Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

Vet ikke hvor jeg skal skrive hen. Jeg er jo ikke langvarig deprimert. Det er bare det at nå er jeg helt på felgen. Like før jeg hylgriner. Jeg er 34 år og av det kjønnet som visstnok ikke kan få lavt stoffskifte. Jeg føler meg altfor gammel for å gråte, men det er nå en gang slik at det faller seg naturlig nå.

Jeg befinner meg akkurat nå på Gran Canaria. Behandlingsreiser for psoriasis. I morgen skal vi hjem. Nå er jeg så psykisk stresset og gråteferdig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er tøft å være utenlands i tre uker. Hver ukedag må vi opp 7.30 for morgentrening. Gjerne påfulgt av styrektrening, vanngym og tur på fjellene i nærheten etter det. Det hele er ispedd med tungt alkoholfrobruk. En uke i strekk nå. Passer jo ikke meg det. Jeg greier det fint og kroppen er blitt i bra form, men stresset er voldsomt. Helt ut av det blå og gjerne om natten kan jeg begynne å svette noe voldsomt. Folk spør om jeg er varm. Jeg har gjentatte ganger fortalt dem at jeg har en sykdom som får adrenalin/kortisol til å løpe løpsk. Det er jo ingen som skjønner noe av det. For dem er jo jeg bare en raring som tydeligvis svetter så mye at det er helt unaturlig.

Ikke en natt på disse tre ukene har jeg sovet godt. Vanligvis sover jeg en del på dagen hjemme, men det går ikke her. Blir bare mer og mer nedkjørt. Å sove på dagen er en av de beste medisinene for at jeg skal føle meg vel.

Så til det som får det til å tilte helt for meg. 3 uker her betyr 3 uker alene for meg og 3 uker alene for samboer. Dette har hun brukt til å snu rundt på alt vi har blitt enig om tidligere. Hun er tilhenger av S & M. Det er ikke noe galt med det i seg selv. Men nå ønsker hun å treffe andre for leve ut opplegget sitt. Jeg er prippen og kanskje gammeldags. Har jo enkelte ganger mine syke fantasier jeg også, men med lavt stoffskifte får man nedsatt libido. Dessuten tror jeg at man kan gå gjennom et helt liv med en partner. Jeg tror på gammel kjærlighet og å være tro mot noen. Er det noe galt i det?

Dette var vi enig om før jeg dro. Jeg skjønner jo hva som har skjedd. Hun har fått mye frihet etter jeg dro, oppdaget nye sider ved seg selv og lest boka fifty shades of grey. Deilig å være litt vill og gal til tider, men nå er det ikke måte på. Alt vi hadde før skal forandres, og hun ser gjerne at jeg også har meg med andre. Gjerne horer også. De er jo lett tilgjengelig her nede. Dette blir aldeles for mye for meg. Altfor stor omstilling. Og for å være ærlig har jeg ikke lyst på sex med noen. Ikke i overskuelig fremtid. Det vet hun jo om, men tydeligvis når det ser slik ut for henne så skal jeg være med. Vi har jo snakket sammen om det og jeg har sagt jeg ikke ønsker full frihet når det gjelder partnere. Hun bare vrir seg unna og sier at hun ikke kan leve lenger uten å leve ut sin "greie".

Anbefaler ingen med lavt stoffskifte å reise på noe slikt som dette. Du bør i hvert fall være ganske hard i skallen. Har holdt på å bukke under for press. Et press jeg har følt kommer fra alle sider. Både her nede og hjemme. Jeg kjenner det hjalp litt å skrive fra seg. Jeg griner ikke lenger. I morgen er det hjem og om vi ikke kan komme til en løsning begge er fornøyd med. Så finnes det jo en mulighet til. Forlate henne. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ikke passer til å leve i noe kjærlighetsliv. Jeg greier ikke å gi den kjærlighet og sex folk krever for å leve sammen. Det skylder jeg på sykdommen. Og kanskje også en noe spesiell personlighet. Men jeg var flink til det med kjærlighet før jeg ble syk da.

