Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
En artikkel jeg har skrevet for et annen formål, men som kan ha interesse for alle som medisinerer seg selv med relativt høye doser hormoner. Teksten kan være komplisert, men jeg har forsøkt å modifisere den - har bla. tatt ut en hel masse om hvordan DNA og proteinsyntese, ribosomer, proteiner og aminosyrer kommer inn i bildet. Hovedpoenget mitt er at høye sirkulerende hormonkonsentrasjoner ikke nødvendigvis fører til at formen blir bedre. Samtidig forsøker jeg på den andre siden å forklare hvorfor altfor lave hormonkonsentrasjoner gjør situasjonen like ille. En feil mange av oss har blitt utsatt for av legene. Høye sirkulerende hormonkonsentrasjoner vil jeg knapt tro er ett problem for hypopasienter under behandling av lege.
Uten reseptorer – ingen hormonpåvirkning!!
Hormoner er kjemiske budbringere som overfører informasjon fra de hormonproduserende (endokrine) kjertlene til kroppens celler.
- Det endokrine systemet:- bruker blodbanene til å frakte signalmolekyler (hormoner) bundet til transportprotein – rundt til cellene i kroppen
- - styrer langsomme prosesser felles for mange celler
- I motsetning til nervesystemet som:
- - som kommuniserer via nervebaner og overføring mellom cellene skjer via spesielle signalmolekyler – transmitterstoffer
- - rask kommunikasjon til celler i et avgrenset område
Hormoner transporteres med blodet eller vevsvæsker til nesten alle cellene i kroppen. Ett hormon påvirker imidlertid kun en målcelle.
Målcellene er i stand til å binde hormonet til seg. Målcellene har spesielle mottakermolekyler eller reseptorer. Det første trinnet i alle hormoners virkningsmekanisme er å binde seg til sin reseptor.
Reseptorer, hormoner og grunnleggende cellelære
Alle reseptorer er proteiner og deles på samme måte som hormonene inn i fettløselige og vannløselige hormoner og reseptorer. Reseptorene for fettløselige hormoner befinner seg inne i cellen (intracellulære reseptorer) mens reseptorene for vannløselige hormoner befinner seg på cellemembranen. Cellemembranen består at ett dobbelt fettlag (lipidlag) som gjør at fettløselige stoffer kommer seg i gjennom membranen, mens vannløselige stoffer holdes ute. De vannløslige hormonene har derfor sine reseptorer festet til cellemembranen.
Skjoldkjertelhormon, steroidhormoner og vitamin D
Skjoldkjertelhormon, steroidhormoner og vitamin D er fettløselige hormoner som må inn i cellen for å finne sine reseptorer. På vei igjennom kroppen frem til cellen er de bundet til transportprotein – for skjoldkjertelhormon heter dette transportproteinet TBG (Tyroksin Bindende Globulin). TBG blir sjelden målt lenger da man mener dette ikke har noen plass i moderne diagnostikk. For min egen del synes jeg jo det er interessant å vite om kroppen har nok transportprotein til å få hormonene frem til cellemembranen. Jeg har skrevet medr om problemene med TBG her. Vel fremme ved cellemembranen slippes hormonmolekylet fritt (FT3) og diffunderer igjennom cellemembranen inn i cellen og binder seg til sin intracellulære respetor. Bindingen fører til at reseptoren endrer form og bindes til et bestemt gen på DNA i cellekjernen.
