Hvordan er fremtidsutsiktene mine?

Hei alle sammen!

Jeg er ung, og får hele tiden høre at jeg har hele livet foran meg. Det er fint å høre det - jeg har jo det, og forhåpentligvis vil jeg få et langt liv! Men det er også noen som alltid må legge til hvor viktig det er med utdannelse.

Utdannelse ja.. Det har jeg ikke. Jeg følte meg "tvunget" til å slutte på skolen. Jeg klarte aldri å være der, og lærerene forstod ikke. Jeg var lat, jeg gadd ikke, jeg måtte ta meg sammen. "Vennene" mine forstod heller ikke - nei, de sa at når jeg ikke var på skolen uansett så kunne jeg likegjerne slutte. Og det gjorde jeg. Jeg følte meg ikke velkommen der lengre!

De tok prøver av meg hver fjerde uke over en lang periode - men sålenge jeg var flink og tok medisinen min, så var stoffskiftet mitt helt fint. Hvorfor føler jeg meg så sliten, trøtt og utmattet da? Hvorfor har jeg ALLTID smerter? Nei det kunne ikke legen svare på! Det måtte være psykisk det.. (skal sies at jeg er pasient ved bup, og det står i journalen min at jeg har slitt mye psykisk, så jeg kan alikevel forstå at det er "lett" for legen å bare anta at det er psykisk. Men for min del så blir det en FOR lettvint løsning!).

Jeg klarer ikke under noen omstendigheter å jobbe 7-8 timer hver dag, 5 dager i uka:cry:

Jeg jobber nå tre dager i uka - og da jobber jeg også bare fire timer hver dag. Det er litt fint å komme seg ut, når samboeren min først har klart å fysisk DRA meg opp av senga, og dytte meg på badet sånn at jeg får dusjet og våknet litt. Men.. når jeg er halvveis i arbeidsdagen begynner det allerede å bli mer enn nok. Er det alt jeg skal klare før jeg blir sliten? usle TO timer på jobb? Men jeg holder ut de to siste timene også. Og så sover jeg. Resten av dagen blir tilbragt på sofaen eller i sengen..

Jeg lurer på hvordan fremtidsutsiktene mine er. Skal det alltid være sånn? Kommer jeg aldri til å klare en skikkelig jobb? vedikke1
Er det faktisk MULIG at jeg kommer til å bli ufør?

Jeg har virkelig lyst til å jobbe. Jeg har så mange drømmer! Jeg vil jobbe med barn - kanskje innen barnevernet. Eller nei! jeg vil jobbe med dyr. Eller kanskje jobbe med eldreomsorg - jeg elsker eldre mennesker..de fleste er så utrolig koslige.. Det er så mye jeg vil, men jeg klarer ikke slike arbeidsdager..vedikke1

Jeg håper jeg ALDRI får høre igjen at jeg kommer til å få et normalt liv sålenge jeg tar medisinen min. Jeg er et levende bevis på det motsatte!

Shorty.....først velkommen hit, og så velformulerte tanker du har!!
Jeg håper virkelig at du blir bedre en vakker dag,slik at du får realisert drømmene dine!!
Det som slår meg er jo at du fremdeles har laaavt stoffskifte.
Selv om legene sier at stoffskiftet ditt er fint, fordi blodprøvene dine er det, er ofte en "kortslutning".Det kan være langt fra virkeligheten,det.
Stoffskiftet foregår jo ute i kroppen og ikke i blodprøver.
Så i første omgang....kan du være UNDERMEDISINERT?
En tanke er å poste noen blodprøvesvar her, med refområde, og litt om medisineringa di og doser.
Gjerne andre prøver enn bare stoffskiftehormonene!!
Vennlig hilsen Gunnda.

Hei Shorty.
Første som slår meg, er at dette har jeg opplevd - bare litt senere i livet.
Årsaken var feilmedisinering - altså medisinering med feil medisin.
Legane har jo sverget troskap til bare en av medisinene som er tilgjengelig på verdensmarkedet - og den passer etter det jeg kan forstå ikke for alle.

Så er det også mye uvitenhet ute i behandlermiljøet, og en av de verste er undermedisinering, som gunnda nevner.
Og ikke minst underinformasjon !
Det tar tid å lære seg hva dette er fornoe, særlig når man har det......
Så stå på å les og lær, så finner du nok ut hva du bør gjøre.

