Leve "langsomt"? Hvordan fungerer det hos dere?

Jeg har på en måte hatt en bedre periode, men så fikk jeg mer "stress" inn livet igjen. Og da er det ikke mer enn snakk om 2-3 møter i uka, men for meg gir det stress. I tillegg var jeg ute og gikk tur en dag.

Etter slik "aktivitet" så verket jeg mye mer. Og etter turen var den vel 4-5 dager hvor det verket skikkelig enkelte steder. Og musklene var slitne i nesten en uke etterpå. :roll:

Jeg er jo blitt mye mer distre igjen også. Leverer ting for sent og slikt. :oops: Og den minste lille ting som krever konsentrasjon, får jeg hodepine. Dette er også blitt verre etter det skjer mer i livet mitt igjen.

Hvordan fungerer dere ut fra ulike settinger. Hvilken effekt har stress på deres symptomer, og hvor mange av dere reagerer negativt på fysisk aktivitet.

I roligere perioder er dere bedre da? Altså er man friskere når man kan leve "langsomt"?

Jeg føler det nøyaktig slik jeg også! Jeg "friker helt ut" i stressende perioder! Det skal så lite til før jeg føler meg helt utkjørt.. Sommeren jeg jobbet som hjemmehjelp trodde kjæresten min jeg hadde fått beinhinnebetendelse for det verket noe voldsomt i bena mine..

Kanskje det kan hjelpe å fokusere på noe annet enn det som gjør deg stresset? Jeg kan bli syk i flere månder om jeg har en lengre stressende periode. Og da sier jeg bare til meg selv: snart er det over og da blir ting bedre!

Og selvfølgelig kanskje det hjelper med mer eller nye medisiner! :) Driver å eksperimenterer litt der jeg nå! :) Etter å ha økt dosen min med levaxin kan jeg nå ta meg en jogge tur!

Skal sies at det jeg kaller "stress" er bare fordi det er noe. Jeg er 100% sykemeldt, så 2-3 møter i løpet av en uke burde jo vært null problem egentlig.

Jeg skal øke dosen på medisiner fra i morgen også, så forhåpentligvis hjelper det litt også.

Qa, du vet, det kan være binyrene dine som sliter litt. Da er det lett å få stressfølelse av veldig lite. Har du prøvd adaptogener (sibirsk ginseng, ashwaghanda, lakrisrot etc) eller annen binyrestøtte? Eller forsøke oppmerksomhetstrening, qi gong, meditasjon eller yoga? Det er også virkningsfullt når du sliter med stressfølelse.

Takk for tips Vigdis. Har ikke prøvd noe av dette, men å kjøpe et sånt tilskudd skal jeg få gjort. xx9

Les denne oversettelsen av Anisa fra Wilsons bok, her står det mange gode råd når det gjelder stress og binyrer. Link til Wilsons hjemmeside på forsiden av forumet

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Les denne oversettelsen av Anisa fra Wilsons bok, her står det mange gode råd når det gjelder stress og binyrer. Link til Wilsons hjemmeside på forsiden av forumet

---

Hej Ruth og Qa kram1 Linket henviser til en tekst vores læge, Carsten Vagn-Hansen har skrevet om binyrerne. Wilsons bog "Binyretræthed" oversat til dansk er omtalt i denne tråd. Den kan købes i Norge hos Capris.no. hjertflag1

Takk for mange flotte linker. Har jo lest litt om det her inne tidligere også, men den ene oppsumeringa på linken til Vigdis, sa meg mye. Den forklarte hvor håpløst døgnet mitt er. Og søtt og salt, joda der er jeg også.

Så jeg bør vel begynne å lese litt mer om dette også. Må bare "få med meg" hodet mitt litt igjen.