På tide å "wrappe up". Er det noen som kjenner seg igjen i at man blir deprimert, bunnløs fortvilt, føler seg underlegen og helt borte når man er nedkjørt og stresset? Om ikke folk kan relatere seg til noe i innlegget så kanskje de kan relatere seg til dette siste jeg skrev. Jeg ser etter forståelse. Det finner jeg lite her nede i hvert fall. Nevnte det for romkameraten min, men det er grenser for hvor langt man kan gå med det. Kan ikke sitte å gråte ovenfor han eller gi uttrykk for at jeg sliter med det i dagevis.

Mvh I-D-M som drømmer om bedre tider

Velkommen til forumet vink11
Om man har et stoffskifte som ikke er optimalt medisinert, er det veldig vanlig både med angst, depresjoner, manglende stress-mestring og annet knask.
Jeg utviklet både panikkangst og sosialangst.
Jeg er heldigvis over det verste nå, men det var ei tøff tid spesielt siden leger vil fikse problemet med og stappe en full av antidepressiva istedet for og gå på årsaken til at angsten er dukket opp.
Om man har lavt stoffskifte, er det også svært vanlig at d3, B12 og ferritin blir lave. Er disse lave, kan man få samme symptomer som ved lavt stoffskifte, i tillegg til at kroppen ikke klarer og utnytte stoffskiftemedisinen skikkelig.
Hvordan er dine blodprøver?
Hvor lenge har du hatt lavt stoffskifte?
Bruker du Levaksin/dose, kombinasjonsbehandling eller naturthyroid?
Min erfaring er at nedsatt libido er et størst problem når stoffskiftet ikke er skikkelig medisinert. Når stoffskitet er i balanse, fungerer alt i kroppen , inklusive libidoen, bedre. Selv om TSH og FT4 er "normale" kan FT3 være alt for lav, og da har man ikke et bra stoffskifte.

Du er ikke alene å føle det du føler og opplever. Kjenner meg godt igjen. Orker ikke skrive mer nå. Utslitt etter dagens utfordringer. Skriver mer i morra.

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

Anbefaler og ta stoffskifteprøver jevnlig og huske og ta dem så nær klokken åtte som mulig og FØR man tar levaksinen. Jeg tar prøver hver fjerde uke, men selv om man føler at ting og tang går greitt, ville jeg nok tatt prøver hver tredje måned iallefall. Jeg ber også om kopi av alle prøver og arkiverer dem slik at jeg selv kan følge med på svarene.
75 mcg er en liten dose; ting kan ha forandret seg, og det kan være du må øke dosen.
B12 mangel gir mange av de samme symptomene som lavt stoffskifte, så de vil selvsagt kunne forverre symptomene på lavt stoffskifte.
Min sønn på 22 har hatt grenseverdier på lavt stoffskifte i over ett år, men nå ser det ut til at legene reagerer på stadig høyere TSH, og forhåpentligvis får han behandling. Jeg har også to brødre med lavt stoffskifte, så hypothyrose rammer begge kjønn.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Har gitt henne frie tøyler i hvert fall. Så var det løst, men jeg føler det er forbanna cheesy og litt småekkelt. Vi hadde det riktig så trivelig i går i hvert fall. Men nå føler jeg meg elendig. Føler jeg kommer til kort på de aller fleste områder. 34 år og har egentlig ikke oppnådd noe som helst. Eller har gått ned 4 kilo i vekt da og gjennomført et knallhardt behandlingsprogram.

Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Jeg har ingen ferske blodprøver, men jeg kan ordne det snart. Har målt alt mulig greier før. B12 og ferritin tror jeg var normalt. D-vit, testo og SHBG er de verdiene som har vært utenfor normalen.

