Liten tillit til legers kunnskap om lavt stoffskifte på dette forumet

Etter å ha lest litt rundt her, sitter jeg med et inntrykk av liten tillit til legers kunnskap om emnet. Selv har jeg frem til nå hatt relativt stor tiltro til leger jeg har vært i kontakt med. Nå vil jeg nok se mer til dem det neste året enn de siste 30 årene, og finner det en smule skremmende at dere mener det generelle kunnskapsnivået innenfor sykehusene/fastlegene er så lavt. Er det her, i dette forumet, ekspertene sitter? Jeg mener ikke å være sarkastisk, og forstår at dere har mange års erfaring. Men allikevel... Jeg føler at jeg vil kunne bli svært forvirret av så mange ulike synspunkt, og undergraving av legens anbefalinger. Hva tenker andre om dette?

Jeg postet kanskje på feil sted? Beklager det eventuelt, men noen rydder kanskje opp etter meg ;-)

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare deg. Ingen på dette forumet har så langt jeg har erfart påberopt seg å være ekspert på noe annet enn egen sykdom. Klarer ikke helt å se det som noe negativt.

Hvis du gang på gang får levert en bukse fra en butikk som har samme feilen. Du leverer den for å få den reparert, men den blir aldri slik den skal være. Det er opplevelsen mange herinne sitter med når de har vært hos legen. Og det ville vært helt greit hvis det var sykdommens natur at man må leve med sine plager. Men i tillegg møter man holdninger som tilsier at det er du som pasient som er problemet. Som om noen ønsker å være syk? I tillegg til det, er oppfatningen tydeligvis at vi skal være fornøyd med det.

Menneskene her inne er de som stiller spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. De setter seg ikke ned i en stol og forventer at legen skal ordne opp. De tar ansvar for sin egen helse. Og det står det respekt av.

Hvis du hadde lest nøye gjennom forummet ville du funnet historier som vil få deg til å gråte. Og sansynligvis rokke ved din tro på at legene skal fikse problemet ditt.

Det gleder meg og varmer mitt hjerte at du tydeligvis ikke har opplevd det jeg snakker om her. Jeg håper du aldri vil kjenne det på kroppen heller. hjerte1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Blondie

Og det ville vært helt greit hvis det var sykdommens natur at man må leve med sine plager. Men i tillegg møter man holdninger som tilsier at det er du som pasient som er problemet. Som om noen ønsker å være syk? I tillegg til det, er oppfatningen tydeligvis at vi skal være fornøyd med det.

---

Ja, det er litt dette jeg opplever at er gjengs oppfatning i forumet, og det gjør meg jo skremt. Som sagt har jeg ikke hatt noen særlig negative opplevelser, og det gjør meg kanskje naiv. Jeg syns det er oppriktig trist...og oppsiktsvekkende, at dette er det man sitter igjen med etter flere år i møte med leger. Ingen her altså, som føler de blir tatt på alvor og er blitt hørt? Dèt er jo eventuelt en avissak! Vi bruker forresten xxxxxxxx sentralsykehus. Er det noen som har erfaring med dem? Så langt handler det om ett besøk og tre telefoner for meg, så jeg kan knapt nok kalles nybegynner engang. De har tatt alle mine spørsmål på en super måte - så langt.

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Mamma

Jeg postet kanskje på feil sted? Beklager det eventuelt, men noen rydder kanskje opp etter meg ;-)

---

Inget behov av att städa upp, Mamma. Detta är en utmärkt plats att ställa sådana frågor, men det finns ett problem: du har inte den kunskap och erfarenhet som kvalificerar dig att ifrågasätta detta forum. Du har bara varit här kort tid, men redan lyckades du att förolämpa majoriteten av våra medlemmar. Om du fortsätter att nedgöra oss och vår dyrt betald kunskap och erfarenhet, då kommer våra vägar skiljas åt.

Hoppas att fler personer kommer att delta i detta prat, men vi varnar mot att kritisere eller angribe våra medlemmar eller forumet. Sådana kommentarer kommer att tas bort, eftersom vi inte offrar våra medlemmar på yttrandefrihetens altare.

Vi vill påminna alla om att vi har skrivit på framsidan av forumet i klarspråk: "dette nettstedet er ikke egnet for dem som tror at legene og andre ekspertene har alltid rett."