Jeg reagerte veldig negativt på stress. Det er faktisk blitt veldig mye bedre etter jeg gikk over til Thyroider. Men jeg tåler lite fysisk eller mental aktivitet enda (men jeg har jo ME på toppen av Hypo'en også da) før jeg blir utslitt, glemsk osv.
Stress mestring var det eneste psykiske utslaget jeg hadde på å ikke ha hormonene jeg trengte. Også må jeg ikke undervurdere det at jeg etter 10 år med ME, fikk diagnosen. Livet som syk i NAV systemet gir mer stress enn noe annet i verden :wink: Spesielt når man ikke har papirer som sier hva som er galt. De hører jo ikke etter om man forteller hva som skjer med en.. Så egentlig er det nok flere faktorer som gjør at jeg håndterer stress på nesten samme måte som jeg gjorde før jeg ble syk.

Enig, taaler ikke stress like godt som for..sorry tastaturet har klikka litt her..

Jeg stresser meg veldig opp for ingenting....greier ikke slappe ordentlig av og finner hele tiden nye ting aa gjore, men merker det jo og p[ kroppen da.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Ingvild

Jeg stresser meg veldig opp for ingenting....greier ikke slappe ordentlig av og finner hele tiden nye ting aa gjore, men merker det jo og p[ kroppen da.

---

Det kender jeg til bevidstløshed !!!

Har ingen ende på projektideerne. 'Vejen til helvede er brolagt med gode intentioner', har jeg hørt nogen sige, og det er da vist sandt.

Jeg har både svært ved at få noget gjort og ved at slappe rigtigt af. I årevis har jeg holdt ferie på den måde, at jeg er taget et eller andet sted hen sammen med min familie for så at gå rastløst rundt, mens de sidder og 'flader ud' i en liggestol eller sådan noget. Det er som at være lukket inde, synes jeg. Man vil men kan ikke.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Nielsigne

Det kender jeg til bevidstløshed !!!

Har ingen ende på projektideerne. 'Vejen til helvede er brolagt med gode intentioner', har jeg hørt nogen sige, og det er da vist sandt.

Jeg har både svært ved at få noget gjort og ved at slappe rigtigt af. I årevis har jeg holdt ferie på den måde, at jeg er taget et eller andet sted hen sammen med min familie for så at gå rastløst rundt, mens de sidder og 'flader ud' i en liggestol eller sådan noget. Det er som at være lukket inde, synes jeg. Man vil men kan ikke.

---

Kjenner meg så igjen, på kvelden etter en slitsom dag, skulle en tro at det første jeg ville gjøre var å finne sofaen. Men neida, suser rundt etter noe å gjøre, men får jeg gjort alt, neida......Ivertfall ikke om jeg er veldig sliten....Er det ikke dette man kaller apatisk da? Og det er vel endda et tegn på lavt stoffskifte.,..

Nej, man får ikke lavet noget ... Men man vil jo meget gerne. Jeg kan gå rundt om mig selv i timevis imens jeg tænker og tænker over, hvilken rækkefølge, jeg skal gøre tingene i og hvordan så. På andre ser det ud som at man er apatisk, men indvendig kan man jo sagtens være et oprørt hav af frustration over ugjorte ting og sager. Jeg synes, det er meget vigtigt, at man får fortalt sin familie etc. hvordan man har det med dette, da de ellers kan tro, at man er ligeglad.

Læger er i løbet af nogle år lykkedes med at fortælle, at lavt stofskifte er nemt at have med at gøre. Tusindvis af mennesker er blevet kaldt hypokondere, sendt til psykiater eller slet og ret forkert medicineret, når lægen ikke har kunnet finde ud af mere. På den måde er patienter blevet tvunget til at føle sig håbløse, og pårørende til patienter har så også deres at stå med ...

Jeg selv har i årevis undret mig over, hvorfor jeg f.eks. var blevet sådan et rodehoved og hvorfor jeg følte mig meget mere utryg uden grund. Nu har jeg så fundet ud af, at stofskiftet også dér har noget at sige.