Vet ikke det med libido. Det er nok riktig at det er en del ting i min kropp som ikke fungerer optimalt. Og jeg har jo mange ganger gjennom disse årene følt null lyst og interesse. Man kjenner igjen tegnene sammen med en haug andre symptomer. Men uansett har jeg liksom aldri hatt noen sterk drive for å ha sex med folk. Heller ikke før jeg ble syk, men da var jeg også bare 18 år da. Jeg onanerer. Holder da det?

Tok anti depressiva for ca 2 måneder siden. Det gjør ingenting. Det er bare luft. Men så var jeg ikke deprimert heller da. Bare ute av det. Ikke fornøyd med verden. Får ikke ut mitt potensiale og ting er ikke så moro som de skal være. Alt det skal liksom anti depressiva løse? Jeg vet jo hvordan det henger sammen. Gjennom disse 16 årene har det jo vært perioder der ting er ganske bra. Alt bare detter på plass og jeg skjønner jo da at det er stoffskiftet som har bedret seg. Det har også vært perioder der ting har sett uendelig mye verre ut enn nå. Hadde i mange år tanker om å ta eget liv, men nå er de tankene over for lengst.

Jeg bruker levaxin 75 µg. Tar ingenting annet. Det har funket før, men nå lurer jeg på om behovet har endret seg og at dosen er for høy. Magefølelsen sier det og den er ofte rett. Noe burde gjøres i hvert fall. Jeg har vært sykemeldt og har gått på anti depressiva. Det løser ingenting. Noen må se på kroppen min sin kjemi.

---

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år :shock: Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

Du må nok nå ta noen grep sjøl. Først og fremst komme deg til lege og få tatt nye prøver (og legg dem ut her så får du "faglig" vurdering :wink:). Så må du være klar over at folk kan gå i mange år og føle seg noenlunde bra på kun Levaxin, men så er det ikke nok lenger. Da kan man øke dosen, kombinere med Liotyronin, eller det beste for de fleste som sliter: gå over til tyroid.

Antidepressiva hjelper ikke, men nok T3 kan hjelpe masse! Det får du nok ikke på den lille dosen du tar. Og så bør du kanskje bytte lege :?:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Det var da en utrolig liten dose med Levaxin du går på! Si meg, har ikke legen sagt at du skal øke dosen med jevne mellomrom til du føler deg ok? Og så har du vært syk i 16 år :shock: Det er jo tydelig at du sliter med at stoffskiftet er alt for lavt - jeg nærmest føler resignasjonen gjennom det du skriver. Det er så trist, for en ung mann i sin beste alder skal ha et bedre liv enn det du gir uttrykk for. Jeg har sønner på +/- din alder, og jeg hadde blitt temmelig lei meg om en av dem hadde det slik.

---

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

Bra og høre at du ikke er resignert.
Jeg kjenner meg faktisk igjen i mye av det du skriver; slik var jeg tidligere før stoffskiftet ble balansert bedre. Jeg skal ikke lyve og si jeg er helt frisk, men livet er mye lettere nå.

Når du tar blodprøvene så er det smart og få sjekket FT3, FT4 og TSH.
En sjekk av B!2, ferritin og d-vitaminer er også lurt og få med.
Om du har antistoffer eller det ikke er sjekket før, kan det være greitt med en sjekk der.