DNA-molekylene er for store til å passere igjennom porene i kjernemembranen. Informasjonen fra DNA må derfor overføres til mindre molekyler som kan frakte informasjonen ut i cytoplasma. Det blir laget en komplimentærkopi av DNA. ( Denne prosessen kalles transkripsjon og danner et kompleks, som så påvirker en eller flere funksjoner i cellen. Deretter påvirkes prosesser i målcellen - proteinsyntesen som enkelt forklart gjør om hormonene til stoffer kroppen kan benytte (proteiner og aminosyrer som sammenkobles) og biologisk repons fremkalles. Fettløselige hormoner har lang responstid (timer) bla. fordi gener må aktiveres før biologisk respons utløses. De vannløselige hormonene med reseptorer på cellemembranen har kort responstid (millisekunder – minutter)
Hormoner (både fett- og vannløselige) som binder seg til sin reseptor og utløser en biologisk respons kalles agonist, mens hormoner som binder seg til sin reseptor uten å utløse biologisk respons kalles antagonist. RT3 kan kalles en antagonist - (igjen litt forenklet). "Bruker opp" en reseptor, men fremkaller ingen biologisk respons.
Mangel på hormonreseptorer
En celle kan ha mange eller få reseptorer for hvert hormon. Reseptorproteiner for hormoner i cellene kan også mangle fullstendig. Symptomene på manglende reseptorer for ett hormon er lik symptomene ved mangelfull produksjon av hormonet. Hormonkonsentrasjonen i blodet vil som oftest være normal eller forhøyet om det skyldes mangel på reseptorer, mens konsentrasjonen som oftest vil være nedsatt ved produksjonssvikt.
Eksempler på sykdommer eller tilstander som kan skyldes mangel på hormonreseptorer:
- - dvergvekst – pga. mangel på veksthormonreseptorer
- - rakitt – pga. mangel på reseptorer for vitamin D
- - hypotyreose –pga. mangel på reseptorer for skjoldkjertelhormon
Det hjelper lite å behandle pasienter med mangel på reseptorer med hormontilførsel fordi årsaken til sykdommen er at målcellene er upåvirkelige (resistente). Det finnes i dag ingen mulighet for å indusere reseptordannelse i de reseptordefekte cellene.
Imidlertid kan det trekkes noen paralleller til Diabetes type 2 som i korte trekk (veldig forenklet) skyldes høyt blodsukker over lang tid. I forhold til konsentrasjonen av insulin er det for få insulinreseptorer på målcellene. Som beskrevet over – nedregulerer målcellene sine reseptorproteiner for å få mindre insulin inn i cellene. Ved endringer av livsstil og kosthold kan imidlertid noen ganger reseptorene vekkes til live igjen. Cellene oppregulerer insulinreseptorene når det er mindre insulinkonsentrasjoner i blodet.
Biologisk respons?
Hormonene sirkulerer i blodet i meget lave konsentrasjoner. Binding av hormonet (eller signalmolekylet) til sin reseptor utløser en biologisk respons. Hvor stor den biologiske responsen ett hormon utløser i en celle er bestemt av hvor mange av cellens reseptorer som binder hormonene.
Når konsentrasjonen av hormoner øker eller minsker, fører det til økt eller redusert binding til målcellens reseptorer. Konsentrasjonen av hormoner må derfor være over ett visst nivå (terskel) for at biologisk respons skal utløses. Responsen er maksimal når alle hormonene er bundet til alle reseptorene i målcellen. Man sier at reseptorene er mettet. Responsen vil da ikke øke selv om konsentrasjonen av sirkulerende hormon økes.
Når hormonkonsentrasjonen eller antall reseptorer øker eller minsker forsterkes eller svekkes den biologiske responsen. I cellene foregår det hele tiden både nydannelse og nedbrytning av reseptorproteinene. Antall reseptorer tilpasses situasjonen på samme måte som produksjon av hormoner.
Men hva kan vi bruke denne kunnskapen til ift. FT4 og FT3 og medikamentdosering, har det noen praktisk betydning?
Dersom cellene utsettes for unormalt høye konsentrasjoner av hormon, nedreguleres mengden av reseptorer – og omvendt – om cellene utsettes for unormalt lave konsentrasjoner hormon oppreguleres mengden reseptorer. Uansett må det være reseptorer for hormonet i målcellen. Det er dessverre ikke mulig å måle antall reseptorer. I utgangspunktet er målcellen helt uinteressert i om hormonet kommer fra syntetiske kilder eller egen produksjon så lenge hormonet passer til reseptoren.