Ikke vent 16 år - som jeg gjorde da......

Hei Shorty

jeg byttet til kombinasjonsbehandling Erfa Thyroid og Levaxin for to uker siden. Gikk bare 4 mnd på Levaxin men det fungerte ikke for meg, hadde mange symptomer selv om jeg gikk på 125 mcg. Personlig tror jeg byttet til Erfra Thyroid kommer til å redde livet mitt. Har bare gått på det i to uker, med for en forskjell! Er selvsagt ikke i mål etter to uker, men flere av symptomene er kraftig redusert på denne korte tiden, og jeg er så definitivt på rett vei.

For din del synes jeg det kan være verdt et forsøk å enten øke dosen du står på, eller bytte medisin.

For å få til dette må du muligens oppsøke lege i Oslo. Først bør du likevel prøve av alle krefter å overbevise fastlegen din om at noe må gjøres.

Lykke til.

Hei Shorty :)

I likhet med deg har jeg ingen svar på dine funderinger rundt fremtiden. Vi mennesker er ikke gitt å se den. Jeg forstår at du gir deg i kast med refleksjoner rundt det livet har bragt hittil og at det er lett å gjøre dette til en fasit for fremtiden. Slik vil det neppe bli, livet er ikke statisk. Jeg er sikker på at du vil både endre dine drømmer og få dem oppfyllt. Jeg liker ordene som følger og ville bare gi deg dem:

When I was 5 years old, my mom always told me that happiness was the key to life.
When I went to school, they asked me what I wanted to be when I grew up.
I wrote down "happy".
They told me I didnt understand the assignment and I told them they didn't understand life. xx4

Hm det skulle på en måte ikke forundre meg om jeg er undermedisinert. Det VAR en periode jeg følte meg "normal". Hmm var vel når jeg var 12-13 det, så det begynner å bli noen år siden. Da gikk jeg vel på 50 mg levaxin om dagen. nå går jeg på det dobbelte, siden stoffskiftet ble enda lavere.

har forsåvidt ikke tatt prøver på en liten stund nå, fordi jeg byttet fastlege etter nyttår. Han skal ha journalen min nå, etter at jeg ringte til det gamle legesentret, men jeg tror neppe han ser gjennom den og har oversikt over prøvene:roll:

Har bestilt legetime på Fredag og skal da forlange nye stoffskifteprøver, og høre om å ta div andre prøver også *flinke meg* :D Hvilke prøver bør jeg spørre om å ta i tillegg til stoffskifteprøven? Er det noe som er "normalt" å få problemer med når man fra før av har hypothyreose?


Nei jeg leter nok ikke etter et konkret svar på hvordan fremtiden blir - det kan ingen gi meg uansett. Det er vel mer tanker og refleksjoner. Jeg har så mange drømmer - og ja de kommer nok til å forandre seg. Det er nok ikke bare et yrke som er viktig - jeg vil ha barn, et ok hus litt ute på landet, jeg vil prøve å bygge et forhold med foreldrene mine igjen.. Jeg trenger kanskje ikke et bestemt yrke for å være lykkelig - og det er å være lykkelig som betyr mest for meg :) . Men akkurat nå så er jeg ikke dèt heller. Ikke hele tiden hvertfal. Det er bare små øyeblikk, vanligvis når jeg er med samboeren min. Ellers så må jeg bare bruke energien min på å fortsette å leve, - prøve å få LITT ut av dagene, om ikke maksimalt ut av hvert lille minutt. Det er så store forskjeller på å være i live, og å LEVE! Jeg er 17 år og har ikke energi nok til å se en film og prate sammen med venninnervedikke1

Merker også at familien til samboeren min har null forståelse for at jeg ikke er i skikkelig arbeid eller under utdannelse. Hm å si at jeg "merker" det er vel feil ord - jeg VET det, for de har sagt det rett ut. At jeg ikke kommer til å bli noe. At jeg bare syter og klager.opgiv1

Forresten: Berit, hvilken lege i oslo er det snakk om? :) Vi er ofte på østlandet, og tenker å flytte dit om et år eller to, og da blir vi bare boende et par timer utenfor osloxx9

Hej Shorty
Jeg genkender det, du beskriver der. Det var værst, da sygdommen rasede uden at jeg vidste, den var der, men bare kæmpede mig igennem alt muligt, indtil jeg en dag braste sammen med smerter, der var FOR voldsomme til, at jeg kunne arbejde. Jeg kunne hverken stå, gå eller sidde på det tidspunkt.

