem fra endokrinologen, gråt jeg på bussen. Jeg er glad folk her inne hadde forklart meg situasjonen med norske enokrinologer på forhånd - det gjorde at jeg visste at folk hadde gått samme vei før meg, og at det er en vanlig problemstilling å bli avfeid av endokrinologer. Ellers ville jeg antagelig ha blitt nedbrutt og ansett endokrinologen som en stor autoritet, og dermed trodd det var meg det var noe galt med, a la hypokonderi eller noe.

Men som de andre sier, lykke til hos endoen :) Det finnes noen gode der ute.

Høres ut som en nydelig lege, Marianne :roll: .
Jeg tror ikke han jeg skal til er sånn.

Jeg hadde en lege i Oslo som jeg var veldig fornøyd med, men så måtte jeg flytte til vestlandet. Her fikk jeg ny fastlege, som jeg rakk å gå til en gang før hun ble syk. Etter det har jeg hatt forskjellige vikarer for henne, så ingen har giddet å sette seg inn i situasjonen. Jeg kan på en måte skjønne det, det blir vanskelig for dem når de ikke skal følge meg over tid.

Godt å høre at leger også kan bli syke :o

Jeg tror du skal møte endokrinologen med et åpent sinn. Men ha det vi har sagt i bakhodet i tilfelle opplevelsen ikke blir som du håper.

Driver selv og skal ordne meg ny fastlege om dagen.

Til Liten

Du kan jo skrive ned de spørsmålene du kommer på og ha med deg en liste når du skal til endokrinologen det er ikke alltid like lett å huske alle spørsmålene det syns ikke jeg i alle fall. Hvor ofte du skal til endokrinolog det tror jeg vedkommende bestemmer og det kommer nok an på hvor syk du blir vurdert til å være.

Jeg har vært hos to på samme sykehus (damene som fyller opp timelistene gjør dette tilfeldig)
Den ene var forferdelig og sa at min TSH på 4,5 uten levaxin (jeg hadde gått på levaxin i to år men trengte en offisiell diagnose) men med mange symptomer var normal og at jeg hadde misbrukt levaxin. Hun kjeftet i en halv time.
Den andre var normal og satte meg på levaxin igje. Det var den jeg hadde gått til første gang og som ville måle mine blodprøver uten levaxin.

Jeg tror at det kommer av at de mest driver med diabetes og osgå kjefter på pasienter som ikke holder blodsukkeret lavt nok.
Hypothyreose er bare en sånn mindre alvorlig sak eller mindre interessant sak.

I amerika kan man gå til en osteopat, de har DO som tiuttel, og arbeider alltid helhetlig. De blir neppe spesialister siden de driver helhetlig.

En slik lege som den første du var hos Nora burde en nesten klage på til pasientombudet , eller notere seg navnet og si til sekretæren neste gang du får time at du ikke vil ha time hos vedkommende.

I morgen skal jeg til endokrinologen! Han er veldig hyggelig privat, så jeg håper han er det profesjonelt også.

Har tenkt å spørre om følgende:
* Hvordan p-piller påvirker kroppen min med hypotyreose, og hvilke som er best for meg
* Hvordan det vil være å bli gravid igjen, om det er større fare for abort, nedsatt fertilitet og misdannelse hos fosteret.
* Om sangstemmen min kommer til å bli bedre igjen.

Og selvfølgelig om han synes dosen min ser ok ut.
Glemt noe viktig?

Var hos endo for første gang i dag, og det var positivt!
Legen har selv en kone med hypo, sikkert derfor han spesialiserte seg innen akkurat dette feltet.

Han tok seg god tid, og tegnet og forklarte slik at jeg forsto hva som egentlig skjer i kroppen. Det har ingen annen lege tatt seg bryet med, bare slengt rundt seg med TSH, T3 og T4 uten å si hva det betyr.
I.o.m. at jeg sliter litt med konsentrasjonen og hukommelsen, klarer jeg ikke å gjengi hva han sa, men der og da skjønte jeg det. :)

Jeg fikk hypo-diagnosen i januar 2005, da min førstefødte var 5 måneder. Da var TSH på 163, og det kan tyde på at jeg har hatt det før, men ikke oppdaget det før svangerskapet.

