“Etter å ha vært syk med ME i en årrekke, var ønsket om å bli frisk svært sterkt da jeg hørte om LP våren 2009. I ren desperasjon bestemte jeg meg derfor for å delta på et 3-dagers kurs hos Aktiv Prosess. Bare opptakskriteriene i seg selv burde jo ha fått varselbjellene til å ringe tungt og høyt. Men troen og håpet på at dette kunne hjelpe var større. Etter utfylt og innsendt skjema (uten rom for andre svar egentlig enn det som ble ansett for å være godkjent svar for å bli tatt opp), samt “opptakssamtale” pr telefon med Aktiv Prosess, var jeg kommet gjennom “nåløyet” og funnet motivert nok. Da gjenstod det bare å betale inn den ublu kurspirsen på kr. 15.000, så var jeg straks i gang.
Jeg kom på kurs med åpent sinn og enormt håp om at dette virkelig skulle gjøre meg frisk, selvom jeg innerst inne var veldig skeptisk. Vi var en gruppe på 8 personer på mitt kurs. I tillegg var det en 4-5 “observatører” tilstede. En av disse var en lege som skulle i gang med å utdanne seg til LP-instruktør. At det var en lege tilstede gjorde at jeg med en gang følte meg litt tryggere - når leger til og med erkjenner LP som en metode for å bli frisk – ja da MÅ det jo være hold i dette tenkte jeg. I tillegg hadde vår LP-coach selv vært 3 år i en “utmattelsestilstand” slik at det også gjorde det hele enda mer troverdig. Likevel følte jeg en slags frykt og utilpasshet jo mer kurset skred frem, men det turte jeg ikke å si noe om. Det var en svært myndig og sterk coach som henvendte seg til oss på en tøff og meget bestemt måte da hun satte i gang med å lære oss “prosessen”. Dette var metoden vi skulle bruke ved alle de utfordringer som vi ville komme til å erfare i forhold til sykdommen vår og andre vanskelige hendelser i livet. Vi fikk streng beskjed om at vi måtte komme oss ut av offerrollen vi hadde satt oss selv i, deretter ble vi innprentet følgende: bare vi var “flinke” nok til å gjøre prosessen alltid – og med tilstrekkelig innlevelse - så ville vi få det livet vi elsker. Dvs – få tilbake det livet vi hadde før vi ble syke.
Etter endt kurs var det en “Halleluja-stemning” blant alle deltakerne og vi erklærte oss selv en etter en friske (muntlig) før vi fikk lov til å “slippe ut”. i tillegg fylte vi ut et skjema som skulle returneres til Phil Parker om jeg ikke husker helt feil. Jeg mener også bestemt at det på dette skjemaet ikke var andre alternativer enn å svare ja på alt (at vi var blitt friske etc.), men jeg tør ikke si det 100 %. Både av hensyn til stemingen og de andre deltakerne føltes presset så stort at det ikke var annen mulighet enn å si at jeg var frisk og ikke lenger “gjorde” ME. Selvom sannheten var at jeg overhodet ikke følte meg frisk..
I noen uker etter kurset var jeg fremdeles “høy og i halleluja-stemning” og hadde stort håp om at jeg også skulle klare bli frisk bare jeg fortsatte å være flink å gjøre prosessen og stoppe de negative tankene/følelsene som utfordret meg i hverdagen med sykdommen. Jeg var ivrig og gjorde prosessen uttallige ganger hver dag – overalt. Jeg neglisjerte samtidig behovet for å hvile eller lytte til kroppens signaler – jeg fortsatte som jeg hadde lært – jeg var frisk og hadde derfor ikke behov for hverken å sove eller å hvile. Det tilhørte mitt gamle liv. Vi ble også bedt om å kvitte oss med ting hjemme som vi forbandt med vår tidligere sykdom. Ommøblere, kjøpe til nye ting, endre på gamle. Sengen var forbudt område foruten å sove der om natten. Sofa’n skulle ikke brukes til annet en til hyggelige ting, forbudt for hviling.
Tiden gikk og etter noen måneder innså jeg at jeg ikke var det grann friskere og hadde et enormt behov for å få “lov” til igjen få sove og hvile. Jeg fortsatte likevel å presse meg videre med LP hele veien, men tok etterhvert likevel små “ulovlige” hvilepauser. Da helst liggende på spikermatte på gulvet fordi det ga meg litt mindre dårlig samvittighet i forhold til den krigen som foregikk inni meg selv fordi jeg gjorde noe jeg ikke hadde lov til å gjøre. På et tidspunkt kom jeg til slutt til den konklusjonen at uansett hvor mye jeg ønsket at jeg skulle bli frisk med LP ville jeg ikke bli det.