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av smgj

Faktumet er at en allmenlege har kun begrenset kunnskap om stoffskiftet. Det man da får er en a4-behandling av typen "one size fits all". Har man da en kropp som reagerer utenfor denne normen, eller ikke blir funksjonelt bra under denne behandlingen er det for de fleste av oss vanskelig å få hjelp. De fleste leger er nok velmenende, men fagfeltet er stort, de har liten anledning til å spesialisere seg og dette er heller ingen glamorøs sykdom hvor det står om minutter mellom liv og død - og den rammer mest halvgamle kjerringer. Vi er dermed ikke "spennende" eller eksotiske.
Derfor finner du disse meningene her. Vi er nok en gjeng som er en blanding av "vanskelige pasienter som aldri blir bra" (og som av mange leger oppfattes som hår i suppa, hypokondere, eller rett og slett pasienter som man gruer seg til å møte siden ingen god lege liker å ikke kunne hjelpe) og pasienter som sikter høyere enn "adekvat behandlet".
Er fastlegen oppriktig interessert og nok oppdatert til å gi deg en behandling som gjør deg funksjonelt frisk så er det en lege du må tviholde på. Men blir man ikke funksjonelt frisk så må man våge å bytte lege og oppdatere seg selv - på samme måte som man ikke går tilbake til det samme verkstedet gang på gang om de ikke makter å fikse feilen...

Jeg ga opp min fastlege da han nektet meg å prøve et helt greit alternativt medikament (for min egen lommebok) på grunn at at "han ikke brukte det i sin behandling". Nå går jeg på det medikamentet, føler meg bedre, og det er ikke aktuelt å bytte tilbake - verken lege eller medikament.

Jeg ser forøvrig mer på det som å ta ansvaret for egen helse og behandling. Jeg bruker mer legen som en å rådføre meg med med hensyn til valg av behandling og veien videre. Det er jeg som må bære byrdene av både feil og riktig behandling, så jeg ser ikke noen fordel med å legge hele ansvaret over på noen som ikke kjenner problemet og virkningen av behandlingen på kroppen. Dermed er det naturlig å lete til man finner en samarbeidspartner som man har god samarbeidskjemi med, og som man oppfatter som kunnskapsrik nok på det området som er viktigst.

---

Jeg støtter det smgj skriver. Fastleger skal kunne litt om alt. De har grunnleggende kunnskaper om thyreoideafunksjon og -sykdommer, men hvis du er en av dem som ikke responderer på standardbehandlingen, er det dessverre ikke så mye hjelp å få. Da er alternativene
1) enten å fortsette å være mer eller mindre skral med Levaxin, eller
2) å lese seg opp selv, skaffe mest mulig informasjon om sykdommen og alternative behandlingsmåter.

Jeg gikk først på Levaxin i noen år, men opplevde at formen var svingende, og jeg hadde fortsatt en god del symptomer. Det naturlige var da å henvende seg til fastlegen først. Jeg har hatt samme fastlege i mange år, har likt henne godt, og har i lang tid fått god omsorg og behandling. Men da jeg ikke ble bra nok av levaxinbehandlingen, hadde hun ingen alternativer å tilby. Hun hadde prøvd å gi noen pasienter Liothyronin i tillegg, men disse hadde fått bivirkninger og hjertebank, så hun mente ikke det var noen vits i det. Etter hvert hadde jeg lest om naturlig thyroid på dette forumet. Da jeg spurte om å få prøve det, fikk jeg til svar at det hadde hun ikke noen erfaring med, så det kunne hun ikke skrive ut til meg.

Naturlig konsekvens var da å oppsøke en privat lege som tenker "utenfor boksen" som de norske skolemedisinerne ofte later til å befinne seg i, og få resept på alternativt medikament.

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

Jeg var ikke ute etter å kritisere forumet. Jeg ville bare påpeke at jeg, som ny i denne verdenen, blir skremt av å lese at (nesten) alle her har så dårlige erfaringer med leger. At det store flertallet av dem kan så lite. På den annen side forstår jeg hva dere mener, selv om jeg håper jeg ikke må gjøre alle de samme dårlige erfaringene. Her i huset er det fremdeles mange løse tråder, som jeg håper vil samles i en mer håndgripelig knute til uka. Da skal jeg fordype meg i diagnose og mulige behandlinger, og stille forberedt i møte med helsevesenet. Takker for svar, alle sammen :-)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Bettie B.

