Jeg fikk i 2006 fjernet min skjoldbruskkjertel helt pga høyt stoffskifte
Heisann, jeg er ei 24 år gammel jente som har bestemt seg for å ta problemene sine på alvor. Og har meldt meg inn her, for å snakke om og diskutere ting som kanskje ikke andre utenforstående skjønner helt...
Stoffskifteproblemene mine, jeg vet ikke helt når de begynte, men det var siste årene på videregående skole at jeg begynte å bli tiltaksløs, sliten, og lei. Men det er jo mange som blir skolelei rundt denne tiden, så jeg tenkte bare jeg var lat og ikke helt greide å ta meg sammen fordi jeg var skolelei. Ting surret og gikk, og jeg gikk ut fra vgs med 2'ere, et par 3'ere, og en del stryk.
Kom meg videre til folkehøgskole, og det var nytt, og spennende, og jeg holdt koken en liten stund, før alt bare føltes litt håpløst, og jeg brukte MANGE av dagens timer til å sove. Til tider måtte med-elever vekke meg banke og hamre på vinduer og dører, fordi jeg ikke våknet av min egen alarm.
Jeg trodde fortsatt jeg egentlig bare var lei og lat, og at det kom til å gå over av seg selv etterhvert. Begynte å få skjelvinger i hender, og rastløshet generelt i kroppen.
Påsken 2006 var da det gikk opp for meg at ting kanskje ikke var som det skulle være. Skulle drikke et lite glass eggelikør, og måtte holde det lille glasset med begge hender, for å ikke skjelve ut alt innholdet. Det hjalp jo at pappa så litt rart på meg, og sa at dette måtte vi sjekke ut, for slikt var jo ikke normalt.
Tok turen til legen, og tok noen prøver, og fikk diagnosen høyt stoffskifte. Etter litt medisinering med noe greier jeg ikke lenger husker hva heter... Så ble avgjørelsen om å fjerne skjoldbruskkjertelen min tatt. Den ble fjernet i slutten av november 2006. Jeg tror og den ble fjernet HELT, og ikke bare delvis. For å være ærlig så husker jeg ikke helt. Ble satt på Levaxin, 100microgram.
Jeg jobbet forøvrig fra august dette året, noe som gikk tålelig bra frem til operasjonen, og forsåvidt og en god stund etterpå, selv om jeg nok følte meg en del mer sliten og utmattet. Skiftet jobb i mai, grunnet flytting. Denne jobben sa jeg opp i august 2007, mye grunnet at jeg mest hadde lyst til å legge meg i forsterstilling og grine hver dag jeg kom hjem igjen.
Etter dette var det et veldig langt opphold i jobb, og formen ble igrunn ikke noe bedre. Det var et ork å søke på jobb, og jeg følte meg stort sett ubrukelig, og at slaget om en jobb var tapt før jeg i det hele tatt slengte av gårde en søknad. Ting surret og gikk slik en stund, til jeg plutselig fant det for godt å søke på skole høsten 2008. Siden dette var en privatskole, gikk ting veldig fort, og jeg kom inn før jeg egentlig rakk å tenke negativt om det.
Skoleåret begynte, og ting gikk greit en kort periode, før jeg igjen satt igjen med følelsen av at alt var et ***** ork, stres, slitsomt. Selv om det handlet om noe jeg egentlig interesserte meg veldig for.
Jeg ga meg på begynnelsen av første semester, pga angst. Jeg opplevde å komme hjem til at min daværende samboer hadde kraftige følinger. Dette skjedde flere ganger, og ting ble enda mer vanskelig. Og jeg kjente en klump av vondt vokse i magen hver gang jeg beveget meg hjemmefra.
Nok et års opphold i jobb og skole, fordi alt føles vondt og håpløst. Midt inni det, så slår jeg opp med samboeren, fordi påkjenningen av å måtte passe på han ble for stor. Den dagen jeg slo opp, var det tredje gang ambulansen var på besøk hos oss, den uken. Flyttet dog ikke ut før januar 2010, men det gikk tålelig greit, da vi fortsatt var venner, og han skjønte greia, og tok mer vare på segselv.
Fikk ny jobb i mars 2010, etter god hjelp fra en venninne som oppmuntret. Dette gikk og greit en stund, selv om jeg var sliten og utmattet og alt sånn, så føltes det likevel godt å jobbe, jeg greide det. Helt til jeg begynner å få uretmessig kritikk fra overordnede. Jeg tar ikke konfrontasjonen, og jeg blir bare mer og mer utmattet samtidig som jeg prøver det jeg kan for å bli bedre i jobben jeg gjør. Men det er fortsatt bare kritikk å få. Glasset renner over, og jeg har store problemer med megselv, og jeg kjenner behovet for å fjerne megselv fra hele situasjonen før det går for langt. Jeg blir sykmeldt. Etter omtrent to måneder i 100% sykmelding, er jeg klar for å prøve på igjen i 50% stilling. Jeg kommer ikke så langt, da jeg får oppsigelsen i hånden når jeg prøver å purre på jobbing, da jeg gikk noen uker med 50% sykmelding, uten å høre noe fra arbeidsgiver.