Husk at symptomene på manglende reseptorer for ett hormon er lik symptomene ved mangelfull produksjon av hormonet. Hormonkonsentrasjonen i blodet vil som oftest være normal eller forhøyet om det skyldes mangel på reseptorer (normal til forhøyet FT4 og FT3), mens konsentrasjonen som oftest vil være nedsatt ved produksjonssvikt (lav FT4 og FT3). Og det er her de fleste av oss befinner oss. Vi har en produksjonssvikt som kan ha mange årsaker jeg har skrevet om tidligere.
Total mangel på reseptorer skyldes som oftest en medfødt defekt – men vi kan fint klare å nedregulere antall reseptorer ved å ta for mye tilskudd av hormoner slik at reseptorene nedreguleres – maksimal biologisk respons vil da være lavere eller uendret fordi færre av hormonene (selv om det er mange hormoner i sirkulasjon) har reseptorer å binde seg til for å utløse biologisk respons.
På motsatt side vil pasienten ved å bli satt på en lav dose for eksempel 25mcg Levaxin over lange tider muligens aldri komme opp i høy nok konsentrasjon av hormoner – over terskelverdi - til at biologisk respons kan utløses. – Mengden reseptorer oppreguleres pga, liten konsentrasjon av hormon men konsentrasjonen er fremdeles for lav til å nå over terskelverdi slik at biologisk respons utløses.
Når man har "blitt gammel" i dette faget og kjenner sin egen kropp godt vil man enkelt merke om biologisk respons uteblir selv om man øker dosen hormoner. Man får overdosesymptomer med hjertebank osv. I tillegg er det verd å merke seg at både produksjon av hormoner og opp/nedregulering av respetorer i en fungerende organisme hele tiden går litt opp og ned tilpasset situasjonen. Sagt på en annen måte - noen dager kan man trenge mer hormon andre mindre. Alt etter hva dagen krever av kroppen din.
For alle "nye i faget" som humper igjennom dagen på sin lave dose Levaxin kan informasjonen vedr. terskelverdi kanskje hjelpe å ta opp med legen. Konsentrasjonen må være over en viss mengde for at biologisk respons i det hele tatt skal utløses. Er det nok TBG til å frakte hormonene til cellene der de skal gjøre jobben, eller er det for mye TBG slik at reseptorene overøses med frie hormoner og dermed nedregulerer reseptorene. Og hva med revers T3 - som også mange leger ikke måler som på en måte kan sies å snylte å bruke opp reseptorer uten å gi biologisk respons.
kram1 H:-)
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Min egen viden stammer udelukkende fra amatørens tilgang til relevant (og meget interessant) videnskabelig læsesstof, jeg har pløjet mig igennem for at finde forklaring (og løsning?) på mine egne problemer gennem årene. Senere har min opmærksomhed, motivation og videbegær bredt sig til interesse for andre medpatienternes skæbne. Uanset hvordan man vender det og drejer, kan jeg ikke andet end betragte min egen viden på området som overfladisk og utilstrækkelig. I modsætning til din, rexxy69. hjertflag1
Sagen handler om en patient i behandling med Eltroxin i 6 år. H*n er overgået til Thyroid og dette har afstedkommet en ret så voldsom reaktion, der virkede måske endnu voldsommere i lyset af håbet om (endelig) at blive bedre. I mit svar til Flyv123 skrev jeg bl.a.:
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Anisa
Det er også muligt (meget undividuelt), at celle-receptorer for T1, T2, T3 og Calcitonin, der ellers lå helt eller delvis "ubrugte" under hele behandlingen med T4 alone - i første omgang "afviser" disse friske hormoner (fra Thyroid-tabletten), indtil cellerne "genoptrænes" i igen at kunne tage imod de hormoner de hidtil skulle undvære. I mellemtiden flyder de "afviste" og ubrugte thyreoideahormoner med blodstrømmen og det kan medføre alskens kaotiske reaktioner i kroppen.