Jeg tror det ofte er en sterk "indre justis" blant fastlegene, som gir seg utslag i at de holder seg til det som er kjent, opplest og vedtatt. Dessverre fører det til at mange blir gående unødvendig med plager, som de kunne fått hjelp med hvis fastlegene hadde vært litt mer åpne for alternativ behandling av pasienter med lavt stoffskifte. Hva dette fører til av lidelser for den enkelte, og kostnader i form av sykemeldinger og uføretrygd, er bare trist å tenke på.

---

Det är inte "örtmedicin" eller "naturläkemedel" Bettie B. menar när hon skriver "alternativ behandling". Det är om ett annat och bättre läkemedel än vad våra läkare föredrar att behandla hypotyreos med. Du kan få en uppfattning om detta, om du klickar på den här länken: Proteststorm mot Läkemedelsverket: Sköldkörtelpatienter nekas medicinen som gör dem friska: "Här finns barn som vädjar för sina mammor, makar som vädjar för sina respektive, även en före detta man skickar in brev!". :sad:

Jeg var akkurat som deg Mamma for 3 år siden.
Jeg stolte på legene for det var selvsagt de som visste best. Selv om jeg, som så mange andre, hadde vært uheldig ved valg av lege år tidligere i forhold til en slitasjeskade, så trodde jeg at det var bare max uflaks.
Om du har lyst til og lese i dagboken min, så vil du snart se hvorfor jeg ikke lenger blindt tror på legene og hvorfor jeg har valgt og ta ansvar selv. Fremdeles bruker jeg leger og jeg hører på hva de sier, men tar mine egne valg utifra det enkle faktum at jeg vet hvordan kroppen min fungerer og det er jeg som må slite om legene gir meg noe jeg ikke tåler.
Jeg har blitt behandlet med Levaksin, blitt undermedisinert og fått knutestruma fordi legen leste blodprøvene feil. Jeg har prøvd T3-tilskudd, men tåler det ikke. Jeg har blitt stort sett truet til og godta antidepressiva fordi det selvsagt måtte være psyken det var noe feil med siden jeg ikke ble symptonfri.
Jeg har argumenetert og lagt frem artikler og litteratur fordi jeg ville prøve naturthyroid siden jeg er en av de alt for mange som ikke blir bra med Levaksin.
Jeg har blitt fnyst av, ledd av og kjeftet på fordi jeg ville bruke den gode gamle naturlige thyroiden i stedet for Levaksin trass i at jeg ikke ble bedre etter flere år. Jeg ble av Nav beskrevet som "har nærmest invalidiserende symptomer fra stoffskiftet" da de uføretrygdet meg, men legen har stått steilt på at blir jeg ikke frisk av Levaksin - så må det være noe psykisk eller annet som spiller inn.
Joda, jeg skulle mange ganger ønsket at jeg hadde en lege jeg trygt kunne stole på, men stoffskiftet er komplisert, og leger lærer altfor lite om det under legestudiene. Det de lærer er at "Stoffskiftet er en bagatell så lenge du husker og ta Levaksinen din", men det vi her inne har erfart er at dette er veldig langt fra sannheten.
Og leve i en stoffskiftesyk kropp er absolutt ingen bagatell selv om vi husker og ta medisinen.

Jeg tror at uansett hvilken sykdom du sliter med, så er det et gode å selv ta aktivt del i tilfriskningsprosessen. Mange syke ender i en offerrolle, hvor det er synd på dem etter mange år med kroniske plager, men de er uvillige til å ta i mot råd. De foretrekker å sitte å sutre. Dette er kanskje satt på spissen, men jeg har sett dette mange steder. De vil ikke plages med en mulighet til en endring av livet sitt.

Her opplever jeg at mange er kronisk syke etter mange år med undermedisinering, feilmedisinering eller feil diagnose. De er ikke interessert i å sitte å klage, men leter etter løsninger. Det er en forskjell på å være orientert mot løsninger enn å stå på stedet hvil.

Leger er mennesker. Mennesker kan feile. Dagens medisin er så stor og omfattende at det er vanskelig for en enkelt allmenpraktiker å ha et overblikk. Som mange av de andre skriver i svaret til deg er skjoldkjertelsykdommer ofte mer omfattende og besværlige enn det legene lærte i studiet sitt. En feil i skjoldkjertelen påvirker hver eneste celle i kroppen. Dermed kan vi som underdoserte, ikkedoserte eller feildoserte ende opp med symptomer på mange andre sykdommer. Sykdommer som vi kanskje ikke har, men da får medisin mot, i stedet for å bli adekvat behandlet med det vi trenger.