TSH, som ikke er et hormon men et signal, er det minst viktige tallet når det gjelder stoffskifteprøver.
Det er FT4, forhormonet, og FT3, det virksomme hormonet, som er viktigst og finne sitt optimale nivå på.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Hold your horse a bit. Det ble gjort skikkelig off the record i 2005. Jeg fikk resept på 25 mkg, så 50 mkg. Deretter ble det et ***** styr for å få mer meds. Så fikk jeg tak i 150 mkg. Knakk dem i 2 også ble det 75. Da følte jeg meg ganske bra. Hadde spesialtilpasset arbeidstid. Aldri begynne før 12. Det gikk jo ikke i langden. Jeg ønsket å føle meg enda bedre så da økte jeg direkte fra 75 til 150 ettersom ingen leger ville gi meg noe særlig annet. Jeg vet godt man ikke skal gjøre det, men jeg står nå her i dag. I live liksom. Neste blodprøve jeg hadde da var forenlig med høyt stoffskifte. TSH på ned mot 0. Siden har jeg gått på 75, og TSH har lagt på ca. 1. Har jo tatt mange blodrprøver, men man gidder liksom ikke mer når de sier alt er bra denne gangen også. Og jeg har følt meg bra ganske mye, men ikke de siste 3 årene. Det er liksom flere ting som mangler i livet. Jeg orker mye mer enn før, men samtidig er man så vanvittig avflatet i følelseslivet. Det er vanskelig å ligge noen som helst planer for fremtiden. Vanskelig å sette seg mål og være ambisiøs. Vanskelig å føle noen glede når jeg mestrer ting. Det her er bare et øyeblikks tilbakesteg. Jeg pleier ikke å ha det slik. Jeg har kjørt meg selv skikkelig ned. Altfor lite søvn og for mye alkohol. I for usikre omgivelser og med hendelser på hjemmefronten jeg kunne klart meg uten.

Våknet 06. Skal ikke på jobb før lenge i dag. Så jeg ønsker ikke å stå opp før mye senere, men jeg får ikke sove mer. Angst eller lignende. Beina og overkropp er kald og varm om hverandre. Elendige forhold for å få sove. Jeg viste innlegget til min samboer. Hun sa ingenting. Likegyldig, uforstående eller bare målløs. Hva vet jeg? Jeg føler i hvert fall det er dramatisk det jeg skriver. Ikke til et nivå der det er snakk om liv og helse, men til en slik grad at ingen burde oppleve det. De fleste av oss lever i øyeblikket, men jeg kan love at det ser helt annerledes ut om 4-5 dager. Men nå gidder jeg ikke mer. Skal prøve å få sove igjen. Jeg er forresten ikke resignert. Jeg er sterk og klar til kamp for å få livet mitt så bra som andre. Vel, stoffskiftet gjør meg jo automatisk litt svakere, men jeg står på det jeg kan nå. Når det gjelder blodprøver skal jeg selvsagt få tak i svarene og legge dem ut her. Jeg har lest mange innlegg om blodprøver så jeg er ikke helt sandblåst når det gjelder å tolke dem. Bye for now!

---

Altså, det finnes da doser mellom 75 og 150 mcg :D. Hva om du f.eks. kunne få det bedre med 100 mcg Levaxin og 10-20 mcg Lio?? Bare et eksempel, for man vet ikke før man har prøvd seg fram.
Jeg reagerer på hvordan du beskriver din følelsesmessige tilstand, det var derfor jeg jeg mente du hørtes resignert ut. Men la oss håpe at det er forbigående, selv om jeg syns du har en del å hanskes med. Du skriver om avflatet følelsesliv og vansker med å sove, angst o.l. For noen år siden var jeg på et foredrag med Oftebro, og han sa at hjernen var spesielt utsatt ved mangel på T3. Og det er det utallige som har bekreftet her på sidene.

Hva med binyrene? I første innlegg skriver du om plutselige svetteanfall og adrenalin og kortisol som løper løpsk. Slike anfall skulle man tro tapper binyrene og svekker dem på sikt. Kanskje på tide med noen spyttprøver også?

Jeg forstår at du blir lei av å høre om at "alle prøver er bra". Tror nesten de fleste som skriver her har vært i den situasjonen. Personlig så strevde jeg i mange år for å bli hørt, for prøvene var selvfølgelig "normale", uansett om jeg ble sykere og sykere. Så man må nok belage seg på å være sin egen lege, langt på vei. Og så kan du vel prøve med en aldri så liten antydning om at du vil prøve tyroid :lol:. Hvordan vil legen din, med sin forsiktige medisinering, stille seg til det spørsmålet?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Hva med binyrene? I første innlegg skriver du om plutselige svetteanfall og adrenalin og kortisol som løper løpsk. Slike anfall skulle man tro tapper binyrene og svekker dem på sikt. Kanskje på tide med noen spyttprøver også?