Jobbet ut oppsigelsestiden min, gjorde en god jobb. Klaget på oppsigelsgrunnlaget, og fikk det omgjort til noe som var mer positivt for meg i forhold til å søke nye jobber. Dette tok mye krefter fra min side.
Opp i alt dette, så fant kjæresten ut at han syntes jeg var lat, hadde dårlig arbeidsmoral og alt slikt... Fordi jeg ble sykmeldt, og ikke egentlig hadde greid å søke på nye jobber gjennom oppsigelsestiden min. Han slo opp med meg, uten egentlig å snakke med meg om hvorfor det var sånn. Dette gjør selvsagt vondt, men jeg har innsett at jeg trenger hjelp til å finne ut hvor problemene mine ligger.
Dette er jo veldig mye psykiske greier som jeg har skrevet om ovenfor, og virker kanskje ikke ved første øyekast ut som stoffskifteproblemer... Men siden ting dukket opp omtrent samtidig, så er jeg ikke i tvil om at stoffskifteproblemene mine iallefall ikke gjør ting bedre. Selv om det kanskje ikke er der de psykiske problemene og depresjonene stammer fra opprinnelig.
Planen er å tilegne megselv mer informasjon om min egen sykdom og hva den gjør med kroppen både fysisk og psykisk, så jeg enklere kan forklare det til andre. Jeg skal og jobbe med de psykiske plagene direkte og har endelig fått ukentlig time hos psykolog.
Jeg er lei av å ikke bli trodd av andre, fordi jeg har en usynlig problem ikke engang jeg helt greier å definere skikkelig.
All hjelp til selvmestring settes pris på, og jeg skal prøve å holde dere oppdatert på veien til et bedre liv.
Sv: Jeg fikk i 2006 fjernet min skjoldbruskkjertel helt pga høyt stoffskifte
Hei
Jeg synes du virker som en reflekter og ressurssterk jente som har tross mye motgang nå mobilisert sine krefter til å ta tak i sin helsesituasjon!!! Det er ikke rart du har slitt, og jeg synes det er beundringsverdig at du vil starte denne kampen! Stilig!
Når jeg leste dine innlegg var det litt som å lese om meg. Jeg har nesten lyst til å si at du ikke er psykisk syk, men det kan jeg ikke bedømme. Men jeg kan si deg en annen ting: Å ha stoffskifteproblemer gir psykiske symptomer i like stor grad om ikke større som i mitt tilfelle enn fysiske!
Når man blir deppa eller får angst eller andre psykiske symptomer er vi raske til å lete etter ting som har skjedd i fortiden som har utløst disse. Den som leter finner!!! Noen finner mer "valide" grunner enn andre.
Jeg som deg tenkte ikke akkurat lete før vi fant noe alvorlig vi kunne feste våre psykiske problemer til. Men det å finne årsaken førte meg like langt og etter å ha Bearbeidet, tygd og drøvet på denne katastrofen og lagt den på hylla,akseptert den eller hva det skulle være var de psykiske symptomene fremdeles der. JEg ser etter å ha fått diagnose og både vært høyt og lavt at de psykiske problemene mine henger klart sammen med stoffskifte. Eller jeg sier det sånn; at stoffskifteproblemene gjør min psykiske energi/motstandskraft blir så liten at ytre påvirkninger(kjip sjef, kranglete samboer, andres sykdom osv osv, buss man ikke rakk, gikk seg vill på Ikea) gjør at jeg reagerer psykisk unormalt. Det er altså ikke fordi faren min slo i min barndom at jeg griner av å ikke finne ut av Ikea, det er fordi stoffskifte er høyt, jeg svetter som en gris, orker egentlig ikke på Ikea men var dumsnill,frontallappen fungerer ikke, klarer ikke skille sanseuttrykk, koordinasjon lik null, svimmel, kvalm, sint sint sint, hvor er den JÆVLA utgangen?????!!!!
Føler meg til tider helt syk i hodet (som beskrevet over :)). Gikk til Psykolog før, så er sikkert gal fra før av...jada jada. And so I kept telling me...
Men her er konkusjonen: Stoffskifte har sabotert utdanning/yrke/ og kjæresteliv....frarøvet ett menneske ett normalt liv, er det rart man blir gal? Synes det hadde vært unormalt hvis du påstod at du aldri var lei deg, at du KUN hadde fysiske symptomer... nei, du er i høyeste grad normal i mine øyne... Her kom egget før høna eller motsatt... spiller ikke så mye rolle. Men å ta kontroll på årsaksforklaringer og ikke la fortiden definere den du er kan ha betydning. SIer ikke det er noe bedre å bli kontrollert av ett ......tyroksinnivå, men kan medisineres. De psykiske symptomene må selvfølgelig uansett behandles. Der har jeg ikke kommet så langt. Sitter litt langt inne å innrømme at jeg skulle ha behov av en psykolog for å sortere og akseptere(sorg, sykdom, tap av funksjoner, selvverd osv) og det tar energi å oppsøke en jevnlig.Men er du tøff nok til å gjøre det, skal neimen jeg også!!! kanskje det er verdt energien det tar å komme seg dit....