Da jeg fik medicin - Eltroxin, som har været brugt i Danmark i mange år som Levaxin hos jer - var det vældig godt for mig. Jeg var på det tidspunkt godt nok blevet 'rejst op' af mine mange og konstante behandlinger hos kiroraktor og fysioterapeut. Men kræfter havde jeg ingen af, og rent psykisk var jeg et vrag, kunne ikke huske og kunne for eksempel fare vild de mest simple steder. Så da medicinen tog mange af smerterne og gjorde mig mindre 'dement', mente jeg jo, at jeg var 'normaliseret'. Men nu tænker jeg, at mine forventninger var for lave. Jeg havde bare haft det så ekstremt dårligt i så mange år, at jeg ikke kunne huske, hvordan jeg skulle have det, tror jeg. Var i hvert fald taknemmelig - nem at gøre taknemmelig, tænker jeg nu.

For når jeg tænker på alle de venner, jeg enten har mistet eller bare ikke set længe, fordi jeg ikke har kræfter - eller mod/ selvværd - nok til for eksempel at invitere dem, når jeg tænker på de penge, jeg ikke har tjent men tværtimod brugt ALT for mange af på grund af min sygdom, og når jeg tænker på alle de drømme, jeg har haft om alt det, jeg ville gøre - arbejde med - og alle de steder, jeg ville rejse til, så må jeg sige, at denne medicin absolut ikke har slået til. Jeg ved, at mange, både læger og andre, ville sige, at så må man tage sig sammen og alt sådan noget. Men vi er mange her der ved, at der er grænser for, hvor meget og under hvilke forhold man kan tage sig sammen. At have et for lavt stofskifte er begrænsende. Basta. Og jo ringere en behandling man får, jo mere begrænsende er det selvfølgelig.

Derfor kan jeg ikke indtrængende nok sige til dig, at du skal slå i bordet, mens du er ung, for det er ikke sikkert, det bliver nemmere med tiden. Skift læge - eller find en læge at supplere din fastlæge med - skift medicin, slå dig kort sagt i tøjret. Sæt din familie og nære venner ind i, hvad det her handler om og få dem til at hjælpe dig. Er nogen af dem hoppet på den der med, at vi er helt almindelige, bare vi spiser en lille hvid pille hver dag, og tror de evt., det er noget helt specielt bare for dig, at det er svært - så vis dem høfligt herind på forummet!!

Jeg har ofte følt mig flov over mine manglende kræfter, mit manglende overskud og manglende evne til at være en almindelig del af samfundet. Men det er en dårlig vane at skamme sig. Den fælde skal du ikke gå i! Skam dig ikke over din sygdom, for du kan ikke gøre for det, og jo længere, du kommer ind i skammen, jo værre bliver den og desuden sværere at slippe af med. For jo mere rod får du i alt og jo længere væk er vennerne og det arbejde, du gerne vil have.
Og, man kan sige, uanset, om du så evt. kunne gøre for, at du har fået sygdommen, så har dog ethvert menneske ret til at bruge sin tid på jorden så godt som muligt. Hvor godt er det mon?

Med hensyn til de psykiske aspekter er det jo et faktum, at depressioner, angst og lignende kan udvikles på baggrund af lavt stofskifte. Dertil vil jeg for egen regning tilføje, at det altså heller ikke er godt for psyken at opleve sig selv som træt og uoplagt, ikke nå det, man vil eller skal, ikke kunne invitere venner, ikke have ork til husarbejde etc etc. Det kører i en centrifuge med en, og det er bare om at finde en vej ud som man kan leve med.

hjerte1 Nielsigne

Forresten: Berit, hvilken lege i oslo er det snakk om? :) Vi er ofte på østlandet, og tenker å flytte dit om et år eller to, og da blir vi bare boende et par timer utenfor osloxx9[/QUOTE]

Hei Shorty,

prøv Heggeli Helhetsmedisin eller Balderklinikken. Det koster dessverre noen tusenlapper siden det er privatklinikk. De tar imidlertid også en haug med prøver som fastlegen ikke tar.

Det er visst en kvinnelig lege på Heggelig som ikke er så bra iflg mange her på forumet, husker ikke hva hun heter, men forsøk å gå til en mann for sikkerhets skyld.