Det i seg selv var et enormt nederlag. Både i forhold til meg selv og omgivelsene rundt meg. Jeg var jo redd for at alle nå skulle se på meg som at det var min skyld, at jeg ikke ønsket NOK å bli frisk og ikke var flink nok til å gjøre prosessen som skulle gjøre meg bra. I denne perioden begynte jeg med holistisk yoga – noe som jeg tror var med å “redde” meg fra å bli enda sykere og å havne inn i en svært tung og negativ spiral om at dette er “kun min feil” tankegang. Med en fantastisk yoga instruktør fikk jeg bla. hjelp til å forstå hvor viktig det er å lytte til kroppens signaler og hvor stor betydning hvile har for restituering av kroppen. Jeg hadde også stor nytte av en medkursdeltaker. Vi støttet hverandre i LP prosessen – både når vi var midt inne i den og når vi begget til slutt ”droppet” ut. Vi fikk egentlig ikke “lov” til å snakke med de andre kursdeltakerene hvis vi var i en “negativ tilstand” – kun når vi var “oppe” – hvis ikke kunne vi ødelegge for de andre. Vi fikk også utdelt en “motivasjonscd” på kurset. Denne fikk vi streng beskjed om at vi ikke kunne la andre få høre på, da de likevel ikke ville forstå. Nok en ting som skulle “hemmelighetsstemples” slik jeg oppfatter det.
Til tross for negative opplevelser etter kurset, bestemte vi oss for å delta på et 3 timers oppfølgings-/oppfriskningskurs. Nå i dag er det komplett uforståelig for meg at vi valgte å gjøre dette. Jeg tror det handler både om den “makten” LP hadde over oss og som nok kan ha mange likhetstrekk med det å være med i en type sekt. Alle suksesshistoriene i media påvirket oss nok også i stor grad. Hvorfor klarte ikke vi å oppnå en slik suksess når så mange andre gjorde det?
Både stemning og atmosfære var mye vennligere og mindre bastant på oppfølgingskurset. Så vidt jeg husker var det 1 av ca 15-16 stykker som stod frem med en mirakelhistorie. Om hun hadde hatt ME kan jeg ikke huske. Resten av oss var der fordi vi strevde med å oppnå resultater, så hvorfor damen med mirakelhistorien var på dette kurset da forstår jeg egentlig ikke. Både jeg og de aller fleste på kurset ga uttrykk for at vi syntes det var vanskelig å oppnå resultater og ikke var blitt friske. Budskapet til oss var viktigheten av å fortsette å bruke “Prosessen” på god og riktig måte. Samtidig fikk vi høre at kursinstruktørene egentlig var fornøyd med at de fleste var blitt litt bedre eller hadde fått en noe bedre livskvalitet. Vi ble nå fortalt at det var media sin skyld som hauset opp tallene over antall friske etter at de hadde fullført 3-dagers kurset. Altså en helt annen virkelighet enn det vi ble innprentet da vi først kom på LP kurs i utgangspunktet.
Kort tid etter oppfølgingskurset tok jeg til slutt tok et oppgjør med LP i forhold til meg selv. Jeg innså fullt og helt at dette ikke ville gjøre meg frisk og jeg stoppet å gjøre prosessen. Det føltes godt å endelig kunne gi helt slipp.
Etter selv å ha fått LP på avstand – og ikke minst fått se og høre så mange skremmende historier om mennsesker som har blitt enda mye sykere – etter å ha deltatt på LP kurs, er jeg svært takknemmelig over at TV2 har satt dette voldsomme fokuset på ME. Det oppleves også svært skremmende at LP-leieren, og da spesielt ved Live Landmark, har klart det kunststykket å få med seg deler av det øverste av helse Norge til å gå god for en metode som så vidt meg bekjent ALDRI har kunnet vise til noen som helst vitenskaplig forskningsresultat. At man likevel har tatt LP som god fisk og støttet seg kun til Landmarks resultatoppnåelser i forhold til en liten del av deres deltakere (fra 2008) er helt uforståelig. Hvor mange av disse deltakerene hadde faktisk ME, hvor mange har blitt HELT friske – og som fremdeles er helt friske etter f.eks 1 år/2 år, hvor mange har blitt sykere etter kurs? Hvorfor blir hun aldri konfrontrert med dette og rett og slett pålagt å legge frem reelle tall og forskningsresultater? Det er ubegripelig. Det siste jeg har registrert nå er at Skien kommune/NAV tilbyr LP kurs til sykmeldte. Kurset blir betalt av kommunen/NAV for de som ønsker å delta. Rett og slett skremmende at det offentlige nå tilbyr udokumentert behandling i det offentliges regi.
For ordens skyld så var jeg 100% sykmeldt da jeg deltok på kurs. I dag er jeg 100% ufør. Men med stort håp om at jeg en dag vil bli mye friskere – bare ikke med LP”
116 kommentarer