Jeg har læst en hel del om netop receptorer, der dematerialiseret sig selv når det stof (hormon) de ellers var indrettet til at modtage ikke længere var til rådighed. Jeg mener også at min "sammenfatning" er kildefast, men jeg kan ikke være sikker på, at min konklusion om "nyaktivering" af receptorerne er korrekt, selv om jeg mener at have læst en del om netop det før. Er det korrekt forstået? :wink:
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Anisa
Sagen handler om en patient i behandling med Eltroxin i 6 år. H*n er overgået til Thyroid og dette har afstedkommet en ret så voldsom reaktion, der virkede måske endnu voldsommere i lyset af håbet om (endelig) at blive bedre. I
mit svar til Flyv123 skrev jeg bl.a.:
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Anisa
Det er også muligt (meget undividuelt), at celle-receptorer for T1, T2, T3 og Calcitonin, der ellers lå helt eller delvis "ubrugte" under hele behandlingen med T4 alone - i første omgang "afviser" disse friske hormoner (fra Thyroid-tabletten), indtil cellerne "genoptrænes" i igen at kunne tage imod de hormoner de hidtil skulle undvære. I mellemtiden flyder de "afviste" og ubrugte thyreoideahormoner med blodstrømmen og det kan medføre alskens kaotiske reaktioner i kroppen.
Jeg har læst en hel del om netop receptorer, der dematerialiseret sig selv når det stof (hormon) de ellers var indrettet til at modtage ikke længere var til rådighed. Jeg mener også at min "sammenfatning" er kildefast, men jeg kan ikke være sikker på, at min konklusion om "nyaktivering" af receptorerne er korrekt, selv om jeg mener at have læst en del om netop det før. Er det korrekt forstået? :wink:
Det er nettopp det jeg forsøker å formidle. Forenklet sagt at reseptorene har en like viktig rolle som sirkulerende hormon og at disse opp og nedreguleres ift. ferdig laget sirkulerende fritt hormon (FT3) på linje med produksjon av T4 i kjertelen basert på negativ feed-back via TSH. (og den (TSH) kjenner vi jo alle påliteligheten til! når det først har gått galt.
Det er vanskelig å finne litteratur og gode kilder om reseptorer, og spesielt reseptorer for fettløselige hormoner som involverer DNA i proteinsyntesen iallefall før man vet hva man skal lete etter. Dette er komplisert stoff men jeg tror du er på helt korrket spor i ditt svar til flyer. Det er imidlertid svært vanskelig å se noe som helst når man ikke har sett hverken mennesket eller har noen blodprøvesvar å støtte seg til. (Jeg kan ikke finne noen i tråden til Flyer)
Som jeg også tok med er det jo dette som skjer ved diabetes type 2 når man ikke gir cellene alt for mye insulin mer - konsentrasjonen av sirkulerende insulin bli mindre - og dermed oppreguleres reseptorene i cellen. Hvorfor skal ikke det samme skje med skjoldkjertelreseptorer? Det er imidlertid litt skummelt når det blir for mye på en gang - og antageligvis er det dette som skaper alle problemene for mange når de får direkte T3 fra f.eks. erfa. Det blir masse tilgjengelig T3 for cellene (om det finnes TBG til å frakte den), reseptorene nedreguleres for å få balanse - og så ender man opp like dårlig eller værre enn før, bla med en hel masse symptomer som blir tolket som overdosesymptomer når det i realiteten ikke er reseptorer nok til å benytte fritt hormon.
For meg ser det imidlertid ut som Flyer har flere ting på gang - hele HPA aksen ser ut til å være i ubalanse.
Det tar tid - er kanskje det viktigste budskapet. Forsiktig doseøkning - slik at kroppen får tid til å justere for sirkulerende hormon og antall reseptorer. Flyer mener jeg å huske hadde noe dobling av erfadosen fra en dag til en annen. Det tar timer til dager når DNA er involvert. DNA har start og stoppsekvenser - og det skal vi være glad for - spesielt om stoppsekvensen ikke virker er vi ille ute.