Første konsultasjon må man møte opp men de neste kan man ta pr telefon tror jeg, så man må ikke bo i Oslo for å gå til disse legene.

Du fikk konstatert lavt stoffskifte som barn, gjorde du ikke?!
Jeg syns jo du er elendig fulgt opp. Det blir mange av oss, men ekstra ille når du er så ung.
Få iallfall et skriv fra legen din på at du er syk, kontakt opplæringskontoret i fylket ditt .Du har fremdeles RETT (ikke plikt) til videregående opplæring. Orker du ikke selv, så kontakt den "gamle" rådgiveren din.....så får de hjelpe deg...med bedre medisinering tror jeg nemlig du kan komme deg på skolebenken igjen. Og ja, det er jo viktig--en veg til å få realisert drømmene dine. Riktig dose- og du klarer det!!! Du bør ha krav på ekstra hjelp pgså .
Du går på en svært lav dose.
Jeg sier bare det JEG ville gjort, økt forsiktig. Jeg ville økt med 12,5µg/daglig i en 6-ukers tid. Hvis det hadde gått bra, hadde jeg økt slik at jeg kom opp i sånn ca.125-150µg/daglig-iallfall---avhengig av vekt bl.a.
Har du antistoff-anti-TPO og/eller TRAS. Det er viktig å få målt disse....
I tillegg D3, B12 ,ferritin, kolesterol.....
Som en liten pekepinn skal mange av oss f.eks ha fT4 høyt opp i refområde..kanskje vi da klarer å konvertere NOKfT3 som jo er det aktive stoffskiftehormonet, og så kommer bøygen da...da blir TSH ofte lav...og da gjør legene en "feil"..de tror vi er overmedisinerte. Oftest er det bull-shit!!

Det er ikke lett når man ikke orker.. Jeg var så heldig at jeg kom meg gjennom videregående ganske bra. Men jeg har en ganske stor viljestyrke og en evne til å "slå av" kroppens følelser. Noe som resulterer i hodepine flere ganger i uke, men jeg kommer meg da steder.. Har begynt å se nærmere på om jeg også er undermedisinert og har nå økt dosen min og kjenner fremgang. Bare stå på! Når du får den rette medisineringen kommer lysten tilbake!

Hei Shorty

Hvis du er kronisk syk er det mulig å være deltids-elev på videregående skole, dvs. bruke lenger tid på å gjennomføre enn det som er vanlig. Dette kan sikkert bup gi nærmere opplysninger om, eller rådgiver ved en videreg. skole.

Tusen takk for svar alle sammen :)

Skal nå prøve å svare på alt i samme innlegg, så dette blir nok langt!

Nielsigne: ja det er godt mulig! kanskje vi er ganske mange som har litt for _LAVE_ forventninger? Jeg forventet ingenting i begynnelsen - jeg visste jo ingenting, og jeg skjønte ikke selv at jeg var syk. Jeg var bare rasende på foreldrene mine fordi jeg trodde de ville bruke det som en "unnskyldning" fordi jeg ikke var perfekt. Tenk at jeg som 9-10åring skulle se meg i speilet og tenke på hvor feit jeg var, og at foreldrene mine ville slanke meg? Det var vondt. Men det er nok først de senere årene at jeg har forstått at dette er en sykdom, og den MÅ behandles for mitt eget beste. Og hittil har jeg tenkt at jeg bare er trøtt og sliten - er normalt det når man har en stressende hverdag. Og det hadde jeg også sålenge jeg gikk på skole. Men så har jeg innsett nå at det er lenge siden jeg sluttet på skolen, og jeg har gjort "ingenting" veldig lenge - og fortsatt er jeg sliten. Kanskje jeg virkelig burde begynne å stille høyere krav til behandlingen? Så kommer det store spørsmålet da: Selv med riktig og NOK medisin - vil jeg bli helt 100% normal? som om jeg ikke har hypothyreose i det hele tatt? Eller vil jeg merke noe til sykdommen uansett?

Jeg har nok mistet min andel venner jeg også. Og jeg har en familie som er sinte og skuffet fordi jeg "aldri" kommer på besøk - de forstår nok ikke at jeg ikke ORKER. Jeg trenger mye tid for meg selv - jeg må ha muligheten til å trekke meg tilbake og slappe av. og ja - bare være meg! For det er ikke egentlig MEG som sitter og smiler og ler hele tiden, når kroppen og hodet egentlig skriker etter hvile og ro.