Legen svarte også på spørsmålene mine:

1) Kan jeg bli kvitt hypotyreosen?
Nei, det er det så godt som ingen mulighet for

2) Vil jeg bli symptomfri noen gang?
Nå som jeg er stabilisert, vil jeg trolig bli symptomfri innen 1,5-2 år. Hvis ikke jeg blir det, må vi skylde på noe annet enn stoffskiftet, sa han.

3) Hvordan vil p-pillebruk påvirke stoffskiftet?
JEg kan bruke vanlige p-piller, helst ikke minipille. Gode nyheter, for jeg slengte pillene mine da jeg fikk diagnosen. Ville ikke kødde mer med hormonene enn høyst nødvendig.

4) Kan jeg tørre å få barn igjen?Ja, det skal ikke være noe problem, så lenge man holder øye med stoffskiftet. Det var imidlertid lurt av meg å vente til jeg var stabilisert.

Vi snakket også en del om å ha en "usynlig" sykdom, at man lett kan føle at andre ser på en som hypokonder (det har jeg tenkt mang en gang!). Det var akkurat som han leste tankene mine, for han sa at jeg ikke måtte føle meg som en dårlig mor fordi jeg ikke alltid orker å leke og tulle. Han beroliget meg også og sa at det vil bli annerledes neste gang.

Nå skal jeg fortsette med samme dose, som er 125 mikrogram LEvaxin daglig, og i august skal jeg ta nye prøver.

Jeg er kjempefornøyd!

Så det går så lang tid etter man er stabilisert! Jeg gleder meg til jeg er det og.. Jeg har gått med ustabilt stoffskifte siden 04, det nærmet seg for en stund tilbake, men har gått tilbake til lavere igjen.

Men godt at du har en flott lege som forklarer deg det du trenger.
http://www.cheesebuerger.de/images/s...tiere/a042.gif

Jeg vil også til den endoen ;)

Hvor kan vi få tak i han? :shock:

Han er svensk, og er på et Vestlandssykehus to uker i måneden, så det er kanskje litt tungvint hvis man ikke bor her i området.

Hvilket Vestlandssykehus? :D


(Du kan godt svare på PM hvis du vil.)

Er det mulig å få høre dine stoffskifte verdier?

Nå, mener du?
Jeg går ikke rundt og husker sånt, men TSH var i hvert fall 0,3, så det er jo fint.
Da jeg ble diagnostisert i januar i fjor var den 163 :shock:
To leger har nektet å tro meg når jeg forteller det, fordi det er så høyt.
TSH kom ikke på under 1 før nå i vår.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av liten

3) Hvordan vil p-pillebruk påvirke stoffskiftet?

---

Det der er høyst individuelt. Ingrid Norheim fortalte meg at etter oppstart på hormonprevensjon trenger mange en liten økning i dosen. Det gjorde jeg også.

Jeg har bare brukt Nuvaring, og første gang jeg prøvde var jeg ikke stabil i formen, og det tok 3 uker før formen dalte - fort.

Neste gang tok jeg sjansen igjen fordi formen da hadde vært gansk stabil i noen mdr, og da gikk det bra.

Så sluttet jeg med dem igjen etterhvert som formen nærmet seg optimal, for kanskje å få "det siste lille" som trengtes. Ingen dramatiske endringer skjedde, meg jeg fikk mer pms og vondt i brystene et par uker før mensen, og kunne frese hvis noen flirte mens jeg gikk i trappa og holdt på puppene fordi det gjorde så vondt å smyge seg ned trinnene. :D

Det har roet seg igjen, og nå er det også greit.

Men hvorfor p-pille istedet for mini? Det er jo mindre hormoner i mini-pillen? Og hva med den ganske nye type mini, Cerazette, hvor man ikke er avhengig av å ta den til akkurat samme tid hver dag?