Jeg har frem til idag kun møtt spørrende ansikter, og svar om at dette skal jeg ikke tenke på hos alle de leger jeg har møtt når jeg har brakt reseptorspørmålet opp. Jeg er, muligens som deg, primært interessert i dette stoffet fordi jeg ønsker å bli så frisk som mulig selv - og mer og mer interessert i å dele min kunnskap med mine medpasienter. Litteraturen er tilgjengelig. I alle bøker som brukers i cellelære i de første 3 semestrene på medisinstudiet. Tror bare de fleste leger har glemt alt dette basale om hvordan kroppen faktisk fungerer fra sine første år som medisinstudenter. Det står lite om dette i felleskatalogen da det ikke finnes medisiner for å indusere reseptoraktivitet.
kram1 H:-)
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Veldig intressant å følge dine poster rexxy69.
Noen av dem gir en gjenklang i de tanker jeg har gjort meg selv om "hvordan det må fungere".
Denne er intet unntak.
Konsekvensen kan vel bli at man anbefaler en noe roligere overgang til Tyroide hormoner enn tverr overgang til 2Grain ?
Hos de som har gått lenge ?
Lenge ubehandlet - lenge på Levaxin ?
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Takk, rexxy69!
Det er intressant å lese dine innlegg (selv om jeg ikke alltid forstår alt).
Takk for at du deler med oss det som det tar timer og dager å lete fram og skrive ned hjerte1
Jeg drar samme praktiske konklusjon som n'Finn av innlegget ditt, og kommer selv til å begynne en langsom innføring med Thyroiden (når den kommer).
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Anisa
Min egen viden stammer udelukkende fra amatørens tilgang til relevant (og meget interessant) videnskabelig læsesstof, jeg har pløjet mig igennem for at finde forklaring (og løsning?) på mine egne problemer gennem årene.
Må bare tillegge at jeg også er amatør Anisa! I motsetning til de som kaller seg profesjonelle og allikevel ikke klarer å hjelpe mine pasienter er amatør i denne sammenheng ett kompliment - det er bedre å gjøre feil enn ikke å gjøre noe i det hele tatt - den beste måte å lære på er å prøve seg på andre og forsøke å forklare sin lærdom eller interesse, om man tar feil og er på ville veier har man her en mulighet til å få dette korrigert, stille spørsmål og få svar. Jeg har iallefall ikke jeg særlig mange andre fora enn dette som dekker dette behovet. Her lærer vi av hverandre og forsøker å hjelpe det beste vi kan alle mann gjør vi ikke det da?
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Hansen
Veldig intressant å følge dine poster rexxy69.
Noen av dem gir en gjenklang i de tanker jeg har gjort meg selv om "hvordan det må fungere".
Denne er intet unntak.
Konsekvensen kan vel bli at man anbefaler en noe roligere overgang til Tyroide hormoner enn tverr overgang til 2Grain ?
Hos de som har gått lenge ?
Lenge ubehandlet - lenge på Levaxin ?
Hei Hansen - utifra basal cellelære kan det jo virke slik. Jeg tror det er balanse kroppen etterstreber og vi ønsker jo ikke å slukke ned reseptorene ved at det finnes for mange hormoner de ikke kan ta seg av - vi vil jo egentlig ha akkurat passe mange av dem ift. sirkulerende hormon. Jeg blir like skremt av de som bare "pøser" på med tyroider raskt, som av de legene som holder pasientene på en mikrodose levaxin over år. Det blir like galt begge deler - for å bli frisk - få livet tilbake - orke å gjøre ting. Men det holder jo liv i oss, om det er det primære målet, slik det kan virke noen ganger dessverre.