Jeg forstår at du blir lei av å høre om at "alle prøver er bra". Tror nesten de fleste som skriver her har vært i den situasjonen. Personlig så strevde jeg i mange år for å bli hørt, for prøvene var selvfølgelig "normale", uansett om jeg ble sykere og sykere. Så man må nok belage seg på å være sin egen lege, langt på vei. Og så kan du vel prøve med en aldri så liten antydning om at du vil prøve tyroid :lol:. Hvordan vil legen din, med sin forsiktige medisinering, stille seg til det spørsmålet?

---

Mye å ta tak i her, men for å ta det siste først. Han mente at det ikke var nødvendig. At levaxin var like bra eller bedre. Binyrene er sjekket, men som så mange ganger før så blir det sagt at alt er normalt. Man blir så lei av å mase. Men jeg føler det burde sjekkes igjen. Helt klart. Resultatet når alt er "bra" og man ikke føler seg bra likevel. Det er det forbanna depresjonsmaset. Akkurat nå er jeg jo deppa, men det har langt i fra vært slik som dette alltid. Dette er jo bare midlertidig. Det skulle kunne gått an å si til legene at man ikke er deprimert. Man har en kropp som ikke fungerer som den skal. Den er treg og kroppsfunksjonene er endret. Jeg føler meg for eksempel aldri sulten eller tørst lenger, men jeg kan spise en haug med drittmat fordi om (sug etter feil type mat). Kroppen er endret på en slik måte at det ikke kan være psykosomatisk. Da svarer gjerne legene at man kan bli lam av å slite psykisk. Utrolig rart at jeg har hørt om ingen slike tilfeller da. Man blir lam av kollisjoner med bil og en del andre ting. Uansett så er det ikke på den måten jeg er syk.

Når det gjelder sterk svette, adrenalin forhøyelser med kanskje sinneutbrudd så er det noe jeg bare har lært meg å leve med. Og min samboer også. Hun er jo ikke så mye bedre selv. Det har jo en del ganger vært slik at man etter en sykkeltur har dusjet og 20 minutter etter det så pumper svetten fremdeles på. Den er ikke illeluktende og sånn tung den kanskje burde være. Den er vannholdig og tyktflytende. Har hørt man aldri blir normal eller seg selv igjen med denne ***** sykdommen. Så da har jeg vel akseptert det. Jeg vedder på at jeg kan fremstå veldig normal på de aller fleste. Men når det kommer til snakk om personlige ambisjoner, utvikling i livet, jobbkarriere, nye hobbyer (fikk noen nye i sommer under sykemeldingsperiode), nye venner, you name it. Da rygger jeg unna.

I dag er det omtrent like ille igjen som første innlegg. Er på jobb nå. Jeg har vel en mistanke til at det å stå opp 0530 ikke alltid er det mest gunstige. Stoffskiftet er da på bunn vil jeg tro. Har spist i morges i hvert fall for å få det i gang. Merker ingen bedring. Er bare trøtt og vil gå hjem. Omtrent som med tourettes i dag. Banner for meg selv på norsk og spansk (ettersom jeg har vært der i tre uker). Alt er dritt! Todo absolutamente mierda! Jobben er dritt som de fleste andre jobber, og livet er dritt. Bare sykdom og elendighet. Jeg vet det vil gå over, men det føles ikke slik. Høres gjerne resignert ut igjen, men jeg har ikke gitt opp. Jeg bare klager min nød. Og det gjør vel de fleste andre også når det står slik til. Det hjelper ikke å skrive mer. Jeg er helt alene. Ingen vil høre på meg bortsett fra de som får betalt for det. Det eneste man kan gjøre er å sove og vente det vekk.