Der er så ustyrligt mange besynderlige symptomer og ting, der følger med lavt stofskifte. Det er godt at sætte sig ind i det for at klare det hele - og for at have med sig selv at gøre, synes jeg. Det er jo stressende at føle sig mærkelig i det hele taget!

hjerte1 Nielsigne

Jeg har fulgt med det det dere skrev i går og i dag. Synes det er intressant, men har en annen erfaring. Jeg finner sofaen veldig godt. Har allerede sovet noen minutter der tidligere i kveld, og det trengte jeg.

Det med å gå rundt å gjøre noe slik dere beskriver, eller mer forsøke å gjøre noe klarer ikke jeg på ettermiddagene. Men når jeg skal gjøre noe kjenner jeg meg så utrolig igjen. Jeg prøver litt her og litt der, men klarer jo ikke å gjøre så mye. Til slutt må jeg bare sette meg ned, eller gjøre noe enkelt. Altså som f.eks. å brette klær, da vet jeg hva jeg skal og klarer holde oversikt.

Merkelig at det blir sånn. Før var jeg effektiv, nå går jeg ofte rundt og vaser og surrer uten å få gjort noe. Gjør litt her og litt der, men klarer ikke fortsette. godt å se det er flere som er som meg.

Jeg klarer heller ingenting om eftermiddagen. Sidst på eftermiddagen er hård at komme igennem, og det er virkelig hårdt arbejde at hente barn i børnehaven og lave mad. Om aftenen kan jeg ret sent få et af de her 'flip' og prøve på at lave alt muligt. Det skal jeg vogte mig for, ved jeg; selvom jeg trods alt kan mere på det tidspunkt, er det jo ikke sundt ikke at hvile og sove, når man skal.

I weekenden bliver det næsten udstillet, hvor lidt jeg kan nå, når jeg forsøger mig i løbet af dagen. Det er i høj grad i weekenden, jeg render frem og tilbage og rundt om mig selv uden at få lavet noget. Jeg slænger mig også på sofaen en del af tiden men ikke sove, nej nej, man skal jo lave noget, ikke sandt, så helt give mig hen vil jeg ikke. Minder lidt om et overtræt barn, tror jeg!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Qa

Å leve med lavt stoffskifte har i hvertfall endra meg. Før var jeg en person som hadde full oversikt, husket alt...

---

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Qa

Jeg prøver litt her og litt der, men klarer jo ikke å gjøre så mye. Til slutt må jeg bare sette meg ned, eller gjøre noe enkelt. Altså som f.eks. å brette klær, da vet jeg hva jeg skal og klarer holde oversikt.

Merkelig at det blir sånn. Før var jeg effektiv, nå går jeg ofte rundt og vaser og surrer uten å få gjort noe. Gjør litt her og litt der, men klarer ikke fortsette. godt å se det er flere som er som meg.

---

Det er i hvert fald noget, vi kun har hinanden til at forstå, hvad betyder. Uanset at jeg er gået over til Thyroid for nogle år siden, er visse aspekter af at "leve langsomt" irreversible. Men jeg er også gammel i gårde. Det er I mange andre ikke, gudskelov. I har fortsat en chance at blive meget bedre, forudsat at I ikke lader jer spise af med underlødig behandling for sygdommen. Vent ikke over tyve år, som jeg gjorde.... slå i bordet og bliv ved med det til det virker! Til skræk og advarsel har jeg postet en ny tråd under overskriften Hormonal lobotomi - Abulia. Havde jeg fundet anden behandling tyve år tidligere, var der ikke noget at poste tråden om, mener jeg.

Det er viktig det du sier og å si ifra ja. Jeg merker at etter som jeg er blitt bedre, for det er jeg jo faktisk blitt så våkner kampviljen litt igjen hos meg. Neste legetime skal jeg henvises videre. Legen vilvil til henvise til sykehuset, men jeg en privat endokrinolog, som jeg har hørt positivt om. Og jeg håper jeg klarer å stå den helt ut og komme privat. Jeg betaler gjerne for ting, og jeg vet folk er flinke!

Skal lese tråden din Anisa.