Takk Berit! Balderklinikken har jeg hørt om, men det er takket være dette forumet :) Skal undersøke litt dette jeg! Om det er dyrt gjør ingenting - det handler om prioriteringer. Jeg vil egentlig ta silikon i puppene, men pengene jeg har spart skal heller gå til å fikse tennene mine i narkose "en gang for alle" på privatklinikk (ja, jeg er en av mange med ekstrem tannlegeskrekk). Som sagt - prioriteringer. Pengene er ikke noe jeg kan bla opp med en gang, men det går an å ta det litt på sikt også. Legge av litt i mnden, og når man har noe til overs, og så sitter man der med en liten sum til slutt :)


Jo gunnda jeg fikk det som barn. Er usikker på akkurat når jeg fikk det, da det ikke ble tatt tak i før jeg allerede var veldig overvektig, og så dårlig at jeg stod opp - gikk på skole - kom hjem og spiste litt middag - lå på sofaen/i senga til morgenen etter. Da hadde jeg nok hatt det en stund.
Jeg vet jeg har rett til videregående opplæring, men jeg er VELDIG skuffet over skolen sin manglende oppfølging. Jeg var nok ikke flink nok til å opplyse om dette, da det eneste DE brydde seg om var at jeg lider av moderat til alvorlig angst, så de ville gjøre det lettere med å bare la meg ta presentasjoner bare foran lærer. Jaha? skulle DET gi meg mer energi? uhm,,nei! (det gjorde forsåvidt ikke angsten lettere heller, for det var mer komplisert enn så.).
Takk for tips om hva jeg bør måle :) Skal skrive det ned på en lapp og ha med til legen, og når jeg får svarene får jeg poste det her inne. Er det ikke merkelig at privatpersoner virker til å ha mer kunnskaper om dette enn allmennleger? Har forstått det slik at det tross alt er en ganske vanlig sykdom?

Jeg vil virkelig klare videregående, men er usikker på om jeg noen gang vil starte på skolen jeg gikk vg1 på. Oppfølgingen var ikke bra, og kontaktlæreren min sa rett fram at "det er ikke noe vi kan hjelpe deg med, så du får bare ta deg sammen!".

Tily: ja det prøvde jeg å få til. Man skal i teorien alltid få tilbud om deltid, enten man er kronisk syk eller ikke (man må vel ha en begrunnelse da, + at man bør søke om utvidet utdanningsrett, noe jeg vet at jeg lett kan få innviglet). Problemet her ble at jeg da måtte velge enkelte fag, og undervisningen var varierende tider på dagen. Det vil si at jeg kunne ha det ene faget tidlig om morgenen, og så hadde siste faget i siste time. Det ble da flere timer uten å gjøre noe - og da måtte jeg enten dra hjem og tilbake, eller så måtte jeg sitte der, noe som ikke var veldig avslappende.. I tillegg sliter jeg mye med å orke å være på skolen og følge undervisningen. Jeg ville derfor søke om å få arbeide hjemmefra til vanlig, og heller møte opp på timer visst jeg hadde ekstra energi en dag (og da avlegge prøver og presentasjoner på skolen), men i starten når jeg pratet om dette så virket det uaktuelt. Når jeg til slutt fikk TILBUD om dette, så fikk skolen det til å virke som at nå var de veldig generøse og hadde tatt tak i problemene raskt. Jeg er uenig - innen de kom opp med dette "tilbudet" (som jeg i senere tid fant ut at jeg skulle ha fått ordnet i løpet av de første ukene. Skolen gikk skeis fra dag 1, bokstavlig talt!), så hadde jeg allerede 90% fravær, null karaktergrunnlag, og lærere som var direkte stygge mot meg. Jeg gav rett og slett opp, og havnet i et dypt mørkt hull! Alt jeg tenkte på var at dette var slutten for meg - jeg kom ikke til å ha noen fremtid.

Jeg håper forsåvidt ingen misforstår her! Jeg ser absolutt ikke ned på NOEN som er uføre! Jeg vet at det skal MYE til for å få innviglet uførestønad, og man må gjennom attføring, og ha legeattester hit og dit og gudene vet, før man i det hele tatt kan søke. Det jeg har skrevet i "tråden" her er rett og slett bare fordi jeg så gjerne vil klare dette.. jeg vil så gjerne følge yrkesdrømmene mine!