Alt som har med det endokrine systemet å gjøre går ikke raskt - nervesystemet går raskt - og det er jo ikke der vi har vår primærproblem (selv om vi ofte får problemer der også (neuro-endokrine system) - men det får jeg ta en annen gang...
kram1 H:-)
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
rexxy69
(selv om vi ofte får problemer der også (neuro-endokrine system) - men det får jeg ta en annen gang...
Det vil jeg glæde mig til. Mere om det i beretningen om min Hormonal lobotomi xx1
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Men det står noens teder at thyreoideahromonreseptoren er avhengig av t3 for å virke, og at den vil bli skadet av å gå hypo.
Mener det står på eje.org eller eur.journ.endo
Det har jo mange pasienter erfart, som har gått med på å gå uten levaxin eller lign. for å se om kjertelen kommer igang igjen fordi legen mener de ikke hadde høy nok TSH dengang lenge siden for å få en klar diagnose.
De erfarer typisk at de aldri blir like bra igjen som før eksperimentet....
Merk også at det ikke eksisterer reseptorer for t4.
Thyreoideahormon er forresten fettløselig, står i læreboka.
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
rexxy69, du er så bra! xx9
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Rufus
rexxy69, du er så bra! xx9
Enig! Gleder meg over å lese de lange epistlene dine vink11
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
rexxy69
Uten reseptorer – ingen hormonpåvirkning!!
Eller ved for meget hormon - færre "åbne" receptorer. Iflg. denne korte (excerpt) Guide to Hypothyroidism lukker kroppen receptorerne ned ved for meget hormon i blodet.
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Jeg kom til dvele litt ved denne, siden den var limt inn i en annen tråd.
Slik jeg forstår artikkelen, er det ikke mulig å behandle hypotyreose som er på cellenivå, fordi problemet der er manglende eller defekte reseptorer.
I boka "Det trøtta folket" av H R Svensson, omtales vevshypotyreose, det er vel samme problem ? (Normale prøver, men symptomer). Det konkluderes med at behandling som inkluderer T3 også hjelper disse. Det brukes ikke spesielt høye doser, og pasientene som omtales i eksemplene har ikke fått store utslag på blodprøver etter behandling, men behandlingen har likevel gjort noe for dem.
:!:
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Tily
I boka
"Det trøtta folket" av H R Svensson, omtales vevshypotyreose, det er vel samme problem ? (Normale prøver, men symptomer). Det konkluderes med at behandling som inkluderer T3 også hjelper disse. Det brukes ikke spesielt høye doser, og pasientene som omtales i eksemplene har ikke fått store utslag på blodprøver etter behandling, men behandlingen har likevel gjort noe for dem.
Godt bemærket! Jeg tror du har ret, Tily xx9 Fænomenet kaldes også for "funktionel hypothyreose" dvs. netop hypothyreose opstået af kroppens celler manglende evne til at "lukke thyreoidea-hormoner ind", selv om der ellers cirkulerer hormoner nok i blodstrømmen. Supplerende i tråden Funktionel hypothyreose.
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Likevel tror jeg at mange kan påvirke helsa enormt med nok hvile, riktig mat, riktig aktivitetsnivå. Dette vil jo på sikt påvirke cellenes behov for hormoner og de vil kunne restitueres og danne flere reseptorer. Men det krever laaang tid og masse tålmodighet. Selvsagt må det ligge en riktig medisinsk behandling i bunn.
Til inspirasjon
Sv: Uten reseptorer - ingen hormonpåvirkning
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Blondie
Likevel tror jeg at mange kan påvirke helsa enormt med nok hvile, riktig mat, riktig aktivitetsnivå. Dette vil jo på sikt påvirke cellenes behov for hormoner og de vil kunne restitueres og danne flere reseptorer. Men det krever laaang tid og masse tålmodighet. Selvsagt må det ligge en riktig medisinsk behandling i bunn.
Til inspirasjon
I den grad vel talt, Blondie hjerte1 Jeg har lånt dit indlæg til min gammel tråd her.
